Stikkordarkiv: Kristus

Bibelen er sann.

Sir Charles Marston

Slutningskapitlet av Sir Charles Marstons bok: «The Bible is true.» (Eyre& Spattiswood 1935) – 3 oplag siden november 1934. 

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 10 – 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

Arbeidet med avslutningen av denne bok er blitt lettet ved det budskap Sir James Jeans nylig sendte British Association. Nærværende bok er nemlig blitt skrevet med ialfall noen forståelse av den betenkelighet enkelte lesere vilde ha ved å våge å forkaste fullstendig den såkalte videnskapelige kritikk av det Gamle testamente. Denne vanskelighet opstår ganske naturlig fordi denne kritikks metoder så vel som dens slutninger hadde opnådd godkjennelse og bifall fra en mengde lærde og teologer. Hvilken forutsetning kunde så en legmann ha for å dra slik autoritet i tvil? Opgaven vokste – fordi det er innlysende at de som søker en klarere forståelse og tolkning av Bibelen fortjener all mulig sympati og opmuntring. Et slikt ønske drev også utvilsomt mange til å anta de metoder som tenkere av den materialistiske skole benytter, og til å anvende disse på Bibelen. Det har nu vist sig at dette var i høi grad spekulativt; og skjønt man reklamerte med upartiskhet, var metodene både partiske og ensidige. Men de følgende uttalelser gir derimot ikke plass for slik mistanke, og man kan endog si at de setter videnskapens segl for bekreftelse og bifall over den kurs som er fulgt i denne bok. De ord som skal citeres, henvender sig til naturvidenskapen, en videnskap som kanskje mer enn alle andre hadde hatt nytte av erfaringen til å bekrefte sine resultater. Hvor meget mer passer de da på den såkalte videnskapelige kritikk av Bibelen, den som enten har gå fra lys til lys eller fra den ene feiltalgelse til den annen, uten noe bevis, for kritikerne har vært en lov i sig selv. Her følger da ordene fra presidenten av British Association:

«Den teoretiske fysiker må innrømme at hans eget fag mest av alt ligner en bygning som er slått i ruiner av en rekke jordskjelvsrystelser. Disse rystelser var nye observable fakta, og bygningen falt fordi den ikke var bygget på den solide klippe av erkjent faktum, men på gjetningens stadig skiftende sand og på spekulasjon» (se «Times» 6. sept 1934).

De nye observable fakta, når det gjelder Bibelen, er de arkeologiske opdagelser i løpet av de 10 siste år; og deres virkning på den lærdomsbygning som var bygget op av den videnskapelige kritikk av det Gamle testamente, ligner også en rekke jordskjelvsrystelser. Man må heller ikke overse at dette systems sammenbrudd befrir enhver bok i det Nye testamente og likeså resten av det Gamle testamente fra den sky av materialistisk tvil og usikkerhet som er blitt øst ut over dem helt siden århundredet begynte, og som har fordunklet deres budskap for adskillige av våre dyktigste ånder.

Hvis man nu nøie studerer den bekreftende side av hele dette nye bevismateriale, så vidner de vide slutninger som kan utledes fra det, om gyldigheten av det Gamle testamentes beretning. Sammenligningen blir desto mer slående, fordi det nye bevismateriale strir mot det man har lest i den.  For eksempel at Jeriko er så liten av utstrekning, eller den egyptiske beskyttelse som Israel nød godt av i dommernes dager.

Men hvad der angår innholdet av det Gamle testamente i dets originale hebraisk, så viser et samlet overblikk over det vidnesbyrd som er efterlatt av Noahs, Abrahams, Mose, Josvas og Ezekias’ samtidige, at det som er funnet både stemmer overens med den hellige skrift og bekrefter den. For eksempel:

1. Nu er all den fordom skaffet av veien, som var skapt av uvederheftig kritikk og som har hindret en objektiv vurdering av det arkeologiske bevismateriale.

