Stikkordarkiv: endetiden

Den bortvekne herlighet

Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 5 – 1959.)

Og hun sa: «Bortveken er herligheten fra Israel». 1. Sam. 4, 22.

Det er tragisk det vi leser her. Den ene triste hendelsen fulgte den andre, og kulminerte i at «Arken» ble tatt, og det var fordi den var borte, at disse ord var de siste Elis døende svigerdatter uttalte, og det var fordi hun kjente litt til Arkens betydning.

Vi har visselig rett til å si, at det som betydde mest for Israel, både i deres gudstjeneste og hele liv var nettopp Arken. Det var derfor intet tilfeldig i at når Gud i 2. Mos. 25 gir Moses befaling om å bygge en helligdom, forat Gud på den måten kunne bo midt iblant dem, så kommer befalingen om Arken først. 2. Mos. 25, 10.  Når vi så er oppmerksom på at Arken er bilde på Kristus, Rom. 3, 25, så er det lett å se hva Gud vil vise oss ved at befalingen om Arken kom først. For i følge Kol. 1, 17 er Kristus før alle ting, og alt er jo skapt ved ham og til ham.

Men nå er det ikke for å tale om dette stykke for stykke, at jeg sender disse tanker videre. Det som imidlertid ligger nærmest er om Gud i denne tragiske hendelse vil si oss noe både som enkeltpersoner og forsamlingsmessig sett.

La oss nå ha klart for oss at i denne husholdning betyr Kristus det for oss, som Arken betød for Israel. Dermed har vi den tanke klar, at herligheten er Kristus og Kristus er ensbetydende med herligheten. Vi kan da bare av forbildene i 2. Mos. 40, 34-35 se at (da) tabernaklet var innvidd fylte Guds herlighet det på en mektig måte, og i 1. Kong. 5, 10  møter vi det samme når Salomo innvidde templet, likeså i 2. Krøn. 5, 14.

Hvori denne herlighet egentlig bestod får vi ikke forklaring på, men det var iallfall en mektig ting som i den grad fylte atmosfæren, at prestene ikke kunne bli stående for å forrette tjenesten.

I Esek. 10 finner vi Guds herlighet omtalt på en måte som gir oss det inntrykk, at den måtte bestå i noe som kunne sees slik at profeten kunne følge dens bevegelser – 10, 4 –  inntil han i kap. 11, 23 ser den østenfor staden.

Disse skriftsteder kan vanskelig gi oss noe annet inntrykk enn at Guds herlighet er ensbetydende med Guds spesielle nærværelse. Nå er det helt tydelig, at det finnes beviser på enten Guds herlighet er vandrende eller ikke.

La oss vende oss til 1. Kong. 8, 11 som er paralell til 2. Krøn. 5, 14.  Prestene kunne ikke bli stående for å gjøre tjeneste. Nå hadde jo de sin plass og sin tjeneste der, så det var intet forbudt område de befant seg på, men allikevel kunne de ikke bli stående.

Men uten å komme nærmere inn på det, kan vi jo si: Var det ikke plass for det tillatelige, når Guds herlighet var tilstede? Hva så med de utillatelige ting? Tar vi for oss møteannonsene av idag, iallfall mange av dem, vil vi sikkert finne ting som gir oss det triste inntrykk, at herligheten er bortveket. Men det fins imidlertid ting som foregår, som ikke engang står i annonsene. Hjertet kan krympe seg over mange ting som kan finne sted, når herligheten er bortveken. Det er et ord som er meget brukt idag. Jeg tenker på ordet «aktivisering». Med det menes å sette folk i virksomhet. Det er en bra og velment tanke, men hva sier nå skriften. Enn om vi kunne komme i skade for å aktivisere noen som Gud ikke hadde pekt ut. Det kunne jo gjenta seg det som selv en så åndelig mann som Samuel holdt på å gjøre i 1. Sam. 16, 6. Den statelige Eliab var ikke mannen Gud hadde utpekt, men tross hans glimrende utseende forkastet Gud ham, med den begrunnelse at han ikke så på det som menneskene ser på.

