Stikkordarkiv: Frelser

ALLEGORIEN OM EXCALIBUR.

Av J. H. McConkey

Fra bladet Missionæren nr. 10 – 1946

Har du hørt den vakre allegorien om Kong Arthurs død?  – da han kom ned til innsjøen sammen med sin siste, trofaste ridder, Sir Bediverey? Hvordan han tok sverdet sitt, E x c a li b u r, og ga det til ridderen og sa: «Ta sverdet og kast det i vannet. Legg så merke til hva som skjer, og kom deretter tilbake og fortell det.» Og Sir Bediverey tok sverdet og gikk ned til bredden,. men i stedet for å kaste det, gjemte han det i nærheten. Da han kom tilbake fortalte han en løgn. Men kongen befalte ham øyeblikkelig å gå ned igjen for å utføre hans siste vilje. Ridderen gikk da for annen gang ned til bredden. Men da han betraktet sverdet, så makeløst, med sin kvasse egg, med sitt herdede blad og med et skjefte så innlagt med uvurderlige edle stener, orket han ikke å kaste dette dyrebare våpnet på sjøen. Derfor kom han tilbake og løy igjen. Men da ble den døende kongen så harm og sa at hvis han ikke lydde, ville han med egne hender drepe ridderen. Da endelig sprang han ned til bredden, tok sverdet og kastet det ut i vannet, bare for å få se at det sank.

Men det sank ikke.

I stedet ble en arm løftet fra dypet, en underfull arm, kledd med hvit fløyel, mystisk og underskjønn, som grep sverdet og svang det tre ganger i luften, og så dro det til seg under vannet. Det kostbare våpnet hadde ikke blitt kastet bort, men den av hvem kongen engang hadde fått sverdet hadde tatt det tilbake.

Du min venn, som sitter og leser: dét liv som Gud ber deg om å få, ligger foran deg i all sin glans, likesom det blinkende våpnet ved siden av den redde ridderen.

Hvor verdifullt det er!

Hvor sterkt!

Hvor løfterikt og med muligheter for fremtiden!

Å gi det til Gud er nærmést som å kaste det bort, som å hive det på sjøen, – synes du kanskje. Men du tar feil. For om du »mister det», så faller det ikke i et grådig hav, men i Guds nådeshav og vilje. Og en hånd rekkes opp, ikke «kledd med hvit fløyel», men en blodmerket hånd, en gjennomboret hånd, den hånden som akkurat holder oss nå. Og han tar vårt liv og drar oss ned i Guds store plans dyp og hensikter og gjør det til et våpen i Guds hånd og til fremme for hans rike.

Å, – gi livet ditt til Gud, hvor fattig det er, hvor bortgjemt og intetsigende det synes å være, for Herren vil sikkert bruke deg til sitt navns ære

GI LIVET DITT TIL GUD, SÅ GODT DU FORSTÅR DET
En misjonsveteran forteller: En prøvende hendelse skjedde i vårt arbeide. Brann brøt ut på stasjonen, og før vi fikk gjort noe med det, så var stasjonsbygningens tak ødelagt. Det var ebbe i misjonskassen, og hver eneste krone var nødvendig til arbeidet. Det var et hårdt slag. Da min hustru og jeg talte sammen om situasjonen den kvelden, følte vi oss svært nedfor. Mens vi satt der og pratet, hørte vi små lette trin i trappene. Døren ble åpnet og inn kom fire hvitkledde skikkelser, – våre fire egne små. Den eldste av dem kom fram med et lommetørkle, som var slått en knute på. Så løste hun innholdet og tømte innholdet i hånden min. Der lå deres jordiske rikdom, femøringer, toøringer og ettøringer. «Pappa og mamma», sa hun, «vi har ikke mye, men alt det vi har, ville vi gi til å reparere taket på misjonsstasjonen».

En tåre stjal seg nedover misjonærens kinn, da han med sitrende røst fortalte dette.

Det var ikke mye nei, min bror, men det var alt det de hadde!

Og du, – så verdifullt det var!

Min venn, vår far deroppe er ingen skatteoppkrever, hard og pågående. Han vet best hvor lite vi kan gi Ham i forhold til det Han har gitt oss. Og heller ikke er han vred på oss, selv om det er så lite tak i vår innvielse. Det eneste Han spør deg om er, om vi vil gi oss selv etter beste skjønn. Og hvor snublende, haltende og fattig vår overlatelse synes for oss selv – bare det kommer fra et ærlig, alvorlig og elskende hjerte – så er det dog et levende, helligt, velbehagelg offer for Gud. Tilslutt vil jeg si:

GI LIVET DITT TIL GUD UTEN FRYKT
En aften reiste jeg til en nærliggende by for å høre en preken om helligelse. Det ble ikke noe budskap til meg gjennom denne. Men under bønnestunden hørte jeg talerenyttre: «Å Herre, du vet vi kan stole på den mannen, som døde for oss.»

