Av J. Penn Lewis.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 1 – 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

(Dom. 5, 12).

Om Israels barn står det at «de hørte ikke på Moses for angst og for det hårde trellarbeide» (2. Mos. 6, 9).  Han kom til dem som Guds sendebud og befrier. Men den første virkning av hans inntreden som mellemmann hadde tilsynelatende senket dem ned i dypere trelldom. Slavelenkene hadde nu trengt så dypt inn i dem at de ikke kunde høre på ham for «angst» og «hårdt trellarbeide».

Dette viser at for megen lidelse og sorg er en fare, når det går så vidt at den gjør sjelen uduelig til å gi akt på Guds løfter, og ta imot dem. Paulus fryktet for dette da han skriver til korintierne at de skulde tilgi og trøste for «at han ikke skulle gå tilgrunne i ennu større sorg». Herren taler også om en begrensning av sin refselse for at ikke Ånden skulde vansmekte for hans åsyn. Derfor trøster han den som han før såret, og vil læge ham.

Herren kan ikke gjøre noe med en sjel som er nedslått. Det er derfor fienden forsøker å få Guds folk ned i motløshet og håpløshet over deres egen og menighetens stilling. En forsakt armé går frem til strid, sikker på å lide nederlag. Vi hørte engang en misjonær si at hun kom hjem som en invalid fordi hun var blitt forsakt i ånden. Det er nødvendig å forstå disse angrep fra fienden og hvorledes vi skal motstå dem.

Våkn op!  Istem en sang!
Dersom fienden ikke kan rokke oss fra vår stilling, forsøker han «å slite oss ut» (Dan. 7, 25) ved en forlenget kamp, så vi tilsist gir op vårt seiersrop på grunn av tretthet.

Hvorledes denne depresjonsånd kan spre sig, ser vi av beretningen om speiderne når de kom tillbake fra Kanaan. Den pessimistiske rapport som de ti bragte, fikk slik innflytelse over hele mengden, at de med en gang var ferdige til å stene de andre to. La oss gi akt på denne lærdom. La oss ta oss ivare for overdreven sorg. For både våre sorger og synder blev båret op på Golgata kors. Sorg kan også bli en synd når den går utover det mål å lede til anger, d.v.s. sinnsforandring eller omvendelse. Sann sorg betyr en overgang, og utover det blir det forspilt tid og kraft.

La oss «våkne» og «istemme en sang».  La oss motstå denne depresjonsånd over Herrens verk like så meget som noe annet angrep fra den onde. Vi lever i farlige tider! Det er sant. Den bekjennende kristendoms frafallstider er over oss. Det er sant. De fleste troende er ennu kun barn! Og et lett bytte for fiendens list! Det er også sant.
Allikevel.
Den opstandne Kristus står som seiersfyrste.

Syng en sang som giver mot.
Våkn op og hils hans komme
som frelsens dør oplot!

La oss iføre oss «lovprisningens kledebon i stedet for en vansmektet ånd», og opløfte våre hoder, for forløsningen stunder til.

 

Av M. K. Kleppe

(Fra  «Tenkt og Oplevet»- IV  i Det Gode Budskap nr. 8 – 1940)

.. «Derfor  vær ikke dårer, men forstå hvad Herrens vilje er! Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er der ryggesløshet, men bli fylt av Ånden, så I taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og springer og leker for Herren i eders hjerter, og alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn, og underordner eder under hverandre i Kristi frykt». Efes. 5, 17 – 21.

– «Derfor! – der peker hen på de foregående vers – som taler om en rett vandring i lyset. Altså her har vi Åndens fylde i forbindelse med det praktiske liv – hvilket også de efterfølgende avsnitt i kap. 5 og kap. 6 viser.

