Stikkordarkiv: Livet

ALLEGORIEN OM EXCALIBUR.

Av J. H. McConkey

Fra bladet Missionæren nr. 10 – 1946

Har du hørt den vakre allegorien om Kong Arthurs død?  – da han kom ned til innsjøen sammen med sin siste, trofaste ridder, Sir Bediverey? Hvordan han tok sverdet sitt, E x c a li b u r, og ga det til ridderen og sa: «Ta sverdet og kast det i vannet. Legg så merke til hva som skjer, og kom deretter tilbake og fortell det.» Og Sir Bediverey tok sverdet og gikk ned til bredden,. men i stedet for å kaste det, gjemte han det i nærheten. Da han kom tilbake fortalte han en løgn. Men kongen befalte ham øyeblikkelig å gå ned igjen for å utføre hans siste vilje. Ridderen gikk da for annen gang ned til bredden. Men da han betraktet sverdet, så makeløst, med sin kvasse egg, med sitt herdede blad og med et skjefte så innlagt med uvurderlige edle stener, orket han ikke å kaste dette dyrebare våpnet på sjøen. Derfor kom han tilbake og løy igjen. Men da ble den døende kongen så harm og sa at hvis han ikke lydde, ville han med egne hender drepe ridderen. Da endelig sprang han ned til bredden, tok sverdet og kastet det ut i vannet, bare for å få se at det sank.

Men det sank ikke.

I stedet ble en arm løftet fra dypet, en underfull arm, kledd med hvit fløyel, mystisk og underskjønn, som grep sverdet og svang det tre ganger i luften, og så dro det til seg under vannet. Det kostbare våpnet hadde ikke blitt kastet bort, men den av hvem kongen engang hadde fått sverdet hadde tatt det tilbake.

Du min venn, som sitter og leser: dét liv som Gud ber deg om å få, ligger foran deg i all sin glans, likesom det blinkende våpnet ved siden av den redde ridderen.

Hvor verdifullt det er!

Hvor sterkt!

Hvor løfterikt og med muligheter for fremtiden!

Å gi det til Gud er nærmést som å kaste det bort, som å hive det på sjøen, – synes du kanskje. Men du tar feil. For om du »mister det», så faller det ikke i et grådig hav, men i Guds nådeshav og vilje. Og en hånd rekkes opp, ikke «kledd med hvit fløyel», men en blodmerket hånd, en gjennomboret hånd, den hånden som akkurat holder oss nå. Og han tar vårt liv og drar oss ned i Guds store plans dyp og hensikter og gjør det til et våpen i Guds hånd og til fremme for hans rike.

Å, – gi livet ditt til Gud, hvor fattig det er, hvor bortgjemt og intetsigende det synes å være, for Herren vil sikkert bruke deg til sitt navns ære

GI LIVET DITT TIL GUD, SÅ GODT DU FORSTÅR DET
En misjonsveteran forteller: En prøvende hendelse skjedde i vårt arbeide. Brann brøt ut på stasjonen, og før vi fikk gjort noe med det, så var stasjonsbygningens tak ødelagt. Det var ebbe i misjonskassen, og hver eneste krone var nødvendig til arbeidet. Det var et hårdt slag. Da min hustru og jeg talte sammen om situasjonen den kvelden, følte vi oss svært nedfor. Mens vi satt der og pratet, hørte vi små lette trin i trappene. Døren ble åpnet og inn kom fire hvitkledde skikkelser, – våre fire egne små. Den eldste av dem kom fram med et lommetørkle, som var slått en knute på. Så løste hun innholdet og tømte innholdet i hånden min. Der lå deres jordiske rikdom, femøringer, toøringer og ettøringer. «Pappa og mamma», sa hun, «vi har ikke mye, men alt det vi har, ville vi gi til å reparere taket på misjonsstasjonen».

En tåre stjal seg nedover misjonærens kinn, da han med sitrende røst fortalte dette.

Det var ikke mye nei, min bror, men det var alt det de hadde!

Og du, – så verdifullt det var!

