Av Frankrikemisjonær Stig Andreasson

Interessen for den amerikanske menigheten Willow Creeks «savoir-faire» (kyndighet og ekspertise) synes å være så stor i landet vårt at det virker som om mange virkelig håper at innflytelsen derfra skal forandre den åndelige tilstanden også på våre breddegrader. Willow Creek er imidlertid bare en av de kirker i USA som representerer den s.k. «kirkevekstbevegelsen» ( Church Growht Movement). Men den er muligens den mest omtalte og dens vidstrakte nettverk berører også vår del av verden.

Hvorfor har da Willow Creek blitt så kjent og aktuell også hos oss?

Hele «kirkevekstbevegelsen» er et forsøk på å finne en løsning på den åndelige krise som har rammet Amerika og Vest-Europa. Vi er nødt til å konstatere at den vestlige verden blir mere og mere sekularisert. De fleste mennesker har ingen kontakt med kirker og kristne samfunn. Kristendommen som sådan blir ofte utsatt for angrep fra forskjellige kanter. Myndigheter og lovverk får en økende kristendomsfiendtlig karakter. På de fleste universitet både i Amerika og i Europa blir kristendommen ofte anklaget for å være årsaken til all den trangsynthet, sekterisme og intoleranse som overhodet eksisterer. Det er da ikke så underlig at noen kristne prøver å presentere kristendommen i en spesielt vidsynt, usekterisk og tolerant utgave i håp om at dette vil tiltrekke de kirkefremmede.

I Skandinavia opplever vi den åndelige krisesituasjonen på mange måter. Kristne bokforlag blir lagt ned eller går sammen for å overleve. Misjonsblader taper stadig abonnenter og mange er lagt ned. Misjonsselskaper sliter med store økonomiske problemer. Spesielt i visse deler av Norden består det religiøse bildet i hovedsak av tomme kirkebenker og nedlagte bedehus.

I denne situasjon søker kristenheten med lys og lykt etter noe som kan vende den negative trenden og gi kirkene en ny fremgangsperiode. Dette har man egentlig holdt på med nok så lenge. Den store interessen for Willow Creek er bare en av de mange trender som har avløst hverandre under de siste årtier. Men akkurat nå er det altså Willow Creek som særlig er på tapetet.

Hva er det da som er så spesielt med Willow Creek?

Først og fremst er kirken der et frapperende eksempel på stor og dynamisk kirkevekst. Omtrent 20.000 mennesker beregnes å delta mer eller mindre regelmessig i kirkens forskjellige aktiviteter. Dette er litt av en sensasjon også i Amerika hvor man ellers er vant til å ha «det største i verden» ( the Biggest in the World) av allting og på alle områder.

For å komme til Willow Creek må man reise cirka 5 norske mil mot nordvest fra Chicagos sentrum. Nærmeste jernbanestasjon for togforbindelse med Chicagos Downtown ligger på flere kilometers avstand. For de som bor i andre deler av Chicagos forsteder eller i byens sentrale deler er det derfor nesten umulig å komme seg til Willow Creek uten bil. Kirken ligger i et typisk middelklassområde i Chicagos forsteder hvis innbyggere vanligvis jobber på kontorer eller i forretninger lengre ned mot sentrum av storbyen.

Personlig har jeg bare vært i Willow Creek en eneste gang. Det var en vintersøndag helt på slutten av år 2003. Det ville selvfølgelig være noe pretensiøst å mene seg å være i stand til å gi et utførlig og rettvist bilde av kirkens mangfoldige virksomhet etter et så kort besøk. Men jeg har lest en del om hva «kirkevekstbevegelsen» står for og likeså hva en del bibeltroende amerikanske pastorer og teologer fra andre kirker mener om Willow Creek. Og jeg kan jo i hvert fall fortelle om mine inntrykk fra denne eneste gudstjenesten som jeg var med på. Men før jeg gjør det tillater jeg meg å fortelle en helt personlig ting, som viser at jeg ikke reiste til Willow Creek med en forutinntatt mening av negativ karakter.

