Av David Hedegård

(Fra Bibelsk Tidsskrift nr. 4 – 1970)

Ordet «inspirasjon» brukes jo ikke bare i religiøs sammenheng. Dersom en foreleser eller foredragsholder er grepet av sitt emne og taler med begeistring, så sier man kanskje at han er inspirert. Enda oftere brukes ordet inspirasjon i forbindelse med forskjellige slags kunstnerisk virksomhet. Allerede Sokrates sa at dikterne ikke skaper sine verker i kraft av sin visdom, men under inspirasjonens makt. Psykologer og litteraturforskere har inngående gransket den kunstneriske inspirasjon, og mange lærde verker er blitt publisert om den.

Men vi får ingen opplysninger om Bibelens inspirasjon ved å granske slike bøker. For når ordet «inspirasjon» brukes i forbindelse med Bibelen, skjer dette i tilknytning til et bibelsk ord, nemlig det greske ordet «theopnevstos», som forekommer i 2. Tim. 3, 16. Dette verset lyder slik:  «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.»   Uttrykket «innblest av Gud»  gjengir nettopp det greske ordet theopnevstos, som egentlig betyr «gudbeåndet.»  I den latinske Bibel er det gjengitt divinitus inspirate, og av dette kommer uttrykket «Bibelens inspirasjon.»  Når det tales om Bibelens inspirasjon, har en altså fra gammelt av siktet til ordet i 2. Tim. 3, 16.

Ordet «gudbeåndet» sier oss at det dreier seg om noe som Gud utfører gjennom sin Ånd. Dermed er det også sagt at Bibelens inspirasjon er et under. For alt det som Gud gjennom sin Ånd setter i verk på jorden, faller utenfor det vanlige, regelmessige, hendingsforløp. «Men under forstår vi en kjensgjerning hvis årsak ikke kan søkes i den årsakskjede som er nedlagt i skapningen, men bare i et umiddelbart inngrep av en guddommelig kraft.»  Den kunstneriske inspirasjon er – selv når den når høyest – bare en funksjon av menneskeånden. Men Bibelen er ikke et verk av menneskelige genier – ikke engang av «religiøse genier» – den er et overnaturlig verk av Guds Ånd.

2.

Hva innebærer da inspirasjonens under? Først må vi si at vi aldri skal bli i stand til å forklare hvordan underet er gått til. Dette er og forblir Guds hemmelighet. Gud gjør under, men hvorledes han setter dem i verk, er skjult for oss. Ingen teorier om inspirasjonen kan derfor hjelpe oss til å få noe innblikk i hvorledes inspirasjonen er gått til.

La oss begynne med å ta for oss det nettopp siterte ord 2. Tim. 3, 16. Det første vi kan lære av dette ordet, er at Skriften er inspirert. Dette må vi ha klart for oss, for i diskusjonen om inspirasjonen hører vi ikke sjelden at det blir sagt: «La oss tale om inspirerte mennesker, ikke om inspirerte bøker.»  Men det siterte skriftstedet sier oss klart at Skriften er inspirert. Det kan være sant nok at ordet «theopnevstos» bare forekommer på et eneste sted i Bibelen – i 2. Tim. 3,16. Men i det nærmest foregående vers tales det om «de hellige skrifter», og da deretter vers 16 sier at hele Skriften er innblest av Gud, så er det tydelig at det at Skriften er hellig, og at den er innblest av Gud, er ett og det samme. At dette er tilfelle, fremgår også av et annet sted der uttrykket «hellige skrifter» forekommer, nemlig Rom. 1, 2. Der sies det at Gud allerede på forhånd lovte evangeliet om Kristus «ved sine profeter i hellige skrifter.»  Skriftene er hellige fordi de er gitt gjennom profeter, altså gjennom menn som var bærere av den guddommelige åpenbaring.

Dette siste skriftstedet fører tanken hen på et annet viktig sted om inspirasjon, nemlig 2. Pet. 1, 21: «For aldri er noe profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.»  I det nærmest foregående vers har apostelen fremholdt at «intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning.» Ordet «profetord» kan her selvsagt bety den del av Det gamle testamente som inneholder forutsigelser om fremtiden. Men det er nok mer sannsynlig at det her gjelder hele Det gamle testamente; for fra Det nye testamentes synspunkt har hele Det gamle testamente en profetisk karakter og handler i virkeligheten i sin helhet om Kristus.

Apostelen sier at intet profetord «er gitt til egen tydning» – dvs. det er ikke frukt av menneskers tenkning og forskning. I stedet er innholdet av profetordet kommet fra Gud. «De hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd», og deres tale er nedtegnet i Skriften.

3.

