Stikkordarkiv: arkeologi

Civilisasjonens og religionens vugge.

Av D. E. Hart – Davies.

Fra «Biblical History in the Light of Archæological Discovery Sinse A. D. 1900».

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 1 – 1937. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

I 1933 døde den verdenskjente lærde arkeolog professor A. H. Sayce som bibelforskere skylder så meget. I sine erindringer, som han utgav noen år før sin død, forteller han om en skuffelse han hadde i sin ungdom, og hvad den førte til.  Da dr. Pusey, professor i hebraisk i Oxford, var død i 1882, ventet Sayce at han skulde få stillingen,  – Pusey hadde selv ment at han blev hans efterfølger. Det var Gladstone som skulde treffe avgjørelsen, og Sayce var av hans personlige venner, men Gladstone nektet å utnevne ham, fordi han regnet ham for utrygg,  – Sayce blev den gang regnet som en av førerne i tysk kritisk teologi ved universitetet,  – og dr. Driver blev utnevnt i stedet. Hvad blev følgen?  Driver blev sittende i sin professor-stol og skrive kritiske bøker, mens Sayce drog til det nære østen og gravde. Og det gikk med ham som med Sir William M. Ramsay,  – arkeologiens håndgripelige kjensgjerninger la om hele hans tenkning og drev ham tilbake mot det gamle standpunkt. For å gjengi hans egne ord:   «Det var nu blitt til  (i 1898) at jeg selv blev regnet som representant for det såkalte «ortodokse» parti og forsvarer av den Hellige Skrift. Det var forgjeves jeg protesterte mot å bli plassert som teolog, og forklarte at det bare var som arkeolog jeg holdt på med det Gamle Testamente. Akkurat som de arkeologiske opdagelsene ved Middelhavet hadde gitt dødsstøtet til de «kritiske» teorier om Homér og Grekenlands gamle tradisjoner, slik gav nu lignende opdagelser dødsstøtet til teoriene, innført fra Tyskland, om det Gamle Testamente og det som der står. Subjektive fantasier måtte vike plassen for videnskapens solide kjensgjerninger som omsider blev vunnet inn.  –  –  De arkeologiske opdagelser i de siste femogtredve år i det nærmere østen har med knapt en eneste undtagelse vært stikk imot den selvbestaltede kritikks slutninger og på den gamle tradisjons side».

Og det har vist sig at de opdagelser som Sayce henviser til, f’ra slutten av forrige årh. bare var en innledning til en rik høst i det 20. årh. begynnelse. Innenfor rammen av en kort avhandling er det ikke lett å ta for sig hele det rike materiale slik som det skulde gjøres. Så jeg vil samle mig om hvad man kunde kalle bibelhistoriens fjelltopper, hvis historiske påliteligihet den rasjonalistiske kritikk har angrepet, men som den arkeologiske forskning har stadfestet. De kan i all korthet gjengis slik:  I. Civilisasjonens og religionens vugge, II. Første Moseboks beretning om syndfloden, III. Abraham og beretningene om patriarkene, IV. Ødeleggelsen av byene på sletten, V. Jerikos erobring, VI. Tiden for utgangen, VII. Mosebøkenes elde og ekthet, VIII. Daniels bok,  IX. Cesar, Casa og Jerusalem, X. Det Nye Testamente: Sprog og historie.

I. Civilisasjonens og religionens vugge.

De første tredve år av 1900 årene har vært en tid med et voldsomt omslag i opfatningen, spesielt med hensyn til civilisasjonens og religionens oprinnelse. Det kommer først og fremst av den merkelige rekke med arkeologiske opdagelser i begynnelsen av århundredet, særlig rikholdig efter krigens slutt i 1918 og Mesopotamias åpning for utgravning. Her er i all korthet noe av det som faller mest i øinene:

1) Skrivekunsten.  –  Kritikerne mente gjerne før at skrivekunsten ikke blev almindelig brukt før omkring 700-årene før Kristus. På dette støttet man den opfatning at første Moseboks beretninger kunde avvises som myter og sagn,og at Mosebøkenes (Pentateukens) beretninger i det hele ikke kunde regnes for historisk pålitelig fordi man ikke hadde hatt andre midler enn den munntlige tradisjon å overføre dem ved. Opdagelsen av Tell-el-Amarna-tavlene i 1888 rusket kraftig op i dette, for de viste at det bestod en offisiell brevveksling mellem Egypt og Syria seks århundrer før. Men mere skulde følge. Opdagelsen av Hammurabis lov viste, at ikke bare var skrivekunsten i bruk to tusen år f. Kr., men den var kjent så vidt utover, at en babylonsk offisiell proklamasjon med rikets lover og bestemmelser, offentlig kunde stilles ut så alt folket kunde lese det. Og dr. Leonard Woolleys utgravninger i kaldeernes Ur i de siste år har vist at skrivekunsten går tilbake til næsten fire tusen år f. Kr.

