ELLER
DE FRIE PREDIKANTERS OMVENDELSES KAPITLER

EVANGELISKE BOKFORLAG — SARPSBORG
CENTRALTRYKKERIET — SARPSBORG

(Denne boka ble først utgitt i hefteform, med det første hefte i 1942. Stefan P. Trøber var redaktør for barnebladet «Barnerøsten» som ble utgitt blant De Frie Venner i Norge. Se ellers forordet)

FORORD:

Etter flere tilskyndelser om å utgi i bokform de artikler de frie predikanter gjennom noen år har skrevet i bladet «Barnerøsten» om sin omvendelse, tillater jeg meg nå å ta dette dristige skritt. Mitt innerligste ønske er at den må bli til rik velsignelse, og at mange må få øynene opp for den «frihet» vi er kalt til i Jesus.

Gjennom to menneskealdre har den frie bevegelse i vårt land utført sitt stille arbeid, som sikkert har båret rike frukter for evigheten. Fra en ringe begynnelse under hån og forakt, arbeidet den seg fram. Det var få som hadde opplevd den virkelige frigjørelse, og man sto der spørrende overfor dette nye. Man kalte det «løst» fordi det ikke var noen organisasjon, styre eller overhode. Men idag er det vel ganske få steder i vårt land uten de i mer eller mindre grad har kommet i forbindelse med «De frie venner».

Det er ikke få forsamlingslokaler som på disse år er reist og det også i det mest avsidesliggende kroker i landet. Og en sky av Herrens vitner har reist ut med dette frigjørende evangelium uten å ha noen fast støtte. Mange har reist til de forskjellige misjonsfelter og nedlagt et oppofrende arbeid kun i tillit til Herren, og her i denne bok får vi høre dem alle avlegge sine korte vitnesbyrd.

Stefan P Trøber.

 

Et av de siste bilder av E. A. Nordquelle.

 

E. A. NORDQUELLES LIV OG VIRKE

Det er en selvfølge når denne bok utgis, at en av de mest kjente og betydningsfulle personligheter, og som egentlig er banebryteren for den frie bevegelse i vårt land, Erik Andersen Nordquelle, får en bred plass i boken. Han er død, men hans minne vil leve lenge blant oss.

Nordquelles originale og avgjorte måte å være på og hans friske forkynnelse, gjorde ham til en personlighet, som ble kjent langt ut over landets grenser.
Nordquelle var født den 12. juni 1853 på Månejordet ved Larvik. Straks etter sin konfirmasjon reiste han til sjøss, og under en av sine reiser ble han omvendt. Dette hendte midt ute på Atlanteren året 1879.

Ved nyttårsskifte 1883 kom den kjente vekkelsespredikant F. Franson til Oslo, og stiftet «Den frie misjon», og til denne bevegelse var det Norquelle sluttet seg. Sin predikantgjerning begynte han i Larvik samme år.

Da Det norske Misjonsforbund ble stiftet i 1884 ble «Den frie misjon» tilsluttet dette forbund, og i 1891 reiste Nordquelle som forbundets representant til Bergen og virket der til han i 1899 kom til Oslo og begynte virksomhet. Denne holdt først til i Torvgaten 7, senere på Grønland 7, og i de siste år har den hatt sitt lokale i Møllergaten 38.

Den 4. april 1936 tok Nordquelle avskjed som forstander etter å ha betjent menigheten i 37 år. På avskjedsfesten forteller han selv litt om sitt virke:

«Husker da Franson kom til Oslo. Han var ikke misjonsdirektør da, men sjelevinner var han fra topp til tå. Slike møter hadde vi aldri sett maken til. Masser datt over ende på møtene og de som ikke ville, dro han ned.

Folk strømmet til møtene. Vi stundet etter kvelden, og da den kom løp vi til møtet. Jeg var med og dro dem på kne jeg også.

Så reiste jeg til Larvik og begynte å praktisere Fransons metode. På et møte talte jeg med en gammel mann en halv time og da han ikke ville bøye seg tok jeg ham med makt og la ham over ende.
— Er slikt noe hjelp i da? spurte min søster.
— Ja, er det da noe hjelp i å stå imot? svarte jeg.

I 1888 hadde jeg tre forsamlinger å betjene, Larvik, Brevik og Porsgrunn.

I 1891 kalte Det Norske Misjonsforbunds styre meg til Bergen for å predike på et kvartalsmøte. Etter at bergenserne hadde hørt meg predike kalte de meg straks til å være deres predikant. Skjønt mitt hjerte ikke var med, lot jeg meg dog overtale; men mine øyne var hver dag vendt mot Larvik. Jeg spurte en dag om ikke Larvik ligger der, idet jeg pekte en viss retning. Å nei! sa de, Larvik ligger der. Da hadde jeg gått og stirret den motsatte retning, nordover istedenfor sydover.

Jeg gikk dog med på å stanse til huset var innviet. Det ble innviet og jeg holdt innvielsestalen over emnet: Hva skal vi her predike, og så var jeg glad ved tanken på at jeg skulle få reise. Men så kom Otto Witt til Bergen og talte i frimisjonen. Tross mitt store arbeid følte jeg meg selv utilfreds. Otto Witt forkynte det jeg lengtet etter.

En dag vi skulle be for konen til skredder Monsen, ba Witt meg legge hendene på sammen med ham. Da merket jeg at jeg ikke hadde indre kraft, men fysisk hadde jeg. Om hun aldri hadde vært sjuk før, så ble hun det nå, og da jeg så at konen ble verre, gikk jeg bak orglet og gråt.

Da Witt spurte hvorfor jeg gråt, svarte jeg: Du er Maria og jeg er Martha! Får jeg lov til å bli med deg hjem for å betro deg min stilling? Jeg sa at jeg levde ikke i synd, men der er en brennende trang etter at Gud skal få sin vei. Jeg forstår ingen ting mer.

— Skal vi be, — spurte Witt.
— Ja!
— Skal vi gå nedenunder og be? Der var nemlig en flokk medlemmer samlet.

Jeg begynte å gråte, men sa: Ja, la oss gå ned så kan de få se hva slags predikant de har. Vi gikk for å be, men jeg kunne ikke be, bare led fryktelig. Til slutt fikk jeg si i min nød: Nå kan jeg ikke engang be, men vil du ha meg o Gud, skal du få meg for alltid.

Gud hørte. Plutselig ble jeg fylt med en ubeskrivelig glede. Jeg sprang over stoler og benker. De som så det falt på sitt ansikt og ba Gud fylle dem med sin Ånd. Da jeg gikk til sengs tenkte jeg at jeg kanskje får fare til himlen, så som Elias gjorde; men istedet sovnet jeg. Da jeg sto opp om morgenen og kikket ut gjennom vinduet så jeg en hest på gaten og tenkte: Skal der være hester i himmelen også? En kort tid deretter satt jeg og leste Kol. 1, men da jeg kom til det 27. vers «Kristus i Eder» så jeg ham like tydelig som jeg ser et menneske.

Etter denne opplevelse var det jeg sa på talerstolen: Skulle ønske der var et glass på mitt bryst, så dere kunne se Kristus trone der.

Dette virket som en bombe; men dersom det var galt sagt, så har Gud tilgitt det for lenge siden. Før ble bønnen borte underveis, men etterpå har jeg sett Gud inn i øynene og samtalt med ham.
Jeg vil ikke tilbake til det gamle for noe. Den gang ville bergenserne ikke høre. De støtte meg ut. Vi leiet et lokale av den gamle Lammerske menighet. Der hadde vi jublende møter.

I 1899 flyttet vi til Oslo og leiet Torvgt. 7, som da bruktes til dans. Byggmester Bøn med frue og jeg feiet gulvet før møtet. Teksten var Salm. 118, 27:  — Bind høytidsofferet med rep inntil dets blod kommer på alterets horn —.

Mens jeg talte hendte der noe merkelig. En mystisk skrift kom tilsyne på veggen, nemlig: Den som taler i menigheten taler som Guds ord —.

Kristi menighet hadde nemlig tidligere leiet lokalet til sine møter og de hadde malt nevnte skrift på veggen. Da de sluttet ble det benyttet til dans. Det var rimelig at en slik inskripsjon ikke passet for dem, hvorfor de strøk over den med kalk. Det var således usynlig, men hver gang der ble varmt i lokalet kom skriften fram.

Dette ble en stor lærdom for meg.
I 1907 kom Barrat hjem fra Amerika og da så det ut som om alt skulle springe i luften; men jeg var glad for at vi holdt til i Guds ord.»

Tirsdag 4. januar 1938 ble br. Nordquelle hentet hjem til herligheten. Et virksomt liv var nå avsluttet og en av Guds helter fikk legge ned sverdet, etter i over to menneskealdre å ha brukt det til mange sjeles evige frelse.

_ _ _

Utenom sin forkynnervirksomhet, skrev br. Nordquelle adskillig. Han var utgiver av den landskjente og skattede sangbok «Schibboleth» og det kristelige blad «Det Gode Budskap».

 

HVORDAN HERREN OMVENDTE MIN SJEL
Av predikant M. K. Kleppe

Det var 26. mai 1903 ved et ettermøte i «Betlehem», Bergen, (Indremisjon) det skjedde. Kampen var hård. Men det ble seier i Jesu navn. Jeg hadde gått vakt en tid, tatt beslutninger, gitt Gud løfter, bedt og kjempet mot synden som hadde makt over meg. Men intet hjalp. Bare ved å komme til den Herre Jesus — fant jeg frelse og utfrielse fra mørkets makt. Ved troen på hans navn fant min sjel den frelse jeg lengtet etter.

Flere år forut, i 15—16 års alderen, da jeg var på landet hos en onkel, ble jeg også vakt. Men da jeg ingen hadde som kunne veilede meg, døde det ut. Heller ikke åpnet jeg meg for noen om det som min sjel lengtet etter. (Hvilken fordel for barn og unge som vokser opp i troende hjem, hvor de kan få den veiledning de behøver i sin frelsessak).

Den første tid levet jeg meget på følelser og fienden var virksom for å få meg til å bygge min frelse og mitt barnekår på disse.

Somme tider kunne jeg bli helt fortvilet, andre ganger lykkelig inntil Herrens Ånd fikk meg til å stanse for selve ordet — Herrens ord. Det ble min næring og min pålitelige næring gjennom livet. «Lykte for foten og lys på stien.» Salm. 119, 105.

Kallet til «Ordets tjeneste» kom noe senere. Dog begynte jeg ganske snart å vitne på møtene sammen med endel andre unge, oppmuntret dertil av eldre troende.

Utdeling av traktater var en side av vår første virksomhet, samt sjukebesøk. Personlig kan jeg vitne om, at det er meget sunt for det nyfødte liv at man er med å søker å vinne andre for Jesus. Det er forresten noe som følger med i ethvert gjenfødt Guds barns liv — særlig i den første tid man er omvendt.

Får ikke det nye liv utfolde seg, blir det trelldom og død av det.

Det er salig å få være ute i Herrens gjerning! Det er snart 37 år jeg har fått nåde til å være i ordets tjeneste. Behovet etter Åndens kraft meldte seg også for meg, og det var salig å få erfare på «avklædningens vei» at Herren fylte mitt indre vesen med sine nådestrømmer. Hellig Ånden tok sitt tempel i besittelse (1. Kor. 6, 19— 20). O, hvilken jubel og åpenbarelse i skriftene! Hvor Jesus ble stor for hjertet!

Og han er dyrebar for mitt hjerte idag. Han frelste meg fra en synders død, fra en for tidlig grav! Han være æret –  i all evighet!

Nå er det mitt begjær å få være til ennå mere nytte og veiledning enn noensinne før.

Han som har bevart meg snart i 39 år ialt, vil selv ta vare på sin kjøpte og beseglede eiendom. Gud være lov.

Så jeg både kan og vil anbefale den Herre Jesus som en fullkommen frelser og trofast venn gjennom livet.

