Av Severin Larsen

(Fra bladet Missionæren nr. 6 – juni og juli 1946.)

Etterligningen  – et vitnesbyrd om originalen.

Det som gjerne vil følge ved siden av forkynnelsen om salvelsen eller et dypere nådeliv med Gud er uekte åndelige strømninger. – Så var det i apostlenes tid, så er det nå. Og årsaken hvorfor det er uforandret er, at en levende kristendom har til alle tider samme fiender å kjémpe med; nemlig mørkhetens åndehær i himmelrummet.

Så enfoldige er vi, at vi tror på legioner av usynlige krefter i åndens verden. Og det er en stor krigslist av dem, at så fort som der kommer noe fram på det åndelige område, der er av gammel ekte natur, da sendes en masse saker fram, som får utseénde av å være av samme slag – men som er helt uekte i kvalitet. Og da de fleste mennesker ikke er kommen lengre enn å tro på religionen gjennom andre – så lykkes det fienden udmerket – å få folket bortvendt fra det ekte – gjennom å vise hvordan det uekte er. – Med innhul faderlig omsorg, springer verdens gud – som er satan, omkring og forteller folket hvor farlige Guds rikdomme er – fordi han selv har sendt ut etterlignet mynt. Og fordi at de fleste mennesker tror på hva de ser og hører iblant de kristne istedetfor å tro på frelsen gjennom Bibelen – så lykkes det satan udmerket, å få folket bort fra det virkelige.

Formkristendom og ceremoniell religiøsitet, den blir ikke så meget etterlignet – og den er i det hele tatt uekte. De som driver med den slags, har gjerne sine guder utenfor sin religion. Det vil si: deres hjerter er bundet ved noe annet enn ved Gud og hans frelse.

Men det skal vi alltid merke oss, at så fort som den sanne og virkelige Gudstilbedelse åpenbares – vil der være mange mennesker ferdige til å eksperimentere med samme tilbedelse – uten at de eier noen åndelig grunn å stå på.

Det er igrunnen ikke noen vanære for de dype sannheter i religionen, at folk vil stjele dem; for det beviser, at der er verdier i dem. – Folk som har tilbøyelighet til å stjele, ser alltid etter det mest verdifulle. Og det er igrunnen en ære for Jesu Kristi religion, at der er så mange som har tatt den i bekjennelse, uten å eie den i hjertet.

Der kommer folk og forteller oss, at de har kastet Gud og religionen fra seg. Ja, men er det sant? Har de kastet noe fra seg, så måtte de ha hatt hva de kastet. Folk kan aldri kaste fra seg det de aldri har hatt. Og vi kjenner såre få mennesker, som har eiet det, som har kastet Gud og hans frelse bak seg. Derimot kjenner vi ikke så få som tilsynelatende har kastet religionen bak seg; men de eide den aldri. De hadde stjålet den – og nå la de tyvegodset fra seg. Og det var jo ikke mere enn hva de burde gjøre.

Det er vel neppe noe i verden, som har vært mere misbrukt enn Jesu Kristi religion – og ikke minst de sannheter i Kristi lære som er beregnet på å føre menneskene inn i et lykkelig liv.

Således har læren om et renset liv og Åndens fylde blitt misbrukt på den mest fordervende og nedbrytende måte. Ja så misbrukt at om man kommer til en plass med evangeliet – der sådanne umodne mennesker har lekt med høye sannheter – vil det nesten ikke være mulig å preke den side av ordet. Folk blir redde, med en gang de får høre noe i den retning, da de har sett formeget av den slags, som seiler under falsk

*

Det som gjerne vil følge med helliggjørelsesbevegelsen er, forkynnere som ikke har vært skikket til å lære andre. Det var folk som så og kjente, at den side av evangeliet hadde lett for å slå an hos mange mennesker – og ofte hos dem som hadde de svakeste karakterer.

Så tok mange disse sannheter og ville preke dem – da det var noe å vinne.

Men det var en feil ved disse forkyndere: Gud hadde ikke sendt dem. Og selv om de hørte Gud til, så at de var barn av den Høyeste, så hadde de dog gått for tidlig ut. De skulle ventet inntil de selv hadde opplevd det de ville preket; og ikke alene opplevd det – men også satt seg inn i de naturlove – hvoretter Gudslivet skal reguleres og vokse fram til den fullmodne alder.

Hvor sant er ikke Guds ord i alt!  Og hva sier Bibelen?  «Betro det til pålitelige mennesker, skikket til å lære andre.»