(Denne artikkelen er fra Misjons-Røsten nr. 10 – 1934. Dr. Torrey – Reuben Archer Torrey – var verdensevangelist og hellighetsbevegelsens fremste predikant. Han reiste over hele verden, i Amerika, Europa, Asia og Australia og hadde vekkelser. Gjennom sin forkynnelse om Åndens dåp forberdte han pinsebevegelsens gjennombrudd.
Fra 1889 – 1908 var han forstander for Moody Bibelinstitute i Chigago, og fra 1912 – 1924 bibellærer i Los Angeles i California, ved et bibelinstitutt som ble kalt Torrey’s Bibelinstitute. Han var forstander i en menighet som samarbeidet med bibelinstituttet, The Church of The Open Door. Under Torrey’s tid nådde virksomheten en så stor utvikling at man ble nødt til å bygge et 13 etasjers høyt hus. Bygningen inneholdt kirke, bibelinstitutt, hotell og matsevering. Det var en sterk virksomhet. Skolen hadde 600 studenter. I menigheten var det stadig vekkelse og medlemsantallet var stadig økende.
Dr. Torrey døde i 1928. Tatt fra omtalen i boka «Vad Bibeln lær», av R. A.Torrey.)
***
Følgende brev taler for sig selv:
Bingham, N. Y. Des.29, 1910.
Mr. William I. Phillips,
850 Madison St., Chicago.
Kjære broder Phillips!
Ditt brev av 27. ds. er mottatt. Du ber om å få vite mine grunner for at jeg ikke står tilsluttet frimurernes broderskap. De er følgende:
For det første, fordi Gud uttrykkelig byder de troende i Kristus ikke å dra i åk med vantro. 2. Kor. 6, 14. Dette er det skriftsted som blev avgjørende for mig en gang og for alltid m. h. t. losjespørsmålet. Det er mange vantro iblandt frimurerne. Med vantro mener jeg ikke fritenkere, men jeg mener vantro i bibelsk betydning, nemlig sådanne som ikke er kommet til den tro som leder ham til avgjort å motta Jesus Kristus som sin personlige Frelser og Herre. Dessuten (hvis jeg er riktig undderrettet) utelukker frimurerlosjen uttrykkelig, iallfall i de laveste gradene, Jesu navn. Jeg kan ikke slutte mig til en organisasjon som utelukker min Herres navn. Noen av de mest onde og gudløse mennesker som jeg noensinne har kjent har vært medlemmer av frimurerlosjen, skjønt deres karakter og liv var vel kjent for de andre i losjen. Jeg kan bare slutte mig til en losje ved avgjort og med fritt forsett å være ulydig mot Guds vilje.
For det annet: Jeg har ikke tid til å være frimurer. Jeg kan bare få tid til det ved å ta tiden fra det evangeliske arbeide, og Jesu Kristi menighet trenger all den tid jeg har. Jeg har lært ved erfaring at et stort antall av disse personer som både er frimurere og menighets-medlemmer, forsømmer bønnemøter og andre menighetsanliggender for losjens skyld. Hvis jeg hadde tre ganger så megen tid som jeg har, så vilde jeg gi alt til menigheten. Jeg kan ikke være en tro frimurer, uten å være et troløst menighetsmedlem.
For det tredje: Jeg betrakter frimurernes såkalte «arbeide» som barnslig og dumt. Jeg tok en gang tid til å studere «arbeidet» op til «Royal Arch»-graden. Da visste jeg nøiaktig hvad de fore tok sig, og jeg kunde ikke forstå hvordan et alvorlig menneske kunde kaste bort sin tid til sådanne narrestreker. Jeg forstår hvordan et barn kan gjøre det. Når jeg hører hvorledes frimurerne taler sammen om losjens «arbeide», kan jeg neppe holde mig fra å le. Det er vanskelig for mig å forstå hvordan et menneske som har tilstrekkelig selvrespekt og menneskelig verdighet kan gjennemgå det som han må igjennem for å bli «Master Mason», for så å delta i innvielsen av en ny kandidat. For mig synes det å være nedverdigende og vederstyggelig. Min opmerksomhet blev henledet på dette da jeg var omkring 22 år gammel ved en mann som var blitt optatt i en losje, men kom ut med en fullstendig avsky for det som han hadde oplevd, og han vendte aldri tilbake til losjen igjen. Hvordan en pastor kan undertegne det som han er tvunget til å undertegne når han skal optas i «Blue Lodge» kan jeg ikke forstå. Jeg bryr mig ikke om at det er mange fremragende personer som er medlemmer av losjen, men for mig er det ubegripelig at en kristen kan være det.
For det fjerde: Efter min egen personlige kjennskap har frimureriet vært benyttet til å beskytte forbrytelser og andre mørkets gjerninger fra de rettferdige følger av deres onde gjerninger. I en by hvor jeg bodde, kunde ikke eieren av det mest dårlige og beryktede sted røres fordi han var «Knight Templar». Alle andre lignende steder blev fjernet fra byen, undtagen dette. Jeg kjenner til lignende tilfelle andre steder, som er kommet til min personlige kjennskap.
For det femte: Hvis det ikke var noe annet som holdt mig t:lbake fra å bli frimurer, så gjør iallfall edsavleggelsen som fordres for å kunne slutte sig til broderskapet, det absolutt umulig for mig å slutte mig til frimurerlosjen. Noen av edene er likefrem rystende og skrekkelige. Enten er disse fryktelige eder ment å skulde tas alvorlig eller bokstavelig, eller også er det ikke meningen. Hvis de ikke er ment å skulle tas alvorlig og bokstavelig, og i mange tilfelle er det ikke det, da er de vanhellige og gudsbespottelige i høieste grad.
Det er andre grunner for at jeg ikke står tilsluttet frimurernes broderskap, men jeg antar dette får være nok.
Din hengivne
A. A. Torrey, (sign.)