2. Vi har beviset, fra de eldste bibliotek av kileskrift-tavler, for at Monoteisme var den oprinnelige religion. Den betydningsfulle kjensgjerning bekreftes fra andre kilder, spesielt fra antropologien. Samtidig er der bevis tor en almen tro på et fremtidig liv.

3. Beviset for at fortellingene om skapelsen, fallet, Abels død og om patriarkene før syndfloden var vidt spredt og vel kjent på Abrahamls tid.

4. Beviset for at skrivekunsten eksisterte før syndfloden, og at den blev praktisert i flere forskjellige former efter syndfloden og ned gjennem tidsaldrene.

5. At alfabetisk skrift eksisterte på Sinai-halvøen da Moses førte Israel dit ut fra Egypten. Og at den samme alfabetiske skrift blev innført i Palestina og var i bruk der ikke lenge efter Josvas dager.

6. Beviset for syndfloden og adspredelsen fra Kaukasus.

7. Beviset for den tidlig fremståtte civilisasjon i Asia og Lille-Asia; og spesielt fra kaldeernes Ur, Abrahams egentlige hjem.

8. Den geografiske nøiaktighet av 1. Mosebok og Josvas bok, så vel som den kronologiske nøiaktighet, angitt av lervarefragmenter fra de forskjellige steder.

9. Beviset for at den semitiske civilisasjon fra Eufratdalen, og senere at Hyksos derfra og fra Arabia erobret og tok Palestina i besiddelse før Abraham, og at kanaanitterne og amoritterne var akerdyrkere, akkurat som det fortelles i 1. Mosebok 9.  Derfor blev landet kalt «hebreernes land».

10. Og til bekreftelse av ovenstående Ras Shamra-beviset for at araberne i Syd-Palestina talte gammelhebraisk, og videre bevis for mystiske ceremonier i ørkenen ved Kades flere århundrer før Moses og israelitterne kom dit.

11. Identifiseringen av profesjonelle soldater, kalt «habiruer», i Babylonia og Assyria omkring 2200 før Kristus (Abraham født 2160 f. Kr.) med hebreere.

12. Keret-tavlen, funnet i Ras Shamra, som beretter at en kaldeisk høvding ved navn Terah forlot Ur i Kaldea og flyttet med sitt folk til det nordlige Syria, og at dette folk senere trengte inn i Palestina og tilførte historien navnene Zebulon og Aser.

13. Riktigheten av det Gamle testamentes kronologi fra Abraham til Rehabeam, når man legger Jerikos tidsbestemmelse til grunn; og den er virkelig bekreftet ved den astronomiske tidsangivelse av Hammurabis (Amraphel) regjering på den ene side og ved den egyptiske tidfestelse av Shehak på den annen side.

14. Det arkeologiske vidnesbyrd i forbindelse med Chedorlaomers, kongen av Elams, krigstog og med Melchisedek, kongen av Salem.

15. Det annet bevis som tjener til å fastslå at Abraham, Isak, Jakob, Josef og Josva er historiske personer.

16. Miljøet for Mose liv i Egypten, utfylt av egyptisk historie i lyset av Jeriko-kronologien.

17. Beviset fra Serabit-templet, utsmykket av prinsesse Hatsheput, og på den samme Sinai-halvø hvortil Moses førte Israels tolv stammer.

18. Ras Shamra-tavlens bevis for at der eksisterte efterligninger av det mosaiske ritual både med hensyn til ofringer og benyttelsen av tabernakelformen for gudstjeneste. Denne opdagelse er så meget mer overraskende, fordi tidspunktet, av franske eksperter i disse tavler, er angitt å være umiddelbart efter Moses.

19. Den hyppige omtale av gudenavnene El og Elohim, og omtalen av Yah på Ras Shamra-talvlen, og den bekreftelse Sanchuniathons skrifter har fått, idet han omtaler El Elyon. I denne forbindelse har man også Dr. Langdons vidnesbyrd for at habiruene eller hebreerne tjente Elohim så langt tilbake som 2200 før Kristus.

20. Jeriko-utgravningenes bevis, murene som hadde falt flatt utover, og urørte matvarer inne i den brente by, alt i nøie overensstemmelse med Josvas bok.

