ALLEGORIEN OM EXCALIBUR.

Av J. H. McConkey

Fra bladet Missionæren nr. 10 – 1946

Har du hørt den vakre allegorien om Kong Arthurs død?  – da han kom ned til innsjøen sammen med sin siste, trofaste ridder, Sir Bediverey? Hvordan han tok sverdet sitt, E x c a li b u r, og ga det til ridderen og sa: «Ta sverdet og kast det i vannet. Legg så merke til hva som skjer, og kom deretter tilbake og fortell det.» Og Sir Bediverey tok sverdet og gikk ned til bredden,. men i stedet for å kaste det, gjemte han det i nærheten. Da han kom tilbake fortalte han en løgn. Men kongen befalte ham øyeblikkelig å gå ned igjen for å utføre hans siste vilje. Ridderen gikk da for annen gang ned til bredden. Men da han betraktet sverdet, så makeløst, med sin kvasse egg, med sitt herdede blad og med et skjefte så innlagt med uvurderlige edle stener, orket han ikke å kaste dette dyrebare våpnet på sjøen. Derfor kom han tilbake og løy igjen. Men da ble den døende kongen så harm og sa at hvis han ikke lydde, ville han med egne hender drepe ridderen. Da endelig sprang han ned til bredden, tok sverdet og kastet det ut i vannet, bare for å få se at det sank.

Men det sank ikke.

I stedet ble en arm løftet fra dypet, en underfull arm, kledd med hvit fløyel, mystisk og underskjønn, som grep sverdet og svang det tre ganger i luften, og så dro det til seg under vannet. Det kostbare våpnet hadde ikke blitt kastet bort, men den av hvem kongen engang hadde fått sverdet hadde tatt det tilbake.

Du min venn, som sitter og leser: dét liv som Gud ber deg om å få, ligger foran deg i all sin glans, likesom det blinkende våpnet ved siden av den redde ridderen.

Hvor verdifullt det er!

Hvor sterkt!

Hvor løfterikt og med muligheter for fremtiden!

Å gi det til Gud er nærmést som å kaste det bort, som å hive det på sjøen, – synes du kanskje. Men du tar feil. For om du »mister det», så faller det ikke i et grådig hav, men i Guds nådeshav og vilje. Og en hånd rekkes opp, ikke «kledd med hvit fløyel», men en blodmerket hånd, en gjennomboret hånd, den hånden som akkurat holder oss nå. Og han tar vårt liv og drar oss ned i Guds store plans dyp og hensikter og gjør det til et våpen i Guds hånd og til fremme for hans rike.

Å, – gi livet ditt til Gud, hvor fattig det er, hvor bortgjemt og intetsigende det synes å være, for Herren vil sikkert bruke deg til sitt navns ære

GI LIVET DITT TIL GUD, SÅ GODT DU FORSTÅR DET
En misjonsveteran forteller: En prøvende hendelse skjedde i vårt arbeide. Brann brøt ut på stasjonen, og før vi fikk gjort noe med det, så var stasjonsbygningens tak ødelagt. Det var ebbe i misjonskassen, og hver eneste krone var nødvendig til arbeidet. Det var et hårdt slag. Da min hustru og jeg talte sammen om situasjonen den kvelden, følte vi oss svært nedfor. Mens vi satt der og pratet, hørte vi små lette trin i trappene. Døren ble åpnet og inn kom fire hvitkledde skikkelser, – våre fire egne små. Den eldste av dem kom fram med et lommetørkle, som var slått en knute på. Så løste hun innholdet og tømte innholdet i hånden min. Der lå deres jordiske rikdom, femøringer, toøringer og ettøringer. «Pappa og mamma», sa hun, «vi har ikke mye, men alt det vi har, ville vi gi til å reparere taket på misjonsstasjonen».

En tåre stjal seg nedover misjonærens kinn, da han med sitrende røst fortalte dette.

Det var ikke mye nei, min bror, men det var alt det de hadde!

Og du, – så verdifullt det var!

Min venn, vår far deroppe er ingen skatteoppkrever, hard og pågående. Han vet best hvor lite vi kan gi Ham i forhold til det Han har gitt oss. Og heller ikke er han vred på oss, selv om det er så lite tak i vår innvielse. Det eneste Han spør deg om er, om vi vil gi oss selv etter beste skjønn. Og hvor snublende, haltende og fattig vår overlatelse synes for oss selv – bare det kommer fra et ærlig, alvorlig og elskende hjerte – så er det dog et levende, helligt, velbehagelg offer for Gud. Tilslutt vil jeg si:

GI LIVET DITT TIL GUD UTEN FRYKT
En aften reiste jeg til en nærliggende by for å høre en preken om helligelse. Det ble ikke noe budskap til meg gjennom denne. Men under bønnestunden hørte jeg talerenyttre: «Å Herre, du vet vi kan stole på den mannen, som døde for oss.»

D e t ble et budskap til meg.

Jeg reiste meg og gikk nedover gata for å ta toget. Som jeg gikk, grunnet jeg på hva min helligelse egentlig betydde for mitt eget liv, og  jeg følte meg engstelig. Men midt i gatestøyen og skrammelet kom budskapet igjen: «Du kan stole på mannen som døde for oss«.  Da jeg kom på toget, grep tanken fra gata meg igjen, skuffelsene over min helligelse, og jeg var engstelig. Men over stempelslagene og larmen i vogna kom budskapet igjen: «Du kan stole på den mannen, som døde for deg».

Da jeg kom hjem, ilte  jeg til mitt rom. Der på mine kne fikk jeg se mitt forsvunne liv. Jeg hadde vært en kristen, en tillitsmann i kirken, en søndagsskoleforstander i mange år, men jeg  hadde aldri overlat mitt liv til Gud. Og mens jeg lå og tenkte på mine ønskedrømmer som kanskje ble krysset, de lønnlige håp som måtte bannlyses og den etterlengtede stillingen som kanskje måtte ofres – så var jeg redd. Jeg hadde ennå ikke fått øynene opp for de bedre tingene, som Gud hadde til meg. Så jeg vek tilbake. Men for siste gang kom det med veldig overbevisning, dette hjertegripende budskap: Mitt barn, «du kan stole på den mannen som døde for deg«. Dersom du ikke kan stole på Ham, hvem kan du da ellers stole på? Dette avgjorde saken for meg. Som i et glimt så jeg, at Han som hadde elsket meg og døde for meg, kunne en absolutt stole på i alt som angår oss.

Venn, du kan også stole på denne mannen, som døde for deg. Du kan stole på, at han vil lede deg på den vei, som er best for deg. Du kan stole på, at han skal ikke krysse en plan som er god, men føre fram hver eneste en som er til ære for Gud og ditt høyeste gode. Du kan stole på, at han aldri vil be deg om en lydighetshandling, som ikke resulterer i den største velsignelse for ditt eget liv og til Guds saks fremme. Du kan stole på, at Han ikke skal berøve noe som er godt for deg, men overøse med en fylde av nåde og kjærlighet.

J. H. McConcey