– «BLI fylt av Ånden!» peker hen på en naturtilstand hos oss. Et stadig åpent forhold til vår Gud og Frelser, så at Hellig Ånden stadig  får ha oss i sin besiddelse for å fremstille Kristus i oss – Gal. 4, 19.  –  Her går det ikke an å «leve høit» på en «førsteoplevelse» av Åndens fylde.  Den kan man ha – men på grunn av, at man ikke i vandringen har vært lydhør for Herrens røst – er man kommet inn i tomhet, da Ånden er bedrøvet. Efes. 4, 30-32.  Her er det ikke spørsmålet om vi har og eier Hellig-Ånden, men om  Hellig-Ånden har og eier oss!
– «La eder fylde av Ånden!» (Dansk og Svensk overs.)  «Det jeg åpner mig for – det blir jeg fylt av»  –  Her har vi Herrens tydelige vilje  med alle Guds barn! Og det er også  absolutt nødvendig  for alle Hans barn. Nødvendig både for tjenestens skyld og vandringens skyld!

Og, Gud være lov!  –  Det er også mulig for alle Guds barn å bli fylt av Ånden!  Fortsette å være fylt – være tatt i besiddelse av Hellig-Ånden! –  Innser vi vårt grenseløse behov i denne henseende?  –  Attrår vi det? Vandrer vi i lyset – så vi er under rensningen av blodet? 1. Johs. 1, 7.  Går vi troens vei  –  er takkende kristne?  –  Ps. 50, 23.  Ja, da sier skriften at vi skal skue Guds frelse! Begjærer vi i våre bønner, da HAR vi! Mark. 11, 24.   Luk. 11, 13.1.  Johs. 5, 14-15.   Ære være Gud!  «Ser du mig» – sa Elias til Elisa  – da skal din bønn være hørt! 2. Kong. 2.  Og Elisas’s blikk fulgte Elias  –  og han fikk det han  begjærte:  en dobbelt del av hans ånd!  – Profeternes barn så det. De sa: «Elias’s ånd hviler over Elisa!»  Ikke noe tomt skryt fra Elisas side –  Men de andre gav ham vitnesbyrd.

Her –  på dette område –  behøves ydmykelse og renselse. Her er så megen opblåsthet! –  Så megen sjelelig stimulanse! –  Så meget som synes å være noe –  men som bare er bedrag.  –  Guds barn!   Vær forsiktig med
HVEM du lar legge hendene på dig!   –   Der finnes åndsforførere også av fremmede ånder! Religiøse ånder som gjør dig mindre nøie med vandringen men som opblåser dig  –  som bare søker det som mennesker ser. Herre, bevar oss!   –   Og har du blitt besmittet av sådant, så bare bekjenn det – for din trofaste Gud og påberop blodets kraft – og du skal settes i frihet, så du fylles av  «den saktmodige og stille ånds uforkrenkelige vesen»  –  som er meget kostelig for Gud! 1. Petr. 3, 4 flg.

Den Ånd som fører inn i oss det vesen som åpenbares i «kjærlighetens høisang», 1. Kor. 13.

Med hilsen i Herren Jesus fra en som ønsker å følge denne linje.

                                                                                             M. K. Kleppe.

Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 17 – 1939)

Han lærte, skjønt Han var sønn, lydighet om (av) det Han led.

Noen mener i dette skriftord å finne grunn til å tro, at Jesus hadde ulydighetstendenser. Men hverken teksten, eller ånden i teksten, gir støtte for det. Det sies kun at Han lærte noe, hvilket vel nærmest forutsetter, at den lærdom hadde han ikke tidligere. Mon ikke det går an å bruke følgende som illustrasjon?  Jeg lærte for mange år siden bakerhåndverket. Ikke av den grunn at jeg var en ulydig og lite dugelig baker. Men av den grunn at jeg slett ikke var baker før. Min prinsepals sønn lærte samtidig å bli baker, og av samme grunn. Vi blev like i det å lære det som vi ikke før kunde, skjønt han var sønn, jeg ikke.

La oss nu kaste et blikk på vår velsignede Frelser og Hans stilling før Hans menneskevordende så vil vi være bedre forberedt å fatte det. Johs 1, 1 flgd.  I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud, og ordet var Gud. Han (Jesus ordet) var i begynnelsen hos Gud, alt er blitt til ved Ham  o.s. v.

Han er før alle ting, og alle ting står ved Ham, ophavet. Kolos.1, 17 – 18.