Han skuffer aldri den som tar sin tilflukt til ham og ingen kommer på skam som vil tjene ham i troskap under vandringen her nede. Det er lønn for vår gjerning.

 

DA JESUS MØTTE MEG
Av predikant O. Karlsen

Det er mange som kan si, at den og den av mine ba for meg,
o. s. v. Og mor og far og bestefar og bestemor, de ba for meg — og nå er jeg frelst — ja, slik kan mange si. Og det er i sannhet stort at de mange barn har sine forbedere hvis bønn er mottatt av Gud. Takk ham og ær ham for det. (Salm. 50, 23).

Det kan ikke jeg si. Men ett kan jeg si: Det var en som hadde bedt for meg; og det var den Herre Jesus Kristus, og hans bønn ble hørt og mottatt i himmelen. (Hebr. 5, 7 og Joh. 17, 20 flg.)

Som liten smågutt kom jeg bort til fremmede for å gjete kuer og sauer — bort fra mor og far og søsken. Mor døde da jeg var borte og gjetet, ca. 2 mil fra hjemmet. Da jeg fikk vite at mor var død, gråt jeg bitterlig og ba Gud frelse mor! Ja, så lite opplyst var det fattige, hjelpeløse barn. Ingen trøstet meg, ingen ville holde meg i skolen, og ingen ville lære meg å lese. Mine kinner ble ofte fuktet av tårer, men det var en som elsket meg, og hørte meg og hjalp meg, og det var Jesus!

Da jeg som David, gikk bak fårene (2. Samb. 7, 8 —9) i den store ville skog, talte Herren til meg, så jeg mange ganger gråt bitterlig. Ja, til og med da jeg sov. Men jeg forsto ikke Herrens kall. (1. Sam. 1, 4—7 f.) I tordenvær ba jeg til Jesus, for da var jeg redd. Jeg visste jo at jeg ikke var frelst. I skogen, blant dal og fjell, sto jeg på stubber o. likn. og preket på min egen måte. Jeg irettesatte barn som fornektet Jesus. Forsøkte å trøste dem som var i sorg — uten at jeg selv kjente barnevennen Jesus.

I skogen mistet jeg to ting som jeg ble bedrøvet over og jeg ba til Jesus under tårer, om han ville lete opp de tapte ting. Jeg sa: «Du ser dem, men jeg ser dem ikke!» Det var vanskelig å finne de små ting i den tette lyng. Jeg fortsatte å be, til jeg kom like til den plass de lå. Du kan tro jeg ble glad. Min barnebønn hadde Jesus hørt og besvart.

Gud være takk!

Det lønner seg å be til Jesus. (Se Matt. 7, 7—8; Salm. 50, 15). At Jesus hører sine barn som av oppriktig hjerte ber til Ham, er jeg vitne til. Jeg var i fare på hav og land etter at jeg var blitt voksen, men Jesus utfriet meg, ennskjønt jeg ikke kjente Jesus. (Luk. 6. 32).

Dette er min opplevelse, kjære venner. Jesu manende røst vek ikke ifra meg — fra min spede barndoms tid, til mitt siste kraftige kall i året 1899 på Karl Johansgate i Kristiania. Der møtte Jesus meg. Hans røst hørte jeg, men så ingen skikkelse. Det var en kraftig røst. —
Jeg gikk hurtig til mitt losji  — — , for jeg hadde møtt Herren, og da fikk jeg se meg selv — og ble redd for meg selv. Sort helt igjennom — — ! ! Å, hvor elendig et menneske er uten Jesus. —  Kan ikke huske jeg sov den natt. —  Avgrunnen åpnet seg — dit skulle jeg — ja, jeg så det — jeg så det. Tenk — for en stund. Min unge sjel var kommet ned til dødens port, men Jesus var foran meg der. — Han sa: «Forløs ham. Jeg har funnet løsepengene for ham — !» Da forløste han min sjel — og mitt liv så lyset med lyst og ble omskinnet av det levende lys. (Job 33, 15—30).

I april måned er det 43 år siden denne dyrebare begivenhet hendte. Men det skal være sagt: Ikke et minutt i disse mange år har jeg hatt lyst til verdens sprukne brønner. Min bønn ble da, og er fremdeles: «Bevar meg, o Gud!» (Salm. 16). Se Jerm. 32, 40. Gud være takk. Mitt hjertes hus som før var en røverkule, (Jerm. 7, 11), skulle nå bli et bedehus. (Es. 56, 7 og 1. Kongeb.
8, 41—44). Tenk så herlig! Du kan tro det ble revolusjon i huset da Jesus gikk inn og kastet ut høvdingen. (Joh. 2, 14—16).

Dette var Jesu første gjerning i meg. Da lægte Jesus alle sår og smerter og fylte sjelen med himmelsk fred. Ved troen bor Han i mitt hjerte, Han er min fred og salighet. Amen, amen.

Gjennom det meste av denne tid som kristen har jeg ofret mitt liv i evangeliets tjeneste og pløyet by og land med dette herlige frigjørende evangelium.

 

HVORLEDES JEG BLE FRELST
Av predikant Daniel Nilsen

Det er nå lenge siden det som her fortelles hendte. Det var på
landet, omtrent midtveis mellom de to byer Bergen og Haugesund. Forresten var det året 1904.

Jeg hadde lest i et blad, at det var kommet flere mørke flekker på solen, og nå visste jeg det sto i Bibelen, at før dommedag kom, skulle der bli tegn i solen. Derfor tenkte jeg at dommedag sto for døren. Å, så redd jeg ble! Redd for å møte Gud. — Jeg var nemlig ikke frelst.

Så begynte jeg å be til Gud hver aften at han ikke måtte la meg dø om natten, og tenk — den bønn hørte Herren. Han lot meg ikke dø.

Så kom vinteren og isen lå blank og fin på tjernet der hjemme. Vi skulle selvfølgelig gå på skøyter, som jo er så morsomt, både for gutter og jenter. Tenk! Så kom Jesus mens vi gikk på skøyter og talte til oss ved sin Ånd.

Han minnet oss om at nå var det best å bli frelst, enten dommedag kom snart eller senere.

Til sist ble vi så urolige at vi ikke kunne holde det ut lenger. Vi sluttet å gå på skøyter og gikk på land. Der lå sneen hvit og ren, og rundt et stort tre som sto der, bøyet vi våre kne i den hvite sne. Det var fem stykker av oss og vi ba at Jesus måtte frelse oss. Å tenk — han hørte våre barnslige bønner og besvarte dem ved å ta vekk alt dette som var ondt og tungt der inne i hjertet. Siden har jeg aldri kjent den minste redsel hverken for døden eller dommedag.

Nå begynte vi med bønn og vitnemøter rundt om i stuene, og mange andre ble frelst, både unge og gamle. Blant de mange ble også min far frelst. Han var ikke hjemme den aften jeg ble frelst, men første aften han kom hjem, la jeg armen om fars hals og fortalte ham at jeg hadde gitt mitt hjerte til Jesus. Da begynte han å gråte, og ba meg be for seg. Tenk, så fikk jeg be Jesus frelse min egen far, og selvfølgelig hørte Jesus den bønn og frelse ham og bevarte ham til han hentet ham hjem til Himlen. Jesus har også bevart meg i alle disse år, og vil bevare meg til han også henter meg hjem.

Herren kalte meg siden til evangeliets tjeneste og nå har jeg reist med evangeliet i mange år. Herren er trofast!

Jesus både frelser og bevarer.

Det lønner seg å søke Herren i ung alder så han kan få danne oss til sitt redskap. Og det beste for de unge er å gi sine evner, krefter, midler og alt for Herren, så han kan få utnytte det i sin tjeneste og til sitt rikes fremme på jord.

 

DA KURSEN BLE SATT FOR HIMLEN
Av predikant Matt. Støve.

Fra jeg var liten gutt, så langt tilbake som jeg kan minnes kalte
Gud på meg. Var jeg redd, eller i en eller annen vanskelig situasjon, så ba jeg, og lovte Gud at dersom han ville hjelpe meg nå, så skulle jeg være hans for livet.

Og Gud hjalp meg; men den som sviktet sine løfter det var meg.

Men endelig engang våknet jeg opp til fullt alvor. Det var på et husmøte hos en av naboene, hvor Mathias Orheim talte. Som bekjent har Orheim vært blind i mange år. Den gang var han ennå ikke blitt blind.

Møtet var begynt, og idet han reiste seg, løftet han sangboken tett opp til øynene og sa:

«Jeg er snart blind nå, men om jeg skal bli helt blind, så er jeg sikker på at den første jeg skal få se i himlen skal være Jesus».

I samme øyeblikk lød der et spørsmål i mitt indre rettet til meg personlig, sålydende: «Kan du si det?»

Jeg forsto at det var Gud som spurte og måtte svare som det var, med et avgjort: «Nei!»

Etter dette følte jeg meg med ett så fattig. Jeg var plutselig blitt en stor synder for Gud, der jeg satt.

Tenk om jeg eide håp om himlen, stønnet jeg, og dette å få se Jesus når en skal bort her ifra!
Jeg følte jeg måtte ta meg sammen for ikke å sette i å storskrike i min nød; men gråt gjorde jeg. Tårene var ikke til å holde tilbake.

Jeg var rammet like i hjertet, og liknet en vingeskutt fugl der er ute av stand til å fly.

Likevel ble jeg ikke bedt for på møtet. Straks det var slutt, stakk jeg avgårde ut i mørket og løp hjemover. Ingen måtte få se meg i den tilstand, og jeg stevnet mot «nystova» hvor jeg visste at jeg fikk være uforstyrret. Jeg stengte meg inne på et rom og kastet meg hulkende ned for Guds åsyn og ba ham tilgi meg mine synder og la vissheten om å få komme til himlen og å få se Jesus bli min.

Der og da fikk jeg tro meg frelst. Det er nå 38 år siden; men enda er løftet om at vi skal bli ham lik og få se ham så som han er, det skjønneste jeg vet. (1. Joh. 3, 2).

Foruten å ha reist med evangeliet i de fleste av disse år, har jeg også en tid vært i Afrika som misjonær. Herren har stått trofast med og aldri sviktet sine løfter.

 

MIN OMVENDELSE OG MITT KALL
Av predikant Alfr. Andreassen

Jeg er født i Glemmen, der er mitt barndomshjem. Min far var en god far, og min mor var en levende kristen fra sin ungdom. Det blir da å si som det står skrevet: «Jeg er blitt lagt på Herren fra mors liv, og fra mors skjød er han min Gud. Es. 46. Jeg har vært under Guds påvirkning helt fra min tidligste barndom. Men så snart jeg ble konfirmert tok verden sitt faste tak på meg, og jeg var en vilter ungdom som ville leve livet i ungdommen. Og jeg gjorde som det står skrevet: Kjøttets og tankenes vilje, og var av naturen et vredens barn, som folk flest. Hvis ikke Guds nåde hadde vært så stor og han hadde kjent meg fra mors liv av, hadde jeg kommet langt ut på syndens bane. Men han stanset meg i mitt løp.

I mitt 18. år døde mor. Før sin død kalte hun meg inn til seg og talte med meg om min gjenstridige natur og ba meg bli en kristen. Etterpå la hun sin hånd på meg, velsignet meg og sa: Innen morgenen kommer har jeg flyttet fra jorden og da kan jeg ikke mer be for deg, men jeg overgir deg til Gud og Hans nådes ord.» To timer etter hadde hun gått inn til hvilen. Tross dette fortsatte jeg mitt liv ennå verre enn før, inntil 22 års alderen, da Guds kall kom til meg med styrke. Jeg ble som en vill oljekvist skåret over fra et vilt oljetre og lå der såret og blødende. Enda så sunn og frisk jeg var, kunne jeg ikke fortsette i synden. De fortaptes tilstand sto for meg. Jeg forlot mine lystige kamerater, ut fra deres lag, og gikk hjem. Hjemme ble jeg sittende og gråte som et barn og ba: Herre, frels meg, og gjør meg from og god.

