Av G. Iversen

(Fra Misjons-Røsten, vinterhefte 1939 – 40)

Vi har i de senere år opplevet at flere land har oppfordret sitt lands ungdom til å fylkes under fanene til forsvar for sitt land.

Vi så det blant annet under borgerkrigen i Spania, hvor ikke bare landets folk, men også mange utlendinger fulgte kallet og stillet seg under fanene. Ja, helt fra vårt vesle land, langt oppe i nord var det ungdom som våget liv og helse for å kjempe for den sak som de trodde på.

I de spennende dager før verdenskrigen strømmet tusenvis av Englands ungdom frivillig fram for å la seg innrullere i landets forsvarsmakt. Det var fedrelandet det gjaldt og uten å vike tilbake for de store ofre fulgte de kallet.

—    —   —

Vår Herre Jesus Kristus har også kaldt sitt folk til krig. Ikke en krig med kanoner og krigsfly eller andre krigsvåpen som spreder død og fordervelse over land og folk, men mot synd og ugudelighet. Han ga oss befalingen om å preke evangeliet for hele verden, hjelpe de svake og fattige, og løse de bundne.

Har du og jeg stillet oss villig her?

På et stort misjonsmøte i Edinburgh holdt dr. Duff, som hadde arbeidet i India som misjonær i 25 år, en tale. Han hadde arbeidet slik i evangeliets tjeneste at han selv var helt nedbrutt. Nå var han kommet heim til England for å oppflamme sine landsmenn til aktivt misjonsarbeid.

Hanl talte lenge om nøden og behovet etter misjonærer i India, og holdt på til han falt sammen av overanstrengelse, utslitt og overanstrengt som han var.

Han ble av venner bragt inn i et tilstøtende værelse, og der kom læger tilstede som behandlet ham, så han tilsist kom til seg selv igjen.

Da han ble klar over hvor han var, reiste han seg og utbrøt: «Å, bring meg tilbake og la meg få sagt hva jeg skal si dem fra min Herre og Mester!»

Vennene forsøkte å hindre ham i dette og forsikret ham at det kunne i hans nuværende svakhetstilstand drepe ham, men han svarte stille: «Jeg vil gjøre det, selv om jeg skal dø av det».

Så hjalp de ham tilbake.

Da den svake, hvithårede mann viste seg i døren inn til salen, støttet av sine venner, sprang hele forsamlingen opp og ble stående ærbødig, mens tårene fikk fritt løp hos mange, idet de betraktet den gamle, prøvede veteran. Han nådde fram i salen og sa med skjelvende stemme:

«Fedre og mødre i Skottland, er det sant at dere ikke har flere sønner å sende til India, til arbeid for den Herre Jesus Kristus? Kallet lyder høyere og høyere derute fra om hjelp, men det er få som kommer fram for å svare på kallet. Dere samler penger i bankene, men dere tenker ikke på å samle penger til de arbeidere som kan gå ut og søke å frelse menneskene. Hvis dronning Viktoria ønsker soldater til sin hær i India, så gir dere frivillig deres sønner, da taler dere ikke om at de mister sin helse i det usunde klima, men når den Herre Jesus kaller på arbeidere, da svarer Skottland: «Vi har ikke flere sønner å gi!»

Derpå vendte dr. Duff seg til møtets president og sa: «Hr.dirigent, hvis det er sant at Skottland ikke har flere sønner å gi til tjeneste for den Herre Jesus Kristus og hans arbeid i India, så reiser jeg derut i morgen. Jeg har mistet helbred og krefter derute og kom heim for å dø, men hvis der ingen andre er som vil gå ut og vitne for de indiske hedninger om frelsen i troen på Jesus Kristus, så skal de dog vite at der er en gammel skotte, som er rede til å dø for dem. Jeg vil gå tilbake til Gangesflodens bredder og der legge ned mitt liv som et vitne for Guds sønn».

Kjære kristne lesere. Er dere villige til å ofre noe for evangeliets utbredelse? Det ropes etter frivillige til den hær som bærer korsmerket i sitt banner. Fra China, India, Afrika, Syd-Amerika og jorden rundt lyder ropet. La oss høre det og følge kallet, og slutte oss til Kristi krigshær.

Br. Syvertsen skrev en gang om Kristi hær bl.a.  følgende:

«Denne hær fører et mildere sprog
enn svære kanoner kan føre.
Den bruker ei vold, men utfører dog
hva kuler og krutt ei kan gjøre.
Den rykker ei fram i en slutten tropp,
Men spredes på feltet og gir ikke opp
om høsten er stor og arbeiderne få,
så mange alene i kampen må stå.
I øst og i vest, i syd og i nord,
dypt inne i Afrikas hjerte,
de bringer Guds levende hellige ord,
og lindrer all nød og all smerte.
De pleier de syke, som lidende lå
og ventet på hjelp i nøden.
De hjelper de gamle og redder de små,
som ellers var prisgitt til døden.
De store og stinkende tropiske sår
forbindes med varsomme hender.
De sprer evangeliets lys hvor de går,
og går der hvor Herren dem sender.»