Bibelen er sann.

Sir Charles Marston

Slutningskapitlet av Sir Charles Marstons bok: «The Bible is true.» (Eyre& Spattiswood 1935) – 3 oplag siden november 1934. 

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 10 – 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

Arbeidet med avslutningen av denne bok er blitt lettet ved det budskap Sir James Jeans nylig sendte British Association. Nærværende bok er nemlig blitt skrevet med ialfall noen forståelse av den betenkelighet enkelte lesere vilde ha ved å våge å forkaste fullstendig den såkalte videnskapelige kritikk av det Gamle testamente. Denne vanskelighet opstår ganske naturlig fordi denne kritikks metoder så vel som dens slutninger hadde opnådd godkjennelse og bifall fra en mengde lærde og teologer. Hvilken forutsetning kunde så en legmann ha for å dra slik autoritet i tvil? Opgaven vokste – fordi det er innlysende at de som søker en klarere forståelse og tolkning av Bibelen fortjener all mulig sympati og opmuntring. Et slikt ønske drev også utvilsomt mange til å anta de metoder som tenkere av den materialistiske skole benytter, og til å anvende disse på Bibelen. Det har nu vist sig at dette var i høi grad spekulativt; og skjønt man reklamerte med upartiskhet, var metodene både partiske og ensidige. Men de følgende uttalelser gir derimot ikke plass for slik mistanke, og man kan endog si at de setter videnskapens segl for bekreftelse og bifall over den kurs som er fulgt i denne bok. De ord som skal citeres, henvender sig til naturvidenskapen, en videnskap som kanskje mer enn alle andre hadde hatt nytte av erfaringen til å bekrefte sine resultater. Hvor meget mer passer de da på den såkalte videnskapelige kritikk av Bibelen, den som enten har gå fra lys til lys eller fra den ene feiltalgelse til den annen, uten noe bevis, for kritikerne har vært en lov i sig selv. Her følger da ordene fra presidenten av British Association:

«Den teoretiske fysiker må innrømme at hans eget fag mest av alt ligner en bygning som er slått i ruiner av en rekke jordskjelvsrystelser. Disse rystelser var nye observable fakta, og bygningen falt fordi den ikke var bygget på den solide klippe av erkjent faktum, men på gjetningens stadig skiftende sand og på spekulasjon» (se «Times» 6. sept 1934).

De nye observable fakta, når det gjelder Bibelen, er de arkeologiske opdagelser i løpet av de 10 siste år; og deres virkning på den lærdomsbygning som var bygget op av den videnskapelige kritikk av det Gamle testamente, ligner også en rekke jordskjelvsrystelser. Man må heller ikke overse at dette systems sammenbrudd befrir enhver bok i det Nye testamente og likeså resten av det Gamle testamente fra den sky av materialistisk tvil og usikkerhet som er blitt øst ut over dem helt siden århundredet begynte, og som har fordunklet deres budskap for adskillige av våre dyktigste ånder.

Hvis man nu nøie studerer den bekreftende side av hele dette nye bevismateriale, så vidner de vide slutninger som kan utledes fra det, om gyldigheten av det Gamle testamentes beretning. Sammenligningen blir desto mer slående, fordi det nye bevismateriale strir mot det man har lest i den.  For eksempel at Jeriko er så liten av utstrekning, eller den egyptiske beskyttelse som Israel nød godt av i dommernes dager.

Men hvad der angår innholdet av det Gamle testamente i dets originale hebraisk, så viser et samlet overblikk over det vidnesbyrd som er efterlatt av Noahs, Abrahams, Mose, Josvas og Ezekias’ samtidige, at det som er funnet både stemmer overens med den hellige skrift og bekrefter den. For eksempel:

1. Nu er all den fordom skaffet av veien, som var skapt av uvederheftig kritikk og som har hindret en objektiv vurdering av det arkeologiske bevismateriale.

2. Vi har beviset, fra de eldste bibliotek av kileskrift-tavler, for at Monoteisme var den oprinnelige religion. Den betydningsfulle kjensgjerning bekreftes fra andre kilder, spesielt fra antropologien. Samtidig er der bevis tor en almen tro på et fremtidig liv.

3. Beviset for at fortellingene om skapelsen, fallet, Abels død og om patriarkene før syndfloden var vidt spredt og vel kjent på Abrahamls tid.

4. Beviset for at skrivekunsten eksisterte før syndfloden, og at den blev praktisert i flere forskjellige former efter syndfloden og ned gjennem tidsaldrene.