21. Det videre bevis fra Ai og Hazor for at de blev ødelagt omkring 1400 før Kristus, og geografiens nøiaktighet når det gjelder det overraskende angrep av det førstnevnte sted.

22. Bekreftelsen som er skaffet til veie gjennem Tel el Amarna-brevene, skrevet i den samme periode, som omtaler habirernes innfall og endog nevner selve navnet Josva.

23. Dommerbokens stillhet omkring Egypten, og allikevel denne beretnings overensstemmelse med egyptisk historie.

24. Beviset fra Tell Duweir (Lachish) som innbefatter opdagelsen av alfabetisk skrift som ikke kan være av senere dato enn 1262 før Kristus. Videre den generelle bekreftelse som man fant i ruinene av templet utenfor murene, med Amenhetep III’s scarabéer. Til dette kan man føie vidnesbyrdet om Rehabeam, Sankerib og Nebukadnesar, konger som er omtalt i det Gamle testamente i en senere periode.

En del av dette bevismateriale har avgjørende betydning. For eksempel: Den oprinnelige monoteisme – urcivilisasjonen – den almindelige bruk av skrift endog før syndfloden – den alfabetiske skrift på Mose tid, først i Sinai, så i Palestina – at det Gamle testamentes kronologi helt fra Abraham til grunnleggelsen av Salomos tempel er bevist å være korrekt, idet den er undersøkt av astronomien ved selve begynnelsen i Abrahams tid og igjen og igjen ved senere begivenheter, helt til Shishaks angrep i Rehabeams femte år – Ras Shamras bevis for at det mosaiske ritual eksisterte umiddelbart efter Moses – den fullstendige bekreftelse av Josvas boks beretning om Jerikos fall.

Slilke resultater har de 10 siste år ført med sig. Er det ikke på tide å undersøke hvilket nytt virkelighetsinnhold de gir kristendommen? Å, hvor de skulde ånde på våre tørre ben!

Man kan ha lagt merke til at de henvisninger som er gjort i denne bok til den psykiske forskning, ikke er blitt sammenholdt med de arkeologiske resultater. De er i denne bok blitt brukt mer til å kaste lys over vanskeligheter enn til å bevidne riktigheten av det Gamle testamentes beretning. Hadde dette verks område også omfattet Bibelens profetiske bøker, så vilde de ha skaffet et verdifullt vidnesbyrd, for profetien eller den gave å forutsi begivenheter må tas i betraktning ved ethvert fremtidig forsøk på å gjenoplive kritikken. Og siden det usynliges realitet nu er erkjent av videnskapen, så kan heller ikke de stadige berøringer man får med dette i Bibelen, omtales som illusjoner eller eventyr.

Sir James Jeans’ budskap til British Association henvender seg først og fremst til naturvidenskapen; dets stilltiende forutsetninger og brede grunnsetninger åpner dog en meget videre horisont. Videnskapen erkjenner nu at det usynlige er av minst like stor betydning for oss som det vi er fortrolige med gjennem sanseinntrykk. For tredve år siden la videnskapen vekt på sin viden; videnskapen av idag legger vekt på sin uvidenhet. For tredve år siden var tanken på de såkalte undere gammeldags; idag er undere mulige; de er sannsynlige, ja man kan næsten si de avgjort forekommer. Alt liv er blitt et under. Videnskapen har for lenge siden forlatt en mekanisk verdensopfatning. Glimt av uutgrunnelig glans leder sann videnskap til Gud.

