Av Ing. Albert Hiorth
(Fra Evangelisk Tidsskrift – organ for profetisk studium og åndelig livs utdypning nr. 11 – 1934. Redaktører: Lyder Engh og Ing. Albert Hiorth.)
«Spiritismen er en revolusjon fra den kristne ide». Stainton Moses.
«Hele læren om arvesynd, syndefallet, forsoningen gjennem Jesu blod, alt dette er avskyelig for mig – åndene kjenner ikke til denne side av religionen».
Stainton Moses. Conan Doyle.
«Kristendommen må forandre sig eller dø». Conan Doyle.
l. Spiritismen i fortiden.
På det store spiritistiske konvent i Providence i Amerika blev det besluttet å opheve den kristne gudstjeneste, søndagsskolen, spisning av kjøtt og – «det sexuelle slaveri», dvs. ekteskapet. Sml. 1. Tim. 4: 1-3.
Dette er talende vidnesbyrd fra spiritismens egne tilhengere, og de viser klart at vi her har å gjøre med «onde ånders lærdommer» og en avgrunnens religion.
*
Tvers igjennem verdenshistorien, fra syndefallet i Eden og inn i fremtiden, gjør der sig bestandig – og særskilt ved kritiske tilfeller – gjeldende mektige innflytelser fra åndenes verden – Satans og avgrunnens verden. Disse innflytelser er motsatt dem som kommer fra Åndens verden.
Første gang skjedde dette da mennesket, som skaptes syndfri og i Guds lignelse, blev fristet til synd og fall av «slangen». «Du skal visselig dø», hadde Gud sagt. «I skal ingenlunde dø», sa slangen, «men I skal bli lik Gud til å kjenne forskjell på godt og ondt». Legg merke til at slangen direkte gjør Gud til en løgner. Legg også merke til de med spiritismen parallelle bevegelser teosofi og Christian Science. Slangens lære fra begynnelsen til enden er: man dør ingenlunde, men gjennem døden begynner man bare en slags sjelevandring gjennem tusen og atter tusen stadier (inkarnasjoner og gjenfødelser i forskjellige eksistenser) hvorigjennem mennesket ved egen hjelp kan nå frem til en slags «himmel». – I motsetning til dette gav Gud mennesket straks efter syndefallet sin egen vei til frelse, den eneste vei: Kvinnens sed, Jesus Kristus (jomfrufødselen).
Slangens evangelium er motsatt Guds evangelium. Og merkelig nok ser vi i de spiritistiske aviser spiritismen selv fremstillet som slangen, som byr mennesket av kunnskapens tre.
Dette «andre evangelium»s andre redskap, teosofien, bærer slangen i sitt emblem, og slangedyrkelsen er ingen sjelden foreteelse innenfor dem. Særskilt høistemte og likefrem spottende bønner rettet til Lucifer – Satan, finnes sitert i «Banner of Light» og i Kingsford: «The perfect way».
«I skal bli lik Gud», sier slangen. Og i den ledende avis «The two Worlds» (de to verdener) leses at «overalt hvor der er et menneske, der er også en gud», og i «Medium and Daybreak» sies at «vi er den levende Guds personlighet». At mennesket er den individualiserte guddom, er gjennemgående spiritismens lære. Derom vidner både deres presse, deres tilhengere og – åndene.
Slangen, «den lysende solorm», som han kalles, har helt fra tidenes morgen vært gjenstand for tilbedelse. Dette krevde han også av Jesus Kristus. Nu tilbes han gjennem spiritismens kultus. «Seancene» begynner ofte med salmesang.
Veien for slangekultusen gikk fra fortidens Kaldea til Rom over Pergamos, dit presteskapet hadde flyttet og hvor Satans trone stod (Åpb. 2: 13).
All den forferdelige avgudsdyrkelse som gjennem tidene har gjennemsyret og fordervet menneskeheten nedstammer fra slangen og det gamle Kaldea. Denne avgudsdyrkelse kan følges like fra Phallus-kultusens utøilede, sexuelle orgier til de grumme menneskeofringer, ja barneofringene til Molok.