Det er nemlig slik at en person som spilte en stor rolle under Willow Creek-kirkens første tid faktisk kom fra Frankrike. Han heter Gilbert Bilezikian og som navnet sier er han fra en armensk familie, men født og oppvokst i Paris. Etter ferdige teologistudier ble han lærer på Europeiske Bibelinstituttet utenfor den franske hovedstaden. Han giftet seg med Maria, en polsk pike fra Belgia. Hun hørte til en gruppe bibelskoleelever som også hørte til min bekjentskapskrets. Paret emigrerte til USA i 1961 og da kom de helt ut av sikt for meg. En eneste gang har jeg truffet Gilbert Bilezikian siden den tiden. I slutten av 1980 – tallet var han på besøk i de sørlige forstedene til Paris hvor vi da arbeidet. Han kom da til oss på et kort besøk. Da jeg kom ut til Willow Creek ventet jeg neppe at han skulle dukke opp der. Han er nå pensjonist etter å ha undervist på det kjente Wheaton College, hvor han som elev hadde Bill Hybels, nåværende seniorpastor i Willow Creek. Men om Gilbert Bilezikian ikke personlig var med på møtet i Willow Creek så kunne jeg lett finne noen av hans bøker i kirkens bokhandel. Jeg kjøpte en av dem. Innholdet var en sammenfatning av den kristne tro. Som ventet kunne jeg under lesningen ikke finne spor av liberal teologi eller bibelfornektelse. Gilbert Bilezikian er en bibeltroende teolog også i dag. Forordet i boken var skrevet av pastor Bill Hybels.

Jeg forteller dette for at leseren skal forstå at jeg ikke reiste til Willow Creek for å finne feil på denne kirken. Mitt bekjentskap med en av dem som hadde vært med ved selve starten samt hva jeg hadde lest og hørt, hadde gjort meg nysgjerrig. Jeg reiste dit med et åpent sinn. Til tross for dette var det mye som gjorde meg betenksom. Og nå skal jeg fortelle hva jeg så og opplevde.

Oppbyggelsesmøte eller underholdning?

Da vi kom frem konstaterte jeg at bygningen som menigheten eier er imponerende på mange måter. Foruten en stor entre med alt hva dertil hører fantes det både kafeteria, bokhandel og en kjempestor sal med en scene på den ene langveggen. Den var sannsynligvis bygget for forskjellige teater- og dramaforestillinger. Selve kirkesalen kalles «Main Auditorium» (Store Høresalen) og minner slett ikke om en helligdom. Den likner mere en kjempestor konsertsal med sitteplassene i en halvsirkel som skrånet ned mot en stor plattform og med kolossale gallerier i bakgrunnen. Publikum kan se talere og sangere i nærbilde på to store TV- skjermer på hver side av plattformen.

Musikken under møtet var toppmoderne og gikk i rockestil. Sangbøker bruktes ikke. Teksten til unisone sanger sto skrevet på TV-skjermene. En smilende dame i jeans hilste velkommen og pratet om kirkens ukeprogram. En kort film med intervjuer av folk fra gaten kom på skjermene. Siden ble det mer rivende sang av solister akkompanjert av trommer og elgitarer. Kraftige applauser fulgte på sangforestillingen. En ung pastor, også i jeans, talte omtrent en halv time. Emnet var «Reisen fra hva du burde være til hva du er.» Hovedpunktene i talen med bibeltekster ble vist på skjermene. Språket var en del krydret med humor og inneholdt også noe av slangspråk. Ingen bønn forekom før helt i slutten av gudstjenesten. Det hele varte vel neppe halvannen time og smakte tross alt mye av «show». Selv om jeg visste at denne virksomheten en gang ble startet av virkelig bibeltroende kristne, som uten tvil læremessig fortsatt er det, så følte jeg meg beklemt. Vi skal se litt på de ideer som ligger bak «kirkevekstbevegelsen» i USA og hvordan evangeliske kristne fra andre samfunn ser på dette.

Hvilke ideer danner grunnlaget for kirkevekstbevegelsen, inklusive Willow Creek?

To uttrykk blir stadig gjentatt i deres teologi. Kirkens virksomhet skal være «Outcome-based» og «Purpose-driven». Begge uttrykkene sier egentlig samme sak. Virksomheten skal planlegges slik at den gir resultat og avkastning. Dette betyr i hovedsak at menigheten skal vokse tallmessig. En målbevisst kirke vokser og blir stor.

