Mennesket og den kommende tilværelse

Av  F. W. Grant

grant(Fra Evangelisk Tidsskrift – organ for profetisk studium og åndelig livs utdypning. Redaktører: Lyder Engh og Ing. Albert Hiorth. Dette er en del av en artikkelserie som startet i 1934 og gikk gjennom flere årganger, men er dessverre ikke komplett da jeg ikke har hatt tilgang til senere årganger. Det håper jeg på å kunne få til etter hvert.)

1. Mennesket.

Er legemet alt?

På materialistenes sprog er legemet hele mennesket. De forklarer ordene «av støv er du» som et uttrykk for hva det er i hele sitt vesen, og ånden er enten selve livets ånde eller et iboende prinsipp, en slags livgivende energi. Selve mennesket er legemet, støvet som som ligger i graven. Ånd og sjel «kan igjen bli adskilt fra mennesket, mennesket kan vende tibake til sin forrige tilværelse uten i det hele å ha vært i besittelse av dem, og det døde legeme de har etterlatt sig er mennesket, personen, selvet».

Svaret på disse påstander er at de bare siterer den ene side av Skriften, og lukker øinene for alt det som ikke stemmer overens med deres teori. Der er mange skriftsteder som synes å tale for at legemet er alt, men andre skriftsteder igjen taler for at det er intet. Således leser vi: «Det liv som jeg nu lever i kjødet»  (Gal. 2 :20), «Dersom det å leve i kjødet»  (Fil. 1:22), «Så lenge vi er hjemme i legemet»  (2. Kor. 5:6), «Vil heller være borte fra legemet» (v. 8), «I legemet eller utenfor legemet vet jeg  ikke» (12:3), » Som de der og selv er i legemet» (Hebr. 13:3), «Skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud» (Job 19: 26), «Da jeg vet at nedleggelsen av min hytte kommer» (2. Pet. 1 :14).

Ifølge den materialistiske anskuelse skulde den sprogføring som er brukt i disse skriftsteder være umulig. Her er det ikke spørsmål om tolkning av et spesielt skriftsted, men et sprogbruk som helt fra begynnelsen motsier den materialistiske filosofi.

Der har vært gjort forsøk på å komme fra det ved å tolke ordene «i legemet» med «i dette legeme», som en motsetning til opstandelsens herliggjorte legeme. Men den kjensgjerning at de må forandre uttrykket for å få det til å passe for dem er et tydelig bevis. Mennesket vil selv i opstandelsen være «i legemet», men i det herliggjorte legeme. Og det er i virkeligheten opstandelseslegemet Job mener i det anførte bibelsted: «Skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud». De kunde innvende mot dette at «kjød og blod ikke kan arve Guds rike», men det vil ikke hjelpe dem, for Jesu eget uttrykk om sitt eget opstandelseslegeme er at Han hadde «kjød og ben» (Luk. 24:39), men ikke «kjød og blod«, og det er sammensetningen av begge som den nevnte tekst taler om. Kristus opstod fra de døde, og er «førstegrøden» og forbilledet på vår opstandelse fra begynnelsen. Ikke først opstandelse og siden forvandling. De hensovede i Ham «opstår i herlighet». Her er der ingen vei forbi, for Job taler tydelig om det som er «opstått i herlighet».

Dette alene er et positivt bevis på at «i kjødet» eller «i legemet» ikke står som en motsetning til et uforkrenkelig legeme. Andre tekster viser det samme. Når apostelen om sitt store syn sier at han ikke visste om han var «i legemet eller utenfor legemet», så er det klart at han ikke her tenker på opstandelseslegemet. Det var ikke når han var i den tredje himmel han ikke visste om han var «utenfor legemet». I så tilfelle kunde han i henrykkelsens øieblikk måskje ha forestilt sig at opstandelsen allerede hadde skjedd. Hans ord er bestemte og forbyr aldeles en sådan antagelse. Han kunde ikke ved den tid han skrev, stå spørrende overfor om han hadde vært iført opstandelseslegemet, og igjen mistet det på tilbakeveien til jorden.

«I legemet» og «utenfor legemet» er likeså store motsetninger som «hjemme i legemet» og «borte fra legemet». Og når «utenfor legemet» ikke i dette tilfelle kan bety opstandelsens tilværelse, så kan heller ikke «i legemet» bety «i denne forkrenkelige tilværelse».

Ordene forblir i all sin enkelhet fulle av den betydning som denne enkelthet gir dem. Men selv om tilintetgjørelses-lærens forsvarere hadde rett i denne tolkning, så hjelper det dem lite. For, la det være i motsetning til opstandelseslegemet (hvilket visselig ikke er tilfelle), selve mennesket er dog fremdeles betraktet som «i legemet», ikke bare sjelen eller ånden, men mennesket. Det som bor i legemet (og heri ligger betydningen av uttrykket i 2. Kor. 5:6) er mennesket. Så meget mer som legemet er betraktet som en «hytte» (2. Pet. 1: 14) som mennesket «nedlegger».

La oss nu undersøke hvem og hvordan dette legemes beboer er. Enten det er ånd eller sjel, eller begge deler. Skriften påstår i disse skriftsteder at legemet har en sådan beboer. Paulus så et syn, og tanken på at legemet skulde være alt er ham så fjern at han ikke engang visste om han var i legemet eller ikke. Og «utenfor legemet» påstår han, at han er et bevisst, intelligent vidne om de ting han så. Herav følger i det minste at vi kan ta for gitt at det som Paulus trodde var «utenfor legemet» ikke er «støv». Om så var, vilde det være støv uten å være legeme og ha en bevisst eksistens adskilt fra det.

