The Passion of the Christ – filmen om Jesu lidelser – i Bibelens lys.

Av Stig Andreasson

stigaMel Gibsons film om Jesu lidelser er sannsynligvis blitt den største publikumsuksess i filmindustriens hele historie og dermed også den største økonomiske gevinst. Skarer av kristne fra alle kirker og samfunn har gått mann av huse for å se den og noen mener at den er et underbart evangeliseringsverktøy. Lange rader av kristne ledere har rost den og sagt at den meget eksakt gjengir evangelienes fortellinger.

Det finnes imidlertid noen kristne som kjenner sin Bibel og som er våkne over de mange forførelsene i tiden. Deres inntrykk av denne filmen om Jesu lidelser går derfor i en annen retning. Deres samlede vitnesbyrd pluss noen saksopplysninger danner grunnlaget til denne artikkelen.

Alt i filmen bygger ikke på evangelienes fortellinger.

Mel Gibson presenterer seg selv som en tradisjonell katolikk. Han går til messen bare om den er på latin. Han vedgår at han ikke bare har hentet stoff til filmen i evangeliene, men også i en bok, skrevet av Anna Emmenich, en katolsk stigmatiker og mystiker, som hadde spesielle visjoner av Kristi lidelser. Disse har hun samlet i en bok, som har fått tittelen «Vår Herre Jesu Kristi smertefulle lidelser, død og oppstandelse.» Siden evangeliene gir en uttømmende beskrivelse av dette kan vi spørre oss hva nye visjoner og åpenbarelser skal tjene til. Er det virkelig Gud som har gitt Anna Emmenich disse visjonene for å åpenbare nye ting om Jesu lidelser som ikke omtales i Guds Ord – og dette først etter nesten to tusen år? Det er nok ganske sikkert att disse visjonene er en blandning av evangelienes fortellinger og katolske legender. Dette er en vanlig miksture blant katolske mystikere. Filmen blir til stor del også en slik miksture.

Scener hentet fra myter og legender.

Ja, hvor i evangeliene kan vi lese om at Jesus som gutt moret seg ved å stenke vann på sin mor? Eller at han falt på en gate i Jerusalem og at Maria da kom løpende for å hjelpe ham opp igjen? Hva er vitsen med å fortelle slike episoder som ikke i det hele tatt er nevnt i Bibelen? Er det muligens Anna Emmenichs bok som forteller slike ting?

Satan er med i filmen som en synlig skikkelse, men det er bare Jesus og Maria som kan se ham. Han framstår som en kvinneskikkelse, men snakker med mannsstemme. Er satan androgyn (tvekjønnet)?  Dette virker atskillig mere mytisk enn bibelsk.

Fremstillingen av Jesu person.

På mange måter er filmens Jesus annerledes enn den vi møter i evangeliene. Da han kjemper sin kamp i Getsemane blir det spurt om han ønsker at noen skal hente de andre disiplene. Han svarer da: «Nei, jeg vil ikke at de skal se meg i denne tilstand jeg er nå.»  På spørsmålet: «Hva er det som skjer med Mesteren»? svarer Peter: «Det virker som han er redd.»  Ikke noe av dette står i noen av de fire evangeliene og det gir et feilaktig bilde av Jesus. Det var ikke redsel, men en ubeskrivelig angst og bedrøvelse som grep ham da han måtte gå inn under byrden av all verdens synd og skam.

Satan er også med i Getsemane og han prøver å overbevise Jesus om at et eneste menneske umulig kan bære all verdens synd. Jesus svarer ikke på dette. Siden filmforfatteren finner på mange ting som ikke står i bibelteksten og siden dette satans argument heller ikke står der, undrer man hvorfor forfatteren ikke finner på et godt svar fra Jesus. Men kanskje er det en del av filmens budskap, at Jesus ikke VAR helt alene om å bære verdens syndebyrde. For øvrig oppeholder seg filmen mest om Jesu lidelser og lite om oppstandelsen. Det er imidlertid verd å legge merke til at den Oppstandne blir presentert som naken!

