Forlikelse og frelse

Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 6 – 1960)

Det er to sider i frelsesverket som nevnes her, men det må jo ikke forstås at dette i og for seg er to forskjellige ting. Det er bare to sider ved samme sak.

Når vi tar et bibelsk overblikk på verset leser vi fra 2. Kor. 5, 19: «Fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregnet dem deres overtredelser». Guddomstanken som møter oss her er den, at Gud ikke tilregner slekten deres overtredelser på grunn av Kristi død.

Altså  –  ved Kristi død er slektens skyldsspørsmål helt oppgjort til Guds fullstendige tilfredsstillelse. Et annet ord som også står i samme kap., 2. Kor. 5, 15,  viser oss dette fra den andre side:  «Idet vi har oppgjort dette med oss selv, at når en er død for alle, da er de alle døde». Tydeligere kan det ikke bli sagt. Skal vi bli ferdig med skyldspørsmålet kan ikke det bli på noen annen måte enn ved å betrakte den vei Gud har lagt.

Men nå, med hensyn til å bli frelst ved Jesu liv. Det er tre ting som står for meg å nevne. I  l.Kor. 15 tales om Kristi oppstandelse, og den betydning den har for vår tro nå og siden. Vers 17 taler et særlig klart språk om betydningen av en levende Frelser. Vi får nemlig der vite, at hvis ikke Kristus lever, da er vår tro unyttig, og vi er ennå i våre synder. En Frelser som er oppstanden og lever, er Guds fullkomne sanksjon på at hva Jesus har gjort, er Gud selv tilfreds med. Og som Rom. 1, 4 sier:  «Han er bevist å være Guds veldige sønn ved oppstandelsen fra de døde». Derfor er en levende Frelser en mektig Guds sanksjon på at Gud ikke tilregner slekten dens overtredelse.

Dernest frelses vi ved Jesu liv og forbønn for oss. Rom. 8, 34  taler om at Jesus går i forbønn for oss. Vi husker at Jesus sa til Peter: «Satan begjærer å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete, men jeg ba for deg, at din tro ikke måtte svike». Luk. 22, 31 – 32. Og hvis vi vil ha en herlig prøve på Jesu forbønn for oss, så kan vi bare lese Joh. 17.

Ja, i hans forbønn er der frelse for oss fra satans anslag, verdens innflytelse og når vi fristes. Heb. 2, 18.

Den tredje side ved å frelses ved hans liv, ser jeg i dette: –  «Kristus lever i meg». Gal. 2, 20. Ef. 3, 17.  Fil. 1,21.  Vi kjemper forgjeves mot ting i vårt eget liv og gamle vesen. Vi angrer, vi ber, kjemper og tar nytt tak og blir dog ikke løst. Vi bedrøves over vårt nederlag, men Gud har aldri knyttet vår befrielse til noe vi selv kan eller skal gjøre. Løsningen ligger i en ny livskraft. Det er et bilde fra naturen som jeg tror på en særlig måte kan illustrere det. Det er enkelte sorter trær, som bladene aldri faller av om høsten. De blir hengende på, selv om høststormene raser, frost og kulde tar dem heller ikke. Men så kommer våren med groende liv, og for det nye liv må det gamle løv vike, som intet kunne fjerne.

Dette at Kristus lever i meg, er løsningen også for deg og meg.

«Så slutt med strevet for å leve,
kan du ikke se at alle ting
av Faderen er skjenket.
La hans nåde fritt få råde,
han skal gjøre deg til
hva Gud selv har tenkt.
(Schibb. nr. 482).

 «Får da Sønnen frigjort eder, blir I virkelig fri». Joh. 8, 38.

Når Jesus kommer inn og bor ved troen i vårt liv, og vi hans rike løfter tror. Da løses vi fra selv og tvil, da intet mer oss hindre kan i løpet for å nå vårt mål. Tas Jesus kun alene, han i oss kan alt formå.

Det er denne hemmelighet som er rik på herlighet. Kol. 1, 27.