Saken er således på god vei til å bli avgjort. Kanskje det ennu kunde spørres: Hvad betyr da de skriftsteder som tilintetgjørelses-lærerne legger slik vekt på. Er ikke ordene «av støv» Skriften? Og er det ikke også skrevet: «Herren dannet mennesket av støv av jorden»? Og at «Gudfryktige menn begravet Stefanus» – ikke bare hans legeme? Jeg svarer: Det er like så klart at mennesket i disse bibelsteder er betegnet med sitt legeme, som i de forrige skriftsteder med sin ånd eller sjel. Det vilde være uriktig å argumentere ut fra bare den ene av disse klasser skriftsteder. Det er likeså galt på ett skriftsteds autoritet å si at mennesket er bare sjel, som på et annet å si at det er bare legeme. Hverken legemet eller sjelen eller ånden er mennesket, men «ånd, sjel og legeme» i sammen er mennesket. Mennesket betegnes med sine deler efter tankeretningen hos den som taler. Bruken av ordet legemet som det der ser og hører er i almindelighet sansesproget, mens talen om troen identifiseres med den usynlige «ånd». Våre stakkars tilintetgjørelseslærere ser og erkjenner det som sansene forstår og er blinde for det annet. Det er et sørgelig bevis på deres stilling.

Vi leser om begravelsen av Jesus:  «Der  la  de  da  Jesus»,  og at Josef tok Ham ned og svøpte Ham i linkledet og la Ham i en grav. (Johs. 19: 42, Mark.15:46). Er dette derfor et bevis på at Herren var «bare legeme»?  Dersom legemet er alt, og legemet mennesket, personen, da er mennesket ikke noe annet sted enn i graven. Slutningen blir da: Ånd er bare livets åndedrag, og sjelen kun det resulterende liv, så var der intet igjen av Kristus uten det som lå i graven! Dersom noen sier at ordene gjelder bare Kristus som menneske og ikke som Gud, da holder allikevel ikke argumentet. Herren, Gud og menneske, var i livet kun én person. Dersom personen er legemet som ligger i graven, da går Guddom, sjel og ånd for å være intet, og Kristus var intet annet sted enn i graven. Således må den logiske, men spottende slutning bli.

La mig nu spørre: Var der en sann og personlig Kristus som ovenlevet døden, eller ikke? Dersom «Herren», i ordets fulle betydning, ikke  lå i Josefs grav, da kunde også David, Stefanus eller Moses ligge i graven, og allikevel ha en annen og høiere del som ikke lå der. Ordene er derfor et eksempel på sansesproget og benyttes om det materielle som vi ser og berører, og vi er åpenbart forhindret i å føre dem videre.

Noen med fryktløs selvoverensstemmelse i villfarelse og skamløs fornektelse av Kristi personlighet trekker sig allikevel ikke tilbake fra dette resultat. De er fremmede for Ham som vandret på jorden, men allikevel kunde si: «menneskesønnen som er i himmelen». Dersom deres forferdelige tanker var sanne, hvorledes kunde Han som hadde «makt til å sette sitt liv til»,  «ha makt til å ta det igjen»?  Dersom de døde er intet, og intet vet – som de lærer – hvorledes kunde et dødt legeme ha makt til å ta sitt liv tilbake? (Johs. 10:18). Hvorledes kunde Han si: «Nedbryt dette tempel, og på tre dager skal jeg gjenreise det. Men Han talte om sitt legemes tempel»? (Johs. 2: 19). Her var det en som selv sa at Han vilde gjenreise sitt legemes tempel. De kan ikke påstå at det var Faderen som talte om «Hans eget legeme». Derfor faller deres spill sammen her. Dersom Jesus gjenreiste sitt eget legeme, måtte det være en som ikke var begravet i Josefs grav, en som overlevet døden. Døden er således ikke tilintetgjørelse. Jesus «døde» virkelig. At Jesus lå i Josefs grav er en sannhet, men ikke hele sannheten. En sådan påstand er sjeleødeleggende forførelse.

Skriftens egen sprogføring legger grunnstenen for sjelens udødelighet i bekreftelsen av at mennesket bor i legemet, og dette fornekter den intet annet sted hvor den taler om legemet. Fra sitt eget synspunkt er hvert av disse ord sant.

 

II. Menneskets tredelte vesen.

Vi er nu tilstrekkelig forberedt for spørsmålet: Hvad er denne del av mennesket som bor i legemet? Eller hvad er den fysiske sammensetning av mennesket ifølge Skriften?

Svaret finnes i 1. Tess. 5 :23: «Men Han selv, fredens Gud helIige eder helt igjennem, og gid eders ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige i vår Herre Jesu Kristi tilkommelse.»

Dette er naturligvis benektet av dem som mener at legemet alene er hele mennesket. Men det er også benektet av mange andre som ikke på langt nær er enig med de første. Det er derfor et punkt som må overveies nøie og avgjøres så tilfredsstillende som mulig.

Skriften er forklart på mange forskjellige måter, med uvisse og selvmotsigende påstander som åpenbarer den materialistiske villfarelses uoverensstemmelse. De forsøker å forandre dette skriftsteds tre ord med: «sjel», «liv» og «legeme».  Ellers også forsøker de å komme fra dets klare lære ved å påstå at ordene er «forandret av likegyldige oversettere».  Men efter deres påstander er sinn kun en i kjødet medfødt evne. De taler derfor om «kjød som tenker». Og liv kan vanskelig være det samme som «sjel», da sjelen for dem ikke er noe annet enn legemet, og legemet kan ikke være legemets liv.

Og atter, de som lærer at livet kun er en følge av livets ånde i legemet. Og denne livets ånde er ånden. Sinn kan således ikke være ensbetydende med ånd i vår tekst. For sammensetningen av legeme og livets ånde (ånd) produserer liv (sjel). Apostelen ber om at disse tre skulde bli helliget og bevart ulastelige.

Andre igjen mener at «ånd» i dette skriftsted hentyder til den nye åndelige natur, som er en ny og åndelig bestanddel av personlig vesen. Således skulde den som er født av ånden bestå av ånd, sjel og legeme.

At Guds barns nye natur er «ånd», ifølge vår Herres egne ord, vil ingen kunne benekte. Men efter denne teori skulde sjel og legeme her bli kjødet, hvori der ikke bor noe godt, og settes ved siden av den nye og åndelige natur, for at de kunde bli helliget isammen. Jeg vil henvise dem til Rom. 8: 6-8: «Kjødets attrå er fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.» Når sjel og legeme har denne karakter, er det lite håp om at de kan «bevares ulastelige i vår Herre Jesu Kristi åpenbaring.