Han bærer alle ting ved sitt krafts ord. Hebr. 1, 3. Ophavet til Guds skapning. Johs åpenb. 3, 14. Disse og mange lignende bibelord viser oss Hans stilling før Han steg ned. Han var altså herskeren, skaperen, før alle ting, bærende alle ting, ophavet til alle ting.  Alt adlød Ham, alle engler tjente Ham. I den stilling behøvde Han ikke å lyde noen eller lide i noen henseende. Ti som ophav, skaper, opholder, bærer av alt, behøvde Han ikke lyde, men kun befale. Men så kom den av Faderen fastsatte dag, da ordet blev kjød. Johs 1, 14.

Og ordet sier at Han gav avkall på herskerstillingen og tok en tjeners skikkelse på sig. Filip. 2, 7. Se min tjener som jeg støtter. Es. 4. 2,  1. 52. 13. Herskerens tjener 49, 7.

Merk nu er Han ikke hersker selv, men herskerens tjener. Til og med foraktet av hver sjel, vekker folks avsky, samme vers. Foraktet og forlatt av mennesker, full av pine, vel kjent med sykdom, aktet for intet. Es. 53, 3.

Dette er altså den samme som før var hersker. Men hvilken forskjell? Nu lider Han forakt, pine, blir vel kjent med sykdom, fristelse. Hebr. 2, 15. Luk. 4, 1-13. Og hvorfor alt dette? Jo, sier Han selv, for å gjøre o Gud din vilje. Hebr. 10, 7

For syndens skyld. Rom. 8, 3.  Kristus led engang for synden. 1. Pet. 3, 18. Guds Lam som bærer verdens synd. Johs, 1, 29. Bortta synden ved sitt offer. Hebr. 9, 26.

Altså har Jesu lidelse som Han lærte lydighet om ingen ting med egenvilje og ulydighet å gjøre. Men som tjener, som lam, som verdens syndoffer hadde Han ingen annen ting å gjøre enn å lide og lære lydighet. For en tjener – et offer, et lam har ingen annen stilling. Og nu en ting til vil jeg minne om her. Det er ikke som et eksempel for oss Han har hatt denne stilling. Men som frelser. Dette er grunnvollen som Paulus hadde lagt som en vis byggmester.
1. Kor. 3, 10.   Det fører bort fra saken å kalle Jesus eksemplet, enda Han også er det. Men Han er intet eksempel hvordan vi skal bære oss avsted for å bli frelst, hverken på den ene eller annen måte. Han er Frelseren som frelser oss. Han er livet. La nu Jesus være for dig det Gud har gitt Ham til. Det lyder så smukt å si at Jesus er et eksempel for oss som vi skal efterfølge og ligne. Men frelst blir man aldri ved å ha Ham som sådan. Frelst blir man kun ved å motta Ham som Frelser både for synd og det annet.

Da Han var fullendt, Hebr. 5, 9 og  2, 10.  Det er samme uttrykket som brukes i forbindelse med skaperverket.
1. Moseb. 2, 1 – 7.  Hvilke som vi vet vil si: at du var ikke med å skape om de ting som hørte til dette verk. Gud selv var tilfreds, det var efter Hans egen smak og ønske så Han hvilte fra alt det Han hadde skapt og gjort, vers 3.

Kristus blev fullendt. Det var altså ikke mer å lide for syndens skyld. Han led engang for synden. 1. Pet. 3, 18, og verset sier videre: At det var for å føre oss frem til Gud. Her er altså det eneste middel med hvilket vi er ført frem til Gud. Altså:  Likesom det ikke var mer å gjøre i universet fra Guds side for at det hele skulde tilfredsstille og ære Ham, det var fullendt. Så blev Kristus ved sin lidelse og lydighet som syndoffer og Frelseshøvding så fullendt at alt som Han har gjort fullt ut tilfredsstiller Guds rettferdighets krav. Det er absolutt intet mer å forlange eller å gjøre i den forbindelse.  Det er fullendt! Det er fullbragt, lød det.  Satan er bragt til taushet. Uten tvil gjelder også det at Han blev fullendt, sett fra den side.  Alle djevelens anslag var forsøkt på og mot Ham, fienden hadde nu intet mer å bringe til anvendelse i denne kamp. Men han blir avvebnet. På korset viste Kristus sig som seierherre. Kolos. 2, 14.