5. At alfabetisk skrift eksisterte på Sinai-halvøen da Moses førte Israel dit ut fra Egypten. Og at den samme alfabetiske skrift blev innført i Palestina og var i bruk der ikke lenge efter Josvas dager.

6. Beviset for syndfloden og adspredelsen fra Kaukasus.

7. Beviset for den tidlig fremståtte civilisasjon i Asia og Lille-Asia; og spesielt fra kaldeernes Ur, Abrahams egentlige hjem.

8. Den geografiske nøiaktighet av 1. Mosebok og Josvas bok, så vel som den kronologiske nøiaktighet, angitt av lervarefragmenter fra de forskjellige steder.

9. Beviset for at den semitiske civilisasjon fra Eufratdalen, og senere at Hyksos derfra og fra Arabia erobret og tok Palestina i besiddelse før Abraham, og at kanaanitterne og amoritterne var akerdyrkere, akkurat som det fortelles i 1. Mosebok 9.  Derfor blev landet kalt «hebreernes land».

10. Og til bekreftelse av ovenstående Ras Shamra-beviset for at araberne i Syd-Palestina talte gammelhebraisk, og videre bevis for mystiske ceremonier i ørkenen ved Kades flere århundrer før Moses og israelitterne kom dit.

11. Identifiseringen av profesjonelle soldater, kalt «habiruer», i Babylonia og Assyria omkring 2200 før Kristus (Abraham født 2160 f. Kr.) med hebreere.

12. Keret-tavlen, funnet i Ras Shamra, som beretter at en kaldeisk høvding ved navn Terah forlot Ur i Kaldea og flyttet med sitt folk til det nordlige Syria, og at dette folk senere trengte inn i Palestina og tilførte historien navnene Zebulon og Aser.

13. Riktigheten av det Gamle testamentes kronologi fra Abraham til Rehabeam, når man legger Jerikos tidsbestemmelse til grunn; og den er virkelig bekreftet ved den astronomiske tidsangivelse av Hammurabis (Amraphel) regjering på den ene side og ved den egyptiske tidfestelse av Shehak på den annen side.

14. Det arkeologiske vidnesbyrd i forbindelse med Chedorlaomers, kongen av Elams, krigstog og med Melchisedek, kongen av Salem.

15. Det annet bevis som tjener til å fastslå at Abraham, Isak, Jakob, Josef og Josva er historiske personer.

16. Miljøet for Mose liv i Egypten, utfylt av egyptisk historie i lyset av Jeriko-kronologien.

17. Beviset fra Serabit-templet, utsmykket av prinsesse Hatsheput, og på den samme Sinai-halvø hvortil Moses førte Israels tolv stammer.

18. Ras Shamra-tavlens bevis for at der eksisterte efterligninger av det mosaiske ritual både med hensyn til ofringer og benyttelsen av tabernakelformen for gudstjeneste. Denne opdagelse er så meget mer overraskende, fordi tidspunktet, av franske eksperter i disse tavler, er angitt å være umiddelbart efter Moses.

19. Den hyppige omtale av gudenavnene El og Elohim, og omtalen av Yah på Ras Shamra-talvlen, og den bekreftelse Sanchuniathons skrifter har fått, idet han omtaler El Elyon. I denne forbindelse har man også Dr. Langdons vidnesbyrd for at habiruene eller hebreerne tjente Elohim så langt tilbake som 2200 før Kristus.

20. Jeriko-utgravningenes bevis, murene som hadde falt flatt utover, og urørte matvarer inne i den brente by, alt i nøie overensstemmelse med Josvas bok.

21. Det videre bevis fra Ai og Hazor for at de blev ødelagt omkring 1400 før Kristus, og geografiens nøiaktighet når det gjelder det overraskende angrep av det førstnevnte sted.

22. Bekreftelsen som er skaffet til veie gjennem Tel el Amarna-brevene, skrevet i den samme periode, som omtaler habirernes innfall og endog nevner selve navnet Josva.

23. Dommerbokens stillhet omkring Egypten, og allikevel denne beretnings overensstemmelse med egyptisk historie.

24. Beviset fra Tell Duweir (Lachish) som innbefatter opdagelsen av alfabetisk skrift som ikke kan være av senere dato enn 1262 før Kristus. Videre den generelle bekreftelse som man fant i ruinene av templet utenfor murene, med Amenhetep III’s scarabéer. Til dette kan man føie vidnesbyrdet om Rehabeam, Sankerib og Nebukadnesar, konger som er omtalt i det Gamle testamente i en senere periode.