Dersom man fra et slikt standpunkt nærmer sig studiet av Bibelen, er der da noen tvil om at man vil erkjenne den som Guds ord i en mer sann forstand enn noensinne tidligere? Disse arkeologiske vidnesbyrds indirekte virkning på det Nye testamente må bli uhyre stor. De ikke bare bekrefter Guds åpenbarelse for Moses, men de fører oss tilbake før Moses til Melkisedek og videre. De kaster endog lys over mysteriet som ligger i slike uttrykk som «lammet som er slaktet» (Åp. 13, 8).  Men beviset til fordel for nedtegnelser av Moses har særskilt betydning av følgende grunner:  – De som studerer det Nye testamente vil huske at Jesu Kristi svar til Djevelens fristelser i ørkenen var å citere tre steder fra det Gamle testamente. Alle disse var tatt fra 5. Mosebok, en bok som kritikerne hadde erklært var satt sammen mange århundrer efter Moses. Allikevel bemerker denne bok gjentatte ganger at Moses har sagt det som står i denne bok. Det er tydelig at ingen forklaring eller spesiell undskyldning kan bortforklare det faktum at kritikken hadde erklært den å være hverken mer eller mindre enn et falskneri. Er det tenkelig at Jesus Kristus, når han skulde svare Djevelen, løgnens far, vilde ha tydd hen til en slik kilde?

Eller igjen, og til avslutning av dette verk, blir vi stillet overfor Jesu Kristi egne ord i Joh. 5, 46 -47:

«Ti hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; ti det er om mig han har skrevet; men tror I ikke hans skrifter, hvorledes kan I da tro mine ord?»

Fra slik en fullstendig forlegenhet har de arkeologiske opdagelser fra de siste ti år allerede befridd den kristne tro.

Hvad er sann videnskap annet enn søken efter den fulle sannhet! La oss søke å frigjøre oss fra gamle slutninger av en videnskap som man idag har bevist bar navnet videnskap med urette.

 

 

Åndens kraft og fylde

D. H. Dolman.

(Fra Det Gode Budskap nr. 5 – 1950)

«Foruten meg kan I intet gjøre». (Johs. 15, 15).  «Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk» (Fil. 4, 13).

Disse to skriftsteder hører sammen. Jeg er i meg selv bare en veke og kan ikke lyse. Da får jeg også vente av Gud at han vil gi meg hva jeg behøver for å kunne lyse.  –   Dette gir han også  i virkeligheten.  –

Profeten Sakarias så at to oljetrær sto like ved den gyllne lysestake, og at det stadig fløt ny olje fra disse ned i oljehuset, og derfra gjennom rørene til lampene. Oljen opphører aldri. Så meget som rørene kan motta, så meget flyter det også. Rørene er stadig fulle og mere enn fulle kan de ikke bli. Du kan da rolig brenne, og behøver ikke frykte for at oljen skal ta slutt. –   Dette er den kristnes naturlige tilstand. Slipp det gamle,  –  det bare hindrer at nye velsignelser kan tilflyte deg.

Hvilket herlig og klart billede dette er av Åndens kraft og fylde.  Å lyse og å arbeide er ikke samme sak. Å gjøre og å være er heller ikke det samme.  Du kan arbeide og gjøre forgjeves dersom ikke ditt liv er lysende og varmt fordi du eier livsforbindelse med Jesus uavbrutt.  –

Åndens fylde er ikke bare en utrustning for en bestemt oppgave som bare er forlenet enkelte arbeidere i Guds rike, men den er  «alle troendes felles gode».  Du behøver Åndens fylde dersom du skal kunne lyse for Jesus og for at ditt lys kan åpenbare seg gjennom ditt arbeide for ham. Allikevel må du huske at vårt vesen (det vi er) er mektigere enn gjerningene og gjerningene er mektigere enn ordene.

 «Så skal ditt hele liv forklare
at du hans eiendom vil være».

 I våre dage tales det meget om den Hellige Ånds person og virkninger. Dette er herlig.  Men vi skal bli bittert skuffet dersom vi tror at vi bare en gang i vårt liv behøver en en pinsens velsignelse. Det skal være en stadig pinse. Å være fyllt av den Hellige Ånd forutsetter en stadig oppfyllelse med Ånden, likesom jeg for hver ny oppgave behøver ny kraft og ny utrustning.