Men som så mange andre begynte jeg galt. I stedet for enkelt å tro Guds løfter, begynte jeg på forbedringens vei. Nå skulle jeg bli god, hjertet og tankene hellige, ja, bli saktmodig og mild. Men dessverre, jeg kjente ikke min natur. Det ble en hård kamp mot alt ondt og jeg tenkte de syndige lyster skulle nok dø og jeg leve. Men det ble nok jeg som døde. Og når synden ble levende for meg syntes jeg å være det usleste av alle mennesker. Nå kunne jeg ikke si takk for at jeg ikke var som andre mennnesker lenger. Etter et års tid var jeg ulykkeligere enn noen gang tidligere.

En dag jeg sto i mitt arbeid syntes jeg alt var håpløst og med tårefylte øyne så jeg opp mot himmelen og sa: «Akk, Herre, synden flyter jo over.» Da sa Herren: «Enn nåden da, flyter ikke den over?» Nå forsto jeg at der hvor synden er stor, er nåden enda større. Nå jublet min sjel av fryd — synden var borte, slettet ut, glemt og begravet — jeg var fri. Født på ny. Jeg var blitt en ny skapning i Kristus. Fikk straks lyst til å prise Herren og fortelle om min frelse. De sjuke måtte jeg også besøke og hjelpe der hvor Gud minnet meg om det.

Det er noe som faller naturlig for den sjel som helt vil gi sitt liv i Guds hånd. Du vil gjøre noe igjen for all den nåde og kjærlighet Herren har bevist imot deg. Det er det rette kristenlivet.

En tid etter ba jeg Herren om en større åpenbaring, og da fikk jeg se sjelenes verdi — veiet på evighetens vekt. Jeg fikk også se Guds Lam bærende slektens synd, og betydningen av Jesu død for den falne verden. Videre så jeg inn i Guds vilje, Han som vil at alle mennesker skal bli salige. Jeg så at det var nødvendig å forkynne evangeliet mer enn noen gang før. En dyp medlidenhet med menneskene fylte mitt hjerte og jeg syntes Herrens røst si: «Hvem skal vi sende og hvem vil gå for oss?» Nå ble det en hel overgivelse i Guds vilje og jeg sa til Gud: Herre, jeg er villig å gå. Herren sa: Gå ut med det glade budskap, som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.

Dette er nå 28 år siden, men den samme lyst og trang til å forkynne evangeliet brenner mer i min sjel nå enn før; og vil aldri slukne før mitt liv på jord er endt og jeg har fullendt mitt løp.

Min Gud vil gi meg nåde til det.

Det har vært et interessant liv i disse år med Jesus og evangelistgjerningen har budt på store muligheter. Herren har stått bi med nåde og kraft, tross min ufullkommenhet i mange ting. Men han som kalte meg til denne gjerning og begynte et verk i mitt indre, vil selv fullføre det til sin egen dag.

Det lønner seg å tjene Jesus av hele sitt hjerte og å søke Ham i tidlig alder.

 

MIN OMVENDELSE OG MITT LIVSLØP
Av predikant Eugen Thoresen

Jeg er født i Bordeaux i Frankrike i 1887, men kom til Norge allerede som 8 års gutt. Hverken i mine barne- eller tidlige ungdomsår hadde jeg noen interesse av møter. Jeg søkte aldri dit hvor Guds ord ble forkynt, og var derfor fremmed for de åndelige ting. Men i 20 års alderen ble jeg kjent med en troende skomaker, som talte Guds ord til meg. Han fikk meg også med på møter i Torvgaten 7 i Kristiania, og her var det Gud i sin store kjærlighet frelste meg den 2. oktober 1907. Jeg ble født på ny, og alt ble i sannhet nytt. En ubeskrivelig lykke og glede fylte mitt indre.

Denne lykke kunne ingen ta fra meg, men jeg ble foraktet av mine og måtte forlate alt — ja mitt eget hjem for Jesu navns skyld. Men pris skje Gud! Han har oppholdt meg til idag.

Turen ble fra Oslo til Brevik hvor noen venner der tok seg av meg. De ble som en far og mor for meg.

2. pinsedag 1909 ble jeg døpt av br. Nordquelle i Moss sammen med mange andre. Allerede året etter begynte jeg å reise med evangeliet. De første steder jeg fikk besøke for å holde møter var oppe i Telemark. Det var underbare møter. Sammen med br. Taralien besøkte jeg også Rauland. Etterpå sto turen for Sørlandet, oppover Østerdalen og til Trondheim. Etter å ha virket der i byen en tid, fikk jeg kall av Gud til å reise til Vesterålen hvor kapteinen på båten ga meg gratis reise helt til Svolvær, som ligger 92 mil nord for Trondheim. Så gikk lokalbåten derfra til Melbo i Vesterålen. Her opplevde jeg underbare ting på de forskjellige øyene.

Tredje gang jeg var i Vesterålen (har nemlig vært der fem ganger) minnet Gud en bror og meg så sterkt om Finnmarken. Vi la saken fram for Gud, som sendte oss hjelp i rette stund. Det ble sendt oss et bankobrev pålydende det beløp reisen kostet fra Melbo til Hammerfest, som er 70 mil.

Da vi kom til Hammerfest etter 1 1/2  døgns reise, tok vi oss en tur fra bryggen og oppover gaten midt på natten. Det var så mørkt at vi nesten ikke kunne se det minste, men broderen som gikk foran meg hørte at det var noe i nærheten av oss. Ja ba ham spørre om det var langt til hotellet, men vi kunne ikke forstå det svaret vi fikk. Jeg ba ham spørre igjen, og da skal jeg si vi fikk et
greit svar. Jeg trodde de talte litt annerledes der oppe, men nå sa vedkommende tydelig og greit: «Bæ!  Bæ!» Det var altså en geit vi hadde truffet.

Så sto turen til Galten som ligger på yttersiden av Sørøya, og etterpå til Børfjord. Her hadde vi flere møter hvor Gud frelste mange. Der ble også en søster døpt. Vi var lykkelige og glade over å kunne være de første til å bringe dem det frie evangeliet. Siden hadde jeg den glede å få komme til Finnmarken tre somre etter hverandre. Nå virker en skare av frie evangelister og bibelkvinner der oppe og det ene bedehus er reist etter det andre. I Børselv finnes også et hjem for gamle, som bestyres av str. Dortea Klem. Foruten all annen virksomhet drives der nå en rekke søndagsskoler.

Gud har stått bi i arbeidet, og det er en glede å se tilbake på alle de herlige opplevelser i dette velsignelsesrike arbeid.
Det er nå gått ca. 31 år siden jeg første gang dro til Finnmarken med evangeliet, og det er underfullt å se hva Gud har utrettet siden.

Vi har også sett rike frukter av arbeidet blant barna. Nå høstes de inn, — de som skal oppta kampen etter oss.

 

DA ALT BLE NYTT
Av predikant Jul. Sørensen

Jeg er født i Larvik i 1883. Mine foreldre var gudfryktige metodister, og minnene fra mine første barneår er uutslettelige. Vi var i alt 6 søsken, men de 3 døde som små. Vi andre vokste opp, en pike og to gutter, jeg som den eldste av guttene. Min far var sjømann, og som sjømenn flest i de dager var han mer borte enn hjemme. Men når far kom hjem fra langreis var gleden stor, men så vendte gleden seg til sorg. — —

Jeg var den gang 9 år gammel, min yngre bror 3 år, og min søster 7 år eldre enn meg. Vi ventet far hjem og som barn kan tenke, med forventning. Far var på reise fra England til Norge blitt sjuk og døde ombord i skuten ved innseilingen til Kristiania (nå Oslo). Ja dette var et trist budskap vi fikk, da vi ventet far hjem. Da således far var borte, kom også forandring. Vi flyttet til Oslo, hvor mor med sine små oppholdt hjemmet med sitt arbeid sent og tidlig. Selv kom jeg tidlig ut som visergutt etter endt skolegang. Til jeg var 19 år hadde jeg arbeidet de siste 2 år på et sagbruk, men så kom den store lysten til å reise til Amerika og lysten ble til virkelighet.

Hadde som barn alltid trang til å komme ut i livet, og det største jeg kunne tenke meg var å være frelst. — Et Guds barn.

Jeg erindrer fra 14 års alderen etter et møte i Frelsestemplet i Oslo hvorledes jeg ba som en enfoldig kan gjøre, om jeg kunne bli slik som disse jeg hadde hørt. Så måtte Gud sende meg hvor han ville. Jeg ante den gang ikke hva framtiden skulle bli.

Dagen kom da jeg skulle dra til det store land i vest i februar måned 1902. Sammen med flere andre ungdommer reiste jeg fra Oslo med båt over til Hull i England og med båt videre fra Liverpool til New York. Mitt bestemmelsessted var New-Haven i Conn. På den stormfulle reise fra Norge til New-Haven medgikk 17 dager. Som fremmed i et fremmed land var nå ønsket oppfylt, og lykken skulle prøves. Livet begynte med avveksling og mange skuffelser den første tid. Etter omkring et års tid hadde jeg såpass kjennskap til forholdene og språket at jeg ble fortrolig med litt av hvert. Tre måneder etter jeg var kommet over til Amerika, kom også min søster og hennes mann med sin lille småpike på 4 år. Ikke mange ukene etter at de kom over mistet de sin lille pike som var deres glede her. Så gikk det igjen noen måneder, og den dag som jeg så hen til med lengsel skulle oppfylles. Jeg hadde fast arbeid i et støperi, ble utlært som metallstøper, hadde leiet hus og gjort i stand til mor skulle komme over, samt min bror som da var 12 år gammel. Gleden var stor ved gjensynet. Mor fikk sitt hjem i Amerika og alt var lyst.

Så kom det en stor krise i mitt liv. Som en ungdom ble jeg med på litt av hvert, og det ble stadig verre og verre. Jeg hadde av og til vanket omkring på flere steder på religiøse møter, men vel i de fleste tilfeller aldri edru. Slik gikk det en tid da to makter stred om sitt bytte, men så hendte det største under i livet; etter at jeg flere ganger hadde vært i den Norsk-Danske evangeliske Frikirke i New-Haven, som den gang betjentes av pastor Ludvik Johnsen, senere Oslo. Dette var i det store begivenhetsrike året 1906, da jeg fikk oppleve den store forandring at alt ble nytt. Den dagen står fremdeles levende for meg. Det var en søndag ettermiddag dette hendte. Jeg ble av en usynlig makt ført til møtet, og da jeg kom inn lå hele forsamlingen på kne og ba. Før jeg visste ord av det, var jeg selv med, som en brann der var rykket ut av ilden. O, hvilken lykke. Mitt indre ble fylt av noe hellig. Om noen hadde sett meg på vei hjem til mor den kveld, ville de trodd jeg var gal, Men nå først var jeg blitt riktig. Mors bønner var oppfylt.

Samtidig med min frelsesopplevelse ble også predikantkallet nedlagt i meg. Gud hadde hørt min enfoldige bønn som fjorten års gammel gutt.

Trangen etter å samles med de troende vokste dag for dag. Under denne tid oppsto det en gripende vekkelse blant de troende, som forandret mange ting. For min del hadde jeg en svær kamp angående det Gud hadde kalt meg til, og da jeg hadde min mor å forsørge, ble det ennå mer å tenke på. Men Gud som kjenner alle ting, visste selv hva han ville gjøre for meg. Han åpenbarte det nemlig for min mor, som en dag spurte om jeg hadde kall til Afrika. Da jeg svarte ja på dette, sier hun:

«Gud skal nok sørge for meg.» (Det var jo det jeg var bekymret for.)

En tid senere, da jeg skulle på møtet en søndag formiddag, fikk min mor gå inn til de evige boliger. Tre måneder før døde min kjære søster, så på kort tid var hjemmet oppløst. Da forsto jeg at tiden var inne til å reise ut, hvor Gud selv ville lede.

Søndag etter mors død fikk jeg med meg min bror til møtet. Han ble herlig frelst og har nå siden vært bosatt i Hartford, Conn.