I dette fullbragte verk hviler nu Gud fullt tilfreds. Hvil du også, du min leser, for det er å lyde Ham som du ser det tales om i samme forbindelse. Ellers kommer du til å ligne Israel fordum som Hebr. 3. og 4. kap. så advarende taler om. Gjerningene var jo fullført, står det, og enda fikk de ikke gagn av det, fordi de ikke lød Ham. Hvilket betød det samme som de ikke trodde og gikk inn til Hans hvile.

For kun for dem som lyder, og husk nu: Å  lyde, tro, hvile  er ett og det samme.   Kun for dem er Kristus og troen til evig frelse.

Er nu Gud tilfreds med Kristi verk, av hvilken grunn er så ikke du det?   Ta imot Guds vidnesbyrd, så stadfester du at Gud er sanndru. Johs. evang. 3, 33,  Johs. brev  5, 10.

Eders i Ham tilfredse br.

 Daniel.

 

 

 

 

 

Tale av forstander Daniel Nilsen på Landsmøtet i Kristiansand

 (Referert ved Red. i Det Gode Budskap nr. 28 – 1950)

 –  Som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort.  (Rom. 3, 25.)

I dette verset finner vi noen uttrykk som særlig har beslaglagt mine tanker: Blodet, nådestolen, troen, rettferdigheten og synden. Vi kan si, med all rett, at her er både fallet og oppreisningen omtalt. Det er meget om å gjøre for Herren å få oss til å forstå at dette gjelder både fallet og oppreisningen.

Vi lever i en tid da satan utfolder sin virksomhet som aldri før. Denne virkelighet driver oss inn i bibelen.

–  Kristus stillet til skue i hans blod – hva betyr det?

Jo, han ville vise sin rettferdighet i forbindelse med Guds langmodighet med de synder som før var gjort. Det er vel å merke seg at soning er ingen borttakelse av synden. Guds rettferdighets krav ble derved ikke tilfredsstillet. Da ingen kunne møte det, tar Gud sin egen sønn.

Gud hadde sagt: Den som synder skal dø. Det menes ikke bare fysisk død. Tross alt som var skjedd, all ofring, så var der ennå ikke noe generellt oppgjør. Det kunne ikke skje ved dyrs blod, ei heller ved menneskers for all hadde syndet. Alle var besmittet, og besmittelsen var synden.

Men ære være Gud – han førte et annet menneske inn på galeriet, Hebreer galeriet. Jesus kunne tilfredsstille Guds rettferdighetskrav.

–  Men da Kristus kom. –   Gud stilte først Kristus tilskue i hans blod,  for at satan skulle se at Gud ikke så mellom fingrene. Han hadde jo sagt:  Den som synder skal dø. Ser du nå at jeg hevder det jeg har sagt!

Her har vi stedfortredelsen i konsentrert form. Jeg tror på den. Dersom du ikke tror på dette er din synd ikke fjernet på denne måte. Han ble stillet til skue for deg og meg. Det er som Gud sier: Ser du hvor gruelig synden er er? Jeg måtte ta min egen sønn.

–  Så elsket Gud verden, at han ga sin sønn, den enbårne – .  La oss erindre ordet fra korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!

Det er fakta at Gud måtte forlate sin egen sønn. –   Et øyeblikk varer hans vrede og en levetid hans nåde. Å, om jeg kunne vise deg ufrelste din synd! Han gjorde alt dette for å frelse deg.  Han hadde ingen annen hensikt.

– Jesus med frelse kom ned til vår jord,
drevet dertil av sin kjærlighet stor.

Englene begjærte å skue inn i dette: Forat Guds mangfoldige visdom nu ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene i himlen. (Ef. 2, 10.)

Avgrunnens makter hører. Gud selv hører. De har lyst å forene seg med oss. Avgrunnens makter raser når de hører oss lovprise blodet. De liker det ikke.

– Som en nådestol i hans blod, en stol, der det utdeles nåde.

– Da dette budskap jeg forstod
i floden sank jeg ned,
og frelse fant i Jesu blod,
som evig varer ved.