*
Beretningen om verdens største og første naturkatastrofe innledes med meddelelsen om at Guds (falne) sønner, sannsynligvis inkarnerte ånder, inngikk forbindelse med menneskenes døtre, «dem som de fant behag i». Som en følge herav føttes «kjempene på jorden», og hele jorden blev fordervet for Guds åsyn og opfylt av vold (1. Mosb. 6: 1-12). Men dommen kom: syndefloden som druknet den fordervede slekt i sine bølger. Det samme var også forholdet i Sodoma (1. Mosb. 19: 5, sml. Rom. 1: 27, Juda 7 og 8. vers). Og slik som det var før syndfloden og som det var i Sodoma og Gomorra, slik skal det også være i verden i tiden for Jesu gjenkomst, (Matt. 17, og 24. kap. og Luk. 21.).
I de sterkeste ord advarer Paulus oss mot det siste store utbrudd fra åndeverdenen, for forførende ånder, og djevlers lærdommer. Særskilt advarer han kvinnen for den fare som lurer i seancerne. En direkte bekreftelse herpå er mrs. Sigdwicks opsiktsvekkende ord: «Spiritismens værste skandale er at den opmuntrer til et umoralskt liv» (immoral trade).
I det fjerde kapitel i Timoteus første og andre brev, har vi uten tvil forutsigelsen om det som i disse dager opfylles gjennem spiritismen og dens paralleller, de «som har gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft». De påstår at de støtter og forfekter kristendommen, mens de samtidig frekt fornekter dens kardinalsannheter.
*
Ved et annet stort vendepunkt i åndeverdenens historie leser vi at Egyptens kaldeiske (spiritistiske) prester gjorde de voldsomste anstrengelser for å hindre Guds beslutning om Israels utfrielse (2. Mosb. 22-23). Derved pådrog de sig selv og sitt land de forferdeligste straffedommer – straffedommer som merkelig nok er meget lig dem som ifølge Åpenbaringens bok skal ramme hele den gudløse menneskehet.
*
I Kanaan hadde imidlertid kaldeernes fordervelige hedenskap i den grad gjennemsyret hele samfundet, at de av demonene forgiftede kananeer måtte utryddes. Denne pestbyll på menneskehetens kropp måtte skjæres dypt og skånselløst, og Jehovas eiendomsfolk, Israel, blev den store overlæges lancett. Allerede fire hundre år tidligere hadde den Allmektige forkynt Abraham dommen over kananeernes kaldeiske slangereligion (1. Mosb. 15: 16). Og Herren gav Israel uttrykkelig befaling om å utrydde kananeerne og advarte dem mot kaldeernes synd:
«Når du kommer til det land Herren, din Gud, gir dig, da skal du ikke lære å gjøre efter disse folks vederstyggeligheter. Der skal ikke finnes noen hos dig som . . gir sig av med spådom, noen som spår av skyene eller er en tegnsutlegger eller en kogler, eller en besværger, eller noen som adspørger en dødningemaner, eller er en sannsier, eller adspørger de døde. For den som gjør sådant er en vederstyggelighet for Herren, og for disse vederstyggeligheters skyld fordriver Herren, din Gud, dem for ditt åsyn», (5. Mosb. 18: 9-14).
*
Atter fire hundre år derefter ser vi kaldeernes demonhorder oversvømme landet. Da skulde den kongetrone oprettes som Messias i sin tid skal innta – i sannhet et verdig formål for Satans strategi.
Kong Saul forsøkte å utrydde spiritismen, men hans anstrengelser var ikke fyldestgjørende (1. Sam. 28: 3, 7). Å mane de døde er nettop spiritistenes spesialitet, og kvinnen i Endor var typen for mediet av idag, og seancen modellen for de spiritistiske forestillinger i vår tid.
Sauls besøk hos spåkvinnen i Endor var høidepunktet av hans synd, og han fikk sin dom.
«Så døde Saul for sin troløshets skyld, som han hadde øvet mot Herren, fordi han ikke hadde tatt vare på Herrens ord, og tillike fordi han hadde søkt hen til dødningemanere for å adspørre dem. Men han adspurte ikke Herren, derfor tok han ham avdage», (1. Krøn. 10: 13-14).
*
Neste store vendepunkt i folkets historie inntrer under kongene Hoseas og Manasses dager. En voldsom spiritistisk bølge skyller inn over folket. Derfor lar Herren de ti stammer bortføres til deres falske religions hjemland, og derfra er de ti stammer ennu ikke vendt tilbake.
Denne straffedom førtes også senere over Juda og de blev bortført til Kaldea. Esaias tordner – lik Moses fordum – mot spiritismen og dens forferdelige følger i både moralsk og materiell henseende (2. Kong. 17 og 21: 6. Es. 8: 19-20).