For å frembringe resultater og nå et stort publikum nevnes noen prinsipper som må følges. Noen av dem uttrykker uten tvil en sannhet. Men i praksis er det mulig å omsette sannheten på forskjellige måter og da kan det hele utarte til å bli en halvsannhet eller muligens noe enda verre. Jeg tar bare et eneste eksempel. For å nå de kirkefremmede sier man, at det er nødvendig å legge bort alle religiøse ord og uttrykk. Vi er selvfølgelig klar over at noen prester og predikanter snakker et språk som kan være vanskelig å forstå for den som er ukjent med Bibelen og kristen terminologi. Men Bibelen bruker dog bestemte ord for å uttrykke bestemte åndelige virkeligheter. Slike ord som «frelse», «gjenfødelse», «gjenløsning», «rettferdiggjørelse» osv. må nødvendigvis betraktes som religiøse ord. I nyere parafraserte bibelutgaver er de ofte erstattet med mere vanlige ord. Men resultatet blir ofte at den opprinnelige betydningen av disse bibelske ord blir forandret. Isteden for å legge bort de bibelske termene bør vi, ifølge mitt syn, forklare hva de betyr. Dette er jo forkynnelsens egentlige hensikt.

Andre prinsipper som rekommanderes av kirkevekstteologene er at alle som medvirker i kirkens gudstjenester skal være kledd på en ukonvensjonell måte. Det var kanskje av den årsaken at de medvirkende i Willow Creek var kledd i jeans. Pastoren hadde heller ikke dressjakke eller slips. Man sier også at da nye mennesker kommer til kirken er det viktig at de får høre samme slags musikk som de er vant til å høre på radio og TV, altså rock og pop.Teater og drama som formidler et budskap er også brukbare metoder. Spesielt disse to sistnevnte prinsipper synes meg meget diskutable og vi vil komme tilbake til dette ved en senere anledning.

Møter og gudstjenester skal være «seeker-friendly», sier kirkevekstlederne. Når en åndelig søker kommer til et møte skal han kunne føle seg hjemme og vel til mote. Ingenting må sjokkere ham. Alt skal tilpasses det miljø og den kultur som han kommer fra. Forkynnelsen skal sikte til å møte de behov som søkeren selv er bevisst på. De fleste mennesker i dag går ikke og lengter etter å få sine synder tillgitt. Men de har andre problemer. Mange har vanskeligheter i familien sin. Noen er skilte, andre er på vei å bli det. Mange lider av stress og skuffelser i arbeidslivet. Både i offentlig forkynnelse og i samtalegrupper tar man opp disse problemene. Man gjør det utvilsomt i den oppriktige hensikt å bli mennesker til hjelp. Mange får sikkert også hjelp med forskjellige livsproblemer.

For at kirkeveksten skal fungere må kristenheten, ifølge kirkevekstbevegelsen, komme inn i en total nytenkning. Gamle former er foreldet. Bevegelsen proklamerer nødvendigheten av et s.k. «paradigmeskifte», altså en gjennomgripende forandring av hele vårt religiøse tankemønster og synsmåte. Det er verd å bemerke seg at uttrykket «paradigmeskifte» i vår tid først ble lansert av Marilyn Ferguson, en fremragende representant for New Age-tenkning i de tidlige 80-årene. Det ville være uhederlig å plassere Bill Hybels og andre kirkevekstrepresentanter på samme nivå som Marilyn Ferguson. Men hvorfor trenger en bibeltro pastor å bruke New Age-terminologi for å utvikle en metode for kirkevekst? Dette fører oss frem til vårt siste spørsmål.

Hvorfor er mange kristne skeptiske til denne type av åndelig virksomhet?

Kirkevekstbevegelsen har fått mange kristne til å våkne opp over at man rent teoretisk kan være bibeltro, men i praksis bli så opptatt med selve markedsføringen av det kristne budskap, at man ikke lenger arbeider i bibelsk ånd. Når det høyeste mål blir å få en hurtigvoksende menighet ved bruk av alle tenkbare midler da er det lett å komme inn på kompromissenes vei. Tilpassingen til nåtidens overfladiske og gudsfravendte kultur betrakter mange kristne som farlig. Ifølge kirkevekstbevegelsen er dette den eneste muligheten å evangelisere verden. Men blir ikke resultatet også at kirken blir verdsliggjort?