Bildet av Maria, Jesu mor.

Mange av dem som har sett filmen mener bestemt at den klart antyder at Jesus aldri ville ha orket å komme igjennom lidelsene uten Marias hjelp og støtte. Da han gang på gang faller under korsets tyngde og prøver å reise seg igjen møter han sin mors blikk og får ny kraft. Maria er bundet til Jesus på en nesten mediumnistisk måte. Hun føler på avstand hva som skjer og er med ved alle kritiske tilfeller. Hun sier: «Kjød av mitt kjød, ben av mine ben, jeg vil dø med deg». Hun kysser den korsfestede så hun blir blodig. Da soldaten stikker sverdet i Jesu side kommer det blod over Maria.

Pave Johannes XXIII skrev: «Maria fullbyrder i sitt kjød det som mangler i Kristi lidelser.» Maria figurerer allerede som «Medgjenløserske» i katolske bønner og sanger. Mange tror at dette vil bli det neste store dogmet fra Vatikanet. I hvert fall kommer vi meget nær en fremstilling av Maria som Moderen som gir sin sønn for verdens frelse. Kanskje satan hadde rett i Getsemane. Jesus var kanskje ikke helt alene om å bære syndebyrden. En tilskuer mente at filmen kunne meget godt gi et slikt inntrykk.

Når Peter, etter at han tre ganger hadde fornektet sin Mester og fortvilet gikk ut fra øversteprestens gård, møter han Maria. Han faller på kne foran henne og bekjenner sin synd og ber om tilgivelse. Også de andre disiplene kaller Maria for «Mor.»  Filmen vil tydelig fremstille Maria som hele menneskehetens mor.

Korsveien Via Dolorosa.

Ikke ett eneste av de fire evangeliene sier noen gang at Jesus falt mens han bar sitt kors opp til Golgata. Det står skrevet at han bar selv sitt kors og det står også at Simon fra Kyrene ble tvunget til å bære det etter Jesus. Det kan bety at Jesus måtte få hjelp til å bære korset helt frem. Men at han falt står ingen steder. Katolikkene har på mange steder en såkalt «Korsvei» med forskjellige stasjoner. «Jesus faller første gang. Jesus faller andre gang. Den hellige Veronika tørker Jesu ansikt med svetteduken. Jesus møter sin meget hellige Mor osv.»  Hver stasjon på veien har sin inskripsjon, som er en blandning av evangelienes fortellinger og katolske legender.

Alt dette finnes med i filmen. Til og med Veronika med svetteduken, som etter å ha berørt Jesu ansikt får et tydelig avtrykk av hans ansiktstrekk. Et av de største oppslagsverker vi har i Frankrike sier at historien om Veronikas svetteduk er et av de største religiøse falskneriene i historien. Men i Gibsons film finnes den med.

En detalj i filmen er spesielt underlig. I begynnelsen av Via Dolorosa kysser Jesus korset som da løfter seg opp. Et såkalt «levitasjonsfenomen» altså, som hører hjemme på det okkulte område.

Forsoningen og nattverdslæren.

I det øyeblikk da Jesus blir korsfestet og korset blir reist, ser man på filmen en kort gjentagelse av hvordan Jesus under påskemåltidet tok et brød og sa: «Dette er mitt legeme som er gitt for dere… »  Like etterpå, da hans blod flyter ned fra korset, gir filmkameraet et nytt tilbakeblikk og man ser Jesus helle vin i en kalk i det han sier: «Dette er mitt blod.!» Personer som tidligere var katolikker og som har sett filmen er fullt overbevist om at hensikten med disse scenene er å forkynne den katolske transsubstansiasjonslæren. Katekismen sier nemlig at messeofferet på alteret fornyer offeret på korset. Ja, det er egentlig det samme offer.

Hvordan ble røveren på korset frelst?