Min første tur med evangeliet var til Boston. Jeg ble også kjent med Oscar Halvorsen i Amerika, men han reiste til Norge i begynelsen av 1909. Gud førte også meg samme vei og jeg kom til Norge i desember måned samme år, for å virke sammen med br. Halvorsen en tid. Vi møttes i Tønsberg og hadde der våre første møter, likeledes på Nøtterøy. Mange minner knytter seg til den tid, hvor vi fikk se flere bli frelst. Men så kom tiden da jeg igjen dro over til Amerika, etter bare tre måneders virke her hjemme. Et års tid var jeg opptatt med arbeid, men allerede desember 1911 reiste jeg tilbake til Norge med Afrika som mål. I ca. tre måneders tid jeg var i Norge, virket jeg også da sammen med br. Halvorsen endel. Etter Guds ledelse reiste jeg så til Syd-Afrika hvor jeg den første tid oppholdt meg i Swaziland på den Skandinaviske Allianse Misjons virkefelt. Det var flere av vennene i New-Haven, U. S. A., som også var reist dit ut. Der traff jeg også sammen med br. og str. Evenstad.

Etter et års tid i Swaziland dro Evenstad og jeg til Johannesburg hvor vi stanset et års tid. Så skiltes våre veier. Evenstad dro tilbake fil Swaziland og jeg satte meg i forbindelse med misjonær Salvesen i Frimisjon, som hadde sit virkefelt i Natal. Kom dit i 1915 og virket sammen med br. Salvesen noen år på Glendale M. S. Det ble mange minner fra dette sted. Siden dro jeg avsted sammen med min hustru til Umgeni, et sted utenfor Durban hvor br. Kjøslerud var stasjonert. Han hadde mistet sin hustru og trengte vår hjelp. Vi ble der et års tid. Kjøslerud døde og etterlot seg to barn.

Vi reiste så hjem til Norge sommeren 1919 sammen med Kjøsleruds to barn. Etter vi kom fra Afrika, har jeg vært i Amerika to ganger og besøkt gamle trakter. Det er mange forandringer siden den tid.

Har nå i flere år fartet omkring i Norge i øst og vest med det samme gamle evangelium, som er Guds kraft til frelse for hver den som tror.

Herren har vært med gjennom alle disse år og stadfestet sitt ord. Aldri har han sviktet sine løfter, men alltid vært trofast og hjulpet gjennom vanskeligheter og prøver.

Vil slutte mitt vitnesbyrd med disse ord: Så har jeg da fått hjelp fra Gud og står til denne dag.

 

ENGLESANGEN SOM VAKTE MEG
Av predikant Bernhard Nilsen

Gud venter ikke til vi blir gamle før han kaller på oss. Nei, han begynner i den tidligste barndom, og kallet følger oss gjerne gjennom hele livet.

Da jeg var en ung gutt i ni års alderen ble jeg meget sjuk. Jeg hadde vært uforsiktig og blitt forkjølet, og så fikk jeg lungebetendelse. Etter som dagene gikk ble jeg verre og verre. Min kjære mor satt ved siden av sengen og passet meg dag og natt. Da sjukdommen var på det verste og mor trodde sikkert jeg kom til å dø, fikk jeg se en åpen himmel og en engleskare komme meg i møte. Jeg hørte de sang og spillte på harper. Å, dere kan tro det var et vakkert syn å se disse skjønne, rene englene. Jeg fikk også høre deres vakre sang. I min begeistring ropte jeg på mor:

«Mor, ser du englene?»

Men mor satt og gråt og tenkte at nå går vel gutten fra meg. Kanskje hun var i bønn til Jesus. Kanskje hun ba om å få beholde meg.

Men sikkert måtte hun kjenne den herlighet som fylte rommet. Mor så hverken englene eller hørte sangen, men Gud hørte hennes bønner, så jeg ble frisk og fikk være hos henne. Nå er min kjære mor hjemme hos Gud, så nå hører hun og er selv med i sangen der hjemme.

Dette himmelske syn og kall har fulgt meg siden gjennom livet. Da jeg ble voksen kom jeg snart ut i verden, og da vil man jo likesom være stor kar. Jeg ville helst glemme det himmelske kall, men det er ikke godt å glemme slike evighets åpenbaringer. Det kom igjen og igjen, og ga meg hverken ro eller fred i verden. Kun hos Jesus er der fred.

Så kom endelig året og dagen da jeg ga mitt hjerte til Jesus — 1906. Var da kommet helt til Amerika. Det var gjerne slik i de dagene at skulle folk bli rike, måtte man til Amerika. Men så ble jeg frelst, og så sang jeg som det står i sangen:

Jeg er frelst, ja herlig frelst,
og jordens skatter er for hvem som helst.
Jeg bytter ei bort den skatt jeg fått,
For millioner, jeg har det godt.

Slik har jeg det fremdeles, for Gud forandrer seg aldri.

Fem år etter jeg var blitt frelst fikk jeg kall til Kina, altså året 1911. Og i 1916, fem år etter mitt kall, dro min hustru og jeg til Kina sammen med en hel del andre kjære venner som også skulle ut og fortelle hedningene at Jesus elsket dem. Vi var ialt ti personer i reisefølget og reisen gikk gjennom Sverige, Finnland og det store russiske rike.

Vårt opphold og virketid i Kina var 11 år første gang, men etter å ha vært hjemme en tid, reiste vi ut igjen for annen gang i 1932. Da reiste vi over Amerika og Japan — en meget lang reise over to verdenshav, Atlanterhavet og Stillehavet. Jeg kan ikke si det var stille den gang vi reiste over det, men det var det forferdeligste vær jeg noen sinne hadde vært ute i. Jesus hjalp så vi kom fram til den rette havn, og alt gikk bra.

Etter all denne reisingen er vi hjemme igjen. Vi kom til Norge i året 1937. Vi fortsetter fremdeles med å tjene både kinesere og alle folkeslag på jorden ved å be for dem. Bibelen oppfordrer oss å be for alle mennesker.

Til slutt skal vi samles hjemme i himlen hvor vi skal få høre englesang og musikk. Der skal også du og jeg få være med og synge og spille og prise Gud og Lammet, som kjøpte oss til Gud med sitt blod.

 

FRELST AV NÅDE
Av predikant Helmer Moger

Men da han som utvalgte meg ifra mors liv og kalte meg
i sin nåde, fant for godt å åpenbare sin sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om Ham blant hedningene, da samrådet jeg meg ikke med kjøtt og blod.
Gal. 1, 15—16.

Disse ord kom til meg nå da jeg skulle fortelle litt om min omvendelse og mitt kall.

Gud hadde i sin store nåde utvalgt meg til å få del i sin her-lighet allerede som liten gutt. Før jeg begynte på skolen kan jeg huske hvorledes Gud talte til meg, så jeg ofte begynte å gråte. Da ble det lagt et ønske i mitt hjerte om å komme til himmelen. Men likevel kom jeg ikke til bevisst liv i Gud før ved 23 års alderen. Det var en dag jeg aldri vil glemme.

20. januar 1911 var dagen jeg sa ja til Jesus av hele mitt hjerte. Jeg åpnet meg helt for Ham og ropte om syndsforlatelse. Å, hvilken forandring. Synden med alt sitt vesen forsvant fullstendig og jeg ble så glad og lykkelig. Nå visste jeg at jeg var blitt et Guds barn. Alt var tilgitt av uforskylt nåde. Frelsesverket var virkelig gått opp for mitt indre og jeg kunne fryde meg i den herlige frelse. Det var noe ånden gjorde klart og levende for meg, som før hadde vært en syndens trell.

Nå fikk jeg straks en innerlig lyst og trang til å fortelle andre om denne herlige opplevelse, så de kunne komme i besiddelse av det samme. Det var et brennende ønske i mitt hjerte at alle måtte få del i den herlige lykke som jeg hadde fått oppleve. Bare de ville gi sitt hjerte til Jesus.

Gud kalte meg til å reise med evangeliet og forkynne om Hans nåde til folket, og jeg svarte ja. Og ved Hans nåde har jeg — tross det mange ganger har sett svært vanskelig ut — forsøkt å vise noen veien til Ham som alene kan frelse. Inntil i dag har Han ført igjennom, så det har vært et underbart liv.

Har nå i tredve år fast reist rundt på de forskjellige steder og talt Guds ord. Det har vært et interessant liv. Hvis det skulle skrives ville det bli en bok full av gripende hendelser. Noen har tatt imot Jesus og blitt lykkelige, mens andre har forkastet og gått fortapt.

Under mine mange reiser har jeg kommet i berøring med mange snille venner. Det har ofte vært sårt å reise fra dem, men «Herrens venner ingen lunde skilles skal for siste gang». Snart skal alle som elsker Jesus møtes; for aldri å skilles. Da vil troskapslønnen bli delt ut og enhver få igjen etter sine gjerninger. Det vil bli stort å få møte igjen alle de sjele man ble kjent med her og som ga sitt liv til Herren. Da skal vi også få se evighetsfrukter av det arbeid vi gjorde her i tro på Guds løfter.

 

DET VAR HERREN SOM KALTE MEG
Av predikant K. Grønnet

I 1911 tok jeg hyre med en Sandefjords-skute som het «Fram»,
og det var på den tur Herren i sin nåde kalte meg. Mitt hjerte var hårdt og koldt, men Herren kunne frelse. Det var først gjennom en drøm Gud vakte meg. Jeg drømte at Guds folk ble tatt opp til himmelen, — og jeg fikk også være med. Når jeg våknet var jeg så glad, og siden fortsatte Gud å tale til meg gjennom mange forskjellige ting.

En dag vi lå og lastet ved en liten øy i Stillehavet, gikk jeg rundt på øya og gråt etter Gud. (Jeg var vaktmann da). Min bror som var tømmermann ombord spurte hva det var iveien med meg. En annen sa: «Nå har du sluttet å drikke, banne og røke, nå blir du vel snart en kristen også?»

Til det kunne jeg bare svare at det var hele mitt hjertes ønske.

Det var nok ikke dessverre før høsten 1914 jeg kom til Herren. Han kastet meg ikke ut, men frelste en synder som meg. Da det hendte var jeg ombord i en London-båt. Vi var nettopp gått ut fra Kapstaden på vei til Australia, og jeg hadde lagt meg om kvelden — så kom det en sterk lengsel etter Gud. Plutselig åpenbarer Gud Sin store nåde, idet jeg får se hva Kristus gjorde for meg på korset. Frelseren ble i ett nå levendegjort for mitt indre.

Å, hvor jeg ble glad. Frelst! — Frelst for evig ved troen på Jesus Kristus.

Jeg begynte straks å lengte etter å fortelle andre om denne herlige opplevelse og mitt første forsøk var i New Zealand i en by som het Norsewood. Det ble altså min første evangelietur.
Mitt ønske var å bli en nidkjær ordets forkynner, og Han som begynte den gode gjerning i meg, skal selv fullføre den til sin egen dag og stille oss fram uten plett eller rynke eller noe sådant.

All æren er Herrens!

 

MIN OMVENDELSE.
Av predikant Gustav Nyseter.

Skjønt jeg har vært religiøs så langt tilbake som jeg kan huske av mitt liv, ja endog en tid i mine barneår levet et nokså intimt liv med Gud, så var dog mine første ungdomsår aldeles ikke noe troessamfunn med Frelseren. Jeg mente også — som så mange andre — at talen om personlig frelse bare var noe folk førte som pent snakk på møtene. Man kunne jo ikke være sikker på den sak før man var død, mente jeg.

Min oppfatning ble dog forandret ved lesningen av en god bok («Et lykkelig liv»). Ja, hva mer, Guds Ånd benyttet seg av den boken til å vise meg min fortapte stilling. Alle mine bønner og andaktsøvelser ville ikke redde meg. Nå ble det en meget hård kamp i hjertets indre. Men den slags holdt jeg strengt hemmelig. I virkeligheten visste jeg ikke om noen sann troende som jeg kunne betro meg til heller. Å hvor jeg lengtet etter frelse! Og hvor jeg forsøkte å følge de anvisninger som var framsatt i nevnte bok, alle unntatt denne ene å bekjenne Jesu navn for mennesker. Om jeg ikke skulle greie å leve som en troende, ville skammen bli så meget større, hvis jeg bekjente Herren for mine kamerater.