2) Civilisasjonens oprinnelige hjem.  –  Disse opdagelsene i kaldeernes Ur sammen med dem som professor Langdon har ledet i traktene ved Kish i nærheten av det gamle Babylon, har vært revolusjonerende, for de har stadfestet den opfatning som mer og mer vinner frem, at det ikke er Egypt som er civilisasjonens oprinnelige hjem, – som historikerne engang mente, – men Babylonia, hvor også Bibelen akkurat legger det. Tidligere beregninger og formodninger er blitt kraftig rystet. For å gi et enkelt eksempel:  I «Encyclopædia Biblica» står det: «Før 1500 f. Kr. var vogner og hester ukjent i Egypt».  Ifølge «Cambridge Ancient History» dukket vognen op omkring 2000 f. Kr.  Men i januar 1928 opdaget amerikanerne i Kish to vognhjul,  for-sumériske, det vil si fra 3200 f. Kr. eller tidligere. Det er treskiver et par fot i diameter, med hjulrand to tommer bred, og besatt med kobbernagler på utsiden. Avstanden mellem hjulene er en 4 fot, 6 tommer. De blev funnert i to graver, – fullstendige fire- og tohjulte vogner med fire hjul og en vognbunn i full stand.

I de aller siste årene nu har Sir Flinders Petrie holdt på med utgravning i det gamle Gasa. Man har gravd frem hus på tre etasjer med gulver i stukkarbeid og store ildsteder, og gamle palatser som går tilbake så langt som til 3000 f. Kr., med baderum på en 12 x 18 fot, med avløp av sten under jorden, og man har funnet to underjordiske ganger, en 500 fot lang. Gravhulene på den kongelige begravelsesplass i Ur gir også eksempler på stor kunstnerisk dyktighet, fra så langt tilbake som 3500 f. Kr. I mine skoledager lærte vi at det var romerne som innførte buen i bygningkunsten. Men i kaldeernes Ur  kan man se den såkalte romerske bue på bygninger som er reist femten århundrer før Rom blev grunnlagt. Lovgivning og litteratur, tilvirkede varer og handel,  husbygg og tempelbygg i brent sten, kunstarbeide i sølv og gull, karneol og lapis lazuli, leirkar og mosaikk og glasur, transportmidler med hjul og musikkinstrumenter med strenger, – alle disse tegn på høi og fremskreden kultur og flere til, har man funnet blandt ruinene av den byen hvor Abraham blev født og vokste op. Efter hvad professor Sayce sier, var der så tidlig som 1750 år før Abraham «et utmerket postvesen som forbandt Kanaan med Babylonia, som gikk tilbake til Naram-Sins dager, og noen av de leir-buller som gjorde tjeneste som frimerker for den offisielle brevskrivning i den tid, er nu i Louvremuseet».

Et sikkert resultat av alt dette har vært en økende tilbøilighet til å behandle første Moseboks tidligere beretninger med meget større respekt enn almindelig var mot slutten av det 19. årh. Selv fortellingen om Babels tårn og menneskenes adspredelse bakefter har de senere utgravninger kastet lys over. Arkeologien har vist at alle byer av betydning i det gamle Mesopotamia hadde et opbygd tårn eller Ziggurai.  Det i kaldeernes Ur later til å være det som er best bevart. Ett som blev opdaget i 1932 blir skildret slik av dr. Leonard Woolley:  «Det andre stedet som er gravd ut, er den terrasseformede plattform til tårnet hvor vi har gravd ned til de dypere plan for å efterspore historien til dem som var forut for det store tårnet bygd av Ur-Engur i 2300 f. Kr. Vi har alt en rekke med bygninger som skriver sig fra omkring 3000 f. Kr., og et meget massivt kompleks av murer og rum som visst kan gå tilbake næsten tusen år før den tiden. Det er tydelig at det nuværende tårnet minst er det tredje som står på samme sted.

Tårnet var delvis tempel, delvis baun og samlingssted. Men den uttalte hensikt hos dem som bygde det, var direkte i motsetning til Guds uttrykkelig åpenbarte vilje. Decentralisasjon, utbredelse, var den guddommelige plan for menneskeheten, Guds oprinnelige befaling, som det berettes i 1. Mos., var: «Vær fruktbare og mangfoldige, og opfyll jorden, og underlegg eder den».  Sammenhopning og moralsk smitte er uadskillelige. Gjennem Guds vise forsyn blev menneskeheten adspredt geografisk og forvirret sproglig.  «Og Herren adspredte dem derfra over hele jordens overflate, og de ophørte med å bygge staden. Derfor kalte man dens navn  Babel; ti der forvirret Herren hele jordens tungemål, og derfra adspredte Herren dem over hele jordens overflate» (1. Mos. 11, 8-9).