Ifølge katolsk lære gjenstår en renselsesprosess også for den som har fått sine synder tilgitt. Denne rensing skjer i skjærsilden. Hvis noen var kandidat for å komme dit var det røveren på korset ved siden av Jesus. Men det fantastiske er at siden denne røver har bekjent sin synd og vendt seg til Jesus får han høre disse underfulle ord: «I dag skal du være med meg i paradiset «.

Dette utgjør et seriøst problem for katolske teologer og likeså for en katolsk filmforfatter. Men man fant på en løsning. Ifølge en middelaldersk katolsk tradisjon skal Maria ha åpenbart for et helgen at den som bærer et såkalt «skapular» er berget for evig. Et skapular er et slags akselbånd, en tøyamulett som også bæres innenfor visse ordenssamfunn. En person som er godt kjent med katolsk folketro la merke til at røveren på korset bar et skapular. Den tingen var ikke kjent på Jesu tid. Den ble oppfunnet i middelalderen. Men det vet selvfølgelig ikke alle som ser Gibsons film. Tenk, hvor godt det er å vite at det ikke var en tøyamulett, men Jesu grenseløse nåde som frelste røveren og førte ham til paradis!

Hva den katolske kirke sier om Gibsons film.

Noen mener sikkert at denne kritikk av Gibsons film er urettvis og overdreven. Da skall vi gi ordet til en offisiell talsmann for den katolske kirke:

«For forfatteren er filmen The Passion of Christ en messe. Men dens radikalt katolske karakter ligger i dens fremstilling av nattverden. Jesu lidelses blod er hele tiden fremstilt ved siden av vinen i messen, og Kristi torturerte legeme er likestilt med det hellige brødet. Filmen er også radikalt katolsk fordi den gir så stor plass til Maria. Vår Moder er likesom djevelen (presentert som en kvinne eller kanskje en tvekjønnet skikkelse) alltid tilstede. Maria med sin stille smerte og fienden med sin ondskapsfulle tale. Gibson har lånt sin ekstraordinære intuisjon fra Anna Emmerich, stigmatikeren og visjonæren.» (Sitat fra «Verden sett fra Roma», 18 febr. 2004)

Hvordan klarer noen å spille Jesus på film?

Omtrent det spørsmålet fikk Jim Caviezel som agerer Jesus i Gibsons film. Han forteller at han opplevde en indre renselse på pilegrimsstedet Medjugorje takket være Jomfru Maria. Han sier også at han gikk til messen så ofte han kunne, tok nattverden hver dag og ba med sin rosenkrans (katolsk bønneteller). Han bar også på relikvier av Padre Pio, Sankt Antonius og Sankt Denis, skuespillernes skyddshelgen.

Mange synes at Gibsons film er altfor voldelig og brutal. Man fråtser i blod og tortur. Det er helt sikkert at Jesu forsoningslidelser var større enn noen kan fatte. Men ingen får mer lys over forsoningen ved å se en grusom skrekkfilm. Evangelienes virkelighetstro og sobre fortellinger er nok for oss. At denne filmen har skapt sterke reaksjoner er tydelig. Noen sier at folk er blitt kristne etter å ha sett filmen. Andre har dødd eller besvimt under forestillingen. Filmens mange ingredienser, som er fremmed for evangeliet, oppfattes tydelig ikke av flertallet kristne. Det er bare de som er sterkt forankret i Bibelordet som har vanskelig for å betrakte The Passion som et rent og sant vitnesbyrd. Vi må også sette spørsmål til om det er mulig å gjengi historiens største begivenhet, Jesu lidelse, død og oppstandelse, ved et skuespill – i dette tilfelle en ekstremt dramatisert film. Troen på nødvendigheten av alle slags drastiske og sensasjonelle virkemidler for å fremme evangeliet blir stadig bare større i vår tid. Men den objektive sannhet er allikevel, at det bare er Guds rene og uforfalskede ord som fører mennesker til en levende tro.