I «Arken» var der 3 ting: Lovens tavler, Arons stav og lokket som var nådestolen. Da ypperstepresten kom inn, kunne han ikke åpne arken, men bare stenke blodet på nådestolen,  og forsamlingen. Blodet på nådestolen var en bestemt prediken til folket,  og der møter Gud dem.    Ned i arken lå den brutte lov, men så kom blodet over på nådestolen. Om loven etterpå ble krenket, ropte blodet:  –   Der er forsoning!  Krenkelsen er sonet!

Men Kristus som nådestol førte lenger. Ikke bare til å gjøre soning, men Kristus som «Lovens ende», ikke bare sonet, men borttok synden:  –  Kristus åpenbartes en gang ved tidenes ende, for å bortta synden ved sitt offer. Ikke bare stryke over. Nei, fjernet!  La oss tro Gud, så opplever vi det han har sagt. Nå er vi ikke lenger redd lovens krav. Den er oppfylt.

                     –    For vi tilber i en helligdom
hvor Lammets blod for Guds åsyn kom
hvor vi er fri for all skyld og dom
og blodbestenkte på sjelen.

 Det hjelper ikke hva Gud har gort, hvis vi ikke tror det. Når der snakkes om at Kristi blod visselig betyr noe for Gud, men jeg må kjempe for å få selvlivets blod «presset ut», så er dette opprør mot Gud. Nei, det er ikke så!      –  Jesu Kristi Guds sønns blod renser fra all synd. Der står ikke noe om selvlivets blod, men Kristi Guds Sønns blod. Denne framstilling taler om det som er skjedd: Forat Gud ville vise sin rettferdighet. Her går folk og kjemper og maser for å bli løst fra ditt og datt.

Kom inn for nådestolen og bli løst. Der blir du virkelig løst.

Dette er tre artikler av Gustav Iversen fra Det Gode Budskap nr. 21, 26 og 28  – 1954.

I

«For hver den som har, ham skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har». (Mat. 13, 12).

Verset over disse linjer er et av såkalte vanskelige ord i Bibelen. Vi finner det forresten fire steder i Det nye testamente, tre ganger med samme ord og med en liten variasjon fjerde gang. Verset, revet ut av den sammenheng det står, er jo også, uten tvil, vanskelig å forstå. Det er ikke usannsynlig at det var et jødisk ordspråk som de som hørte Jesus den gang meget lett forstod meningen med.

Det er mange år siden det ordet grep meg første gang, og jeg fant ikke noen løsning på det. Plutselig en gang jeg leste verset i forbindelsen det står til lignelsen om talentene, gikk det et lys opp for meg, og en tid brukte jeg det som tekstord ved flere anledninger. Uten å mene at jeg kan tilfredsstillende eller fullstendig forklare deg som leser dette, håper jeg det som her skrives kan bli til noe hjelp.

At den som har noe før kan få mere er forståelig. I all forretingsvirksomhet er det «gammel god latin» at «mere gir mere». Jo større driftskapital jo større muligheter for stor inntekt og like naturlig er det at det er vanskelig for en med liten kapital å nå det utbytte som en stor kapital kan gi. Men å ta fra en det som han ikke har høres jo paradoksalt ut, men er allikevel, i dette tilfelle, en realitet.

La oss se litt på lignelsen om såmannen. Vi er i den lykkelige stilling at Jesus selv har forklart den for oss. «Såmannen sår ordet. (Mark. 4, 14) Sæden er Guds ord». (Luk. 8, 11). Hva var det den som ikke hadde noe allikevel hadde? Han hadde anledning til å få noe. Hver gang et menneske hører eller leser Ordet, som i den tidshusholdning vi lever i er Evangeliet – det budskap som Jesus ga sine disipler, det eneste som kan gjøre menneskene salig. Hver gang en ufrelst leser eller hører ordet om korset, eier han noe som han ikke eier. Vedkommende eier mulighet til å bli frelst. Se hva Paulus skriver i 1. Kor. 15, fra vers 1: «Jeg kunngjør eder, brødre, det evangelium som jeg forkynte eder, som I og tok imot, som I og står fast i, som I og blir frelst ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves er kommet til troen. For jeg overga eder blant de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter skriftene». o.s.v.