Under 1 1/2 år i denne pinlige stilling gjorde jeg visstnok alt som sto i menneskemakt for å bli frelst. Somme tider — etter megen fortvilet kamp i det skjulte — syntes jeg nok det kunne kjennes noenlunde godt for noen dager. Men så klarte jeg ikke holde fast på det lenger, og da sank jeg gjerne ned i den mest triste fortvilelse. Enda bare omkring 20 år gikk jeg iblant og ønsket å få dø. Men døden var dog også en skrekk for meg med mitt ufrelste hjerte.

Ennå var det ikke blitt betingelsesløs overgivelse til Gud. Alt hva Herren forlangte av meg var jeg villig til å gjøre, alt, unntatt å bekjenne Ham for mine kamerater. Jeg var en slave av menneskefrykt.

Heldigvis ble nøden så stor at jeg måtte si: «Gjør med meg hva du vil, Jesus, bare du vil frelse min sjel».

Etter hvert fikk Helligånden levendegjort for meg at frelsesverket er fullbrakt. Dette brakte liv og fred til min arme sjel, og jeg var nå villig til å bekjenne med min munn. Rom. 10, 9, 10. I førstningen var det med skjelvende stemme jeg sa noe til kamerater og slektninger om Jesus. Men straks vokste frimodigheten, ja også gleden i Gud. Hvor forundret jeg ble da jeg oppdaget at jeg likevel kunne bli så sjeleglad, jeg som hadde trodd at jeg måtte oppgi all ungdomsglede og livslykke. Dette var noe som jeg snart ønsket fortelle til andre.

Før et år var gått hadde jeg begynt å tillyse offentlige møter i min hjembygd, Osen i Østerdalen. Skarer samledes, noen rimeligvis av nysgjerrighet, men andre også med spørsmål i sin sjel etter Herren.

Over 30 år er nå gått i denne velsignede Mesters tjeneste, og tusenvis møter har jeg holdt. Men de første bare kvarttimelange vitnesbyrd om den innfunne frelse vil aldri kunne glemmes av nedskriveren — en synder frelst av bare nåde.

 

HERREN BEVARER I ALLE ALDRE
Av predikant A. Andersen

Da jeg av flere er bedt om å skrive litt om min omvendelse og gjerning i Herrens vingård, vil jeg med glede gjøre det, om jeg også på denne måte kan forherlige min Herre og Mesters navn. Det ville være godt om det kunne være til fremme for hans sak på jord.

Jeg ble frelst i mitt 24. år, altså for 46 år siden. Kan gi Jesus Kristus det vitnesbyrd at han kan helt tilfredsstille barndom, ungdom, manndom og alderdom.

Jeg ble straks etter min omvendelse bedt av brødrene på stedet å ta del i søndagsskolen, hvilket jeg hadde stor lyst til, og var aktiv med der i 4 år, men der på stedet var det en eldre predikant som ville jeg turvis skulle være med ham ut i ordets tjeneste, men jeg svarte at jeg ikke hadde fått kall til det, men han svarte: Du kan vel være med hvis Herren er med og stadfester ordet. Det er vel kall godt nok. Slik var begynnelsen av min virketid.

Har nå i noen år reist rundt omkring i vårt land med dette herlige frie evangelium og sett Gud stadfeste sitt ord med de medfølgende tegn. Det er en stor opplevelse å få være med i denne gjerning.

 

I JESU TJENESTE
Av misjonær P. A. Evenstad.

Gud kalte på meg allerede i mitt 7. år. Så jeg tror om noen kunne ha ledet meg til Gud ville jeg ha  vært frelst fra min tidligste barndom. Der var ingen søndagsskole på mitt hjemsted, så jeg var ikke så heldig som mange er idag. Tenk hvor mange velsignelser man går glipp av når man går borte fra Gud. Gud kalte atter på meg i mitt 20. år, og da ga jeg Jesus mitt hjerte, og min glede var ubeskrivelig, og en salig fred fylte mitt hjerte. Lykken den varer fremdeles ved. Pris skje Gud!

Søndag 5. juli 1898 var jeg sammen med en flokk ungdom på tur til Sognsvannet. Dit hadde også en del unge menn fra byen møtt opp og begeistret som de var for frelsen i Kristus holdt de møter og ropte ut evangeliets budskap også der. De leste om en ny himmel og en ny jord som Gud skulle berede, og priste Gud for at de skulle få være med der. Mens jeg sto og lyttet på dem kom det til meg: Disse har håp; men hva har du? Jeg måtte innrømme at jeg intet framtidshåp hadde og resultatet ble at jeg gikk inn i skogen og ropte til Gud: Er det noen Gud, så svar meg og frels meg.

Da de gikk hjemover bruste tankene i mitt indre og jeg gikk mest for meg selv. Som jeg gikk der i tanker lød plutselig en røst: Tro syndenes forlatelse! Da gikk det opp for meg at jeg var en synder og behøvet forlatelse for mine synder.

Da jeg erkjente at jeg var en synder gjorde Guds ånd det klart for meg at Kristus kom til verden for å frelse syndere. «Han er såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham for at vi skulle få fred og ved hans sår har vi fått lekedom.» (Esaias 53, 5). Jeg forsto da at Kristus hadde gjort alt så det var bare å tro på ham. Jeg trodde meg frelst der på landeveien.

Da jeg kom inn i byen fikk jeg følge med min bror som var frelst. Han kjente godt til min tvilende stilling og nå ville jeg gjerne få sagt til ham at jeg var blitt frelst, men visste ikke på hvilken måte jeg skulle få sagt det. Så spurte jeg ham: «Er det sant at Kristus kom til verden for å frelse syndere og at Kristus døde for oss?» «Ja,» det er så,» sa han. «Da er jeg frelst,» sa jeg. Han så på meg, studerte muligens på om det var spøk eller alvor. Men pris skje Gud! Det var alvor. Vi gikk hjem hvor vi bodde og priste Gud til langt på natt. Jeg husker min bror leste: «Den som sår med gråt skal høste med frydesang.» Senere ble jeg med i en sangforening som sang på møter og sjukehuser og deltok i noen år i Treiders virksomhet. Jeg fikk en skrikende trang etter mere fra Gud og da jeg leste om br. Barratts opplevelser i Amerika forsto jeg at det var nettopp hva jeg behøvde. I 1906 var jeg på det første møte br. Barratt hadde i Studentersamfunnet og ble overbevist om at dette var fra Gud. Den 29. desember 1906 møtte Gud meg på en underfulll måte i Torvgaten 7. Han fylte min sjel, ånd og legeme med sin guddommelige kraft. Ble nå utstøtt av den forsamling som vi tilhørte og siden har vi fått være utenfor med Jesus og kan si som sangeren: «Og kor eg kjem i landet, og ferdes ut og inn. Eg vener finn som aldri fyr; fyr no er Jesus min.»

I 1907, på den første utflukt som vennene i Torvgaten 7, Oslo, hadde til Holmsbo, ble min hustru og jeg begraven med Kristus. Et skritt vi aldri har angret. Vi var i alt 39, så vidt jeg husker, som ble døpt samtidig. Mange av dem er allerede hjemme hos Herren, deriblant våre elskede brødre Ole Andresen og misjonær Engstrøm.

På et møte i Torvgaten 7 i året 1910 talte Gud til meg om å reise til Africa som misjonær. Jeg sa: Jeg er uskikket til denne gjerning, men da talte Gud i dypet av mitt hjerte og sa: «Jeg vil gå fram for ditt åsyn, bakker vil jeg gjevne for deg, dører av kobber vil jeg sønderbryte, bommer av jern vil jeg sønderhugge og jeg vil gi deg skatter som gjemt på lønnlige steder; for at du skal erkjenne at jeg er Herren som kalte deg ved navn, Israels Gud.» Da svarte jeg at jeg ville reise, men det første som kom for meg var hva min hustru ville si. Da jeg kom hjem sa jeg til min hustru: «Gud vil at jeg skal reise til Africa.» Hun svarte: «Ja, Gud har også kalt meg.» Vi ble da enige om å reise ut i tillit til Herren alene, uten å be mennesker om hjelp. Vi skulle begynne her hjemme først og ikke fortelle noen om vår stilling.

Vi hadde en liten forretning, men det var ikke tale om å få solgt den, da det var nedgangstider. Vi måtte gi den bort og våre eiendeler ble realisert til meget lave priser, så da alt var solgt hadde vi ikke nok til reisepenger engang. Det kom ut det rykte at vi hadde fått så meget for forretningen at vi hadde mere enn nok til reisepenger. Vi lot ryktet være. Vi skulde stole på Herren og han kjente vår stilling.

Vi bestemte oss for å reise med en båt som skulle gå om 14 dager. Den skulle gå 17. mai 1911 og vi betalte litt på forskudd for å sikre oss plass. Den første uken gikk og den andre uken helt til søndag og tirsdag skulle båten gå og vi hadde ikke fått en øre engang. En bror hadde bedt meg si ifra når vi skulle reise, da han ville sende med oss en pakke til sin sønn i Johannesburg. Da jeg kom til ham begynte han å advare meg på det innstendigste at jeg ikke måtte reise til Africa på denne måten. Det kunne gå for en ungkar, men ikke for en mann med familie. Ja, det ble ikke stor oppmuntring å få der. Da jeg kom hjemover kom Satan og sa: «Nå har dere stelt dere fint. Vennene vil komme på brygga og dere får ikke penger.» Jeg syntes nok det så sørgelig ut, men henviste til ham som vi hadde satt vårt håp til.

Da jeg kom hjem kom min hustru gledestrålende og fortalte: Det har vært en søster her med fem kroner! Vi bøyde våre kne og priste Gud for at han hadde begynt å besvare våre bønner og at han nok ville skaffe oss det vi trengte, og ba Gud velsigne søsteren og det har han gjort. Hun er for flere år siden forfremmet til herligheten. Så begynte det å komme inn midler og vi var lykkelige alle tre, min hustru, vår lille datter Jenny og jeg da vi fra dekket av den båt som skulle føre oss til bestemmelsesstedet kunne vinke til avskjed med de mange venner som var møtt fram for å si farvel og ønske oss Guds velsignelse. En måned etter gikk vi i land i Africa.

På toget mellom Hull og London spurte vår lille datter: «Er vi snart i Durban?» Alle i kupeen fikk seg en god latter. Vi hadde jo over 6000 mil igjen.

Men det var dette jeg ville nevne: hun var så trygg. Det var det samme hvor det bar hen når hun hadde mor og far med. Det var en god prediken for oss. Vi kunne dø og svikte, men vår trofaste Gud og Far kunne ikke svikte eller dø. Det brakte også oss til å være trygge, skjønt vi følte oss ikke særlig store da vi nærmet oss Afrika med 1 engelsk pund (ca. 10 kroner) i lommen og ingen kjente å gå til. Vi gikk og spaserte på dekket den siste aften før vi kom til Durban og vi undret på hvor vi skulle være neste aften. Men Gud ordnet alt. Pris skje hans navn!