«Om menneskeslektens første adspredelse over jordens overflate, vet vi næsten absolutt ingen ting ut over Bibelens beretninger», sier dr. Melvyn  G. Kyle.  –   «Men den annen adspredelse blir nøiakitig og efterhvert som undersøkelsen går frem,  fullere og fullere stadfestet ved den arkeologiske forsknings resultater. Det er uomtvistelig at fra et centralt punkt et steds i Mesopotamia utvandret Kams gren av menneskeslekten  mot sydvest, Jafets gren mot nordvest, og Sems gren «mot øst»  mot «Sinears land».  Eftersom disse menneslektens bevegelser stiger frem av det ukjente, blir ikke den korte beretninig i Første Mosebok 10 gjort til skamme, den blir heller stadfestet, litt efter litt.

3. Monoteisme (troen på én Gud) den oprinnelige tro.  –  I de senere år har man vært altfor villig til å gå ut fra og gå med på at det har foregått en utvikling i religionen i fordums tid fra naturdyrkelsen (totemisme) til flerguderi (polyteisme), og derfra igjen til monoteisme. Meget av den kritiske omlegging av Skriftens beretninger har bygd på den antagelsen. Det var et hovedprinsipp i Wellhausens behandling av det Gamle Testamente. Men de siste tiders arkeologiske undersøkelser går i retning av å føre oss tilbake til den gamle opfatning at Gud fra først av gav menneskeheten en åpenbarelse av Hans enhet. I sin «Semitic Theology»  (Semitisk teologi) skriver dr. Stephen Langdon, professor i assyriologi i Oxford:  «Skjønt sydaraberne og akkaerne er kommet langt forbi det primitive beduin-stade i de tidsrum hvor inskripsjonene begynner, viser deres historie at det er karakteristisk for semitene å bruke dyrenavn i tider med fremskreden kultur hvor det ikke er noen mulighet for innflytelse av primitiv naturdyrkelse. Derfor forkaster jeg absolutt teorien om naturdyrkelsen.  Tidlige kananitiske og hebraiske religioner er langt forbi primitiv naturdyrkelse,  – om den noengang har vært å finne blandt dem,  – på den tid da det er noen bestemt oplysning å få om dem  –  alle semitiske stammer viser sig å ha begynt med en enkelt stammeguddom som de betraktet som hans folks guddommelige skaper.» Og dr. Langdon sier ytterligere som et resultat av sine utgravninger nylig ved Kish:  «Efter min mening er historien menneskets eldste religion en hurtig nedgang fra monoteisme til ytterliggående flerguderi og utbredt tro på onde ånder. Det er i en meget virkelig betydning av ordet historien om menneskets fall».

Nu har jeg visst lagt frem nok til å forsvare den opfatning at vi gjennemlever en periode med revolusjonerende forandringer i idéene, så man med rimelighet tør håpe på en tilbakevenden til et sundere syn på beretningen om menneskehetens begynnelse, og en mere ærbødig aktelse for de enkle, men ophøiede beretninger i første Moseboks første kapitler. Det er nok meget rimelig at den «primitive ville» og den tidlige huleboer har vært til samtidig med andre medlemmer av menneskeheten med kultur og civilisasjon. «Den «primitive ville» tør vise sig å være en degeneret, – en som har gått tilbake. En betydningsfull slutning som er verd omhyggelig overveielse, er den fremragende arkeolog professor Sayces mening, som er underskrevet av en ledende kanadisk videnskapsmann dr. W. Bell Dawson, F. R. S., med ordene:   «Hverken i Egypt eller Babylonia er noen civilisasjonens begynnelse funnet. Så langt tilbake som arkeologien kan føre oss, er menneskene der allerede civilisert,  –  bygger byer og templer, skjærer ut hård sten i kunstnerisk form, og bruker til og med et system for billedskrift. Og om Egypt kan det sies, at jo eldre landet er, dess mer fullkomment finner man det.  Dette er vel verdt å legge merke til i forbindelse med moderne teorier om utvikling, og om civilisasjonens utfoldelse av barbari.  Hvad så grunnen kan være, så blir ikke denslags teorier bekreftet av arkeologiens opdagelser. I stedet for det fremskritt vi skulde vente, finner vi tilbakegang og forfall.  Der vi ser efter en enkel begynnelse til kunst, finner vi et fremskredent samfund og kunstnerisk fullkommenhet.  Er det mulig at Bibelens syn er det rette tross alt, og at det civiliserte menneske har vært civilisert fra begynnelsen?»

(Dessverre var det ingen fortsettelse av denne artikkelen i 1937 – årgangen av «Evangelisk Tidsskrift».)