Men nu er det klart at uttrykkene «sjel» og «legeme» i 1. Tess. 5 :23 taler om menneskets fysiske sammensetning. Det vil ikke hjelpe noe å påstå at legemet behøver ånd og sjel for å muliggjøre dets helliggjørelse, for det vilde jo ikke være noen forstand i å tale om helliggjørelse av det som kun tilfører legemet dets liv. Dette skriftsted kan derfor ikke fortolkes forstandig uten å erkjenne menneskets tredelte, eller treenige sammensetning. Denne sammensetning er forskjellig i sitt element, og allikevel forenet i dets nuværende tilværelse.

Men allikevel, kunde det ikke være at «ånd» i dette tilfelle hentyder til den nye og åndelige natur som vi må erkjenne at ethvert Guds barn har? Jeg vil svare at den kjensgjerning at apostelen ber om åndens helliggjørelse er et positivt bevis på at han ikke mener den nye natur. (Den nye natur er «ånd», men den er aldri kalt ånden). Skriftens lære er denne: «Det som er født av ånden er ånd», og «den som er født av Gud synder ikke, men Hans sæd blir i ham og han kan ikke synde fordi han er født av Gud.»  Jeg vet at denne lære er fremmed for mange kristne, men jeg kan ikke derfor undlate å nevne det. Jeg vil bare si som min mening at den som er født av Gud, bare er omtalt i dette skriftsted i sin karakter som  født av Gud. Den troende har virkelig kjødet, men som noe fremmed: «Synden som bor i meg» (Rom. 7: 17), og i den forstand ikke mig selv. Den nye natur vedkjenner sig intet brorskap med den gamle. Som født av Gud kan ikke den troende synde. Således er den nye natur. Den er fra Gud og er lik Gud. Han kunde ikke gi en ting som var halvt ondt: «Det som er født av Ånden er ånd»  – har del i Hans natur hvorfra det kom. Synd kan derfor ikke komme fra denne natur. Derfor kan vi heller ikke tale om å hellige den. Den er av Gud, og er derfor allerede fullkomment godt.

Og ånd er i dette tilfelle ikke sjelens «bevegelse», for sjelen er nevnt særskilt, og det vilde være uforståelig å tale om sjelens helliggjørelse og helliggjørelse av dens bevegelser. Hellige sjelen, og dens bevegelser vil også være hellige.

Vi kommer da med frimodighet tilbake til vår første slutning: «Ånd» og «sjel» og «legeme» er mennesket. Den grundige stadfestelse av dette ut fra hele Skriften vil nu komme frem efter hvert som vi fortsetter den detaljerte behandling av disse tre deler.

 

III. Guds Ånd.

Grunnsprogets ord for «Ånd» i det Gamle testamente er ruach (hebraisk), i det Nye testamente pneuma (gresk). Begge ord har akkurat den samme betydning, og stammer fra ord som betyr «å ånde», eller, hvilket er en nærliggende tanke: luft i bevegelse.

I Johs. 3: 8 bruker Jesus det samme ord både for «vind» og for «ånd». «Vinden blåser dit den vil, og du hører den suser, men du vet ikke hvorfra den kommer eller hvorhen den farer, således er det med hver den som er født av Ånden«. Ordet her sikter uten tvil til en usynlig aktivitet utenfor mennesket, men med åpenbare virkninger. Kraften som bevirker dem er usynlige og unddrar sig menneskelig kontroll. I sproganvendelsen får det som ligger itanken sitt navn fra sansenes forståelse. Hvad er derfor mere enkelt enn at pneuma – ånde eller vind – skulde gi sitt navn til en kraft som er allestedsnærværende i sin aktivitet, sine usynlige og ubestikkelige gjerninger?

Materialistene har ikke holdt sig for gode til å fornekte både Sønnens guddom og Helligåndens personlighet. Deres tolkning av «ånd» gjør den bare til en inflytelse eller påvirkning. En av dem har lavet den lære at Guds Ånd er elektrisitet, eller kombinert med nitrogen og oxygen, noe som er likeså meget på listen blandt materielle krefter, som lys, varme og elektrisitet.

Denne fornektelse av Guds Ånds personlighet er den logiske følge av materialistenes lære, og er nødvendig for deres selvoverensstemmelse. Har de en gang fått ham fjernet om en person, og satt ham på listen blandt materielle krefter, la det være elektrisitet eller hvadsomhelst, har de også samtidig nedsatt menneskets ånd til noe likeså uintelligent, noe som passer for den hensikt de søker å opnå.

Mennesket har ingen visdom, uten sannhetens ord, og har de engang kommet bort fra dette, er den apostoliske erklæring opfylt: «Mens de gjorde sig til av å være vise, blev de dårer». Og det vi nu har for oss er i meget lik det apostelen videre sier: «Og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et billede, en avbildning av et forgjengelig menneske», (Rom. 1: 22-23).

Skriften avsetter dette system i alle dets deler. I Skriften er Guds Ånd en person, guddommelig og intelligent. «Hvem iblandt mennesker vet hvad der bor i mennesket uten menneskets ånd som bor i Ham? Således vet heller ingen hvad der bor i Gud uten Guds Ånd» (1. Kor. 2: 11). «Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud» (vers 10). Ikke Gud ransaker ved Ånden, men Ånden selv ransaker og kjenner. Videre: «Han som ransaker hjertene, vet hvad Åndens attrå er», som levende og aktiv, «for efter Guds vilje går Han i forbønn for de hellige» (Rom. 8: 26-27).

Dersom ikke dette peker hen på en intelligent person, da er det umulig for ord å få ideen frem.

Materialistene vil ganske visst erkjenne at dette sprog tyder på at Guds Ånd er en person, men de forsøker samtidig å bortforklare det ved å si at det bare beskriver apostoliske erfaringer, deres sensasjoner. Ordene må altså forståes om en person, og våre motstandere er her selv dommere. Ordene taler ikke bare om en inspirert kunnskap, men om Åndens evne til å meddele og åpenbare den. Og det er videre tilføiet (vers 12) «Vi har fått den Ånd som er av Gud». Denne Ånd er så innvidd i kunnskap at vi ved Ham «skal kjenne». Apostelens kunnskap som menneske er forskjellig fra Åndens kunnskap, og denne lære er fullkommen fordi den kom fra en som hadde det i sin egen makt å gi den til dem.