D e t ble et budskap til meg.

Jeg reiste meg og gikk nedover gata for å ta toget. Som jeg gikk, grunnet jeg på hva min helligelse egentlig betydde for mitt eget liv, og  jeg følte meg engstelig. Men midt i gatestøyen og skrammelet kom budskapet igjen: «Du kan stole på mannen som døde for oss«.  Da jeg kom på toget, grep tanken fra gata meg igjen, skuffelsene over min helligelse, og jeg var engstelig. Men over stempelslagene og larmen i vogna kom budskapet igjen: «Du kan stole på den mannen, som døde for deg».

Da jeg kom hjem, ilte  jeg til mitt rom. Der på mine kne fikk jeg se mitt forsvunne liv. Jeg hadde vært en kristen, en tillitsmann i kirken, en søndagsskoleforstander i mange år, men jeg  hadde aldri overlat mitt liv til Gud. Og mens jeg lå og tenkte på mine ønskedrømmer som kanskje ble krysset, de lønnlige håp som måtte bannlyses og den etterlengtede stillingen som kanskje måtte ofres – så var jeg redd. Jeg hadde ennå ikke fått øynene opp for de bedre tingene, som Gud hadde til meg. Så jeg vek tilbake. Men for siste gang kom det med veldig overbevisning, dette hjertegripende budskap: Mitt barn, «du kan stole på den mannen som døde for deg«. Dersom du ikke kan stole på Ham, hvem kan du da ellers stole på? Dette avgjorde saken for meg. Som i et glimt så jeg, at Han som hadde elsket meg og døde for meg, kunne en absolutt stole på i alt som angår oss.

Venn, du kan også stole på denne mannen, som døde for deg. Du kan stole på, at han vil lede deg på den vei, som er best for deg. Du kan stole på, at han skal ikke krysse en plan som er god, men føre fram hver eneste en som er til ære for Gud og ditt høyeste gode. Du kan stole på, at han aldri vil be deg om en lydighetshandling, som ikke resulterer i den største velsignelse for ditt eget liv og til Guds saks fremme. Du kan stole på, at Han ikke skal berøve noe som er godt for deg, men overøse med en fylde av nåde og kjærlighet.

J. H. McConcey

 

 

 

Brevet til Hebreerne 5, 8.

Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 17 – 1939)

Han lærte, skjønt Han var sønn, lydighet om (av) det Han led.

Noen mener i dette skriftord å finne grunn til å tro, at Jesus hadde ulydighetstendenser. Men hverken teksten, eller ånden i teksten, gir støtte for det. Det sies kun at Han lærte noe, hvilket vel nærmest forutsetter, at den lærdom hadde han ikke tidligere. Mon ikke det går an å bruke følgende som illustrasjon?  Jeg lærte for mange år siden bakerhåndverket. Ikke av den grunn at jeg var en ulydig og lite dugelig baker. Men av den grunn at jeg slett ikke var baker før. Min prinsepals sønn lærte samtidig å bli baker, og av samme grunn. Vi blev like i det å lære det som vi ikke før kunde, skjønt han var sønn, jeg ikke.

La oss nu kaste et blikk på vår velsignede Frelser og Hans stilling før Hans menneskevordende så vil vi være bedre forberedt å fatte det. Johs 1, 1 flgd.  I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud, og ordet var Gud. Han (Jesus ordet) var i begynnelsen hos Gud, alt er blitt til ved Ham  o.s. v.

Han er før alle ting, og alle ting står ved Ham, ophavet. Kolos.1, 17 – 18.

Han bærer alle ting ved sitt krafts ord. Hebr. 1, 3. Ophavet til Guds skapning. Johs åpenb. 3, 14. Disse og mange lignende bibelord viser oss Hans stilling før Han steg ned. Han var altså herskeren, skaperen, før alle ting, bærende alle ting, ophavet til alle ting.  Alt adlød Ham, alle engler tjente Ham. I den stilling behøvde Han ikke å lyde noen eller lide i noen henseende. Ti som ophav, skaper, opholder, bærer av alt, behøvde Han ikke lyde, men kun befale. Men så kom den av Faderen fastsatte dag, da ordet blev kjød. Johs 1, 14.

