O. Ottesen

(Fra Det Gode Budskap nr. 35 – 1949)

Ombord i en av våre fjordbåter ble jeg tiltalt av en eldre troende søster, som jeg av og til har sett på våre møter. Hun sa: Jeg liker å høre Guds ord, og har hatt megen glede også ved å besøke eders møter, og av hva der blir forkynt, men da mine nerver er svake, og når det iblant har vært megen uro og støy i forbindelse med forkynnelsen, kan det ha blitt for meget for meg, og så har jeg måttet gå før jeg egentlIg ville.

En annen søster, også svak til legemet, og har vanskelig for å komme til og fra møtene, sa ganske nylig: Når man taler eller synger med hård stemme, er det som å bli stukken med knive, mens en tale eller vitnesbyrd eller sang om Jesus frambåret på en sindig og rolig måte, er som balsam for sjel og kropp.

Disse to er ikke de eneste, men sikkert har vi alle til tider møtt dem som har det på samme vis, og hva skal vi si, og hvordan forholde oss i det hele tatt i slike tilfeller? Den som er prøvet på området er kanskje bedre skikket både til å forstå og finne de rette ord til trøst og hjelp, enn den som ikke er prøvet med den slags lidelser, men jeg antar at ingen vil være sa uforstandig å si: Du er for syk til å gå på møter, bli hjemme.

Det er slettes ikke godt å sette regler for møtene. Guds ånd må jo få råderum, og der hvor Herrens ånd er, der er frihet, men det er ikke det samme som å være uten kontroll. Den Helligånd skal øve kontroll over deg selv, for andres skyld, for det hører med til virkelig frihet. Var det ikke fordi han var virkelig fri Paulus sa: «Jeg undertvinger mitt legem og holder det i trældom». 1.Kor. 2, 9, 27. Om du leser nøye dette kapl. vil du se at det ikke er noe tvangsbånd til hindring i arbeidet det her tales om, men du ser en åndelig løst mann fremstillet i evangeliets tjeneste for andre og alle slags andre.

Får Herrens ånd råde i møtene, kan det nok være at Han til tider spiller for fullt orkester, slik som på pinsedag, og ingen vil bli syk av det. Dette veldige framfarende vær kom fra himlen, og det er vel ikke usannsynligt at om det blant de 120 kunne finnes de som var mindre bra til legemet at de i samme stund var helbredet. Det var intet menneskelig i dette, heller ingen forvirring blant de 120. Der var alt i den skjønneste orden. Forvirringen var blant den store hop. Ikke fordi de 120 talte i munnen på hinnanden, for det står det ikke, men fordi alle disse tilreisende hørte evangeliet forkynt for seg på sitt eget tungemål. Der var orden i det så enhver kunne høre og forstå hva der ble talt.

Gud er ordenens Gud.

Veldig, framfarende – ja slik er det, ingen av oss har hentet det ned, ingen makt i verden kan stanse det. Veldig er det, fram går det, begynte i Jerusalem, går fram med makt inntil jordens ende. Men dets største kraft ligger ikke i det synlige, men usynlige, i det skriften kaller det skjulte liv.

Paulus taler om dette når han sier: – I er jo døde og eders liv er skjult med Kristus i Gud. – I –  ja det var vårt gamle selv som alltid skulle ta seg godt ut for andre. Det som er skjult, stiller seg ikke selv på utstilling for å trekke oppmerksomheten hen på seg og sier: – hør, se på meg. Nei, det har sitt eget præg, fordi det hører det himmelske til. Hjertets skjulte menneske, i en uforgjengelig prydelse, med den sagtmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.

Disse som ikke bruker mange ord, men som vinner sjele uten ord. Det har samme makt som den sakte susen hadde på Elias, der han sto i hulen på det Guds berg Horeb. I den susen var Gud ikke i uværet, heller ikke i stormen og ilden. Gud kan også spille dempet, og allikevel med veldig makt.

Idet jeg er opptatt med dette, minnes jeg hva den bekjente frk. Bartlemans skriver i sin bok: «Den gang ilden falt». – Vi hadde et særskilt rum – for dem som ville søke Herren. På veggen i dette rommet var malt følgende: «Her må ingen snakke høyere enn hvisking». Det var hellig grunn. De som bad skulle ikke forstyrres. –  En narr kan tumle inn på områder som engler bare med frykt tør betrå». – Så forteller hun hvorledes mange fikk sin åndsdåp i dette særskilte bønnerum, og sier: Det betydningsfulleste i hele virksomheten var bønnealteret.

–  Lenger ute i samme bok skriver hun: «Selve bønnerummet var for oss som det allerhelligste, et sted hvor kjødet ikke kunne leve. Vi søkte –  og likesom komme vekk fra vår egen ånd (ja tenk) for å være alene med Gud. Bønnerummene var som et slags fristed for våre trette sjele». Godt sagt. Sikkert kan vi ha grunn til å ta oss i vare for vår egen ånd, så vi ikke forveksler den med Guds ånd.

Videre skriver hun. Det var heller ikke så meget bråk og bulder i disse møter. En anvente timer i fullkommen taushet overfor Gud, ventende at Han skulle la sin røst lyde. –   Ja. Amen. Gud lar sin røst lyde i det stilleste stille.

Alt blir harmonisk som Gud danner. Han forstår seg på å lede sangen. Vi kan være med i koret, men bør ikke synge i egen ånd, da vil det skurre, og enten nå Gud spiller for full kraft eller dempet, så la oss passe oss for å blande egne toner inn, fordi det alltid vil virke skremmende, særlig for svake sjele, de som allermest trenger hjelp.

Lær av meg, sier Jesus – for jeg saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal I finne hvile for eders sjele.

Det er slik opphøyet ro over Jesus. Hvile, stillhet, trøst, hussvalelse, alt det som kan læge syke, såre sinn. Han ber oss å komme å lære av seg. Å, lærer vi av Ham, ja da forsvinner vi, mens Han treder fram på støvet.

Med broderhilsen
O. Ottesen.