Av Albert Robinson

(Fra Det Gode Budskap nr.11 –  1954)

Denne overskrift på et tidligere stykke i bladet, ga meg noen refleksjoner. Tro om ikke nettopp denne overskrift er typisk for vår tids kristendom. Det har vel aldri vært så meget «Vi vil» som nå. Alt preges av denne vilje og holdes gående ved den samme vilje. En skulle tro at vi mennsker har en enestående og fruktbringende vilje, men vår vilje har for det meste vært vår ulykke. Kjødet begjærer mot Ånden, det kan ikke være Guds lov lydig. Altså selve vår vilje hindrer oss i å gjøre Guds vilje.

Det tales meget i vår tid om investering og det er sikkert at det er investert for meget på «Hva vi vil». Riktignok har det gitt en viss sirkulasjon i arbeidet og noen arbeidere i enkelte grener av virksomheten, men har vi tjent på det?  Det halter sterkt i menighetslivet og den gamle pietistiske kristendom forsvinner. Den ydmyke, ofrende og givende synes å bli borte bak tørre ord og arrangementer.

Om vi kunne bruke et ord om at kristendommen har etter hvert kultivert seg, ville vi vært nærmere løsningen, men virkelig kristendom er ikke kultur. Det naturlige mennesket tar ikke imot det som hører Guds rike til. Det å være Åndelig er å få innblikk i Guds hemmeligheter. Peter fikk beskjed om at en annen skulle binde opp om ham og da skulle han gå dit han ikke ville. Altså en kryssende veg som går på tvers av menneskets vilje. All tidligere praksis viser at seiren for Guds sak ligger i at vi finner Guds vilje. Når vår vilje tas til fange av lydighet til Kristus, da først begynnen vi å leve rett. Hva hjelper all vår vilje når den bare hindrer i å finne Guds vilje.

Hvordan skal vi finne denne vilje? Alt har sin løsning, men det kan jo være trangt og strevsomt og fullt av omkostninger. Vi synger:

«Korset vil jeg løfte høyt, høyt så all verden må se». Om vi bare blir opptatt med det, vil vi oppleve løsningen. Løsningen ligger i å løfte Kristus høyt over våre liv. Verden behøver ikke deg og meg, men den behøver Jesus, og bare Jesus.