Og ordet sier at Han gav avkall på herskerstillingen og tok en tjeners skikkelse på sig. Filip. 2, 7. Se min tjener som jeg støtter. Es. 4. 2,  1. 52. 13. Herskerens tjener 49, 7.

Merk nu er Han ikke hersker selv, men herskerens tjener. Til og med foraktet av hver sjel, vekker folks avsky, samme vers. Foraktet og forlatt av mennesker, full av pine, vel kjent med sykdom, aktet for intet. Es. 53, 3.

Dette er altså den samme som før var hersker. Men hvilken forskjell? Nu lider Han forakt, pine, blir vel kjent med sykdom, fristelse. Hebr. 2, 15. Luk. 4, 1-13. Og hvorfor alt dette? Jo, sier Han selv, for å gjøre o Gud din vilje. Hebr. 10, 7

For syndens skyld. Rom. 8, 3.  Kristus led engang for synden. 1. Pet. 3, 18. Guds Lam som bærer verdens synd. Johs, 1, 29. Bortta synden ved sitt offer. Hebr. 9, 26.

Altså har Jesu lidelse som Han lærte lydighet om ingen ting med egenvilje og ulydighet å gjøre. Men som tjener, som lam, som verdens syndoffer hadde Han ingen annen ting å gjøre enn å lide og lære lydighet. For en tjener – et offer, et lam har ingen annen stilling. Og nu en ting til vil jeg minne om her. Det er ikke som et eksempel for oss Han har hatt denne stilling. Men som frelser. Dette er grunnvollen som Paulus hadde lagt som en vis byggmester.
1. Kor. 3, 10.   Det fører bort fra saken å kalle Jesus eksemplet, enda Han også er det. Men Han er intet eksempel hvordan vi skal bære oss avsted for å bli frelst, hverken på den ene eller annen måte. Han er Frelseren som frelser oss. Han er livet. La nu Jesus være for dig det Gud har gitt Ham til. Det lyder så smukt å si at Jesus er et eksempel for oss som vi skal efterfølge og ligne. Men frelst blir man aldri ved å ha Ham som sådan. Frelst blir man kun ved å motta Ham som Frelser både for synd og det annet.

Da Han var fullendt, Hebr. 5, 9 og  2, 10.  Det er samme uttrykket som brukes i forbindelse med skaperverket.
1. Moseb. 2, 1 – 7.  Hvilke som vi vet vil si: at du var ikke med å skape om de ting som hørte til dette verk. Gud selv var tilfreds, det var efter Hans egen smak og ønske så Han hvilte fra alt det Han hadde skapt og gjort, vers 3.

Kristus blev fullendt. Det var altså ikke mer å lide for syndens skyld. Han led engang for synden. 1. Pet. 3, 18, og verset sier videre: At det var for å føre oss frem til Gud. Her er altså det eneste middel med hvilket vi er ført frem til Gud. Altså:  Likesom det ikke var mer å gjøre i universet fra Guds side for at det hele skulde tilfredsstille og ære Ham, det var fullendt. Så blev Kristus ved sin lidelse og lydighet som syndoffer og Frelseshøvding så fullendt at alt som Han har gjort fullt ut tilfredsstiller Guds rettferdighets krav. Det er absolutt intet mer å forlange eller å gjøre i den forbindelse.  Det er fullendt! Det er fullbragt, lød det.  Satan er bragt til taushet. Uten tvil gjelder også det at Han blev fullendt, sett fra den side.  Alle djevelens anslag var forsøkt på og mot Ham, fienden hadde nu intet mer å bringe til anvendelse i denne kamp. Men han blir avvebnet. På korset viste Kristus sig som seierherre. Kolos. 2, 14.

I dette fullbragte verk hviler nu Gud fullt tilfreds. Hvil du også, du min leser, for det er å lyde Ham som du ser det tales om i samme forbindelse. Ellers kommer du til å ligne Israel fordum som Hebr. 3. og 4. kap. så advarende taler om. Gjerningene var jo fullført, står det, og enda fikk de ikke gagn av det, fordi de ikke lød Ham. Hvilket betød det samme som de ikke trodde og gikk inn til Hans hvile.

For kun for dem som lyder, og husk nu: Å  lyde, tro, hvile  er ett og det samme.   Kun for dem er Kristus og troen til evig frelse.