*
Vi kommer nu frem til verdenshistoriens store midtpunkt, Golgata kors. Jesus Kristus står frem som menneskehetens frelser. Fra Hans fødsel og til Hans død på korset og pinseunderet utvikler nu avgrunnens ånder med Satan i spissen (Matt. 4) de mest fortvilede anstrengelser for å oprettholde den makt han hadde vunnet over menneskeheten gjennem syndefallet – en makt som Jesus var kommen for å slå ned.
Evangeliene, Apostelenes gjerninger og brevene taler ofte om besettelse av onde ånder, det samme som i disse dager stadig kan opleves på misjonsmarkene. Ja, åndene bekjenner enndog Ham som Guds Sønn, og de bever, og flyr, nu som da, for Jesus Guds Sønn kommen i kjød.
Kan dette være gode ånder?
I Getsemane og på Golgata møtte spiritismen sin skjebne. «Kvinnens sed» vant en fullkommen seier og utropte: «Det er fullbrakt!»
II. Spiritismen i våre dager.
I lys av verdenshistorien, fra syndefallet og til våre dager, og med særskilt hensyn til Matt. 24 og Luk. 21, kan det være av interesse å gjøre sammenligninger mellem fortidens begivenheter og vår tids mektigste foreteelse i åndeverdenen, spiritismen.
Omkring 1840 brøt siste gang denne åndenes farsott ut over verden. I 1870 kunne en i Amerika knapt regne 10,000 tilhengere av denne «religion». Nu er der flere millioner, og for hele verdens vedkommende minst 50 millioner. Og deriblandt verdens fremste intelligens. Antall medier opgår til et femsifret tall.
Nu anslår bevegelsen en religiøs tone, også ofte med en slags tilslutning til kristendommen. «Kirker» dannes bestandig med «prester».
Foreninger for «psykisk forskning» oprettes med spiritistisk kapital. De får en stor innflytelse gjennem sine mange lærde medlemmer, av hvilke flere til og med er eminente forskere. Verdenskrigen, med dens millioner offer og ennu flere sørgende efterlatte, gav bevegelsen et særskilt fremstøt.
Til og med i kristelige aviser merkes en kraftig spiritistisk innflytelse. Bokmarkedet over hele verden mates med mer eller mindre hel eller halv-spiritistisk litteratur. Til denne siste regnes sådanne vidt spredte bøker som Patherson Smyths: «Evangeliet om det hinsidige». Dessuten er der få som så kraftig har fremmet spiritismen som Sir Oliver Lodge, en person der av mange er ansett for en troende kristen, men som dog har skrevet propagandabøker for spiritismen som leses i ti-tusenvis.
I det bekjente tidsskrift «Nashs Magazine», skriver en engelsk biskop at spiritismen er en forbundsfelle og ikke en fiende av kristendommen (febr. 1920). Det påminner om nyteologene som påstår at bibelkritikken er en venn og ikke en fiende av Bibelen og Guds folk.
For hver eneste kristen bør det være nok å ha lest Conan Doyles «The New Revelation», og de grufulle begivenheter som åndene presterer i spørsmål om Jesu Kristi guddom, person og verk, for å innse at noen verre fiende enn spiritismen kan kristendommen knapt få å kjempe mot. At den optrer under en beskyttende kledning med «gudsfryktens skinn», det gjør bare saken så meget vanskeligere. Den fornekter alle de viktigste punkter i Kristi lære: Jesu fødsel, opstandelse, forsoningen gjennem Hans blod på korset – alt! Kan dette kalles en forbundsfelle av kristendommen. Større urimelighet kan ikke tenkes.
*
Alle synes enige om at vi gjennem og efter krigen er kommet inn i en epoke av en helt annen karakter enn før krigen. (1. verdenskrig, min komm.)
At «hedningenes tider» lider mot slutten har alle oplyste bibelfortolkere påvist, allerede fra midten av forrige århundre.
«Fred og ingen fare» lyder ropet. Tiltross for alle freds og sikkerhetspakter så springer militærbudgettene over hele verden op til en høide som aldri før.
«Fred og ingen fare» – ropet er imidlertid ifølge Herrens eget ord et sikkert bevis på at en plutselig fordervelse står for døren, (1. Tess. 5: 3).