Vi stanset i Durban i noen måneder. Så reiste vi til Volksrust hvor vi skulle fortsette med å lære språket og passe en misjonsstasjon for en misjonær som skulle reise hjem. Mens vi var der ble vår lille datter frelst, hvilket gledet oss meget. Men på det økonomiske hadde vi en av våre største prøvelser. Jenny gikk på en engelsk skole i byen og vi bodde på misjonsstasjonen utenfor byen. To av hennes skolekamerater hadde fått rede på at det var hennes fødselsdag og ga henne 2 shilling, som hun skulle kjøpe seg en ting for selv. Men hun kom uten å kjøpe noe. Min hustru gikk for å møte henne, da hun syntes hun måtte være litt hyggelig mot henne den dagen. Vi kunne jo ikke kjøpe eller lage noe godt til henne. Det første Jenny sa da hun møtte sin mor var: «Nå skal pappa bli glad; jeg har fått 2 shilling!» Så kjøpte vi mel og bakte brød og da det var oppspist og vi intet hadde å kjøpe for kom det en pengeforsendelse fra Oslo — og vi måtte prise Gud for utfrielsen. Gud hjalp og ledet dag for dag. Omsider havnet vi i Swaziland hvor vi følte Gud ville ha oss. Her begynte vi å virke etter beste evne og Gud virket så mange kom til troen, både gamle og unge; også mange barn kom til troen og det var underbart å se hvorledes Gud kunne få skikk på dem.

I oktober 1914 fikk vi oss en hytte av bølgeblikk, 12X12 fot stor, hvor vi bodde et år. Vi begynte straks å lage teglstein og la grunnvollen til vår første misjonsstasjon i Swaziland. Misjonsstasjonen kalte vi Edwaleni som betyr klippen og begynte samtidig å vitne om vår dyrebare frelser.

Da ingen kunne hverken lese eller skrive begynte vi å holde skole for dem og tenkte at det også var en anledning å vinne dem for Gud. De kom noen ganger, men så spurte de om de kunne få 6 pense (ca. 50 øre) om dagen, så skulle de komme. Da de ikke kunne få noe for det ble de borte. Vi gikk da rundt i krålene i landsbyene og vitnet for dem. Det gikk ikke mange måneder før de første overga seg til Gud og snart ble det på flere steder en flokk, som hadde valgt Herren og da fikk de interesse av å lære å lese og vi måtte begynne flere skoler. Det var menn helt opp i 50 års alderen som lærte å lese og skrive.

Vi syntes nok at det var liten frelsesfryd iblant dem og tenkte: Kan det ikke bli noe mere av den blant dem? Det ble et stadig bønnerop til Gud for dem. Så kom Gud og utgjød sin ånd over dem og da ble det jubel og fryd så det kunne høres lang vei. Store ting har Herren gjort. Ham tilkommer all ære. Herren la selv dem som lot seg frelse til menigheten og i Kristi gjenkomst vil det virkelige resultat vise seg.

Mange er allerede hjemme hos Herren som vi så frydet seg i Jesus midt i døden og gikk seirende hjem. I sannhet har Herren oppfylt sine løfter som han ga oss da vi dro ut.

Kunne fortelle mye interessant, men artikkelen ville bli for lang. Skal bare nevne en liten gutt som var ca. 11 år. Han overga seg til Gud, og da han ble døpt, fikk han navnet Sefania. Han var så lykkelig, — rent en pryd, og flink på skolen. Når det var vitnemøte var han gjerne den første til å stå opp og vitne. Men han var fattig på disse jordiske ting og han måtte bort og gjete for å tjene penger, så han kunne få kjøpt seg et ullteppe. Det er en stor rikdom for en gutt i hans alder å være eier av et teppe. Mesteparten er gla for å ha en sekk over seg om natten.

En tid etter kom han hjem med sitt nye teppe og var strålende. Ingen kunne tenkt at nettopp dette teppe skulle bli hans likkiste, men just så ble det. En dag fikk vi bud at Sefania var sjuk og at vi måtte komme, da han var svært dårlig. Da vi kom fram så vi at han ikke hadde lenge igjen. Det satt fullt av hedninger der og en medisinmann holdt på å gi ham medisin. Da vi begynte å be til Gud var Sefania snart oppe på kne, og dere skulle ha hørt ham prise og takke Gud for frelsen og be for sine slektninger. Et kvarters tid etter gikk han lykkelig hjem til Jesus og når han ikke kunne tale lenger rakte han hånden opp mot himlen som tegn på at han skulle dit.

Dette er et av de mange vitnesbyrd om hva evangeliet kan utrette blant hedningene.

 

DA JESUS GIKK AV MED SEIREN
Av predikant E. Skoie.

Jeg er født 2. desember 1883 og mitt barndomshjem, Skoie,
ligger en mils vei fra Mandal. Allerede i skoledagene var jeg kalt av Gud. Husker særskilt en gang jeg bøyde kne ved veikanten og ba til Gud. Å be var nemlig noe jeg hadde lært hjemme, da jeg hadde en bedende mor. Hun var en elskelig sjel, og hennes bønner og formaninger har alltid stått for meg. Lykkelig sjel som har troende foreldre.

I 15 års alderen kom jeg til Mandal i malerlære. Der overvar jeg et møte i Frelsesarméen hvor jeg overga meg til Gud.

I 1902 reiste jeg over til Amerika og fortsatte også der å delta i møtene, men oppnådde aldri en full frigjørelse fra synden. Rom. 6, 22. Mitt liv som kristen ble derfor meget mangelfullt.

Da jeg var 20 år kom jeg bort fra Gud. I hele 6 år drakk jeg av denne verdens sprukne brønner og visste meg glad, mens mitt hjerte var nær ved å briste. Da jeg var 26 år kom jeg på et møte hvor predikantens tekst var fra Salmen 142, 5: «Der er ingen som spør etter min sjel». Jeg var dypt rørt, og gikk hjem bestemt på å gi meg over til Gud. Men tross denne bestemmelse tok det ennå to uker under fryktelig kamp innen jeg bestemte meg. Det var sterke makter som stred og uroen i mitt hjerte var stor. Dog øynet jeg utfrielse og frelse for min arme sjel, — hos ham som alene kan gi lykke.

Lys og mørke stred. Hvem skal han tilhøre? Jo, Jesus gikk av med seiren. Halleluja! Nå er jeg frelst og fri. Nå begynte livet å få en helt annen mening.

Jeg reiste straks etter en tur til Kanada. Der deltok jeg i en engelsk forsamling og ble døpt med den bibelske dåp. En tid etter reiste jeg til West Orange hvor jeg var i et år.

I 1913 reiste jeg hjem til Mandal. Her fortsatte jeg å vitne om Gud i Indremisjonen. Jeg kjente da kallet til å reise som predikant. Fikk så ansettelse i Finnemisjonen og siden i Indremisjonen. Følte meg dog ikke fri.

Men en dag kalte Gud meg ut fra partiene, og så begynte vandringen i tro. Og Gud være lovet; løftene har holdt for meg nå i flere og tjue år. Familien har vært stor, men Gud har oppholdt oss alle. Det er alene Jesus som skal ha æren for det. Er vi utro, så er dog han trofast, ti han kan ikke fornekte seg selv eller svikte sine løfter. Når vi hviler trygt i Gud og stoler på ham, kommer vi aldri på skam. David kunne si: «Jeg har vært ung og blitt gammel, men aldri har jeg sett en rettferdig forlatt eller hans avkom søke etter brød.» Gud vil aldri svikte sine barn, men stå nær under alle forhold.

Jeg vil på det beste anbefale min trofaste Frelser til alle. Han har mer korn enn Josef hadde, og mer herlighet enn Salomo. Jeg har Gud og jeg har nok, — ja, mer enn nok. Kan si som Jabok: «Nå da jeg har alt». Amen.

 

DA JEG BLE LØST OG FRIGJORT
Av predikant Karl Bryntesen.

Jeg er født i Rølanda i Sverige i året 1876. Kom med mine
foreldre og fire søstre til Norge i 1878 og vi bosatte oss på en liten husmannsplass under gården Rørholdt i Bamle. Mens vi bodde der ble mine tre brødre og 2 søstre født. Den første døde straks, men den andre levet til hun var seks år gammel og døde av en blodforgiftning etter tre ukers sjukdom. Jeg var da fjorten år gammel og den eldste av de barn som da var hjemme og jeg måtte derfor passe meget på min lille sjuke søster, da min bror var meget opptatt med å stelle huset, barna og fjøset.

Der ved min lille søsters dødsleie ble jeg sterkt påvirket av Gud gjennom henne. Hun ba meg å synge og be til Gud, hvilket jeg også gjorde. Selv ba hun meget til Jesus, og hun hadde lært å lese så hun kunne flere sanger utenad.

En av dem sang hun flere ganger på sitt dødsleie og det var den meget kjente:
«Livet forsvinner i hast som en drøm, år etter år iler bort. Livet henrinner lik brusende strøm, skyndsomt det iler så fort», osv.

Ofte ropte hun på sin mor og oppfordret henne til å be til Gud, hvilket mor alltid gjorde, (våre foreldre var troende statskirkefolk).

Å, hvor Jesus føltes nær der ved den lilles dødsseng, og jeg bestemte meg for å overgi meg til Herren da, men det ble ikke noe virkelig gjennombrudd. Også i otte års alderen var jeg sterkt kalt av Gud og ba den gang meget til Gud, men det ble ikke noen hel overgivelse til Gud. Men hvor ofte har jeg ikke angret på at jeg ikke ble hos Jesus ifra da av. Tenk, hvor herlig det ville ha vært å tilhøre Jesus helt ifra otte års alderen. Men jeg gikk bort fra ham og ut i synden.

Jeg ble konfirmert, men fortsatte i synden. Så plutselig en dag mens jeg arbeidet i skogen vekkes jeg til ettertanke og da syntes det meg som om alt håp om frelse for meg var ute. Jeg måtte allikevel rope til Gud om frelse, men tiltross for alt dette ble jeg ikke løst. Det var sterke bånd som bandt meg til synden og verden — og slik gikk jeg en lang tid. — Jeg syndet, og jeg gråt og ba om utfrielse, men når ikke jeg var villig til å gi avkall på synden, så kunne Gud ikke få frelst meg.

Så er det en dag jeg igjen er opptatt med arbeid i skogen. Det var i mars 1900. Solen skinte så vakkert der oppe i skoglien, jeg stanser mitt arbeid og lar mitt liv passere revy for mitt indre øye. Å nei, hvor det så mørkt ut — jeg tenkte: Alle andre kan nok bli frelst, bare ikke jeg. Men så kom det Jesu ord til meg: «Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut». Johs. 6, 37. Å, da svarte jeg med ett: Jesus! er det sant at du ikke støter den ut som kommer til deg, så vil jeg komme nå? Og jeg bøyde mine kne der i sneen og ga Gud mitt hjerte og ønsket å tilhøre ham helt. Han ga meg visshet for at jeg var Guds barn, og ved hans nåde får jeg fremdeles tro at jeg er hans. Lovet være hans hellige navn!

Herren har vært trofast og har aldri sviktet, det kan jeg vitne om ham. Og jeg vil anbefale ham av hele mitt hjerte til enhver som vil bli lykkelig både for tid og evighet. Så var det litt om predikantkallet.

Like fra min barndom følte jeg en underfull dragelse, en lengsel etter å bli frelst og bli en evangeliets forkynner. Og det var ikke så lenge etter at jeg var frelst før jeg begynte å vitne om min frelser.

I 1902 ble jeg gift. Min hustru var blitt frelst noen år før jeg ble det. Vi var således begge frelst før vi ble forlovet og da vi giftet oss tok vi Jesus med oss inn i vårt nye hjem. Jeg fikk plass som gårdsbestyrer hos en brukseier Schweigård, Kragerøy, på en av hans eiendommer helt ved Kragerøy, hvor vi var i 10 år. I den tiden deltok jeg regelmessig i møtene i Methodistkirken i Kra-gerøy. Fikk fullmakt som formaner, og ble senere oppmuntret til å lese til lokalpredikanteksamen. Jeg tok dette til følge og fikk fullmakt som lokalpredikant og fortsatte som sådan i mange år.

Så søkte jeg plassen som bestyrer av Sannidals gamlehjem i 1912, hvilken stilling vi mottok om høsten samme år. Vi var der i fire år og hadde den glede å se flere av de gamle vunnet for Herren i den tiden. Så ble jeg sjuk i 1916 og måtte slutte der og vi flyttet til Andebu ved Tønsberg, men kallet til å ofre meg helt for predikegjerningen var der fremdeles.