Men hva skal man vel si når åndelig umodne personer innsetter og avsetter personer etter sitt tykke og smak. Det beviser det sørgelige faktum: «B o r t v e k e n h e r l i g h e t.»  For når man ikke engang har tilstrekkelig respekt for skriften, kan det vel ikke bevise noe annet.

I 1. Kor. 12, 28 står det: Gud  s a t t e  i menigiheten. Og i Ef. 4, 12: at han   g a v – Ap. gj. 13, 2 forteller oss at Ånden pekte ut.

Er det slik det praktiseres nåtildags? Passer det ikke bedre å henvise til 2. Tim. 4, 3: De  t a r  seg lærere i hopetall, fordi de ikke tåler den sunne lære. Det er et av de siste tiders trekk i åndsbildet. Lunkenheten har mange utslag. Ugjenfødte skuespillere i andaktene for eks., men det gamle budsordet i Salme 50, 16 flg. er ikke glemt av Gud og heller ikke gjort ugyldig:
H v a  h a r  d u   m e d  å  f o r t e l l e  m i n e  l o v e r  -.  Akk, det roper med sin sterke røst.

Bortveken er herligheten – og meget annet i tiden gir det samme triste vitnesbyrd. Når Guds herlighet fyller våre hjerter, våre møter, feier den på dør det ubibelske, det syndige, det utillatelige, det som bedrøver Gud, og innfører det som Ef. 5, 10 og flg. taler om. Med erfaring bak kan jeg virkelig si,
at  v i  h a d d e   i n g e n  p r o b l e m e r, s å  l e n g e  G u d s  h e r l i g h e t
f y l t e  h u se t.  Problemene kom når herligheten ble fordrevet av kjødelig innblanding, og det vil fortsette inntil den Hellig Ånd igjen får sin plass i lydighet mot Guds ord.  Sakarias 4, 6.

Eders i nåden
Daniel Nilsen.

 

 

Alle tings ende

Av Julius Sørensen

(Fra Det Gode Budskap nr. 1 – 1962)

«Men alle tings ende er kommet nær, vær derfor sindige og ædrue så I kan be».
1. Pet. 4, 7.

Når en stanser ved dette uttrykket: Endens tid – kan man ikke unngå å nevne faktiske forhold som gjør seg gjeldende i nåværende tid. Mange synes å vakle i troen på sin grunnvoll og spør hvorledes skal det ende under slike forhold. At det er forvirrende tider er åpenbart blant de forskjellige samfunn som driver rene propaganda for sine møter med de utallige annonser: Vi har det enestående, og det får være hva det er, det virker iallfall forvirrende for dem som er ubefestet. Hvordan skal dette ende, sier noen.

Vi henviser til Esaias 3, 10 som gir det rette svar: «Si om den rettferdige at det går ham godt; for han skal ete frukten av sin gjerning.» Som Guds barn kan vi være trygge. Vi er frelst av nåde, ikke av gjerninger, for at ingen skal rose seg. Vi er hans verk skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skal vandre i dem. Ef. 2, 10.

At tiden er vanskelig er forutsagt i Guds ord, omtalt i 2. Tim. 3, 5.

I kap. 4, 2-3 formanes Timoteus: «Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære, for der skal komme en tid, da de ikke skal tåle en sunn lære, men etter sine egne lyster tar seg lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr». Så langt er vi kommet inn i endetiden.

«Og dette må vi gjøre da vi kjenner tiden, at timen er kommet, da vi skal våkne opp av søvne for frelsen er oss nærmere nå enn den gang vi kom til troen». Rom. 13, 11.

Så sier vi med sangeren: Med det usynlige stedse for øyet, Vil vi lik Moses i tro holde ut, Og tidens bedrøvelse akter vi intet, imot den glede som aldri tar slutt.

Med fredshilsen til alle kjære venner så langt disse linjer når fra eders i Ham som er, var, og som kommer. Kristus vårt liv.

Julius Sørensen.