Min venn, vår far deroppe er ingen skatteoppkrever, hard og pågående. Han vet best hvor lite vi kan gi Ham i forhold til det Han har gitt oss. Og heller ikke er han vred på oss, selv om det er så lite tak i vår innvielse. Det eneste Han spør deg om er, om vi vil gi oss selv etter beste skjønn. Og hvor snublende, haltende og fattig vår overlatelse synes for oss selv – bare det kommer fra et ærlig, alvorlig og elskende hjerte – så er det dog et levende, helligt, velbehagelg offer for Gud. Tilslutt vil jeg si:

GI LIVET DITT TIL GUD UTEN FRYKT
En aften reiste jeg til en nærliggende by for å høre en preken om helligelse. Det ble ikke noe budskap til meg gjennom denne. Men under bønnestunden hørte jeg talerenyttre: «Å Herre, du vet vi kan stole på den mannen, som døde for oss.»

D e t ble et budskap til meg.

Jeg reiste meg og gikk nedover gata for å ta toget. Som jeg gikk, grunnet jeg på hva min helligelse egentlig betydde for mitt eget liv, og  jeg følte meg engstelig. Men midt i gatestøyen og skrammelet kom budskapet igjen: «Du kan stole på mannen som døde for oss«.  Da jeg kom på toget, grep tanken fra gata meg igjen, skuffelsene over min helligelse, og jeg var engstelig. Men over stempelslagene og larmen i vogna kom budskapet igjen: «Du kan stole på den mannen, som døde for deg».

Da jeg kom hjem, ilte  jeg til mitt rom. Der på mine kne fikk jeg se mitt forsvunne liv. Jeg hadde vært en kristen, en tillitsmann i kirken, en søndagsskoleforstander i mange år, men jeg  hadde aldri overlat mitt liv til Gud. Og mens jeg lå og tenkte på mine ønskedrømmer som kanskje ble krysset, de lønnlige håp som måtte bannlyses og den etterlengtede stillingen som kanskje måtte ofres – så var jeg redd. Jeg hadde ennå ikke fått øynene opp for de bedre tingene, som Gud hadde til meg. Så jeg vek tilbake. Men for siste gang kom det med veldig overbevisning, dette hjertegripende budskap: Mitt barn, «du kan stole på den mannen som døde for deg«. Dersom du ikke kan stole på Ham, hvem kan du da ellers stole på? Dette avgjorde saken for meg. Som i et glimt så jeg, at Han som hadde elsket meg og døde for meg, kunne en absolutt stole på i alt som angår oss.

Venn, du kan også stole på denne mannen, som døde for deg. Du kan stole på, at han vil lede deg på den vei, som er best for deg. Du kan stole på, at han skal ikke krysse en plan som er god, men føre fram hver eneste en som er til ære for Gud og ditt høyeste gode. Du kan stole på, at han aldri vil be deg om en lydighetshandling, som ikke resulterer i den største velsignelse for ditt eget liv og til Guds saks fremme. Du kan stole på, at Han ikke skal berøve noe som er godt for deg, men overøse med en fylde av nåde og kjærlighet.

J. H. McConcey

 

 

 

DA STANSET OLJEN

Av Daniel Nilsen

 (Tale referert av M. Støve i Det Gode Budskap nr. 32 – 1948)

 2. Kongebok 4, 6.

Dere har uten tvil lest denne beretning i sammenheng, så jeg behøver ikke å ta det opp igjen. Det var bare dette utrykket som klang for meg:  –  Da stanset oljen.

Vi husker at redningen for denne kvinne var oljen. Hun kom sønderknust til Elisa og sa: Nå kommer en som min avdøde mann står i gjeld til og forlanger at der skal betales, ellers tar han begge mine sønner til træler.

Dette var et brutalt forlangende og vi kan lett sette oss inn i kvinnens nød.

Der ble hjelp.

–  Da stanset oljen. –   Det er aldri godt med stans. Stans på skipsverftet, stans med leveranse av råstoff fra utlandet, stans i produksjonen. Slikt griper inn på alle områder.

Satan har det travelt med å bringe stans i utviklingen i troeslivet. Troen er agressiv. Den går på inntil den ser Herren i herligheten.

Det er farlig å stanse.

Da stanset oljen – . Oljen i skriften er billede på den Helligånd, vet vi. Derfor er det mest skjebnesvangre i troeslivet at der blir stans, så det ikke mer strømmer Helligånds åpenbaring over livet.

Du vil spørre: Kan det skje? Skal den ikke være med evindelig?

Jo, men der står mer:  –  En kan gjøre den Helligånd sorg, utslukke den.