Hvilke slutninger drar Skriften av at den er Guds inspirerte ord? To slike slutninger må nevnes her. Av inspirasjonens faktum følger etter Bibelens eget utsagn at den er sann. Vi minner om 2. Pet. 1, 19 – 21: «Og dess fastere har vi det profetiske ord … For aldri er noe profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.» Ordet er altså fast, pålitelig, urokkelig, fordi det er sagt av menn som var drevet av den Hellige Ånd. I Joh. 10, 35 sier Jesus: «Skriften kan ikke gjøres ugyldig.»  Dette utsagn gjelder helt klart hele Skriften og ikke bare det sted (Salm. 82, 6) som nevnes i sammenhengen. Det ord i grunnspråket som her er oversatt med «gjøres ugyldig» betyr egentlig ødelegge, tilintetgjøre, oppløse. At Skriften ikke kan gjøres ugyldig betyr derfor at gyldigheten av Skriftens utsagn aldri kan dras i tvil.

Den annen slutning som Skriften selv drar av læren om inspirasjonen, er at Guds Ånd utfører sitt verk gjennom Bibelens ord. Både Det gamle og Det nye testamente inneholder som kjent en lang rekke utsagn om at Guds verk i menneskesjelen skjer gjennom Guds ord. «Guds ord er levende og kraftig.» Denne bibelordets kraft grunner seg på inspirasjonen. Den Ånd som engang har innblest dette ord, virker stadig gjennom det.

4.

En fremstilling av Bibelens lære om inspirasjonen fremkaller gjerne en rekke spørsmål og innvendinger. La oss ta for oss to-tre av de viktigste spørsmålene.

«HAR IKKE BIBELEN OGSÅ EN MENNESKELIG SIDE?»

Vi svarer: Jo, sikkert nok. Bibelen har en menneskelig side. Den er ikke falt ferdig ned fra himmelen. Vi har fått den gjennom mennesker – hvert ord i den er skrevet med menneskehånd. Og ikke bare de menneskelige forfatteres hånd har vært virksom da den hellige bok ble til. Om vi gir akt på det faktum at hver forfatter har sin særegne stil og sin særegne uttrykksmåte, så blir det klart at Guds Ånd har tatt menneskelige personligheter i sin tjeneste uten på noen måte å utviske den menneskelige individualitet. Heller ikke har inspirasjonen utelukket den menneskelige selvvirksomhet. Paulus oppgir ikke sjelden årsaken til at han har skrevet det ene eller det andre av sine brev, og i Luk. 1,1-4 nevner evangelisten at før han skrev sitt evangelium, har han «nøye gransket alt sammen fra før av.» Med fullkommen rett har en derfor kunnet si: «Alt i Skriften er av guddommelig opprinnelse, og alt i Skriften er preget av mennesker.» (Odeberg).

Det er likevel ikke dette en mener når en i vår tid taler om «Bibelens menneskelige side.»  En tenker i stedet på at Bibelen skal inneholde alle slags misforståelser og feil. Som vi nettopp har vist, står en slik tanke i strid med Bibelens vitnesbyrd om seg selv. Bibelen gjør krav på å være helt igjennom sann.

«ER BIBELTEKSTEN SOM VI NÅ HAR DEN, VIRKELIG UTEN FEIL?»

De som stiller dette spørsmålet, pleier – og det med all rett – å minne om at de opprinnelige håndskrifter ikke lenger eksisterer. Vi har bare avskrifter, og disse avskriftene stemmer ikke alltid overens i alle detaljer. Det kunne være adskillig å si om dette spørsmålet, men vi begrenser oss til å peke på følgende: a)  Ulikhetene mellom de forskjellige lesemåter har i det hele svært liten betydning. Både i eldre og nyere tid har en med full rett pekt på at intet punkt i den kristne lære berøres av ulikhetene mellom lesemåtene. b)  Gud selv uttaler at hans ord forblir evindelig (Es. 40, 8), og Jesus sier: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.» (Matt. 24, 35). Og når han i sin yppersteprestelige bønn ber for dem som gjennom apostlenes ord skal komme til å tro på ham, (Joh. 17, 20), innebærer disse ord også en forsikring om at det apostoliske ord skal bestå inntil tidenes ende. Gud skal således våke over at dette ord blir bevart uforvansket inntil denne tidsalder er slutt.

«INNEBÆRER INSPIRASJONEN AT ALT I BIBELEN ER UTTRYkK FOR GUDS VILJE?»

Den som spør slik, pleier gjerne å peke på at Bibelen også gjengir ord av onde og tåpelige mennesker, ja til og med ord av Satan. Og Bibelen forteller også om onde menneskers gjerninger, for ikke å snakke om at den også beretter om Guds folks synder.