I Matt. 24 og Luk. 21 gir den Herre Jesus en rekke tegn på «den store trengsel» som skal bryte inn straks før tidsalderens avslutning og Herrens gjenkomst. Der nevnes: krig, revolusjoner, pest, hunger, dyrtid o.s.v. Jordskjelv, og tegn på himmelen. Falske messias’er skal opstå og føre mange vill. Der advares særskilt mot dem i «kamrene», eller mediernes kabinetter. Forestillingene foregår alltid i mørket.
Verden skal ved tidspunktet for Herrens gjenkomst se ut «som i Noas dager» og «i Lots dager». De åt og drakk, kjøpte og solgte – og så kom syndefloden over en verden som var fullstendig fordervet av den materialistiske og kaldeiske religion. Således skal det også skje ved Menneskesønnens tilkommelse. Han kommer som en tyv, salig er den som våker, og kan bli stående innfor Ham!
*
Den bekjente forfatterinne Miss Augusta Cook skriver i en engelsk avis følgende, som år 1857 publisertes i «The Educator», men som passer fullstendig for våre dager:
«Vi finner således bekreftet at denne forbinnelse mellem jorden og «himmelrummet» (Ef. 6: 12) må resultere i en ny social ordning. Denne nye sociale ordning må fødes frem av oprør, ulykker og farsotter. Her sporer vi de hemmelige krefter bak krig og nihilisme (våre dagers bolsjevisme)». Dette er sagt i Guds ord, og idag oplever vi det.
Det er uimotsigelig at vi her står innfor det faktum at samfundene gjennemsyres av de spiritistiske doktriner. Dette skjedde ikke minst i Russland under en Rasputins herredømme over sinnene, og herfra har den med rasende fart spredt sig utover verden. Snart må høidepunktet være nådd, for vi leser om hvordan en kvinne vier sig til en ånd, som Pember beretter om i «Earths earliest Ages» (et uvurderlig standardverk i disse spørsmål).
1. Mosb. 6 og Judas 8 vers fremstår i en grell belysning i den oversettelse av Enoks bok som nylig er utkommet på engelsk (The Book of Enoch, S. P. C. K.) Denne boks innhold kan ikke gjengis i offentlig trykk. Denne bok viser oss de spiritistiske seancers høidepunkt, de vederstyggelige forbrytelser som fikk syndeflodens beger til å flyte over. Hyslop: «Two Babylons», og Porter: «Giant Cities of Bashan» bør studeres i denne sammenheng.
*
Det er adskillige årsaker som driver menneskene til de spiritistiske seancer: lengsel efter de bortgagne, som de håper å få se. Ofte ren nyfikenhet, og ikke minst den reklame som spiritismen får gjennem berømte videnskapsmenn og gjennem predikanter som har forvillet sig ut på denne sataniske utmark.
Til disse vil jeg si at slike ting i særlig grad skulde bedømmes «åndelig», som apostelen sier. Kom på seancen med Bibelens kriterium, spør åndene om de tror at Jesus er Kristus, Guds Sønn kommen i kjød. Merk: Spør åndene, ikke mediet! Si: «Du onde ånd som har besatt den og den, tror du o.s.v.» Ellers kan det hende at den onde ånd trer til siden og lar mediet svare.
Og når åndene så flyr for Jesunavnet efter Bibelens ord, skulde du da virkelig ville se dine avdøde i en sådan demons skikkelse?
Prøv åndene, står det i 1. Johs. 4: 1-3, og den ånd som ikke bekjenner Jesus som Guds Sønn kommen i kjød, den er Antikristens ånd. Denne prøve burde i våre dager tillempes på meget annet og mange andre utenfor de egentlige spiritisters krets. Gang på gang er åndene blitt prøvet på denne bibelske måte i England, og alltid er seancene blitt forstyrret, og åndene har flyktet, ofte under de forferdeligste scener og de mest spottende utbrudd mot Gud og Hans Sønn, Jesus Kristus. Det samme skjer bestandig på våre misjonsfelt.
*
Vår nådeshusholdning lider hastig mot enden. Du Guds folk, møt denne i Bibelen forutsagte fare med Bibelens egne ord, det eneste effektive våben i denne kamp. Driv ut åndene, som Jesus og Hans disipler gjorde. Vis spiritistene Jesu makt som er suveren over alle «ånder», og vinn derved de ærlige spiritister som vil innse sin villfarelse, vinn dem for Jesus Kristus, og fra Satan, de onde ånders fyrste.
En mere inngående behandling av dette emne vil finne sted i januarnummeret 1935.