Det argument at Guds Ånd er i nesen, og således kun et livsprinsipp, fordi om Job 27: 3 i almindelig sprog taler så, kan bare komme fra mennesker som det behager å ignorere den kjennsgjerning at ordet i dette tilfelle henviser til 1. Mosb. 2: 7 1  hvor ordet for «livets ånde» er et ord som aldri i det hele tatt henviser til Guds Ånd. Og videre: så langt er Skriften fra å fastslå at Guds Ånd er i alle mennesker, at den tvertimot taler om særskilte mennesker som har fått «den Ånd som er av Gud».

Beviset er i sannhet overveldende og tilintetgjør helt våre motstanderes teori. For det er ikke her tale om Åndens gjerning, men mottagelsen av selve Ånden. Heller ikke er Åndens lære noengang kalt for Ånden. Herrens ord var i sannhet «ånd», men ikke Gud Ånden, og «ånden er sannheten», visselig karakteristisk, nettop som den Herre Jesus er «sannheten» (Johs. 14: 6), men ikke i noen av disse tilfeller ødelegger det personligheten.

Sproget gjennem hele Skriften er slikt at det ikke på noe sted gir rum for denne materialismens laveste dybde. Begynner jeg med 1. Mosb. 41: 38, så finner jeg Josef omtalt som en mann «i hvem Guds Ånd er». I Judas 19 er endog noen bekjennende kristne omtalt som «naturlige mennesker som ikke har ånd» (engl.: Ånden).  Således finner jeg i Gal. 4: 6 at «fordi I er sønner har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper Abba Fader». Og atter: «I er ikke i kjødet, men i Ånden, såfremt Guds Ånd bor i eder, og så tilføies det: «Men har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke Ham til», (Rom. 8: 9). Dette er virkelig en alvorlig tale for mennesker som må bekjenne at de ingen «Hellig Ånd» har. For bare derved at den Hellige Ånd er gitt til oss er Guds kjærlighet utøst i våre hjerter (Rom. 5: 5). Blir dette tatt bort så finnes der ikke mere noe «Helligåndens samfund» (2. Kor. 13: 14), ikke lenger noe «innsegl til forløsningens dag» (Ef. 4: 30), ikke lenger noen «fornyelse ved den Hellig Ånd» (Tit. 3: 5). Hvor sørgelig hvis deres påstand var sann! Og hvilke ufruktbare tider. Men tenk hvilken bekjennelse de avlegger om sig selv! Ikke noe samfund, ingen fornyelse, ingen besegling, ingen fred, ingen glede, ingen Guds kjærlighet i sitt hjerte. De har uttalt sin dom med sine egne lepper når de sier at den eneste Guds Ånd de kjenner til er en som er underlagt menneskers vilje, og «opbrukt» av dyr for livets ophold. Hvilken forunderlig personlighet er Ånden – skapende, undervisende, ransakende, hørende, vitende, og allikevel – ikke en person!  2

**************

1) Ingen vil benekte at ruach Eloah hos Job, og nich math chayim i 1. Mosebok er «identiske i lære». Men det virkelige spørsmål er: Kan «Guds ånde i nesen», som Job taler om, være den samme som den Guds Ånd som (for å henvise til den samme bok  33: 4) skapte mennesket? Å fastslå dette fordi det samme ord er brukt i begge tilfeller, er ensbetydende med å fastslå at det å være født av Ånden er å være født av vinden, fordi om det samme ord pneuma er brukt både om «vind» og «ånd».

2) Og hvis Ånden ikke er en person, hvorledes da tale om «Åndens attrå» (Rom. 8: 6), «Åndens kjærlighet» (Rom. 15: 30), «Åndens vidnesbyrd og forbønn» (Rom. 8: 16, 26), «Åndens glede og bedrøvelse» (1. Tess. 1: 6, Ef. 4: 30)?  Og igjen, det er Ånden som sier: «Uttag mig»  (Ap. Gj. 13: 2).

IV. Menneskets ånd.

Den neste anvendelse av ordet «ånd» forekommer om englene, enten «hellige» eller «urene».

Men også denne anvendelse er fornektet av materialistene. Det vil imidlertid være nok for vår hensikt at der  e r  ånder hvis eksistens som adskilte personligheter ikke kan benektes. Og er dette så, da er der ingen grunn hvorfor ikke også menneskets ånd skulde være et enkelt individ, et virkelig og levende vesen.

Og dette er den tredje anvendelse av ordet som vi må vise opmerksomhet. En støvsky synes her å blåse op fordi dette ord har fått så mange betydninger. Og allikevel, dersom vi holder oss til vår norske oversettelse, finner vi kun fem ord i det Gamle testamente som henviser til mennesket: «ånde», «ånd», «vrede», «mot», «sinn». Det tilsvarende greske ord i det Nye testamente er alltid bare «ånd». Dette synes å gøre saken enkel. Jeg vil ikke benekte at der finnes forskjellige lavere anvendelser av ordet «ånd», men det angår oss mindre, for der er ingen tvil om hovedbetydningen av det norske ord. Men har et ord flere betydninger, så er det så meget mer nødvendig å finne nøkkelen, for den må finnes et sted. Besittelsen av denne vil hjelpe oss til å finne harmonien i disse forskjellige anvendelser av ordet.

Faktum er at den eneste nøkkel til denne skjulte harmoni ligger i anvendelsen av ordet om et virkelig intelligent vesen i menneskets sammensatte natur.

La mig nevne et par skriftsteder som her er av stor betydning: «Menneskets ånd som er i ham» (2. Kor. 2: 11) og «Gid eders ånd, sjel og legeme må bevares» (1. Tess. 5: 23). La oss nu eksaminere bevisene nøiaktig og underlegge dem den prøve som tilintetgjørelseslærerne forlanger – det inspirerte ords dom. Skriften sier altså «menneskets ånd som er i ham», den taler også om menneskers ånder, (Hebr. 12: 23). Observer dette faktum. Den sier ikke ånden, men menneskers ånder. Mange av våre motstandere forteller oss at ånd er et universalt livsprinsipp som mennesket har felles med dyrene, og er ingen virkelig del av mennesket. Er dette sant, da kan vi likeså godt tale om menneskers ånde, som om dets ånder. Alle vil klart forstå hvor upassende det første uttrykk er. Vi sier «menneskenes ånde» fordi det er felles for alle, men de har ikke alle en felles ånd og derfor taler vi om deres «ånder». De har alle hver sin egen ånd, og denne er et bestemt vesen i enhver.

