D. L. Moodys virksomhet i det store tabernakel på Broodway hadde en tid fylt lokalet. Ettermøtet ble en morgen holdt i Warren minnekirke. En gruppe av byens fremstående damer, som støttet vekkelseskampanjen, ville få hilse på Moody og trykke hans hånd og ba en av hans medarbeidere å få tak i ham. Denne gjorde dette, og Moody spurte: «Hvor er de?» «De står der borte – til høyre for plattformen. Jeg skal si til dem at De kommer om et øyeblikk. »

En stund etter så jeg at Moody tok sin lille filthatt under prekestolen, gikk ut en bakdør og tok en drosje til sitt hotell.

Damene ventet en tid, men ble harme og gikk, og ble fornærmet fordi mannen var så uhøflig.

Et år etter i Chicago kom der igjen en dame, som ønsket å tale med Moody. «Han ble av Gud brukt tilå frelse min mann; jeg ønsker å trykke hans hånd og fortelle ham hvor takknemlig jeg føler meg,» sa hun til en av medarbeiderne. «Vent litt,» sa han, «så skal De få tale med ham.» Men da jeg gjorde ham oppmerksom på henne, og han fikk høre grunnen til hennes ønske, vendte han seg om uten å si et ord og forlot henne. Medarbeideren trøstet damen så godt han kunne.

Senere talte han til en del unge menn om å ta seg i akt for  smiger. Han fortalte også hvorfor han ikke ville trykke damenes hender: «Hvis jeg hadde vekslet håndtrykk med disse kvinnene, ville jeg ikke blitt halvferdig, for djevelen hadde fått meg til å tro at jeg var en stor mann, og etterpå hadde jeg blitt nødt til å gjøre som han befalte.»

Moody levde i nært samfunn med Gud i en ydmyk ånd.

(Fra heftet «Den hellige ånds dåp» av Dr. R. A. Torrey)