Det å stå den Helligånd imot var sagt til et hårdnakket folk. Men var det sagt bare om disse, da var det ikke så farlig. Det farlige er at troende mennesker også kan stå den Helligånd imot. Da stanser den Helligånd å virke i vårt liv. Den Helligånd er øm. Den er som en due.

Jeg vil også si, om her er noen uomvendte, at det er meget viktig for deg ikke å stå den Helligånd imot. Det er det farligste av alt.

Gud sa før syndefloden:  –  Min ånd skal ikke trette med mennesket evindelig. Det er farlig å stå imot. Det skulle være overflødig å si at de troende ikke må stå den Helligånd imot. Allikevel er det nødvendig.

Men vandrer du med Gud vil du kjenne hvor fint gudslivet er. Da tåles lite sammenblanding og slurv. Det gjelder å stå åpen for den Helligånds virke. Skal vi helliges, må vi ikke ta fatt i egen kraft.  Den Helligånd klarer det. Men mange troende slipper ikke den Helligånd til. Det blir bare en temming av gamle Adam, kjødet, som Israel der ikke utryddet midjanittene. De ble arbeidspliktige træler. Men Gud liker ikke arbeidsplikt. Når det blir stans kommer mange ting som ikke bør komme. Da stanser den Helligånds virken. Selvgode trodde:  Nå skal det bli sving i det. Jeg skal få sving i de andre også. Bare vent til jeg slipper til.

Nei, en sådan som deg har ikke Gud bruk for. En tid var Jesus dyrebar for deg. Å, så skjønn som han var for din sjel. Men hva idag? Han er kanskje ikke så skjønn for deg idag.  –  Hvorfor det?

Det er oljestans

Så lenge ikke oljen stanser skal den gjøre Jesus stor, og så vil vi ved Guds nåde forsøke å gjøre Ham så stor som mulig i vår omgivelse.

Du så noe annet som andre var opptatt med, noe nytt. Folk skrøt av deg for det, og hvorfor skulle så du skille deg ut?

Så stanset oljen. Det begynte å knirke i bønnelivet.  Ikke lenger fryd i ånden. Så stanset det hele. Spør bare de som driver med motorer. Det er ikke bare drivkraft som skal til, det er også smøreolje.

Hos Gud er det samme sort.

Men når oljen stanser knirker det her og der. Da blir det vanskeligheter i musikken og iblant eldstebrødrene. Da griner det og er utidig å komme i Guds forsamling. Det er stans. Det er mangel på erkjennelse av den Helligånd.

Så lenge den får plass i deg og meg går det fint. Det står at den Helligånd skal overbevise om synd, om rettferdighet og om dom. Det er en sak som åpne øyne ser at det er liten syndserkjennelse idag.  Der står at den Helligånd skal overbevise verden om synd, men hva når Guds folk lefler med synd?

Tør du si det?

Ja, der lefles med synd i forlovelse, i ekteskap og på badestrand.  Det er mangel på olje. Det er mangel på olje. Det er godt å få mere olje. Når det gjelder å lyse for Kristus og lyset er svakt er det oljen som vil stanse opp.

I Tabernaklet var det yppersteprestens sak å stelle med lampene. Han fylte oljen på og brukte saksen. Det er underlig hvordan Kristus virker i sin menighet.  Han har saks og olje.

Når oljen stanser blir det bare formen igjen. Vi som har vandret med Herren i mange år fra 1907  husker da oljen fløt rikelig. Da var det ingen former. Predikantene kom ofte ikke til. Gud besørget det hele.

Ja, ja, det var brytningens tid den gang, men det var ikke av vegen om vi hadde mer av det samme nå. En kan tenke på «messen»  i kirken. Jeg tror de hadde de så på apostel-tiden da de sang i tunger.

Synes du at oljen stanser; så si det til den store yppersteprest:  –  Nå må jeg ha mer olje. Det er ikke fra Guds side at oljen er stanset for deg. Gud har ikke skrudd igjen kranen. Han har ikke kunnet få gi deg.

Jeg har ikke kunnet be Gud å åpne himlens sluser. De er åpne.  Det er hos oss det er lukket. Tenk på de store Atlanterhavs fly hvordan de svever høyt oppe. Men tenk om oljen stanset. Hvilken katastrofe!

Det er også katastrofalt når oljen stanser på det åndelige område. Vi må se til at det aldri må skje!