Nu taler Skriften om menneskets ånd som noe der er dannet i hans indre, og dette kan ikke sies om livsånde: «Så sier Herren som utspender himmelen og grunnfester jorden og danner menneskets ånd i hans indre». Her har den inspirerte forfatter satt dannelsen av menneskets ånd og himmelen og jorden ved siden av hverandre. Dette ødelegger fullstendig den materialistiske teori. Menneskets ånd er dannet i dets indre. Den er således et eget vesen i hvert enkelt menneske, ikke et felles prinsipp som alle deler med hverandre.

Og videre. At dyrene besitter en ånd er ikke lært i Skriften, med undtagelse av ett sted i Predikerens bok (Kap. 3: 19-21): «For en hendelse er menneskenes barn, og en hendelse er dyrene, og en hendelse treffer dem, som disse dør, så dør hine, og en ånd har de alle, og noe fortrinn fremfor dyret har menneskene ikke. For alt sammen er forfengelighet. De farer alle til ett sted, de er alle blitt til av støvet. Og de vender alle tilbake til støvet. Hvem vet om menneskenes barns ånd farer opad, og om dyrets ånd farer nedad til jorden?»

Dette skriftsted har naturligvis materialistene grepet, og de setter det alltid frem til beskyttelse for sin lære. De siterer det nittende vers triumferende. Deres argument går ut på at mennesket ikke har noe fortrinn fremfor dyrene. Sinn, bevissthet, ansvar, moralske kvaliteter har det ikke fremfor dyret. Salmisten sier: «Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående, han er lik dyrene som går tilgrunne». De påstår at mennesket ikke har noen forrett fremfor dyrene i noen forstand, alle går tilgrunne på samme vis: når åndedrettet ophører legger de sig kun ned i støvet, og er kun støv.

Argumentet beviser for meget, og da beviser det intet. Betraktes det foregående vers, vil det vise sig at deres antagelse er tvilsom. Det hele er hvad Salomon sier at han «sa i sitt hjerte» ved en bestemt anledning. Det er ikke guddommelig åpenbaring, men menneskelig tvil. Tanken i et menneskes indre spekulerte over tilværelsens mysterium og sa: «Hvem vet om menneskenes barns ånd?» o. s. v.  Det er et menneskes sprog som hadde «gitt sitt hjerte hen til å ransake og til å utgranske med visdom alt hvad der skjer under himmelen». Og som hadde «sagt i sitt hjerte: nu velan, jeg vil prøve dig med glede» og som hadde «tenkt i sitt hjerte på å la sitt kjød gjøre sig tilgode med vin, og «holde fast ved dårskap, inntil han fikk se, hvad der var menneskenes barn godt å gjøre under himmelen i sitt livs dagers tall» (kap- 2: 1-3). Dette er ikke et menneske lært av Ånden. På slike veier leder ikke Guds Ånd. Og resultatet er at graven som alle ligger i er et ugjennemtrengelig mysterium for den menneskelige visdom. Det som ligger bakom kan den menneskelige kunnskap ikke trenge igjennem. Hvem vet om menneskenes barns ruach farer opad, og om dyrets ruach farer nedad til jorden? Dette ord ruach med dets forskjellige betydninger av ånde og ånd, passer godt til dette skriftsteds spørgende uvisshet. Men dette er kun denne menneskelige kunnskaps uvisshet. Guds Ånd kunne ikke tvile, eller stå spørgende. Det er visselig ved Ånden vi har fått denne beretning om menneskelig søken efter visdom og efter det gode, men lærdommen er at han ved menneskelig søken hverken kunne opnå det ene eller annet. Lytt til Salomos egen forklaring: «Likesom du ikke vet hvad vindens vei er, eller hvorledes benene dannes i den fruktsommeliges liv, likeså lidt kan du kjenne Guds gjerning, som gjør det alt sammen (kap. 11: 5). Men han har også noe å si om sine forrige tanker, for til sist, og som det avsluttende sier han: at menneskets ånd «ikke vender tilbake til jorden», og «støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud som gav den».

Det påståes at dette ignorerer kjensgjerningen om Salomos Gudgivne visdom. Men predikeren vil nettop vise hvorledes den viseste visdom kommer tilkort her, likesom menneskets fullkomne godhet kommer tilkort i Jobs bok. Den fullkomne mann må bekjenne sin egen skrøpelighet for Gud, og den viseste mann den menneskelige visdoms upålitelighet.

Ved siden av dette eneste skriftsted hos predikeren er det ingen som fastslår eller tillegger dyret besittelsen av en ånd. De andre skriftsteder som siteres som støtte herfor er tydelig utilstrekkelige. Livs-ånde i 1. Mosb. 6: 17 er ikke ånden. En sammenligning med 7: 22 vil vise dette. Heller ikke Salmen 104: 29. Ennskjønt ruach er oversatt med «ånde», så passer ikke dette for vers 30: «Du sender din Ånd (ruach), de skapes». «Sender ut» nødvendiggjør her den andre anvendelsen. Gud danner ånden i mennesket, men Han danner ikke livs-ånde i ham.

Hermed vender jeg så med frimodighet tilbake til min første stilling. Altså, så langt fra at menneskets ånd er et livsprinsipp som det har felles med dyret, fastslår derimot Skriften gjennem sin taushet at dyret ikke har en ånd i likhet med mennesket. Skriften er fullstendig og absolutt her. Skriftens taushet er et fellende bevis mot den materialistiske teori.