Er nu Gud tilfreds med Kristi verk, av hvilken grunn er så ikke du det?   Ta imot Guds vidnesbyrd, så stadfester du at Gud er sanndru. Johs. evang. 3, 33,  Johs. brev  5, 10.

Eders i Ham tilfredse br.

 Daniel.

 

 

 

 

 

Den apostoliske menighet i Skriftens lys.

Av M. K. Kleppe

Ap. gj. 2,41-47. 4, 31-33.

(Forkortet referat av forst. Kleppes tale ved konferansen på Moss, ved M. Støve.  –  Fra Misjons-røsten 1938.)

Når jeg idag skal peke på litt om den apostoliske menighet i skriftens lys, så ligger det for mig å tenke mig den som en levende organisme. De var alle satt i levende forbindelse med Kristus, og dermed også med hverandre, som vintreet og grenene, som hodet og lemmene, levende stene, opbygget på hans, den levende sten, et åndelig presteskap til å frembære åndelige ofre som tekkes Gud ved Jesus Kristus.

De var ikke alle like av natur, men Herren forenet dem til et legeme.  De var frelst med samme frelse, fått samme ånd, levde og led sammen, arbeidet sammen og trivdes godt. Tross forskjellige karakterer blev de alle likedannet med hans sønns billede.

Den apostoliske menighet var en åndsfyllt menighet.   De blev alle fyllt pinsedagen.:  Likesom de var frelst ved samme blod, så blev de alle fyllt med samme ånd. Ikke bare på pinsedag, men de blev fyllt gang på gang. Dette var ikke lønnkammerfylde, men det skjedde mens de var samlet. Vi ser også at Peter og Paulus  m. a. blev under kriser fyllt med glede og den hellig ånd. Da Jesu løfte om å døpe med den hellige ånd blev opfyllt blev de alle fyllte. –  Der har vært megen strid om uttrykkene: fyllt, døpt, fallt, men det likner barn som tretter om hvorvidt  3 og 4 er 7  eller om  4 og 3 er 7. Enten en sier døpt eller fyllt så er det det samme.

Den apostoliske menighet var en åndsfyllt menighet. Ikke et lem var uten erfaringen av å være fyllt av ånden.

Det var en bedende menighet.
De var i en bedende tilstand da pinsen kom. Efter Herrens egen bestemmelse kunde ånden ikke komme før.  De bad samdrektig og det blev enda mer samdrektig bønn efterpå. Kom noe i veien kom de sammen og bad endrektig til Gud. De bad da Peter blev fensglet. Kneveien fører alltid frem, intet annet i de troendes liv har så herlige løfter.

Hvert medlem var grepet av trang efter bønnemøter. Hvor det er tilfelle møter Gud alltid op. Han hører og besvarer bønner.

Når vi er i bønnens atmosfære vil vi drives frem ved Guds kraft.

Det var en vidnende menighet.
De fyllte Jerusalem med sin lære. Vi kan ikke tenke oss at en familie kunde bo i underetasjen hos noen av dem uten at de vidnet for dem.

De vidnet om Ham som var opstanden og de fyllte Jerusalem med denne lære.

Satan blev redd og satte igang organisert forfølgelseskampagne for å stoppe dem, men han får være leiehund for Gud somme tider.

Menigheten tellet nu omkring 5000 menn. Med kvinner og barn antas da omkring 20 000 og disse blev sprette rundt omkring.

Gjemte de sig? Nei. De forkynte evangeliets ord.

De hadde frelsen med sig hvor de kom. Ikke fordi de hadde gått predikantsskole, men Guds ord var levende for dem og hjertene brennte, hvilket resulterte i store vekkelser. Det skjedde ikke formedelst ytre prakt, men ved glødende hjerter. Ilden tentes. Somme tider kan vekkelse opstå som følge av noen fattige sjelers bønn i enrum. En bedende menighet kan ikke annet enn være en vidnende menighet.

Da Israels barn kom til ørkenen Sin  (Den kunne gjerne kalles ørkenen «Sint») knurret folket over tørken og la skylden på Moses og Aron, men de gikk inn for Guds åsyn med det og Gud svarte og sa:  Kall menigheten sammen og jeg vil gi regn.

Dette er beste måten å ta det på, og da blir det slutt på tørken.

Kall menigheten sammen til bønn. Slutt med å lyve for Gud. Da blir det syndsbekjennelse og flodleiet renses, så at den levende floden kan strømme og flyte over til dem utenfor.

Jeg tror like meget på vekkelse nu som i den første tid. Får satan oss til å tro den løgn at der ikke kan bli vekkelse nu er vi maktesløse. Jo, Guds Ånd kan ennu gjøre store ting gjennem en liten troende tropp som vandrer i troskap.