En del av dette bevismateriale har avgjørende betydning. For eksempel: Den oprinnelige monoteisme – urcivilisasjonen – den almindelige bruk av skrift endog før syndfloden – den alfabetiske skrift på Mose tid, først i Sinai, så i Palestina – at det Gamle testamentes kronologi helt fra Abraham til grunnleggelsen av Salomos tempel er bevist å være korrekt, idet den er undersøkt av astronomien ved selve begynnelsen i Abrahams tid og igjen og igjen ved senere begivenheter, helt til Shishaks angrep i Rehabeams femte år – Ras Shamras bevis for at det mosaiske ritual eksisterte umiddelbart efter Moses – den fullstendige bekreftelse av Josvas boks beretning om Jerikos fall.

Slilke resultater har de 10 siste år ført med sig. Er det ikke på tide å undersøke hvilket nytt virkelighetsinnhold de gir kristendommen? Å, hvor de skulde ånde på våre tørre ben!

Man kan ha lagt merke til at de henvisninger som er gjort i denne bok til den psykiske forskning, ikke er blitt sammenholdt med de arkeologiske resultater. De er i denne bok blitt brukt mer til å kaste lys over vanskeligheter enn til å bevidne riktigheten av det Gamle testamentes beretning. Hadde dette verks område også omfattet Bibelens profetiske bøker, så vilde de ha skaffet et verdifullt vidnesbyrd, for profetien eller den gave å forutsi begivenheter må tas i betraktning ved ethvert fremtidig forsøk på å gjenoplive kritikken. Og siden det usynliges realitet nu er erkjent av videnskapen, så kan heller ikke de stadige berøringer man får med dette i Bibelen, omtales som illusjoner eller eventyr.

Sir James Jeans’ budskap til British Association henvender seg først og fremst til naturvidenskapen; dets stilltiende forutsetninger og brede grunnsetninger åpner dog en meget videre horisont. Videnskapen erkjenner nu at det usynlige er av minst like stor betydning for oss som det vi er fortrolige med gjennem sanseinntrykk. For tredve år siden la videnskapen vekt på sin viden; videnskapen av idag legger vekt på sin uvidenhet. For tredve år siden var tanken på de såkalte undere gammeldags; idag er undere mulige; de er sannsynlige, ja man kan næsten si de avgjort forekommer. Alt liv er blitt et under. Videnskapen har for lenge siden forlatt en mekanisk verdensopfatning. Glimt av uutgrunnelig glans leder sann videnskap til Gud.

Dersom man fra et slikt standpunkt nærmer sig studiet av Bibelen, er der da noen tvil om at man vil erkjenne den som Guds ord i en mer sann forstand enn noensinne tidligere? Disse arkeologiske vidnesbyrds indirekte virkning på det Nye testamente må bli uhyre stor. De ikke bare bekrefter Guds åpenbarelse for Moses, men de fører oss tilbake før Moses til Melkisedek og videre. De kaster endog lys over mysteriet som ligger i slike uttrykk som «lammet som er slaktet» (Åp. 13, 8).  Men beviset til fordel for nedtegnelser av Moses har særskilt betydning av følgende grunner:  – De som studerer det Nye testamente vil huske at Jesu Kristi svar til Djevelens fristelser i ørkenen var å citere tre steder fra det Gamle testamente. Alle disse var tatt fra 5. Mosebok, en bok som kritikerne hadde erklært var satt sammen mange århundrer efter Moses. Allikevel bemerker denne bok gjentatte ganger at Moses har sagt det som står i denne bok. Det er tydelig at ingen forklaring eller spesiell undskyldning kan bortforklare det faktum at kritikken hadde erklært den å være hverken mer eller mindre enn et falskneri. Er det tenkelig at Jesus Kristus, når han skulde svare Djevelen, løgnens far, vilde ha tydd hen til en slik kilde?

Eller igjen, og til avslutning av dette verk, blir vi stillet overfor Jesu Kristi egne ord i Joh. 5, 46 -47:

«Ti hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; ti det er om mig han har skrevet; men tror I ikke hans skrifter, hvorledes kan I da tro mine ord?»

Fra slik en fullstendig forlegenhet har de arkeologiske opdagelser fra de siste ti år allerede befridd den kristne tro.

Hvad er sann videnskap annet enn søken efter den fulle sannhet! La oss søke å frigjøre oss fra gamle slutninger av en videnskap som man idag har bevist bar navnet videnskap med urette.