Disse få bibelske kjennsgjerninger tilsidesetter også teorien om at menneskets ånd er den troendes nye natur, eller «sjelens bevegelser og følelser». Sak. 12: 1 taler bestemt om menneskets ånd, ikke den troendes. Til denne menneskets ånd som er «i ham» henviser også Paulus i 1. Kor. 2: 11 all menneskelig kunnskap: «Hvem iblandt mennesker vet hvad der bor i mennesket, uten menneskets ånd som er i ham?» Kan vi si at sjelens bevegelser eller følelser vet? Hvis mennesket har den samme ånd og ingen forrett har fremfor dyret, så må dyret «vite det som bor i mennesket» og være klokere enn mennesket, som ikke vet hvad der bor i et dyr!

Min hensikt hittil har vært å stadfeste læren om åndens selvstendige eksistens i mennesket. Ordets forskjellige anvendelser, og åndens slektskap med sjelen, vil komme tydeligere frem efter at vi har undersølkt Skriftens lære om selve sjelen.

 

V. Sjelen

Det hebraiske ord for «sjel» er   n e p h e s h   og har samme betydning som det greske ord   p s y k e,  sjel. Det er en betydningsfull kjensgjerning at både nephesh og psyke, i likhet med ruach og pneuma, stammer fra ord som betyr «å ånde». Den samme tanke om aktivitet ligger i dem begge.

Til dem som mener at sjel og legeme er ett vil jeg rette dette spørsmå: Hvordan kan et uttrykk som dette forståes: «Alt hvori der er et levende legeme». Vi finner i 1. Mosb. 1: 30: «Alt hvori der er en levende sjel». (Norsk Bibel: «alt som har livsånde i seg» , min komm.) Nu, dersom sjelen er i legemet, kan den ikke være legemet. Og det faktum at den kalles   l e v e n d e   utelukker materialistenes påstand om at den betyr liv. Et «levende liv» er jo meningsløst. «Levende ånde» er ikke bedre. Selve ordet innebær at der finnes noe levende i den.

Legg merke til at det siterte vers taler om «jordens dyr» og like ned til alt det som rører sig på jorden. Det sies ikke at dyret har en ånd, men at det har en  s j e l. Dette må vi legge merke til, for det svarer i virkeligheten på materialistenes organisasjonsteorier, og avskjærer med en gang alle de argumenter om dyrenes egenskaper som menneskene bryr sig så meget med. Skriften viser oss grunnlaget for dyrenes egenskaper ved å henvise til deres besittelse av en «levende sjel», på samme måte som i mennesket, men menneskets forståelse av de jordiske ting henlegger Skriften til ånden (1. Kor. 2: 11),  o g   d e n   b e s i t t e r   b a r e   m e n n e s k e t.  Deres sanselige egenskaper, appetitt og forkjærligh. m. m. er tilskrevet den «levende sjel» – en sjel som er så lite ett med legemet så at Jesus sier at de som «slår» legemet ihjel, ikke kan «slå sjelen ihjel» (Matt. 10: 28).

Så har da mennesket en levende sjel. Nei, han  e r  en levende sjel. Hvorledes det blev det fortelles i 1. Mosb. 2: 7: «Da dannet Gud Herren mennesket av støv av jorden og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket   b l e v   til en levende sjel». Selv ved en overfladisk lesning fremgår det at noe mere fant sted ved menneskets skapelse enn ved dyrenes skapelse. Det er klart at Gud ikke bleste livets ånde inn i dyrene, men bare i mennesket. Ingen benekter at «Gud gir alle liv og ånde og alle ting», men spørsmålet er: Hvorfor blev gaven gitt på denne særskilte måte, og bare til mennesket? Denne innblesning av Gud er et slags uttrykk som peker hen på meddelelsen av noe av Gud og i slekt med Gud, noe annet og mere enn det som jord og vann inneholder eller kan produsere.

Nu, denne egenskap som mennesket besitter fremfor dyrene har ikke sin grunn i en høiere legemsorganisasjon. Menneskets legeme var fullstendig opbygget på forhånd. Han blev en levende sjel, ikke ved en fullkommengjørelse av dets legemlige organisasjon, men ved tilsettelse av et nytt vesen. Mennesket er nu ikke bare legeme, det er  b l i t t   en «levende sjel».

Hvorfor er så mennesket kalt for en «levende sjel» i likhet med dyrene, og ikke for en «levende  å n d», hvorved mennesket vilde blitt utskilt fra dyrene? Svaret synes å ligge i at sproget her ikke tar hensyn til de lavere dyr, men den klasse av Guds skapninger som menneskene moralskt sett tilhører, nemlig englene. Men englene er ånder, ikke sjeler. Forskjellen mellem dem og mennesket som er «gjort litet ringere enn englene» er således at mennesket er en   s j e l. Det som forbinder mennesket med den lavere skapning, dyrene, er det som utskiller mennesket fra de rene «ånder», englene.

Vi har på vårt sprog lignende anvendelser av ordet «sjel», som sikkert ikke skyldes den materialistiske idé. Vi taler således om så og så mange sjeler ombord på et skib og sier: Hver sjel forliste, og ingen misforstår ordet. Der er allikevel andre oversettelser av ordet nephesh, sjel, som vi skal betrakte.

En forskjellig anvendelse av samme ord er meget almindelig i vår oversettelse, og de som fornekter Skriftens lære har forsøkt å gjøre meget ut av disse variasjoner. Og dog reduseres betydningen av ordet til disse fire: «skapning», «person», «liv» og «begjær».  «Sjel» forsvinner naturligvis ut av denne kataolog, ennskjønt det i oversettelsen forekommer 475 ganger av 752. Oversettelsen av l. Mosb. 1: 30 skulde da bli følgende: «hvori der er en levende person», eller «hvori der er en levende skapning», eller «hvori der er et levende liv», eller «hvori der er et levende begjær». Leser, velg hvilket som helst uttrykk som utelukker antagelsen av en udødelig sjel i mennesket. Prøv derefter ditt valg på følgende skriftsteder hvori ordet nephesh forekommer og se hvor megen fornuft det finnes i det.

1. Mosb. 42: 21: «Hvis sjeleangst vi så».

5. Mosb. 11:  8: «Så legg da disse mine ord på eders sjel».

1. Sam.   18:  1: «Da bandt Jonatans sjel sig til Davids sjel».

2. Sam.     5:  8:  «De blinde som som hater Davids sjel».

Job        14: 22: «Og over ham selv sørger hans sjel».