Til dette svarer vi: Inspirasjonen innebærer, som vi ovenfor har søkt å vise, at de hellige forfattere har mottatt av Ånden det som de skulle skrive. Og når Bibelen skal si oss sannheten også om de onde ånder og om menneskets synd, så må den også omtale hva Satan har sagt og gjort, og likeså syndige mennesker. Men Bibelen viser også klart hva som er Satans og syndige menneskers ord og gjerninger. Den gjengir slangens ord i Paradiset (1. Mos. 3), men den sier også at det er slangens tale. Den gjengir gudsfornekterens ord (Salm. 14, 1), men sier samtidig at det er dåren som sier så i sitt hjerte. Det faktum at Bibelen sier oss sannheten om synden i vår slekt, står således på ingen måte i strid med Bibelens krav på å være Guds inspirerte ord.

5.

Den alvorligste innvending mot Bibelens krav på å være Guds inspirerte, helt igjennom pålitelige ord, har vi imidlertid ennå ikke nevnt. Den lyder: Ingen som kjenner vår tids vitenskap, kan holde fast ved dette Bibelens krav. Den som har kjennskap til moderne naturvitenskap og historieforskning, kan ikke lenger se på Bibelen som Guds inspirerte ord.

Hva forstår en da med «moderne vitenskap?» Svaret på dette spørsmålet pleier vel å være omtrent slik: Moderne vitenskap er den forskning som ved hjelp av alle nåtidens midler forutsetningsløst vil søke sannheten og intet annet enn sannheten – sannheten om naturen, historien og menneskelivet. Kanskje den på denne eller lignende måte prøver å klargjøre hva moderne vitenskap vil, og så komme med et spørsmål: Skal ikke en kristen elske sannheten? Plikter ikke en kristen å godta vitenskapens resultater, selv om disse kommer i strid med det Bibelen sier?

Det ville kreve en hel bok – og det en stor bok – til å gi en noenlunde tilfredsstillende behandling av forholdet mellom Bibelen og vitenskapen. Siden plassen er så begrenset, må vi nøye oss med noen få antydninger.

La oss da for det første slå fast at vi slett ikke på noen måte undervurderer det storverk som den moderne vitenskap har utrettet på så mange felter. Men vi vil gjerne få spørre: Hva innebærer det at vitenskapen er «forutsetningsløs»?  Vil det si at forskeren går til sitt arbeid uten noen som helst forfattede meninger?

Vi finner snart at dette spørsmålet må besvares med nei. Hver eneste forsker bygger på aksiomer – på «grunnsetninger som ikke krever bevis, og som tjener som grunnlag for å bygge en vitenskap.»  Et aksiom som ligger til grunn for all naturforskning, kan utformes slik: Hvert eneste fenomen i denne verden har sin årsak i denne verden. Naturforskeren regner derfor aldri med under, for årsaken til underet «kan ikke søkes i den årsakskjede som er nedlagt i skapningen, men i et umiddelbart inngrep av en guddommelig kraft.» Selvsagt kan det hende at naturforskeren teoretisk medgir muligheten av under, men han regner aldri med det i sin forskning. Når han står overfor fenomener som han ikke kan forklare, slår han seg aldri til ro med den forklaring at det er skjedd et under. Han fortsetter alltid med å søke etter en naturlig årsak.

Og når historikeren utforsker begivenheter og hendingsforløp i fortiden, godkjenner han som virkelighet bare det som naturvitenskapen regner for mulig. Når historikeren i sine kilder finner beretninger om under, tenker han derfor at det i virkeligheten dreier seg om en naturlig tildragelse som er blitt misforstått, eller at beretningen bare er dikt. Å akseptere det overnaturlige i noen som helst form regnes som et forræderi mot det vitenskapelige syn – som det for ikke lenge siden ble uttrykt.

Den vitenskapelige forskning forutsetter altså at det ikke skjer under, men denne forutsetning er et aksiom og ikke et resultat av forskning. Den kristne kan imidlertid ikke ha noen innvendinger mot at naturvitenskap og profan historieforskning arbeider ut fra denne forutsetning. Annerledes blir det om bibelforskningen aksepterer dette aksiom. For om bibelforskningen bygger på et slikt aksiom, så vil det si at den går ut fra at Bibelen er et rent menneskelig dokument. Dens lære er da intet annet enn menneskers idéer og tanker, og de under som den forteller om, har aldri funnet sted. Av det Bibelens vitnesbyrd om Jesus Kristus som sammenfattes i den annen trosartikkel, blir det bare igjen «pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet.»  Om den profane forskningsmetode konsekvent tillempes på Bibelen, blir resultatet altså at Bibelens Kristus og Bibelens evangelium utsjaltes av Bibelen. Og dermed opphører kristendommen å være kristendom.

