Stikkordarkiv: apostoliske

Den apostoliske menighet i Skriftens lys.

Av M. K. Kleppe

Ap. gj. 2,41-47. 4, 31-33.

(Forkortet referat av forst. Kleppes tale ved konferansen på Moss, ved M. Støve.  –  Fra Misjons-røsten 1938.)

Når jeg idag skal peke på litt om den apostoliske menighet i skriftens lys, så ligger det for mig å tenke mig den som en levende organisme. De var alle satt i levende forbindelse med Kristus, og dermed også med hverandre, som vintreet og grenene, som hodet og lemmene, levende stene, opbygget på hans, den levende sten, et åndelig presteskap til å frembære åndelige ofre som tekkes Gud ved Jesus Kristus.

De var ikke alle like av natur, men Herren forenet dem til et legeme.  De var frelst med samme frelse, fått samme ånd, levde og led sammen, arbeidet sammen og trivdes godt. Tross forskjellige karakterer blev de alle likedannet med hans sønns billede.

Den apostoliske menighet var en åndsfyllt menighet.   De blev alle fyllt pinsedagen.:  Likesom de var frelst ved samme blod, så blev de alle fyllt med samme ånd. Ikke bare på pinsedag, men de blev fyllt gang på gang. Dette var ikke lønnkammerfylde, men det skjedde mens de var samlet. Vi ser også at Peter og Paulus  m. a. blev under kriser fyllt med glede og den hellig ånd. Da Jesu løfte om å døpe med den hellige ånd blev opfyllt blev de alle fyllte. –  Der har vært megen strid om uttrykkene: fyllt, døpt, fallt, men det likner barn som tretter om hvorvidt  3 og 4 er 7  eller om  4 og 3 er 7. Enten en sier døpt eller fyllt så er det det samme.

Den apostoliske menighet var en åndsfyllt menighet. Ikke et lem var uten erfaringen av å være fyllt av ånden.

Det var en bedende menighet.
De var i en bedende tilstand da pinsen kom. Efter Herrens egen bestemmelse kunde ånden ikke komme før.  De bad samdrektig og det blev enda mer samdrektig bønn efterpå. Kom noe i veien kom de sammen og bad endrektig til Gud. De bad da Peter blev fensglet. Kneveien fører alltid frem, intet annet i de troendes liv har så herlige løfter.

Hvert medlem var grepet av trang efter bønnemøter. Hvor det er tilfelle møter Gud alltid op. Han hører og besvarer bønner.

Når vi er i bønnens atmosfære vil vi drives frem ved Guds kraft.

Det var en vidnende menighet.
De fyllte Jerusalem med sin lære. Vi kan ikke tenke oss at en familie kunde bo i underetasjen hos noen av dem uten at de vidnet for dem.

De vidnet om Ham som var opstanden og de fyllte Jerusalem med denne lære.

Satan blev redd og satte igang organisert forfølgelseskampagne for å stoppe dem, men han får være leiehund for Gud somme tider.

Menigheten tellet nu omkring 5000 menn. Med kvinner og barn antas da omkring 20 000 og disse blev sprette rundt omkring.

Gjemte de sig? Nei. De forkynte evangeliets ord.

De hadde frelsen med sig hvor de kom. Ikke fordi de hadde gått predikantsskole, men Guds ord var levende for dem og hjertene brennte, hvilket resulterte i store vekkelser. Det skjedde ikke formedelst ytre prakt, men ved glødende hjerter. Ilden tentes. Somme tider kan vekkelse opstå som følge av noen fattige sjelers bønn i enrum. En bedende menighet kan ikke annet enn være en vidnende menighet.

Da Israels barn kom til ørkenen Sin  (Den kunne gjerne kalles ørkenen «Sint») knurret folket over tørken og la skylden på Moses og Aron, men de gikk inn for Guds åsyn med det og Gud svarte og sa:  Kall menigheten sammen og jeg vil gi regn.

Dette er beste måten å ta det på, og da blir det slutt på tørken.

Kall menigheten sammen til bønn. Slutt med å lyve for Gud. Da blir det syndsbekjennelse og flodleiet renses, så at den levende floden kan strømme og flyte over til dem utenfor.

Jeg tror like meget på vekkelse nu som i den første tid. Får satan oss til å tro den løgn at der ikke kan bli vekkelse nu er vi maktesløse. Jo, Guds Ånd kan ennu gjøre store ting gjennem en liten troende tropp som vandrer i troskap.