Å være oppfyllt av den Hellige Ånd betyr å gi ham uinnskrenket herredømme over hele livet. Ikke bare å stille åndens og sjelslivets områder under hans tukt, men også legemet. Den som gjør dette i tro skal få oppleve at en stadig ny kraft kommer inn i hans liv. –

Men forgjeves skal vi søke denne kraft dersom vi i dypet av vårt hjerte tenker på egen ære og forherligelse. Likesom lysestaken i templet lyste rett fram for seg over skuebrødene,  –  likeså vil den Hellige Ånds fylde i oss kaste sitt lys mot Kristus, vårt liv vil ha ham som mål og hans ære som sin høyeste glede.  –   Da blir det  «Ikke jeg  –  men Kristus», og så skal HAN i alt være den fremste.  –

****

 «Velsignet er den mann som stoler på Herren, og hvis tillit Herren er.  –   Han skal være lik et tre som er plantet ved vann, og skyter sine røtter ut ved en bekk, og som ikke frykter når heten kommer, men alltid har grønne blad, og som ikke sørger i tørre år og ikke holder opp å bære frukt» ( Jer. 17, 7 – 8).

 

 

 

 

Å eie det man ikke eier, og tape det man ikke har.

Dette er tre artikler av Gustav Iversen fra Det Gode Budskap nr. 21, 26 og 28  – 1954.

I

«For hver den som har, ham skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har». (Mat. 13, 12).

Verset over disse linjer er et av såkalte vanskelige ord i Bibelen. Vi finner det forresten fire steder i Det nye testamente, tre ganger med samme ord og med en liten variasjon fjerde gang. Verset, revet ut av den sammenheng det står, er jo også, uten tvil, vanskelig å forstå. Det er ikke usannsynlig at det var et jødisk ordspråk som de som hørte Jesus den gang meget lett forstod meningen med.

Det er mange år siden det ordet grep meg første gang, og jeg fant ikke noen løsning på det. Plutselig en gang jeg leste verset i forbindelsen det står til lignelsen om talentene, gikk det et lys opp for meg, og en tid brukte jeg det som tekstord ved flere anledninger. Uten å mene at jeg kan tilfredsstillende eller fullstendig forklare deg som leser dette, håper jeg det som her skrives kan bli til noe hjelp.

At den som har noe før kan få mere er forståelig. I all forretingsvirksomhet er det «gammel god latin» at «mere gir mere». Jo større driftskapital jo større muligheter for stor inntekt og like naturlig er det at det er vanskelig for en med liten kapital å nå det utbytte som en stor kapital kan gi. Men å ta fra en det som han ikke har høres jo paradoksalt ut, men er allikevel, i dette tilfelle, en realitet.

La oss se litt på lignelsen om såmannen. Vi er i den lykkelige stilling at Jesus selv har forklart den for oss. «Såmannen sår ordet. (Mark. 4, 14) Sæden er Guds ord». (Luk. 8, 11). Hva var det den som ikke hadde noe allikevel hadde? Han hadde anledning til å få noe. Hver gang et menneske hører eller leser Ordet, som i den tidshusholdning vi lever i er Evangeliet – det budskap som Jesus ga sine disipler, det eneste som kan gjøre menneskene salig. Hver gang en ufrelst leser eller hører ordet om korset, eier han noe som han ikke eier. Vedkommende eier mulighet til å bli frelst. Se hva Paulus skriver i 1. Kor. 15, fra vers 1: «Jeg kunngjør eder, brødre, det evangelium som jeg forkynte eder, som I og tok imot, som I og står fast i, som I og blir frelst ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves er kommet til troen. For jeg overga eder blant de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter skriftene». o.s.v.

Det gjelder å høre for å eie. Vi har det vi ikke vet om. Vi har Gudsriket, med all dets herlighet, lykke og framtid uten å vite om det, om vi hører og tror det ordet sier. «Den som har ører, han høre».