Det gjelder å høre for å eie. Vi har det vi ikke vet om. Vi har Gudsriket, med all dets herlighet, lykke og framtid uten å vite om det, om vi hører og tror det ordet sier. «Den som har ører, han høre».

Samtidig må jeg peke på en meget alvorlig sak i denne forbindelse. Fra den som ikke har, det kan kanskje enklest sies slik; fra den som ikke «hørte», tas bort det han hadde, og allikevel ikke hadde. Ved å ikke ta imot evangeliet mistet han alt. Da er vi for alvor fattige og alt tapt. Det gis nemlig ikke noen anledning mere hvis vi ikke tar imot Guds tilbud som han gir oss i Evangeliet, ordet om frelsen i Kristus, som gis av bare nåde, ved tro. I den evige fortapelses-tilværelse må det allerværste være bevisstheten om at den eneste gyldige grunn til at man er der, er at man ikke «hørte» på Guds betingelse for å slippe å komme der, nemlig tok imot ordet og ble frelst. Ingen synd, ingen uduelighet, intet annet enn ikke å ta imot Guds ord er fortapelses grunn.

Håper noen som leser dette forstår at ikke noe kan stenge deg ute fra å bli frelst og salig uten det at du ikke vil ta imot frelsen i Jesus av bare nåde. Om du lengter etter å få den er den din, når du hører og tror ordet om forsoning i Kristus.

ll

«Se derfor til hvorledes I hører; for den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han tykkes seg å ha.» (Luk. 8, 18.)

Det er vel ikke noe som vi mere må beklage enn mennesker som er innbilske, som mener seg å eie det de ikke eier. Vi kaller dem stormannsgale og det er ikke fritt for annet enn at man drar på smilet når vi hører hvordan de kan fantasere og skryte av sine innbilte rikdommer eller bedrifter.

Fra min barndom husker jeg en merkelig type som jeg aldri siden har kunnet glemme. Han gikk alltid i en gammel bonjour, stripete benklær og flosshatt, ofte også dinglet noen blikkmedaljer i spraglete tøystrimler på brystet hans. Over alt hvor han kom fortalte han folk som arbeidet med noe – for eksempel husbygg – at slik og slik ville han ha det; for alt eide han. De som kjente ham lot ham bare prate og holdt med ham, og det kan vanskelig beskrives hvordan han satte nesen i været og stokken sin etter å ha gitt sine ordrer. Sannheten var at han ikke eide noe av denne verdens gods, men var bortsatt for det offentliges regning. Vi smiler av slikt, men hvor mange er det som hva det åndelige angår oppfører seg på samme måte.

Hvor mange finns det ikke som i sitt forhold til de evige verdier er like innbilske som nevnte mann. I Mat. 25 kap. forteller Jesus om noen som selv trodde de var rike. De hadde store tanker om seg selv og mente de kjente Jesus og sto på god fot med ham, men hva hjalp det når han ikke kjente dem. De hadde levet på en innbildning og nå holdt den ikke. De hadde ikke grunn for sin mening og nå sviktet den innbildte grunn helt.

I forrige artikkel nevnte vi at det som er nødvendig for å eie det man ikke har er å høre . Også i forbindelse med å ikke være innbilsk står det i verset som er sitert over disse linjer: «Se derfor til hvorledes I hører.» Det betyr, sagt med andre ord: Se til hvorledes du stiller deg til Guds ord. Vi har ingen annen pålitelig autoritet i dette stykke enn Guds ord. Her hjelper ikke hva vi tror om oss selv, eller hva andre tror om oss. Menigheten i Laodikea sa om seg selv: «Jeg er rik og har overflod og fattes intet». Sannheten var at den var ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Tenk at det går an å ta så skammelig feil.

Motsetningen til innbilskhet er sannhet, og sannheten er at bare det vi eier ved tro på Jesus er virkelig rikdommer, hva det åndelige angår. Jesus sier til nevnte menighet at han råder den til å kjøpe av ham gull, glødet i ild, forat de kan bli rike. Dessverre er det mange som lever på innbildning både når det gjelder barnerett og åndelige skatter som de mener å eie. Det er dem som vil svare på spørsmålet om de er Guds barn at de håper på det. Vi er Guds barn ved tro på Evangehet, sier Bibelen. Det må man eie som sin personlige eiendom og det er en skatt som aldri taper sin verdi. Likedan er det med alle åndelige rikdommer. La oss nevne en rikdom: Guds fred. «Å eie Guds fred er dyrebar skatt,» synger sangeren. Vi kunne nevne en rekke av åndelige rikdommer, men felles for å nå dem er å «høre» (lese) betingelsene for å få tak i dem i Guds ord.