Det var en brennende menighet.
De vidnet ikke av tvang, men fordi de elsket menneskene, og de hadde lyst og trang til å vidne.

Det var en seirende menighet.
De skaket grunnvollen i det hedenske Rom,  ikke ved sin mektige kunnskap. Nei, kunnskapen opbleser men kjærligheten opbygger. Igjennem disse i sig selv så ringe og svake redskaper arbeidet Gud. Verden brød sig ikke om dem. De halshugget en Jakob, fengslet en Peter og Paulus, men menigheten ba og det blev til seier, og vi fikk de velsignede brevene.   En Bunian blev fengslet og i fengselet skrev han sine bøker som er til stor velsignelse den dag  idag.  De fengslet Hans Nilsen Hauge og det blev til velsignelse for oss som lever idag.

Gud vil gi, bare Han får redskaper. Bare Han får oss ned så er ingen grense for hvad Gud kan gi.

Det var en menighet som levet et rikt kjærlighetsliv.

De frelste holdt sig sammen som ett legeme. De hadde intet særeie.  De stod sammen i troen på den korsfestede og opstandne og den levende Kristus.

Det er ikke nøie med læren, sier mange. Hvem skal vi rette oss efter av dem som sier at det ikke er nøie med læren eller de som ser efter hva Skriften sier?

Jeg holder på det siste.

De holdt fast ved samfundet.

Der var bare ett samfund, Åndens samfund i Kristus Jesus, Fil. 2, og dette tok de vare på. Kristi fred var den domminerende makt og hvor det er tilfelle er man fredssommelige og fredsstiftende.

De hadde alt felles.

De foretok en slags utjevning så at noens overflod kom andres trang til hjelp. Det var frivillig.

Om du ber om å bli velsignet må du være forsiktig for Gud gir sig ikke før han får alt.  «De gav sig selv først til Herren og så til oss ved Guds vilje». Se hvor de var løst fra sine eiendele. De har sin skatt i himmelen og søker de ting som er oventil. ( Se også 2. Kor. 8 og kap. 9).

Det var en misjonerende menighet.
I førstningen kretset de om Jerusalem, så tillot Gud forfølgelse og de kom til de omliggende steder og så videre ut i hele verden.

Paulus stod i gjeld til alle. Så også vi på grunn av alt det Gud har gitt oss del i.  Misjonærer har berettet om tilfeller hvor gamle har spurt:  «Hvor lenge har dere hørt dette budskap, og hvorfor har dere ikke kommet hit før?»  Det må være sønderknusende å høre slikt.

De holdt fast ved brødsbrytelsen!
I førstningen brøt de brødet hver dag. Så blev det hver første dag i uken.  Vi lar brødsbrytelsen være tilfeldig. Noen sier de får ikke noe av den.  De burde skamme sig.  Andre sier de forstår den ikke.

Ta det som det står.  I. Kor. 10, 16-17.  11, 23-26.

Hvor ofte en skal bryte brødet beror på hvormeget man elsker Kristus. Vi går ikke til brødsbrytelsen bare for å få noe, men for å gi.

Vi velsigner. Han prises på nytt. Når alle samles til dette får en alltid velsignelser. Er det noen som splitter er de ikke de ved Herrens bord. Det samler.

Da Esras skulde gjenreise templet bygget han alteret først. Få istand Herrens bord før noe annet gjøres i menigheten. Hvor to og tre er samlet i Jesu navn der er Han midt iblandt.

«Samle Menigheten og jeg skal gi vann.»

 

 

 

 

 

Ananias og Saffira

Av Hans Wennesland

(Fra Det Gode Budskap nr.11 – 1948)

I den apostoliske tid rådet der et vidunderlig samfunnsliv blant de frelste. Vekkelse var det ikke bare høst og vinter, men Herren la hver dag den som lot seg frelse til menigheten. Tallet som på pinsdag nevnes med omlag tre tusen, vokste straks til omlag fem tusen menn og hertil kommer så alle kvinner og barn. Kjærlighetslivet var på sine høyder og derfor var de snille og gode mot hverandre, så de utenfor kunne si: «Se, hvor de elsker hverandre.»  De ventet på (at) Jesus snart skulle komme igjen, og det var vel meget derfor de solgte sine eiendommer og la verdiene for apostlenes føtter så de fattige også kunne nyte godt av deres gods, mens de i fellesskap ventet på Jesus.

