Av Professor Carl Fr. Wisløff

(Fra Bibelsk Tidsskrift nr. 3 – 1969)

Katolikkene vil ikke gå med på at vi blir frelst ved troen alene. Ordet  «alene»  står ikke i Bibelen, sier de. Vi blir frelst ved tro, men ikke ved troen alene. Ta ordet  «alene»  bort, så er vi enige, sier de.

Denne påstand er gammel. Melanchton hadde en gang en diskusjon med katolikken Eck om dette. Etter diskusjonen skriver Melanchton til Luther og sier:  «Eck vil ikke gå med på ordet sola fide (ved troen alene). Ellers har han intet imot denne lære, for jeg har tvunget ham til å innrømme at vi blir frelst ved tro.»  –  Luther svarer kort og godt: «Du skriver at du har tvunget Eck til å bekjenne at vi blir frelst ved tro; gid du hadde klart å tvinge ham til å slutte å lyve!»

Sterke ord, men Luther hadde rett. Saken er nemlig den: Det er rett nok at ikke ordet «alene» står direkte i Bibelen i denne forbindelse. Men det forandrer intet til saken, for det står:

Ved tro – ikke av gjerninger.

Og når katolikkene sier vi er enige bare vi tar ordet «alene» bort, så er det ganske misvisende. Katolikkene mener nemlig noe annet med ordene enn vi giør.  Når vi sier «nåde», så mener vi: Guds miskunnelige sinnelag for Jesu skyld. De mener derimot gratia infusa, dvs. den «inngydte» nåde, en kraft som Gud gyder inn i oss og som setter oss i stand til å fortjene frelsen ved våre gjerninger.

Ordene «ved nåde og tro» – ville i katolikkenes munn bety: «ved gode gjerninger og tro.»

Det er for å stenge denne tvers igjennom ubibelske lære ute, at vi sier: Ved troen alene – sola fide.

For når vi sier troen alene, da er det klart hva vi mener: Vi tenker da på den tro som ikke er noe annet enn tillit til evangeliet om Guds uforskylte nåde for Jesu skyld.

Derfor kan Rom gjerne si: Ta bort det ordet «alene» – så er vi enige!  –  Nei, vi tar ikke bort det ordet, for det kan mer enn mange og lange forklaringer gjøre klart for et menneske som er i syndenød hva det menes med at frelsen er av nåde.

Hva katolikkene virkelig mener om frelsen av nåde ved tro, går best fram av deres egen offisielle trosbekjennelse.

I Tridentinum (den katolske trosbekjennelse fra reformasjon-århundret)  heter det bl. a.:

«Om noen sier at den ugudelige blir rettferdiggjort ved troen alene, og han dermed mener at det ikke blir forlangt noe annet som virker med til oppnåelsen av den rettferdiggjørende nåde  –  han være satt i bann.» (Anathema).

Hvordan stemmer dette med Rom. 4, 5? «Den derimot, som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet.» Enhver tenke etter!

Videre heter det i Tridentinum:

«Om noen sier, at menneskene blir rettferdiggjort alene ved tilregningen av Kristi rettferdighet eller bare ved syndenes forlatelse, med utelukkelse av den nåde og kjærlighet som er utgydt i deres hjerter ved den Hellige Ånd og som bor i dem, eller også at den nåde, ved hvilken vi blir rettferdiggjort, bare er en Guds yndest, – han være satt i bann.» (Anathema)

«Om noen sier, at den rettferdiggjørende tro ikke er noe annet enn tillit til den guddommelige barmhjertighet som ettergir syndene for Kristi skyld, eller at vi blir rettferdiggjort bare ved denne tillit, – han være satt i bann.» (Anathema).

Vi må altså ikke si at troen bare er tillit til Guds nåde i Kristus. Vi må ikke si at vi blir rettferdiggjort bare ved denne tillit til Guds nåde. Heller ikke må vi si at Guds nåde er det samme som Guds velbehag for Jesu skyld. Sier vi dette, da er vi under pavens bann! Vi må passe på å ta med den nåde og kjærlighet (dvs. de gode gjerninger) som den Hellige Ånd har inngydt i oss.