Ved nyttårstider 1917 ble jeg alvorlig sjuk, og var flere ganger døden nær, og måtte holde sengen helt til påske. I den tiden ga jeg Gud det løfte at hvis jeg ble frisk igjen, ville jeg gå ut med evangeliets budskap. Men det gikk enda en tid før jeg våget meg ut som helt fri predikant.

Den første tid reiste jeg for methodistkirkens hjemmemisjon. Men så ble dåpsspørsmålet klart for meg, og jeg gikk ut av methodistkirken og lot meg døpe. Og ved Guds nåde har jeg fått virke omtrent uavbrutt i toogtjue år, derav i 16 år som helt fri evangelist. Og ved Guds store nåde har jeg hatt den glede å få være med å føre ikke så ganske få sjeler til Jesus.

I fjor vinter ble jeg på grunn av sjukdom hindret i arbeidet ca. 4 måneder, men så reiste Jesus meg opp igjen, og nå er det mitt begjær og min bønn til Gud om å få lov til å fortsette å virke til Jesus kommer, eller å falle med sverdet i hånd.

 

DA SPONBUKT BA TIL GUD FOR MEG
Av predikant H. I, Ersrud.

Ja, det går så langt tilbake som til 18. januar 1909. Er født på Enebaknesset 31. oktober 1888 og oppvokset i et kristent hjem. Der var mange ganger predikanter hos oss og min bestefar var også predikant, ved siden av sitt gårdsbruk og garveri.

En gammel predikant fikk særlig stor plass i mitt barnehjerte, for etter møtet satte han meg på sitt fang og fortalte meg en interessant historie, og så fikk han det vitnesbyrd av oss, at det var en predikant som det var greie på. Det var fordi han også hadde litt tid å avse for oss små, og det ble et minne som har fulgt meg i livet.

Da min bestefar lå for døden, fikk jeg som 15 års gutt et uutslettelig inntrykk av Guds ord, som en sikker grunn å leve og dø på. Da læreren, Aug. Ruud, leste for bestefar fra Joh. 14, 1—3, så strålte bestefar og utbrøt: «Så er det rom også for meg», og 4 timer etter sovnet han inn.

Nå var det helt klart for meg, at om jeg ville se bestefar igjen, måtte jeg bli frelst. På min 18 års dag hadde jeg et sterkt kall fra Gud, men heller ikke da ble jeg frelst. Høsten 1908 kom kallet igjen, og jeg ble meget urolig for min ufrelste sjel. Denne gang ble uroen større og større, inntil jeg 18. januar 1909 sank ned for nådens trone, og predikant S. Sponbukt ba til Gud for meg. Det var på Glansås i Båstad, og så brøt vekkelsen ut på Enebakknesset.

Br. Sponbukt ble brukt av Gud til stor velsignelse der på stedet.

Høsten 1909 kom jeg i berøring med en videregående forkynnelse, idet jeg ble kjent med brødrene J. Kiserud, K. Schoug og E. A. Nordquelle, og forsto der var mer å få hos Gud. Jeg ble ført inn i et innerlig bønneliv, og trangen øket etter helt hengivelse til Gud, og hel død over selvlivet. Jeg forsto godt at det var større opplevelse å oppnå og at Gud kunne gi en særlig kraft til tjenestegjerningen til den som som ville ofre seg for ham. Trangen var der, og min innerlige lengsel å oppnå mer av Herren ble oppfylt.

Påskedagen 1910 opplevde jeg hva vi kalte det: en dåp i Den Hellige Ånd, og talte i tunger og høylydt priste Gud. Kall det hva du vil — enten dåp eller fylde — men det var i all fall klart for meg: Jeg hadde mottatt kraften av Den Hellig Ånd. Halleluja!

Begynte straks etter min omvendelse å vitne om Guds herlige frelse, og høsten 1915 reiste jeg ut med evangeliet. Nå har jeg besøkt mange plasser, og er fremdeles i arbeid for Herrens rikssak. Halleluja! Markene er hvite til høst, så det er behov for arbeidere. Gud vil ha oss i sin tjeneste, men vi må være ivrige og ildnet av Herrens ånd. Da reddes sjeler, og vår store arbeidsherre føler velbehag ved vår innsats for denne store rikssak. Gud velsigne oss alle til å arbeide mens det er dag.

Dette er noen spredte tanker om min frelsesopplevelse og litt om hva Herren har gjort for meg. Det største av alt er at han holder oss oppe dag for dag og bevarer oss i sin store nåde.

 

DA TORKILD RASMUSSEN BA OM EM SJEL
Av predikant Kristian Skipperud.

Jeg er født i Skiptvet, en bygd som ligger et par mil nord for
Sarpsborg. Mine foreldre var troende og det var ofte møter hjemme, ja, også brødsbrytelse ble praktisert. Jeg husker hvilket skarpt skille det var mellom verden og de troende, for når møtet var slutt og det skulle være brødsbrytelse, så gikk alle de ufrelste og kun de troende ble igjen. Jeg synes det var en meget alvorlig handling og jeg synes godt om at kun de troende praktiserte det, og jeg voktet meg vel for å gå til alters i min ufrelste tilstand. Min far leste ofte høyt i Bibelen og ba høyt til Gud, så det var ikke vanskelig å høre bønn og bibellesning selv om det ikke var møter; og det gjorde et kraftig inntrykk på meg.

Jeg følte meg alltid likesom stillet inn for Guds ansikt som en stor synder der kun fortjente en evig fortapelse og min største lengsel var å bli en kristen, og jeg likte meg tilsynelatende godt blant kristne som bøyde kne og priste Gud og hvor nådegavene ble brukt som det står i 1. Kor. 12.

Jeg reiste tidlig ut fra hjemmet, kun 15 år. Gikk lite på møter, men mest på dans, kino og andre ting som dro meg. Men Herren var alltid etter meg så jeg var ikke tilfreds i mitt indre. Jeg visste meg glad i vennenes rad, mens hjertet var nær ved å briste; men det var det ingen som visste.

Husker en gang jeg var på dans at Gud kalte på meg. Ønsket da å ha vært predikant i stedet for å være i denne syndens larm. Det ble heller ikke så lenge før en vekkelse brøt løs og gammel og ung kom til Gud. Husker særlig Torkild Rasmussen — som nå er i Kina — ba at Gud måtte frelse en sjel den aften. Det var den 7. mars 1913. Da var det jeg bøyde mine kne og ba Gud frelse meg, for jeg forsto jeg var fortapt uten ham. Herren frelste meg og ga meg en herlig fred og glede og fylde av den Helligånd, så jeg talte med andre tunger som på pinsefestens dag. Jeg mistet totalt lysten til mine gamle fornøyelser og jeg kjente nå at jeg ikke behøvde verdens usle og sprukne brønne. Min far gråt av glede da han fikk høre at jeg var frelst.

Det er nå 21 år siden jeg kom til Finnmark og har av Herrens nåde fått vært en liten arbeider i Hans vingård, og han har vært trofast og hjulpet i alt. Priset være Hans navn.

 

FRA DANSEPLASSEN TIL ORDETS FORKYNNER
Av predikant Odmund Hushovd.

Jeg er født 23. mars 1899 i Åmli i Aust-Agder. Jeg var så heldig å ha en troende snild bestemor som ba meget til Gud for meg, og som også lærte meg å be. Allerede i to års alderen hadde hun lært meg «Fader Vår», for jeg hadde så lett for å lære utenatlekser. Det er en og tjue år siden hun døde, og er nå hjemme hos Herren. Men jeg synes enda jeg kan se henne og høre hennes stemme.

. . . .Da jeg en gang reiste hjemmefra og skulle bort for å gjete, sa hun: «Nå er Jesus med deg.» Jeg kjente at hun mente det så vel, men trodde at hun tok feil i det at jeg skulle ta Jesus med. Da jeg ble frelst forsto jeg at hun hadde rett.

Jeg kjente mange ganger Guds ånds dragende makt på mitt hjerte, helt fra barndommen. Husker spesielt en gang i tolv års alderen hvor jeg følte meg syndig og redd for døden og dommen. Jeg gikk inn i skogen og la meg på kne og ropte, gråt og ba om syndernes forlatelse, og straks følte jeg meg trygg og glad igjen. Ville gjerne være med ungdommen på dans og lek, og spilte endog til dans, enda jeg bare var 13 år gammel.

Sommeren 1914 kan jeg huske at jeg følte meg sterkt kallet av Gud, men det var først om våren 1915 jeg begynte å be til Gud om å bli frelst. Hadde ikke lyst til at noen skulle vite om det, for jeg skammet meg for Jesus. Jeg forsto da at jeg ikke kunne bli frelst hvis jeg fortsatte å skjule det, men nettopp ved den tid fikk jeg høre at det skulle være en fest der på skolehuset, og jeg bestemte meg for å gå dit og bøye meg og vise at jeg ville bli frelst. Jeg kom på festen og overga meg til Jesus, men da fikk jeg kjenne at det ikke var så lett å bøye kne offentlig som jeg hadde trodd, men det ble dog så meget herligere etterpå. Pris skje Gud! Dette var en ukes tid før påske 1916, da jeg var 17 år gammel.

I mange år deltok jeg på hjemlige trakter med sang og vitnesbyrd, men da jeg i 1927 hørte br. Thor Sørlie spille på sag ble jeg så interessert at jeg kjøpte meg en selv å begynte å spille. Vintrene 1929 og 30 var jeg med br. Bryntesen i bygdene i Telemark og Sætersdalen og skarene samlet seg om Guds ord over alt og noen overga seg til Gud. Jeg hadde i mange år hatt trang til å reise å vitne om min Frelser, men følte meg så uverdig og uskikket.

Vinteren 1932 var jeg med br. Thoresen i Østerdalen, Eidsvoll, Hurum og flere steder, og sang og spilte og vitnet om Jesus; og siden den tid har jeg stadig reist med Guds ord. Mine foreldre er også frelste for lenge siden, likeså flere av mine søsken. Lovet være Gud!

Det lønner seg å tro på Gud, for han har sagt at hele vårt hus skal bli frelst.

Nå har jeg reist endel år med evangeliet og Herren har vært en trofast hjelper. Han har vært min trøst og styrke gjennom årene, og vil vise sin store nåde og barmhjertighet også den tid jeg går imøte. Ved å stole på Herren kommer vi ikke på skam.

 

DA UNDERET SKJEDDE
Av predikant O. Kjellås.

Under Frelsesarmeens møter på en gammel dansesal (Kaisalen) oppe ved Sagene i Kristiania, som det het den gang, kom jeg for første gang under ordets forkynnelse. Jeg var da kun i tolv års alderen. På et av disse møter var det at den store blinker — Jesus, kom med øksen i sin hånd.

I barndoms spede år hans stemme lød: Vil du bli min?

Da dirret jeg som tre i storm, og tårer falt som duggdråper ned.

Den dag av ham jeg blinket ble.

Hvorledes jeg ba og uttrykte meg husker jeg ikke, men jeg ble så glad at jeg sprang hjem og skulle fortelle mor og far nyheten. Ryktet om min omvendelse var allerede nådd hjem, og jeg ble langt fra vel mottatt hjemme. I mitt hjem var det ikke plass for noe som het kristendom og jeg ble derfor forbudt å gå på den slags møter. Vi hadde ingen bibel hjemme, da den slags ting var banlyst, og i dette miljø vokste jeg opp.

Jeg møtte motstand på motstand, ja til og med på skolen var det ikke noe bedre. Her måtte jeg til kryssforhør av både lærer og sokneprest og de advarte meg å gå på disse møter. Hvis jeg fortsatte med det ville jeg bli utstøtt av skolen og ble ikke konfirmert.

Påkjenningen fra hjemmet og at jeg ikke skulle bli konfirmert, ble et for stort offer for meg. Min lengsel var jo å bli voksen og komme ut i verden å tjene penger, så mine foreldre og søsken ikke skulle fryse og sulte mer.