Bli bibelleser. Ved det har du muligheten til å eie det du ikke eier og eie det i sannhet. Men husk å nytte høvet mens du har det, ellers vil du forsent oppdage de ubegripelige åndelige verdier som går tapt for deg fordi du ikke «hørte». Det er det som er poenget i dette ordet av Jesus.

lll

«Hver den som har, han skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har». (Mat. 25, 29).

Vi skal i dag se litt på en annen side av det paradoksale verset vi har stanset ved i et par artikler.

Alle de tre tjenere fikk noe betrodd. Den ene fikk fem, den andre tre, og den siste en talent. Det var ikke deres egne midler, men gitt dem til forvaltning. Altså fikk de en ting de ikke hadde, men allikevel hadde: De fikk muligheter til å erverve seg noe de ikke eide, men kunne få hvis de nyttet de muligheter de derved hadde til å nå det som de betrodde midler ga dem mulighet til. Det er meget viktig å legge merke til det.

I likhet med disse tjenere har alle vi som leser dette fått betrodd en startkapital ved de evner og muligheter til å bruke dem slik at vi sanker mulighetenes frukt ved å forvalte vår betrodde kapital viselig. Det er før nevnt den enestående og over all forstand verdifulle mulighet vi har i tilbudet om frelse og evig liv i Kristus Jesus. Vi har også fått en kolossal mulighet ved å bruke de verdier Gud ga oss i de «talenter» han betrodde oss, men som først blir vår reale eiendom når vi forvalter dem riktig.

Vi merker oss også at ikke alle tjenerne fikk like mange talenter å forvalte. Slik er det også med hver av oss. Vi er ikke betrodd like mye, men vil bli lønnet etter troskapen i vår oppgave i livet. Det er klart at det synes å falle lettere å være frimodig til å bruke sine «talenter» når de er flere, når evnene er rikere, enn når man bare har den ene «talenten». Men vi må huske på at vi ikke blir krevd for mere enn det vi ble betrodd. Den som er tro i det små skal bli satt over mere.

Det er noe uhyre viktig å huske på at de anledninger vi har ikke varer evig. Hver dag ubrukt, hvert minutt bortkastet er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss muligheter til å «søke det som er der oppe» og som ikke ble brukt er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss en anledning til å være til hjelp for noen, si et lite ord til en medvandrer som kunne trøste, de mange små tjenester som vi godt kunne gjøre for en som var i behov av hjelp, det gir oss eiendommer som vi har, men ikke har før de er utført.

Et minne som aldri glemmes er en hendelse for noen år siden og som så sjokkerende minnet meg om viktigheten av å nytte tiden. En av vennene i menigheten og jeg møttes en dag og han sier til meg. «Min onkel er alvorlig syk og han ba meg si til deg at han gjerne ville tale med deg.» Da jeg hadde forvisset meg om at det ikke akkurat sto om livet, sa jeg. «I dag har jeg ikke tid og heller ikke i morgen, men dagen deretter kan jeg komme». Dagen etter møtte jeg ham igjen og med det samme jeg møtte vedkommende, sa han: «Min onkel døde i går, så nå behøver du ikke komme». Aldri er ordet forsent blitt så brutalt aktuelt for meg. Aldri skulle jeg få se eller snakke med den som jeg lot vente i to dager før jeg gikk til ham.

Det alvorlige er at når regnskapsdagen kommer for oss kan intet gjøres om. Da er alle sjanser forspilt og vi står der nakne og fattige. Først da vil vi være riktig fattige og som tjeneren med den ene talent stå med lukket munn. Det er bare en gang vi har våre anledninger. De som ble forspilt kommer aldri igjen. Dagens muligheter kommer ikke igjen i morgen. Får vi noen mulighet i morgen blir det en ny, men dagens er tapt.
Slutt.