Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 2  –  1961)

Lukas 17, 20-30.

Det som har talt sterkest til meg i dette avsnitt av Guds ord, det er: «Likesom det gikk i Noas dage» ..
og på samme vis:  «Likesom det gikk i Lots dager», v. 26 – 28.

Man kan umulig lese disse vers, uten å bli grepet av det dypeste alvor, såfremt man er våkne for at det som sies berører just vår egen tid.

Heb. 11, 7 sier at det var i hellig frykt, varslet av Gud om det som ennå ikke var sett, at Noa bygget «Arken».  Leser vi i 1. Mos. 6 om hvordan forholdet var på Noas tid, blir en faktisk talt uhyggelig berørt. Tenk på uttrykkene i vers tre:
«Min Ånd skal ikke dømme blant menneskene evindelig». Vet ikke om du fatter betydningen av dette ord, men mon det, blant annet, rommer denne tanke at Gud hadde forsøkt å komme i forbindelse med menneskets ånd, med sin ånd, men det var ikke mulig. Han hadde med sin ånd dømt deres onde handlinger, men de bøyet seg ikke for Guds dom. Han hadde også forsøkt gjennom sjelslivet å dømme med sin ånd, men fant intet tilknytningspunkt lenger. Det var det sanselige kjød som dominerte. Over hele deres liv og forhold må han nå skrive disse ord: Jeg må oppgi dem!

Det er muligens denne slekt og denne tid som Rom. 1, 20-30 taler om. De skulle få fred for Gud. Hans ånd skulle slutte å dømme og minne den arme dødsdømte slekt.

Men tenk – så sier Jesus det skal bli umiddelbart før hans komme. Legger vi nå denne målestokk på tiden vi lever i, finner vi en nesten uhyggelig likhet, som det står i vers 28 i Rom. 1:  Gud overga dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige. Og i Filipenserbrevet:  De setter sin ære i sin skam, de som attrår de jordiske ting. Er det noen trekk som er mere framtredende i tiden enn just disse, er det ikke presis som det er skrevet for denne tid, og er det i grunn ikke også det?

Som i Noas dage, sa Jesus. Likesom det gikk i Lots dage. Og nå, var der store vekkelser i de dage? Mon der ikke var noen som var med og bygget på arken?  Hvor mange av dem gikk inn? Vi ber om vekkelse, vi bestreber oss på å få det. Gjør vi galt når vi gjør det? Det er utelukket at vi gjør galt, men hvorfor får vi det da ikke?

Som i Noas dager, svarer skriften, og atter likesom det gikk i Lots dager, lyder det igjen. Når det er kommet dit hen at Ånden overhøres og ignoreres, hva kan Gud da utrette og hva kan vi? Og hvis vi får noen på kne, hvorfor blir de så ikke ferdig med verden og synden?

Vi kan dog, tross alt dette ikke slutte med å rope i ord og med vårt liv, at tiden er snart inne, da døren lukkes, som den dag da Gud lukket Arkens dør, og når Gud lukket kunne ingen åpne.

Er her noen som leser dette som er utenfor? I ditt barndomshjem møtte du Guds kall på mange måter .fra mor, far. Du er båret på bønnens arme før og nå. Steng ikke lenger hjertedøren for Jesus, du risikerer at han en gang stenger sin nådedør for deg så du blir blant dem som vi leser om i Åpenbaringen 6, 15-17 som roper til fjellene: Fall over oss og. skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen. Det ber en som har mottatt nåde fra Gud deg om, for Jesu skyld.

Daniel Nilsen.