Det var en brennende menighet.
De vidnet ikke av tvang, men fordi de elsket menneskene, og de hadde lyst og trang til å vidne.

Det var en seirende menighet.
De skaket grunnvollen i det hedenske Rom,  ikke ved sin mektige kunnskap. Nei, kunnskapen opbleser men kjærligheten opbygger. Igjennem disse i sig selv så ringe og svake redskaper arbeidet Gud. Verden brød sig ikke om dem. De halshugget en Jakob, fengslet en Peter og Paulus, men menigheten ba og det blev til seier, og vi fikk de velsignede brevene.   En Bunian blev fengslet og i fengselet skrev han sine bøker som er til stor velsignelse den dag  idag.  De fengslet Hans Nilsen Hauge og det blev til velsignelse for oss som lever idag.

Gud vil gi, bare Han får redskaper. Bare Han får oss ned så er ingen grense for hvad Gud kan gi.

Det var en menighet som levet et rikt kjærlighetsliv.

De frelste holdt sig sammen som ett legeme. De hadde intet særeie.  De stod sammen i troen på den korsfestede og opstandne og den levende Kristus.

Det er ikke nøie med læren, sier mange. Hvem skal vi rette oss efter av dem som sier at det ikke er nøie med læren eller de som ser efter hva Skriften sier?

Jeg holder på det siste.

De holdt fast ved samfundet.

Der var bare ett samfund, Åndens samfund i Kristus Jesus, Fil. 2, og dette tok de vare på. Kristi fred var den domminerende makt og hvor det er tilfelle er man fredssommelige og fredsstiftende.

De hadde alt felles.

De foretok en slags utjevning så at noens overflod kom andres trang til hjelp. Det var frivillig.

Om du ber om å bli velsignet må du være forsiktig for Gud gir sig ikke før han får alt.  «De gav sig selv først til Herren og så til oss ved Guds vilje». Se hvor de var løst fra sine eiendele. De har sin skatt i himmelen og søker de ting som er oventil. ( Se også 2. Kor. 8 og kap. 9).

Det var en misjonerende menighet.
I førstningen kretset de om Jerusalem, så tillot Gud forfølgelse og de kom til de omliggende steder og så videre ut i hele verden.

Paulus stod i gjeld til alle. Så også vi på grunn av alt det Gud har gitt oss del i.  Misjonærer har berettet om tilfeller hvor gamle har spurt:  «Hvor lenge har dere hørt dette budskap, og hvorfor har dere ikke kommet hit før?»  Det må være sønderknusende å høre slikt.

De holdt fast ved brødsbrytelsen!
I førstningen brøt de brødet hver dag. Så blev det hver første dag i uken.  Vi lar brødsbrytelsen være tilfeldig. Noen sier de får ikke noe av den.  De burde skamme sig.  Andre sier de forstår den ikke.

Ta det som det står.  I. Kor. 10, 16-17.  11, 23-26.

Hvor ofte en skal bryte brødet beror på hvormeget man elsker Kristus. Vi går ikke til brødsbrytelsen bare for å få noe, men for å gi.

Vi velsigner. Han prises på nytt. Når alle samles til dette får en alltid velsignelser. Er det noen som splitter er de ikke de ved Herrens bord. Det samler.

Da Esras skulde gjenreise templet bygget han alteret først. Få istand Herrens bord før noe annet gjøres i menigheten. Hvor to og tre er samlet i Jesu navn der er Han midt iblandt.

«Samle Menigheten og jeg skal gi vann.»

 

 

 

 

 

Ananias og Saffira

Av Hans Wennesland

(Fra Det Gode Budskap nr.11 – 1948)

I den apostoliske tid rådet der et vidunderlig samfunnsliv blant de frelste. Vekkelse var det ikke bare høst og vinter, men Herren la hver dag den som lot seg frelse til menigheten. Tallet som på pinsdag nevnes med omlag tre tusen, vokste straks til omlag fem tusen menn og hertil kommer så alle kvinner og barn. Kjærlighetslivet var på sine høyder og derfor var de snille og gode mot hverandre, så de utenfor kunne si: «Se, hvor de elsker hverandre.»  De ventet på (at) Jesus snart skulle komme igjen, og det var vel meget derfor de solgte sine eiendommer og la verdiene for apostlenes føtter så de fattige også kunne nyte godt av deres gods, mens de i fellesskap ventet på Jesus.