Partier og slike ting som der i våre dager er så meget av, er helt fremmed for den tid, men det gjorde sitt inntog senere, og bragte megen elendighet og forvirring med seg.  Men mot dette herlige kjærlighetssamfunn er det satan retter sine våpen på en meget listig måte. Vi bør endelig være våkne for satans list.

Ananias og Saffira hadde som de andre lovet Herren at også de skulle selge sin eiendom, og gi alt til apostlenes administrasjon, men her var det satan seiret så der kom fusk og svik med i handlingen. Selvfølgelig tenkte de begge det var kapital som var lett og skjule, men alt som ikke er av lyset vil før eller senere komme for dagen. Noen menneskers synder er åpenbare og går forut for dem til doms, mens hos andre følger de etter. All skjult og uerkjent synd vil følge hvert menneske som skyggen.

Da Ananias kom med pengene kjente Peter klart i sin ånd at her var fusk og svik med i spillet og sa derfor: Ananias, hvorfor har satan fylte ditt hjerte at du skulle lyve for den Helligånd og stikke noe av akerens verdi til side? Var den ikke din så lenge du hadde den? Og var den ikke i din makt da den ble solgt? Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker men for Gud.  Men da Ananias hørte disse ord falt han død om.

Det var nok tre spennende timer for Saffira som ventet han skulle komme hjem og fortelle hvordan fusket gikk, men han kom ikke og derfor gikk hun selv til Peter, men den samme synd bragte døden også over henne. Syndens lønn er døden. Den dreper samfunnslivet med Gud og de frelste. Den har drept og dreper mangt et legeme i ung alder, og den har i seg evig død og dom. Intet i verden skulle vi Guds folk være så redd som synden. Vi må avsky den i alle dens skikkelser. Gå av vegen for ondt, sier Peter.

Det synes være en hård dom disse syndere fikk, men tenk om Peter hadde latt det passere uten videre, så hadde det nok snart kommet for dagen. Hvert syndig frø som får leve udømt, bringer alltid rik frukt til død og ødeleggelse. Nå kom det stor frykt over alle som hørte det. Hadde det fått passere, hadde det blitt misnøye og misundelse hos de som hadde gitt alt og dertil ett eksempel til dårlig etterfølgelse.

Se hvordan Paulus i Ef. 5, 8-12  formaner Guds folk. Vandre som lysets barn, for lysets frukter ter seg i all godhet, rettferdighet og sannhet, i det I prøver hva der er velbehagelig for Herren, og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller. La ikke ditt motto være: Hvor nær kan jeg gå verden, men hvor langt kan jeg komme fra den. Det var da Peter varmet seg sammen med verden han sverget på at han ikke kjente  Jesus.

Det finnes dem som mener at et Guds barn ikke kan synde fordi det har fått Guds natur. Jeg har selv engang hørt en predikant si fra talerstolen, at etter Gud dømte synden på Golgata har han siden ikke sett synd, så om et menneske banner eller ber, er for Gud akkurat det samme. Det er et evangelium fra selve helvete. Her har på denne jord bare vært en syndfri; nemlig Jesus Kristus. Synd var ikke i ham.

Hver enkelt troende har fremdeles den adamitiske natur i seg, og det er over denne vi skal ha seier. Den som sier han ikke har synd han dårer seg selv, sier Johannes. Skyldfri er vi i det fullkomne offer som Gud bragte for oss i sin sønn på Golgata, men se det er noe ganske annet.  Den eneste måte vi kan få seier over det gamle menneske på er å leve i ytmyk selverkjennelse og dømme synd som synd og gi plass for den Helligånd i våre hjerter. Slik levet de gamle seiershelte, og det er ingen annen veg lagt for oss.

Jeg takker Gud for den frelse jeg fikk erfare for over tredve år siden og for å være bevart i nåden til idag, men det er en dyp bedrøvelse i mitt hjerte over at Jesus ikke har fått sitt bilde tydeligere i meg alle disse år. Det er jo ikke i det yttre fotografi vi skal ligne ham, men i karakter, i kjærlighet og alt det den har i seg. Materialet er dårlig, men Mesteren dugelig. Paulus’ ord i Fil. 1, 6:  Han som begynte en god gjerning i eder vil fullføre den til Jesu Kristi dag, gir trøst til mitt hjerte. Må så Herren hjelpe oss alle i det nye år i tjenesten i Hans rike. Både vi som tjener i forkynnergjerningen såvel som enhver annen der tjener hver i sitt kall.  Hilsen med Es. 40, 11.