Job         23: 13: «Hva hans sjel har lyst til, det gjør han».

Salm.      13:   2: «Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel».

Salm.    107: 26:  «Deres sjel blev motløs i ulykken».

Salm.    119: 20:  «Min sjel er knust».

Esaias      l0: 18:  «Han skal fortære både sjel og kropp».

Esaias     53: 11:  «Fordi Hans sjel har hatt møie».

Mika         6:  7:   «Mitt livs frukt som syndoffer for min sjel».

I alle disse skriftsteder er sjelen fremhevet som noe annet enn håde legeme og kjød. Den lenges, den er bedrøvet, den hater, den elsker. Den er i sannhet levende som 1. Mosb. 1: 30 sier.

Atter, ta det Nye testamentes ord for sjel, psyké. Det svarer til nephesh :

Matt.  10: 28:  «Frykt ikke for dem som slår legemet ihjel, men ikke kan slå sjelen ihjel».

Matt.  11: 29:  «Så skal I finne hvile for eders sjele».

Matt.  12: 18:  «Som min sjel har velbehag i».

Matt.  26: 38:  «Min sjel er bedrøvet».

Luk.     1: 46:  «Min sjel ophøier Herren».

Johs.  12: 27:  «Nu er min sjel forferdet».

Ap.gj.  2: 27:  «Du skal ikke forlate min sjel i dødsriket».

Ap.gj. 14:22:  «De styrket disiplenes sjele».

Hvor umulig vilde det ikke være å innsette ord som «skapning», «liv», «person», «begjær», eller «indre organer» (som en av disse materialister betegner sjelen for) i disse skriftsteder! Forsøk, og du vil finne at det blir fullstendig meningsløst. HeIler ikke kan den klare mening i Matt. 10: 28 bortforklares. Herren sammenligner her det å slå legemet ihjel med legemets og sjelens ødeleggelse i helvete. Mennesket kan kun slå legemet ihjel   f o r   e n   t i d.   Mennesket kan ikke engang forhindre dets opstandelse. Jesus sier at mennesket kan slå ihjel legemet, men ikke sjelen. Og forresten, hvorledes kan en i det hele tatt tale om å slå ihjel
l i v e t!   Og atter, hvad er det å slå ihjel legemet annet enn å ødelegge dets  l i v?  Når så det å slå ihjel allerede er å ta livet, da må jeg tilstå at jeg ikke kan forstå hvorledes de kan tale om å ta livet   a v   liv eller «ihjelslå   l i v».   Vi kan således av dette forvisse oss om at Jesus taler om en virkelig sjel i mennesket som mennesket ikke kan slå ihjel, ikke engang for ett øieblikk. De kan for en tid slå ihjel legemet, men Gud skal opreise det igjen. Men ikke engang for ett øieblikk kan de ihjelslå sjelen.

 

VI. Åndens og sjelens slektskap og funksjoner.

Med disse kjensgjerninger for øie er veien forberedt til å se en ny og skjønn harmoni i Skriftens lære om sjel og ånd. At disse er så forskjellige fra hverandre og dog så nær beslektet, har Guds ord mange vidnesbyrd om. «Gid at eders ånd og sjel og legeme», og «Guds ord . . . trenger igjennem inntil det kløver sjel og ånd», er skriftsteder som er fullstendige og tydelige. Men spørsmålet er nu, hvori består deres forskjellighet og deres slektskap? I den inspirerte Skrifts svar på dette finner vi også en urokkelig stadfestelse på disse to adskilte veseners eksistens i den sammensatte menneskenatur.

«Ånd, sjel og legeme»  –  som jeg har tatt som nøkkel ved opdagelsen av menneskets natur – viser oss også klart slektskapets orden. Sjelen er her bindeleddet mellem ånden og legemet. Ånden er den høiere del. Skjønt det er sant at legemet er dødt uten ånd (Jak. 2: 28), så er det ikke dermed sagt at ånden er legemets liv. Ordet for liv er – som vi har sett – Psyke eller Nephesh.

Sjel og ånd er tilskrevet, ikke bare de moralske kvaliteter, men også sansene og de intellektuelle egenskaper. Materialistene tilskriver hjernen alt, og dog er det slående at denne ikke er nevnt en eneste gang fra 1. Mosebok til Åpenbaringen. Heller ikke er hodet, som inneholder hjernen, tilskrevet noen mentale eller moralske egenskaper. «Synene i mitt hode» (Dan. 4: 10 flg.) er uten tvil nevnt fordi øinene er der.

I forkynnelsen om åndens og sjelens egenskaper eller funksjoner er der intet løst i sproget, ennu mindre forvirring. De mentale egenskaper, følelser, kjødelige appetitter o.s.v er tilskrevet sjelen eller ånden med den største nøiaktighet og harmoni. Det er til dette punkt jeg vil henlede en alvorlig og spesiell opmerksomhet. I ethvert tilfelle skal vi finne at intelligens og dømmeevne tilhører ånden. Forkjærlighet, ønsker og appetitt tilhører sjelen. Jeg nevner de skriftsteder og de variasjoner av dem hvorpå bedømmelsen kan bygges. Først med hensyn til ånden (ruach eller pneuma):

1. Mosb. 41: 8:  «Faraos ånd (engl.) var urolig.»

Sa1m. 106: 33:  «De var gjenstridige mot hans ånd.»

Ordspr. 14: 29: «Den ildsinnede viser stor dårskap» (engl. ånd for sinn).

Esaias 29: 24:    «De forvillede i ånden skal lære forstand.»

Esekiel 1: 21:     «De levende veseners ånd var i hjulene.»

Mark. 8: 12:      «Han sukket i sin ånd.»

Ap.gj. 17: 16:    «Harmedes hans ånd i ham.»

1. Kor. 2: 11:    «Hvem iblandt mennesker vet hvad der bor i mennesket uten menneskets ånd som er i ham?»

Der behøves ingen lang eksaminasjon av disse skriftsteder for å se at ånden representerer sinn eller forstand. Det siste citat er virkelig den mest positive stadfestelse som vi kunde få: «Hvem iblandt mennesker vet hvad der bor i mennesket uten menneskets ånd som er i ham?»  Her er menneskets ånd i mennesket den del av ham hvortil all intelligens er henvist. Det sies helt tydelig at mennesket som vet hvad der «bor i mennesket» er menneskets ånd som er i ham.