En amerikansk kristen leder beskriver med et stenk av ironi hvordan han opplever de moderne kirkenes måte å presentere seg selv og sin virksomhet på:

«Her er kirken! En varm, innbydende og vennlig bygning. Åpne dørene og lytt til den mektige rockemusikken med religiøs tekst! Bli grepet av et fantastiskt underholdende dramaspill! Opplev Gud i våre samtalegrupper og bli beriket personlig! Lytt til en tale som bygger opp din selvtillit og som viser at det kristne liv betyr helse, fremgang og full indre likevekt og harmoni! Og legg merke til at kirken er stappfull av folk hver eneste søndag!»

Pastor Hybels definerer synd som «en ufullkommen måte å oppnå full utfoldelse.»  En slik definisjon virker tynn og overfladisk for kristne som vet at Bibelen sier at «synd er overtredelse av Guds lov.» De kan derfor ikke forstå at pastorer og kristne ledere står i kø for å lære hvordan man får til en stor menighet som den i Willow Creek. De kan heller ikke forstå at tallmessig fremgang alltid er et sikkert tegn på Guds velsignelse. Hvis det er slik må jo den romerskkatolske kirke og mormonkirken være spesielt velsignet av Gud!

Det er ingen hemmelighet at den generasjon som er påvirket av rock and roll og New Age-tenkningen er blitt i høyeste grad «jeg og meg-konsentrert.» Alle ting kretser rundt den person som jeg ser foran meg i speilet. Alt skal samvirke til at han eller hun oppnår høyeste form for personlighetsutvikling. Hvis man i altfor høy grad tilpasser evangeliet til denne nåtidens mentalitet risikerer man å få et «jeg-konsentrert» evangelium.

Dessuten er det et faktum at en person kan oppleve psykisk lettelse og få hjelp til å komme over sorger og prøvelser gjennom terapi og medmenneskelig fellesskap, uten å for den skyld oppleve en kristen omvendelse. Jeg husker en tidligere alkoholiker, som var blitt fri fra drukkenskapen takket være «Lenkene», en svensk forening av forhenværende alkoholikere, som prøver å hjelpe sine ulykkesbrødre. Iblant lykkes de også – uten å snakke om Gud og uten å forkynne evangeliet. Denne mannen var en av dem de hadde klart å hjelpe. Han var så glad over å være fri fra spritbegjæret og da han fortalte om det sa han: «Jeg føler meg som født på ny.» Men han sa ikke et eneste ord om Gud eller Jesus Kristus. Menneskelig talt kan jeg godt forstå ham. Men jeg må jo legge til at den nye fødsel som Bibelen taler om og som innebærer at man får et nytt liv med Gud, er noe ganske annet og noe mye mere.

Selv ikke-kristne mennesker kan altså iblant og på forskjellige måter bli til hjelp for sine medmennesker. Det skal vi selvfølgelig være takknemmelige for. Vi kristne har ikke monopol på dette. At mennesker på forskjellige måter har fått hjelp gjennom Willow Creek-kirkens virksomhet tviler jeg ikke på. Men hvor mange som har opplevd en virkelig omvendelse og gjenfødelse kan jeg ikke ytre meg om. Jeg er imidlertid overbevist om at kirkevekst ikke alltid er det samme som åndelig vekkelse.

Ingen kristne vil være kritiske til Willow Creeks målsetning, som sies å være «å gjøre ikke-religiøse mennesker til hengitte Kristusetterfølgere.» Men mange stiller seg skeptisk til de virkemidler som blir brukt og den filosofi som ligger til grunn for dem. En av Nordens mest kjente vekkelsesforkynnere sa på eldre dager at han fortsatt trodde på forkynnelsen av et «nakent evangelium.» Med det uttrykket mente han et evangelium som ble forkynt rett på sak, uten omsvøp og uten spesiell innramming.

Jeg har nevnt om teologen Gilbert Bilezikian fra Frankrike, som var med ved starten av Willow Creek-kirken. Han kalles i dag «professor emeritus» og betraktes som ekspert på kirkevekst. Men jeg har aldrig hørt at han har gjort noe som helst forsøk på å innføre Willow Creek-modellen i sitt hjemland Frankrike. Kanskje er han liksom jeg overbevist om at kirkevekstbevegelsen egentlig er et produkt av amerikansk kultur og religiøsitet. Isteden for å sette sin lit til moderne markedsføringsteknikker fra Amerika tror jeg Nordens kristne trenger en fornyet tro på Guds Ord og den hellige Ånds kraft.