Av O. Ottesen

(Fra Det Gode Budskap nr. 21-22 – 1961)

«Men den som er gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, forat han ved Guds nåde skulle smake døden for alle» (Heb. 2, 9).

Det er først og fremst som smertenes, lidelsens mann, vi møter den Herre Jesus Kristus i skriftene. I Lammet som ble slaktet og som med sitt blod kjøpte oss til Gud. Skriftene er jo Guds eget vitnesbyrd, og fra perm til perm i Boken, finner vi dette som den røde tråd, hvortil alt som gjelder forløsningen har sin tilknytning. Det har hele tiden vært det vanskelige for mennesket å forstå eller ta imot, fordi det lå så langt borte fra den menneskelige tanke. Selv ikke de kjære Jesu disipler, som dog trodde på ham, kunne fatte og begripe at han skulle lide og dø denne forsmedelige død, som han så ofte forutsa, og da det allikevel hendte slik han sa dem, så ser vi dem allesammen var i stor villrede.

Men Han lar ikke sine være i villrede hverken disiplene eller oss som tror på Ham i dag. Om troen enn har en aldri så ringe begynnelse, så sørger Han for at den økes. Han kommer sine ihu. Vi husker de to på veien til Emmaus. Det helr så så urimelig ut for dem. Det hjalp ikke engang, at de som sett den tomme grav, og kunne vitne for dem om den oppstandne og levende, like umulig og ubegripelig var det for dem. Men da er plutselig en tredje person ved siden dem og blander seg inn i samtalen. En underlig person, når han talte, var det med en forunderlig makt i hvert ord han sa. Hjertene begynte å brenne i dem. Nå var de lutter øre. Det blir slik når han taler og vi hører. Det er herlig, når Han ved sin Ånd tolker skriftene for oss.

Da sa han til dem: «I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt. Måtte ikke Kristus lide dette og så gå inn til sin herlighet» (Luk. 24, 25-26).

Altså: pånytt en minnelse om lidelsen. Og nå får de en undervisning i skriftene, som de aldri siden kom til å glemme. Det begynner å klarne for dem, de ser virkeligheten, og etterpå kunne de vitne om at han sannelig var oppstanden. Han slapp dem ikke der heller. De fikk atter et møte med Ham samme dag sammen med de andre disipler på salen hvor de var samlet. Der opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Han samler og favner alt inn i dette: «Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, begynnende fra Jerusalem av.» I er vitner om dette. Han gjør det klart for dem hva som var det frelsende skulle vitne om – hans lidelse, død og oppstandelse.

Det syns meg som mange er i villrede i dag også, og det har stått for meg, som om vi som Guds folk er kommet ut på viddene, og er i stor utstrekning kommet bort fra det bærende og samlende midtpunkt. Hva er det da? Er det våre store opplevelser, åndsdåp, gaver osv.?

Nei, det er det ikke. Hva da?  Jo, det er selve forløsningsverket. Hans pine og død for oss, for våre synder. Bare se på det han minner oss om ved brødsbrytelsen. Er det ikke hans legeme som ble gitt for oss, og blodet som ble utgytt for oss? Det var jo det vi til stadighet skulle minnes. Og du skal ikke lete lenge i skriften, førenn du finner det som peker hen til det slaktede Lam. Allerede på fallets første dag i Paradisets hage finner du det. Du finner det i alle ofrene, i Noas offer, Abrahams offer, alt peker mot ett og det samme. Og ved utgangen av Egypten, hvilken rolle spilte vel ikke Lammet og lammets blod i alt som der hendte. Hvilke underlige ord:  «Jeg vil se blodet og gå eder forbi.»  Og vi ser det under vandringen i ørkenen, i kopperslangen og i Tabernaklet med presteskap og ofringene som stadig ble båret fram. Var det ikke det slaktede Lam, blodet, som holdt det hele sammen? Jo, det er det samme som går igjen gjennom det hele, og vi kan gå gjennom hele det gamle testamente, profetene og salmene, de peker alle fram til det samme.

Så kan vi ta det nye testamente for oss fra Mat. og til siste blad i Åpenbaringen, så vil vi finne at Lammet er det sentrale i alt som er av Gud både i himmel og på jord. I himlen er det ingen dissens. Der vet de hvem som skal prises. Det er Gud og Lammet, og blant alle de hærskarer som der lovpriser finner du også den store hvite skare, som ingen kunne telle (Åpb. 7, 9).  De ropte med høy røst og sa: «Frelsen tilhører vår Gud. Han som sitter på tronen og Lammet».

Nei, vi kan ikke unngå å se Lammet som det sentrale i alt.

Og er det ikke underlig, når det står: «For i Ham bor hele Guddommens fylde legemlig.»  Jo, for Han er det store under. Det er jo som hele den Guddommelige treenighet har sentralisert seg i dette legeme. Det måtte bli slik forat Gud kunne møte mennesket med alle dets behov.

«Et legeme lagde du for meg.»

«Og I er fylte i Ham som er hodet for all makt og myndighet.»  Vår fylde er altså i Ham, i selve hans person. Og når han har den, og dessuten er hodet for all makt og myndighet, skulle jeg da være i tvil om hvordan jeg skal gå, og hvordan jeg skal få det?

Den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Ånden vitner for oss om dette i ordet, og det beste vi kan gjøre er å gå direkte til ordet og vitnesbyrdet. I våre dager er det mange forkynnere og mange slags, og det kan så lett gå an å komme i villrede, som sagt. For min del har jeg funnet den beste veiledning ved å gå til ordet med den Hellig Ånds hjelp. Da har jeg lært å se på Jesus og regne med Ham alene.

Det går ikke alltid etter våre forestillinger, og ingen må vente at du skal få det som denne og hin. Det er her så mange har faret feil, og blitt skakkjørt, ofte påvirket av en altfor menneskelig forkynnelse. Ja, også en altfor menneskelig forkynnelse både av Åndsdåp og nådegavene, og resultatet er blitt, at en er kommet ut på viddene, og der er blitt uenighet, uro, ukjærlighet og splittelse, som alt kunne vært unngått om Kristus mer var blitt det sentrale i forkynnelsen. Ja, når så slike påstander som jeg så i en brosjyre her forleden dag, at det absolutt intet annet tegn var for Åndsdåp enn tungene, at ingen kunne tjene i menigheten, uten å ha opplevd det på den måten, da kunne en ha grunn til å spørre: «Hvor bærer det hen?»

Det er jo et ømtålig emne å komme inn på, så jeg skal la være å si noe mer om det nå, men det synes meg, at når det står: «Min Gud skal etter sin Nådes rikdom fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus,» så skulle det si oss at vi ikke må la oss forvirre hverken av det ene eller det annet, men ha hele vår oppmerksomhet vendt mot Ham som er A og Ø, begynnelsen og enden, og som gir den tørstige av livsens vannkilde uforskyldt. Lammet, Guds Lam Jesus Kristus. La Ham få tale og lære oss den vei vi skal vandre.

Med broderkjærlighet

                                                                                                                                     O. Ottesen.