Samtidig må jeg peke på en meget alvorlig sak i denne forbindelse. Fra den som ikke har, det kan kanskje enklest sies slik; fra den som ikke «hørte», tas bort det han hadde, og allikevel ikke hadde. Ved å ikke ta imot evangeliet mistet han alt. Da er vi for alvor fattige og alt tapt. Det gis nemlig ikke noen anledning mere hvis vi ikke tar imot Guds tilbud som han gir oss i Evangeliet, ordet om frelsen i Kristus, som gis av bare nåde, ved tro. I den evige fortapelses-tilværelse må det allerværste være bevisstheten om at den eneste gyldige grunn til at man er der, er at man ikke «hørte» på Guds betingelse for å slippe å komme der, nemlig tok imot ordet og ble frelst. Ingen synd, ingen uduelighet, intet annet enn ikke å ta imot Guds ord er fortapelses grunn.

Håper noen som leser dette forstår at ikke noe kan stenge deg ute fra å bli frelst og salig uten det at du ikke vil ta imot frelsen i Jesus av bare nåde. Om du lengter etter å få den er den din, når du hører og tror ordet om forsoning i Kristus.

ll

«Se derfor til hvorledes I hører; for den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han tykkes seg å ha.» (Luk. 8, 18.)

Det er vel ikke noe som vi mere må beklage enn mennesker som er innbilske, som mener seg å eie det de ikke eier. Vi kaller dem stormannsgale og det er ikke fritt for annet enn at man drar på smilet når vi hører hvordan de kan fantasere og skryte av sine innbilte rikdommer eller bedrifter.

Fra min barndom husker jeg en merkelig type som jeg aldri siden har kunnet glemme. Han gikk alltid i en gammel bonjour, stripete benklær og flosshatt, ofte også dinglet noen blikkmedaljer i spraglete tøystrimler på brystet hans. Over alt hvor han kom fortalte han folk som arbeidet med noe – for eksempel husbygg – at slik og slik ville han ha det; for alt eide han. De som kjente ham lot ham bare prate og holdt med ham, og det kan vanskelig beskrives hvordan han satte nesen i været og stokken sin etter å ha gitt sine ordrer. Sannheten var at han ikke eide noe av denne verdens gods, men var bortsatt for det offentliges regning. Vi smiler av slikt, men hvor mange er det som hva det åndelige angår oppfører seg på samme måte.

Hvor mange finns det ikke som i sitt forhold til de evige verdier er like innbilske som nevnte mann. I Mat. 25 kap. forteller Jesus om noen som selv trodde de var rike. De hadde store tanker om seg selv og mente de kjente Jesus og sto på god fot med ham, men hva hjalp det når han ikke kjente dem. De hadde levet på en innbildning og nå holdt den ikke. De hadde ikke grunn for sin mening og nå sviktet den innbildte grunn helt.

I forrige artikkel nevnte vi at det som er nødvendig for å eie det man ikke har er å høre . Også i forbindelse med å ikke være innbilsk står det i verset som er sitert over disse linjer: «Se derfor til hvorledes I hører.» Det betyr, sagt med andre ord: Se til hvorledes du stiller deg til Guds ord. Vi har ingen annen pålitelig autoritet i dette stykke enn Guds ord. Her hjelper ikke hva vi tror om oss selv, eller hva andre tror om oss. Menigheten i Laodikea sa om seg selv: «Jeg er rik og har overflod og fattes intet». Sannheten var at den var ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Tenk at det går an å ta så skammelig feil.

Motsetningen til innbilskhet er sannhet, og sannheten er at bare det vi eier ved tro på Jesus er virkelig rikdommer, hva det åndelige angår. Jesus sier til nevnte menighet at han råder den til å kjøpe av ham gull, glødet i ild, forat de kan bli rike. Dessverre er det mange som lever på innbildning både når det gjelder barnerett og åndelige skatter som de mener å eie. Det er dem som vil svare på spørsmålet om de er Guds barn at de håper på det. Vi er Guds barn ved tro på Evangehet, sier Bibelen. Det må man eie som sin personlige eiendom og det er en skatt som aldri taper sin verdi. Likedan er det med alle åndelige rikdommer. La oss nevne en rikdom: Guds fred. «Å eie Guds fred er dyrebar skatt,» synger sangeren. Vi kunne nevne en rekke av åndelige rikdommer, men felles for å nå dem er å «høre» (lese) betingelsene for å få tak i dem i Guds ord.