Denne «menneskets ånd» kan da ikke være en «innflytelse» eller en «følelsestilstand», eller «atmosfæren» eller «livets ånde».  Det kan ikke være den nye natur, for da vilde alle uomvendte mennesker være uten forstand. Det er simpelthen en bevisst intelligent eksistens i mennesket.

Jeg har allerede sitert skriftsteder som identifiserer ånden som setet for sinn eller forstand. Det er ikke nødvendig å eksaminere dem her, foruten det å vise at andre anvendelser av ordet stammer fra denne. Således i Josva 2: 1 I og 5: 1, hvor det er oversatt med «mot».  Dets forbindelse med «åndsnærværelse» er kjent av oss alle. I Dom. 8: 3 er ordet oversatt med «vrede», som igjen er sinnets bedømmelse, enten sann eller falsk. Disse og andre steder beviser den kjensgjerning at ånden er den høiere del i mennesket og menneskets berettigede hersker, og som, kort sagt, karakteriserer ham.

La oss nu på en lignende måte samle noen skriftsteder angående sjelen, og forskjellen vil med en gang stå klart.

Den er følelsens sete.

1. Mosb. 34: 8:«Min sønns hjerte henger ved eders datter».

1. Sam. 18: 1:  «Da bandt Jonatans sjel sig til Davids sjel».

Salm. 42: 2:     «Så skriker min sjel efter dig, o Gud».

Salm. 63: 2:     «Min sjel tørster efter dig».

Salm. 84: 2:     «Min sjel lenges efter Herrens forgårder».

Salm. 119: 20: «Min sjel er knust så jeg lenges efter dine lover».

Høis. 1: 7:       «Du som min sjel elsker.»

Esaias 26: 9:    «Med min sjel lenges jeg efter dig om natten».

Lukas 2:35:     «Også din sjel skal et sverd gjennemstinge».

Hebr. 10: 38:  «Har min sjel ikke lyst til ham».


Sjelen kan også hate.

3.Mosb.26:15:«Dersom eders sjel vemmes ved mine lover».

2. Sam. 5: 8:   «De blinde som Davids sjel hater». (Norsk Bibel 88 og King James m.fl. oversetter det slik: «som Davids sjel hater/hatet», min komm.)

Sak. 11: 8:      «Min sjel blev utålmodig over dem».

Sjelen føler medlidenhet.

Job. 30: 25:     «Sørgede ikke min sjel over de fattige».

Esek. 24: 21:   «Eders sjels ømme kjærlighet».

Den er lystens sete.

Job. 23: 13:      «Hvad hans sjel har lyst til, det gjør han».

Salm. 10: 3:      «Den ugudelige roser sin sjels lyst».

1. Pet. 2: 11:     «Kjødelige lyster som strider mot sjelen».


Sjelen smaker.

Salm. 107: 18:   «Deres sjel vemmedes ved all mat».

Ordspr.19: 15:   «En glad sjel skal hungre».

Ordspr. 25: 25:  «Som koldt vann for en mødig sjel».

Ordspr. 27: 7:    «En mett sjel vraker honning».

Esaias 29: 8:       «Hans sjel vansmekter».

Klages.1: 11:      «Mat for å kvege sin sjel».

Luk. 12: 19:        «Sjel . . . slå dig til ro, æt, drikk og vær glad#.


Avstammende betydninger:

«Appetitt»:  Ordspr. 23: 2, Pred. 6: 7.

«Behag»:     5. Mosb. 23: 24, Salm. 105: 22, Jer. 34: 16.

«Ønske»:     Jer. 44: 14, Mika 7:3, Hab. 2: 5.

«Sinn»:  I viljen eller hensiktens forstand, ikke i forstanden:  1. Sam. 2: 35, 2. Kong. 9: 15.

*

En liten undersøkelse av disse skriftsteder vil demonstrere sannheten i min forrige påstand om sjelens plass og funksjoner. Det fremgår klart av disse at den er mellemleddet mellem ånden og legemet: det som virkelig er det sistnevntes liv. I alt dette er forskjellen mellem sjel og ånd bevart på den mest bestemte måte, og den mest troverdige overensstemmelse vedlikeholdt.

Vi må imidlertid ikke tro at der finnes to overlevende personligheter efter at legemet er smuldret hen. Ånd, sjel og legeme er i livet kun én personlighet, og døden gjør den ikke til mere enn én. Ved døden faller legemet ut av denne treenighet, mens ånd og sjel på den annen side aldri er adskilt. I liv og i død er forbindelsens mystiske mellemledd bevart. Og dersom ånden tenker og sjelen føler, så er ikke disse uavhengige av hverandre. Åndens kunnskap kommer sjelen tilgode, og sjelens følelser blir åndens besittelser. Denne indre avhengighet finner uttrykk i et allerede sitert skriftsted: «Han sukket i sin Ånd». Å sukke er en legemlig, ikke et mentalt fenomen. Men sproget er ikke feilaktig her. Det var en mental uro som gjorde at han sukket. Hans Ånd kunde se den moralske karakter i folkets ønske om å få se tegn fra himmelen. Faraos ånd var på en lignende måte urolig, fordi han ikke fikk sine drømmer uttydet.

 

Etter den siste artikkelen her som stod i årgang 1935, fulgte denne kommentaren fra redaktøren:
«Titelen over denne serie artikler: «Mennesket og den kommende tilværelse», har måskje gitt inntrykk av å være litt misvisende, fordi det hittil ikke har vært skrevet noe om «den kommende tilværelse», men det kommer av at forfatteren først gjennemgår menneskets sammensatte natur og disse delers funksjoner, for så siden å behandle den kommende tilværelse. Imidlertid vil vi herefter sløife denne fellestitel og kun benytte titlene for underavdelingene. Disse artikler vil bli inntatt eftersom plasshensyn og hensynet til stoffet forøvrig tillater det. Neste artikkel vil behandle: «Sjelen og selvet», Red. anm.»