(Fra Det Gode Budskap nr.26 – 1962. Innsendt av D. Hushovd.)

Louis Seckendorf, født 1626, gir i sin kommentar til Lutheranismens Historie, utgitt i 1693, en beretning om Melanctons helbredelse. Han ble syk og var i en døende tilstand da der ble sendt bud etter Luther at han skulle komme for å trøste ham. Seckendorf tar beretningen så som den er fortalt av Salomon Glasse i Gotha, en fremragende teolog, som Seckendorf studerte sammen med i Gotha, 1640.

Luther kom og fant Melancton døende. Hans øyne var lukket, hans forstand nesten borte, han kunne ikke tale, ikke høre, og hele hans utseende var ytterst elendig. Han kjente ingen, og hadde sluttet å ta føde til seg. Ved dette syn ble Luther helt rystet, og idet han vendte seg til sitt reisefølge sa han: «Gode Gud, hvorledes har Djevelen fått ruinert dette redskap for meg». Så vendte han sitt ansikt mot vinduet og begynte å påkalle Gud alvorlig og inntrengende. Angående dette tilfelle har Luther selv sagt Gud måtte gripe inn, for jeg minnet ham om alle hans løfter om bønnhørelse i den hellige skrift, som jeg kjente til, og jeg sa ham at han måtte høre meg, for hvordan skulle jeg ellers noensinne kunne tro på ham igjen. Her er dine løfter Herre, og hele historien, og nå overlater jeg hele ansvaret til deg.

S. Glasse fortsetter: Etter bønnen tok Luther Fillips hånd, og selv om han kjente godt til hans hjertes engstelse, sa han:
–  Vær ved godt mot Fillip, du skal ikke dø. –  Selv om Gud ikke mangler grunner for å ta ditt liv, så vil han dog ikke en synders død, men at han vender om og lever. Like så visst som Gud har kalt tilbake og tatt tilbake i sin yndest de største syndere, nemlig Adam og Eva, like så lite vil han forkaste deg, kjære Fillip eller tillate deg å gå tilgrunne i synd og sorg. Gi derfor ikke bedrøvelsens ånd rom, og bli ingen selvmorder, men forlat deg på Herren som er mektig til å slå ihjel, og til å gjøre levende.

Mens Luther talte begynte Fillip øyensynlig å kvikne til og å ånde, og kom gradvis til krefter igjen og kunne fortsette sitt arbeide ganske frisk.

Ifølge andre beretninger som er tillagt denne begivenhet, skal Luther ved sin ankomst ha begynt å gråte ved å se Melancton så nær døden. Den døende mann, vekket av Luthers angstfulle utrop, sa da: Å! er det deg Luther? Hvorfor lar du meg ikke gå bort i fred?

– Vi kan ikke unnvære deg ennå, var Reformatorens svar og så falt han ned på sine knær og kjempet i mer enn en time i bønn for den sykes helbredelse –  inntil han fikk forvissning om at hans bønn var hørt. Og idet han vendte seg til Melancton og tok hans hånd, sa denne: «O, Luther, hvorfor lar du meg ikke gå bort i fred?» Men Luther svarte: «Nei, nei Fillip, vi kan ikke unnvære deg ennå».

Han ordinerer da litt suppe, men Melancton vegret seg ved å nyte den, og sa: «Kjære Luther, hvorfor vil du ikke la meg komme hjem ?» Men Luther svarte: «Vi kan ikke unnvære deg ennå Fillip. Og da den syke fremdeles nektet å ta næring til seg, sa han i en streng tone: «Fillip, ta denne suppe, hvis ikke så setter jeg deg i bannlyse!»  Melancton tok suppen og annen næring til seg og begynte å friskne til. Han ble frisk, levde og arbeidet mange år i Herrens vingård.