Bli bibelleser. Ved det har du muligheten til å eie det du ikke eier og eie det i sannhet. Men husk å nytte høvet mens du har det, ellers vil du forsent oppdage de ubegripelige åndelige verdier som går tapt for deg fordi du ikke «hørte». Det er det som er poenget i dette ordet av Jesus.

lll

«Hver den som har, han skal gis og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har». (Mat. 25, 29).

Vi skal i dag se litt på en annen side av det paradoksale verset vi har stanset ved i et par artikler.

Alle de tre tjenere fikk noe betrodd. Den ene fikk fem, den andre tre, og den siste en talent. Det var ikke deres egne midler, men gitt dem til forvaltning. Altså fikk de en ting de ikke hadde, men allikevel hadde: De fikk muligheter til å erverve seg noe de ikke eide, men kunne få hvis de nyttet de muligheter de derved hadde til å nå det som de betrodde midler ga dem mulighet til. Det er meget viktig å legge merke til det.

I likhet med disse tjenere har alle vi som leser dette fått betrodd en startkapital ved de evner og muligheter til å bruke dem slik at vi sanker mulighetenes frukt ved å forvalte vår betrodde kapital viselig. Det er før nevnt den enestående og over all forstand verdifulle mulighet vi har i tilbudet om frelse og evig liv i Kristus Jesus. Vi har også fått en kolossal mulighet ved å bruke de verdier Gud ga oss i de «talenter» han betrodde oss, men som først blir vår reale eiendom når vi forvalter dem riktig.

Vi merker oss også at ikke alle tjenerne fikk like mange talenter å forvalte. Slik er det også med hver av oss. Vi er ikke betrodd like mye, men vil bli lønnet etter troskapen i vår oppgave i livet. Det er klart at det synes å falle lettere å være frimodig til å bruke sine «talenter» når de er flere, når evnene er rikere, enn når man bare har den ene «talenten». Men vi må huske på at vi ikke blir krevd for mere enn det vi ble betrodd. Den som er tro i det små skal bli satt over mere.

Det er noe uhyre viktig å huske på at de anledninger vi har ikke varer evig. Hver dag ubrukt, hvert minutt bortkastet er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss muligheter til å «søke det som er der oppe» og som ikke ble brukt er tapte rikdommer. Hver gang Gud ga oss en anledning til å være til hjelp for noen, si et lite ord til en medvandrer som kunne trøste, de mange små tjenester som vi godt kunne gjøre for en som var i behov av hjelp, det gir oss eiendommer som vi har, men ikke har før de er utført.

Et minne som aldri glemmes er en hendelse for noen år siden og som så sjokkerende minnet meg om viktigheten av å nytte tiden. En av vennene i menigheten og jeg møttes en dag og han sier til meg. «Min onkel er alvorlig syk og han ba meg si til deg at han gjerne ville tale med deg.» Da jeg hadde forvisset meg om at det ikke akkurat sto om livet, sa jeg. «I dag har jeg ikke tid og heller ikke i morgen, men dagen deretter kan jeg komme». Dagen etter møtte jeg ham igjen og med det samme jeg møtte vedkommende, sa han: «Min onkel døde i går, så nå behøver du ikke komme». Aldri er ordet forsent blitt så brutalt aktuelt for meg. Aldri skulle jeg få se eller snakke med den som jeg lot vente i to dager før jeg gikk til ham.

Det alvorlige er at når regnskapsdagen kommer for oss kan intet gjøres om. Da er alle sjanser forspilt og vi står der nakne og fattige. Først da vil vi være riktig fattige og som tjeneren med den ene talent stå med lukket munn. Det er bare en gang vi har våre anledninger. De som ble forspilt kommer aldri igjen. Dagens muligheter kommer ikke igjen i morgen. Får vi noen mulighet i morgen blir det en ny, men dagens er tapt.
Slutt.