Å jo, la oss bare si alt dette! Paven får heller komme med sitt bann, vi svarer: «La fare hen, la gå!»

–  Hvor langt Romerkirken er fra den bibelske lære om frelsen av nåde ved tro, framgår også bl.a. av dens lære om avlaten. –  Jeg skal vesentlig nøye meg med å sitere en katolsk katekismus*), det er alltid best å la folk tale for seg selv.

«Spørsmål 216. Hvorledes straffer Gud synden?

Gud straffer synden dels med evige og dels med timelige syndestraffer.

– Sp. 217. Når og hvorledes ettergir Gud syndestraffen?

Den evige syndestraff, som består i sjelens evige fortapelse, samt i det minste en del av den timelige syndestraff, ettergir Gud alltid sammen med synden i botens sakrament; resten av de timelige syndestraffer ettergis enten ved synderens egen botferdighet eller ved erhvervelse av kirkelig avlat.

Sp. 218. Hva forståes ved timelige syndestraffer?

Ved timelige syndestraffer forståes de straffer for synden som vi må lide her i tiden eller i renselsesstedet.

Sp. 219. Hva er avlat?

Avlat er ettergivelse av timelige syndestraffer, som vi ennå måtte ha å lide etter at selve synden er forlatt.

Sp. 222. Hvor finner kirken den fyldestgjørelse som er nødvendig til meddelelse av avlat?

Den fyldestgjørelse som er nødvendig til meddelelse av avlat, finner kirken i den åndelige skatt av Kristi ubrukte fortjenester, som er betrodd kirken til forvaltning. (!!!)

–  –  –  De helgener, hvis gjerningers, og især lidelsers, sonende kraft er større enn det de selv behøver til å sone sine timelige syndestraffer  –  og det gis sikkert sådanne som f. eks. Jesu hellige moder, som jo ingen timelig syndestraff hadde å gjøre bot for – har altså sonende fortjenester som de selv ikke har bruk for. Disse sonefortjenester kan komme andre, som har mindre enn de trenger til, tilgode  –  i kraft av det samfunn som alle levende lemmer på Kristi legeme utgjør.

SP. 268. Kan avlaten komme også de lidende sjeler i renselsesstedet til gode?

Ja, – idet også disse er lemmer på Kristi legeme. Da kirken ikke tilegner seg noen jurisdiksjon (myndighet) over disse sjeler, så kan den blott be den himmelske Far nådig å motta Kristi og de helliges fyldestgjørelse i stedet for selve de lidende sjelers pinsler og ettergi disse deres vel fortjente straffer for Kristi skyld – .»

Det er visst ikke nødvendig med noen kommentar til denne lære. Må enhver merke seg det som her blir framholdt.

Her finnes en «åndelig skatt av Kristi og helgenenes ubrukte fortjenester!»  Denne skatt er «betrodd kirken til forvaltning.» Noen mennesker er nemlig så hellige at de har et overskudd av gode gjerninger; deres gjerningers «sonende kraft er større enn de selv behøver til å sone sine timelige syndestraffer.»  Men på den annen side vil alltid de flese mennesker være i underskudd, de har færre gode gjerninger enn de trenger for å kunne sone sine timelige syndestraffer. Men da kan kirken ordne det slik at de førstnevntes overskudd kommer de sistnevnte tilgode.

 

Riktignok dreier det seg her ikke om soning av syndens skyld og den evige straff, for til det kreves Kristi egen fortjeneste; det er også Rom klar over. Men selve denne oppdelingen i timelige og evige syndestraffer, og framfor alt denne lære om at noen mennesker kan bli så hellige at de med sitt overskudd av gode gjerninger kan frelse oss andre fra å være altfor lenge i skjærsilden – den viser like fullt at Rom er meget langt borte fra evangeliet.

 

Enhver evangelisk kristen bør være klar over dette, så han kan vite hva «moderkirken» bærer i sitt kjød.

 

*) Katolsk katekismus. 2. utgave. St. Olavs forlag, Kra. 1922. Forsynt med Imprimatur av J. 0. Fallize, Episc. Elusan.

 

(«Sola fide.«)