Partier og slike ting som der i våre dager er så meget av, er helt fremmed for den tid, men det gjorde sitt inntog senere, og bragte megen elendighet og forvirring med seg.  Men mot dette herlige kjærlighetssamfunn er det satan retter sine våpen på en meget listig måte. Vi bør endelig være våkne for satans list.

Ananias og Saffira hadde som de andre lovet Herren at også de skulle selge sin eiendom, og gi alt til apostlenes administrasjon, men her var det satan seiret så der kom fusk og svik med i handlingen. Selvfølgelig tenkte de begge det var kapital som var lett og skjule, men alt som ikke er av lyset vil før eller senere komme for dagen. Noen menneskers synder er åpenbare og går forut for dem til doms, mens hos andre følger de etter. All skjult og uerkjent synd vil følge hvert menneske som skyggen.

Da Ananias kom med pengene kjente Peter klart i sin ånd at her var fusk og svik med i spillet og sa derfor: Ananias, hvorfor har satan fylte ditt hjerte at du skulle lyve for den Helligånd og stikke noe av akerens verdi til side? Var den ikke din så lenge du hadde den? Og var den ikke i din makt da den ble solgt? Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker men for Gud.  Men da Ananias hørte disse ord falt han død om.

Det var nok tre spennende timer for Saffira som ventet han skulle komme hjem og fortelle hvordan fusket gikk, men han kom ikke og derfor gikk hun selv til Peter, men den samme synd bragte døden også over henne. Syndens lønn er døden. Den dreper samfunnslivet med Gud og de frelste. Den har drept og dreper mangt et legeme i ung alder, og den har i seg evig død og dom. Intet i verden skulle vi Guds folk være så redd som synden. Vi må avsky den i alle dens skikkelser. Gå av vegen for ondt, sier Peter.

Det synes være en hård dom disse syndere fikk, men tenk om Peter hadde latt det passere uten videre, så hadde det nok snart kommet for dagen. Hvert syndig frø som får leve udømt, bringer alltid rik frukt til død og ødeleggelse. Nå kom det stor frykt over alle som hørte det. Hadde det fått passere, hadde det blitt misnøye og misundelse hos de som hadde gitt alt og dertil ett eksempel til dårlig etterfølgelse.

Se hvordan Paulus i Ef. 5, 8-12  formaner Guds folk. Vandre som lysets barn, for lysets frukter ter seg i all godhet, rettferdighet og sannhet, i det I prøver hva der er velbehagelig for Herren, og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller. La ikke ditt motto være: Hvor nær kan jeg gå verden, men hvor langt kan jeg komme fra den. Det var da Peter varmet seg sammen med verden han sverget på at han ikke kjente  Jesus.

Det finnes dem som mener at et Guds barn ikke kan synde fordi det har fått Guds natur. Jeg har selv engang hørt en predikant si fra talerstolen, at etter Gud dømte synden på Golgata har han siden ikke sett synd, så om et menneske banner eller ber, er for Gud akkurat det samme. Det er et evangelium fra selve helvete. Her har på denne jord bare vært en syndfri; nemlig Jesus Kristus. Synd var ikke i ham.

Hver enkelt troende har fremdeles den adamitiske natur i seg, og det er over denne vi skal ha seier. Den som sier han ikke har synd han dårer seg selv, sier Johannes. Skyldfri er vi i det fullkomne offer som Gud bragte for oss i sin sønn på Golgata, men se det er noe ganske annet.  Den eneste måte vi kan få seier over det gamle menneske på er å leve i ytmyk selverkjennelse og dømme synd som synd og gi plass for den Helligånd i våre hjerter. Slik levet de gamle seiershelte, og det er ingen annen veg lagt for oss.

Jeg takker Gud for den frelse jeg fikk erfare for over tredve år siden og for å være bevart i nåden til idag, men det er en dyp bedrøvelse i mitt hjerte over at Jesus ikke har fått sitt bilde tydeligere i meg alle disse år. Det er jo ikke i det yttre fotografi vi skal ligne ham, men i karakter, i kjærlighet og alt det den har i seg. Materialet er dårlig, men Mesteren dugelig. Paulus’ ord i Fil. 1, 6:  Han som begynte en god gjerning i eder vil fullføre den til Jesu Kristi dag, gir trøst til mitt hjerte. Må så Herren hjelpe oss alle i det nye år i tjenesten i Hans rike. Både vi som tjener i forkynnergjerningen såvel som enhver annen der tjener hver i sitt kall.  Hilsen med Es. 40, 11.