En meget stor del av den moderne litteratur om Bibelen bygger på den profane vitenskaps aksiomer – la være at man ikke alltid gjør det fullt konsekvent. Bibelen, som gjør krav på å være en guddommelig bok, behandles altså som et rent menneskelig dokument. Dens lære behandles som mennesketanker, og dens under betraktes som om de aldri hadde skjedd. Bibelen behandles i virkeligheten fra et ateistisk utgangspunkt. En kristen må selvsagt avvise utredninger om Bibelen som bygger på et slikt grunnlag. Og han innser at det her ikke foreligger noen konflikt mellom vitenskap og bibeltro – det dreier seg i stedet om en konflikt mellom to slags tro: en tro som bygger på et naturvitenskapelig aksiom, og en tro som bygger på Guds åpenbaring

Når en kristen avviser utredninger om Bibelen som i virkeligheten bygger på ateistiske forutsetninger, gjør han det derfor med fullgod samvittighet intellektuelt sett.

Men det finnes kanskje områder som ikke berøres av denne prinsipielle konflikt mellom naturvitenskapens aksiomer og troen på den guddommelige åpenbaring, og der det foreligger en åpenbar motsetning mellom Bibelens utsagn og sikre forskningsresultater?

En pleier å nevne adskillige eksempler på slike motsetninger. Vi må nøye oss med å nevne noen få av dem: Skapelsesberetningen, Bibelens opplysninger om menneskeslektens alder, forskjellige hendinger fra Israels historie som Bibelen forteller om. Vi har bare plass til noen korte bemerkninger om hva Bibelen sier om dette.

Bibelen begynner med de majestetiske ord: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Hva vet naturforskningen om verdens tilblivelse? Den vet i virkeligheten ingen ting, for spørsmålet om alle tings ytterste grunn ligger utenfor dens område. Men utviklingslæren i sine forskjellige utformninger har sikkert oppnådd sin popularitet fordi den synes å by et alternativ til troen på en skaper. En mener at verden i virkeligheten har skapt seg selv!  Den logiske urimelighet i en slik antagelse burde dog være åpenbar.

Men Bibelen lærer at verden ble skapt på seks dager? Det kunne sies mye om tolkningen av Bibelens skapelsesberetning, men her kan det være nok å nevne at allerede kirkefedrene (Origenes, Augustin) pekte på at solen ble skapt først den fjerde dagen, og at det derfor med «dag» ikke menes dag i vår betydning.

Videre lærer Bibelen at menneskeslektens alder er seks tusen år! Ti! dette er bare å si at Bibelen ingensteds uttaler seg om menneskeslektens alder. Det er nok så at de jødiske rabbinere foretok slike beregninger på grunnlag av slektsregisteret i Det gamle testamente. Etter deres beregninger skulle det nå ha gått 5714 år siden skapelsen. Beregninger som bygger på disse registre går selvsagt ut fra den forutsetning at registrene skal være fullstendige. Om flere av registrene er det imidlertid lett å påvise at dette ikke er tilfelle. Dermed faller også forutsetningene for disse beregninger bort.

Når det gjelder Israels historie, er mange av de opplysninger som tidligere ble dratt i tvil av adskillige forskere, takket være de arkeologiske oppdagelser kommet i et annet lys. Det var f.eks. en tid da en sa at kong Sargon, som omtales i Es. 20, 1, aldri har eksistert. Men senere har en i Ninive funnet hans palass, hans bilde og en stor mengde innskrifter der han forteller om sine krigstog og seire.

Professor Saarisalo i Helsingfors, den eneste universitetslærer i Norden som er spesialist på bibelsk arkeologi, ble en gang spurt av en journalist: «Kjenner arkeologien noe faktum som står i strid med en opplysning i Bibelen?»  Svaret lød: «Nei, arkeologien kjenner ikke noe faktum som står i strid med noen opplysning i Bibelen.»

En kunne lett fortsette å nevne eksempler på ansvaret mellom Bibelens opplysninger og vitenskapens virkelige resultater. Men dette får være nok. Det er vår overbevisning at den som fordomsfritt studerer de påståtte «feil» i Bibelen, kommer til samme resultat som den ansette bibelkjenner, dr. theol, og dr. fil. Oscar Bensow: «Vi kjenner ikke et eneste tilfelle der det til full evidens er blitt bevist at et virkelig mistak foreligger, men derimot mange tilfelle der slikt som en lenge hadde gått ut fra var feil, har vist seg ikke å være det.» (Bensow: Dogmatik, 8. 119).

(Om Bibelen).