Min største lyst var å bli sirkusartist, og det trenet jeg til helt fra min tidligste barndom. Da jeg var fjorten år gammel stakk jeg avsted, og kom blant dette folk, som mange idag regner for mindreverdige mennesker. Et folk som jeg elsker av hele mitt hjerte og som jeg har delt sorger og gleder med. Ved Guds nåde har jeg også sett at frelsen har blitt noe av dem til del. Med dette folk flakket jeg omkring fra sted til sted under livets mange og vekslende kår.

Ofte kom minnene for meg, og kanskje ikke minst i prøvelsens og sorgens bitre stunder, forlatt og glemt, — minnene fra den aften jeg bøyde mine kne og follet mine hender.

Etter mange års forløp, med et tilbakelagt liv i gjøgleri og spill, sto Jesus den store blinker der igjen, med øks i hånden sin. Hans røst den lød som klokkeklang? Jeg elsker deg, vil du bli min? Hvor skal du tilbringe evigheten lang?

Da våknet jeg som av en søvn.
Et lys omstrålte kom meg nær.
Jeg skue fikk min Frelser skjønn.
Da ropte jeg: Å ta meg som jeg er!
Et åndens sus igjennom rommet lød,
da øksen i sin hånd han svang.
Jeg fellet lå med blader, kvister, liv,
og evig liv jeg fikk i Ham.

Da skjedde det store under. Under over alle undre. Jeg hadde gjort mange sprang i mitt liv, men dette var det største. Dødsspranget fra død til liv. Et stup ned i kjærlighetens hav. Mitt indre ble fylt med jubel og lovsang, og som et tusen-tonet orkester strømmet lovsangen ut:

Kjærlighetens fine toner,
rene, — de gir livet harmoni.
Kjærligheten hjertene forener,
til et åndens symfoni.

I mange år har jeg nå fått reist omkring i bygder, land og by. Gud har vært trofast og jeg har vært tilfreds i Ham. I Jesus er mine tider lagt, også den kommende tid.

Ha takk min Jesus kjær,
du søkte meg på ensomt sted,
blant skogens mange trær,
ifra den dag av deg jeg blinket ble,
i barndoms spede år.
Og snart du løfte øksen vil,
det siste hogg så stort.
Fullendt jeg står, —
får skue deg min livets store drott.

Herren som begynte gjerningen i mitt liv vil selv fullføre den til sin egen dag. Han har vært en hjelper, veileder og trofast venn gjennom alle disse år og vil også være en hjelper og beskytter den tid som er igjen. Ingen kan bli skuffet på Jesus, men alle må gi ham det vitnesbyrd at han er en trofast venn uten svik og funnet i nøden å være såre stor.

Mine tider er i Herrens hånd. Om det er få eller mange virkedager igjen, vil jeg ofre dem i Herrens tjeneste og til min Mesters bruk.

 

DA JEG GA MEG SELV SOM ,,KOLLEKT»
Av predikant Einar J. Christiansen.

«— — — Men også I skal vitne,» sa Jesus, og det er med stor glede jeg har anledningen til i korthet å fortelle litt om hvordan jeg fikk motta frelsen i Jesus, og kallet til å bringe budskapet om denne frelse videre, — til jordens ytterste ender.

Født i Drammen i 1884 vokste jeg opp i et godt hjem. Mine foreldre var ikke troende, men sammen med mine søsken ble jeg likevel tidlig sendt til søndagsskolen. Bestefar — mors far, var en troende av Franzons venner; og så var jeg så heldig å få som lærerinne, de første fem år av min skolegang, en gudfryktig og meget snild dame, som ble min velgjører og venn i mange år — til hun døde. Under denne påvirkning er det klart at jeg tidlig forsto at synd — var synd, at frelse var nødvendig — og at veien til frelse og fred var Jesus.

En gang var jeg med mor på en fest. Under festen ble det tatt opp en kollekt til misjonen — Guds store rikssak. Jeg husker så godt da kollekt-kurven kom, og mor la sin skjerv i den, og — idet den gikk forbi meg — jeg hadde hverken pengepung eller ører i lommen, men jeg ønsket av hele mitt hjerte å gi Gud noe igjen, og «så opp» til Gud, slik inni meg, og sa omtrent slik: «Kjære Gud, Du vet at jeg gjerne vil gi deg noe til hedningemisjonen, men jeg har ikke noe — uten meg selv, men vil du ha meg så legger jeg meg selv i kollekten, — — —  Amen!» Dette kom så spontant, og jeg mente det. Og Gud tok imot. Senere har jeg lest om liknende tilfeller, men dette var ikke noe lånt eller kopiert, men var helt nytt og originalt.

Ikke lenge etter kom en av D. N. M.’s misjonærer (frk. Emma Dahl) hjem på besøk fra Madagaskar. Hun fortalte om misjonsarbeidet blant «Gasserne» så gripende, at jeg i min barnlige iver gikk og tigget sammen endel pene småting og holdt en «basar» hjemme, som innbrakte kr. 40.00, som jeg husker at jeg var hjerteglad og  — stolt (dessverre) ved å bære fram og legge på alteret i kirken da det var offer til Madagaskar-misjonen.

— Frelst? — —  Nei. Mange var nok de ganger jeg stakk meg bort, her eller der, og ba til Gud, men det ble ikke til mer. Og årene gikk. Da jeg skulle konfirmeres sa jeg til min far at jeg ikke ville «lyve for presten». «Ja, ja, guten min, ser du det sån, så si det til presten du,» sa far, « — —  jeg hadde nesten ikke trodd at du hadde såpass tanker». Jeg sa det til presten, som var en meget elskverdig mann og som på konfirmasjonsdagen oppe ved alterringen stanset et øyeblikk foran meg la sin hånd på hodet mitt, og sa intet, men gikk til den neste. Å! men jeg ville så gjerne si ja til Jesus og bli Hans — men det ble ikke til noe den gang heller.

Jeg ble tidlig gift. Som ganske unge og nygifte gikk min kone og jeg til noen møter i Indremisjonen. Professor Hallesby var ung kandidat den gang, og han talte ved disse møter. En kveld talte han om «Valgets ord», skilleveien — enten eller. Du må selv avgjøre — vil du?
— Om jeg ville? Å! På veien hjem sier jeg til Rilda: «Du, synes ikke du også at det eneste forstandige for oss å gjøre er å gå til Jesus og bli frelst?» «Jo,» sier hun, «det er det». Hjemme bøyet vi våre kne sammen. Jeg minnes ennå at det var ved siden av en gyngestol i mitt enkle lille hjem at jeg fikk sagt til Jesus omtrent som dette: Herre Jesus, nå har jeg forsøkt mange ganger å være som andre kristne, og har prøvd å be når andre ba, og prøvd å få meg til å være en kristen, — — men jeg kan ikke. Vil du, Herre Jesus, ta imot meg nå, og frelse meg, tilgi meg mine synder, og gjøre meg til din, da er det intet i verden jeg heller vil.» Halleluja! Det skjedde noe da. Jesus tok imot meg. Å! Han var så levende virkelig for meg. Mine øyne så Ham nok ikke, men jeg hadde en klar kjensle av at Han sto bøyd over meg der ved siden av gyngestolen, og Han holdt en hånd på hver av mine skuldre, og hvisket inn i mitt hjerte: «Du er min.» Aldri så lenge som Herren lar mine sanser være i virksomhet kan jeg glemme dette øyeblikk.

Etter noen tid kom jeg til å gå på møter blant De frie venner, og hadde straks en følelse av å være kommet hjem til mine egne.

Ved stevnet i Berger 1910 ble jeg døpt av broder Nordquelle. Henved fire måneder senere fylte Jesus meg med Den Hellig Ånd under en bønn — og fastedag som jeg hadde alene med Ham i et litet loftsværelse i Minneapolis  U. S. A.

Mange ganger gjennom mitt barndoms- og ungdomsliv, når Herrens ånd kalte på meg — dro meg, og jeg lengtet etter å bli et Guds barn — da kom djevelen og hvisket: Pass deg, blir du en kristen, så sender Gud deg til Kina. I mange år hadde jeg en klar forståelse av at Herren hadde tatt imot det jeg ga Ham i kollekten den gang som barn i et misjonsmøte. Etter at jeg var frelst kom Guds kall til å gå ut med evangeliet atter og atter til meg. Under den før nevnte bønn- og fastedag som jeg hadde i loftsrommet i Minneapolis, hvor Jesus møtte meg så herlig, kom misjonskallet igjen, klarere og mer avgjørende enn før. Gud ga meg en opplevelse. Jeg fikk se en forsamling av mennesker — kjente hjemme fra Drammen. Indremisjonsfolk, disenter-venner, frie venner. Mine gamle søndagsskolelærere var der — — , og Herren spurte «Er du villig til å vitne om meg for disse, og vitne om meg slik som du nå har lært å kjenne meg?» «Ja, Herre». «Er du villig til å gå som Abraham, uten å vite mer, bare at jeg har sendt deg og er med deg?» «Ja, Herre.» «Er du engstelig for ditt og din hustrus underhold ? — tror du ikke at jeg kan underholde dere like så godt som du selv kan?» «Jo, Herre Jesus, jo — jeg er ferdig — —! Og Han sendte meg ut.

Han har vært trofast. Jeg sviktet, men Han sviktet aldri. Mange år er gått, og fra Kina kom vi til Amerikas vestkyst, hvor Gud igjen møtte oss og velsignet oss og lot oss vitne også der om Hans underbare frelse. Kommet tilbake til Norge, la Gud vår vei til Finnmark. Jeg forsøkte å slutte å vitne, og gikk inn i annet arbeid, men en morgen på mitt verksted, under lesning av Joh. 21, la Jesus igjen på meg å kaste garnet på Hans ord. Under tårer sa jeg: «Jesus hvor vil du jeg skal kaste garnet?» Han pekte mot Finnmark. Gud hjelpe meg å være tro —, til døden — eller til Han kommer.

 

MITT OMVENDELSES-KAPITEL
Av predikant G. Iversen.

Det var i Høland jeg første gang kom i berøring med de troende.
I mitt hjem var det ingen som var frelste og selv var jeg sterkt påvirket av de fritenkerske skrifter som for ca. 30 år siden var så moderne. Som en ganske ung mann levet jeg livet i synd og ugudelighet.

I Høland lærte jeg å kjenne flere familier som var troende og gikk på møter. Det var ikke fritt for annet enn at jeg syntes det var noe tøys med all denne møteflyingen og i grunnen så jeg med ringeakt på disse enfoldige bondekoner og -menn som gikk på kristelige møter. Det passet ikke for meg, syntes jeg. Det er likevel merkelig med sann kristendom. Den smitter, og uten å merke det ble jeg mer og mer interessert i å lære å kjenne den nærmere. Blant de mange ting som grep meg var en gang jeg hørte to troende kvinner be til Gud. Da gikk det like til mitt hjerte og jeg forsto at de hadde noe som jeg manglet. Jeg begynte å lese endel kristelige bøker og forsto mer og mer at det var noe større og herligere i kristendommen enn jeg hadde trodd. Bibelen tok jeg også og leste i av og til, men ville ikke noen skulle se det.

Etter som jeg leste og interessen ble vakt, forsto jeg at jeg var fortapt, og ble grenseløst ulykkelig. Jeg reiste hjem, etter å være ferdig med det arbeid jeg holdt på med, og begynte da å gå på møter for å høre Guds ord.

To av mine kamerater ble sjuke også ved disse tider. Den ene døde og den andre ble frisk igjen. Jeg satt og våket hos den unge mann som døde og tankene gikk og kom. Han ropte til Gud i feberfantasier om hjelp og jeg sto ved sengen da han sluknet, dypt rystet og grepet av evighetens alvor. Fra den stund var det forbi med den lettsindige stilling jeg før var i. Livet ble nå alvorlig.

Det var en del vekkelse på hjemtraktene den tid. Flere overga seg til Gud og jeg glemmer ikke hvilken lyst jeg hadde til å stå opp og be dem be til Gud for meg på et møte; men jeg orket ikke gjøre det. Da vi gikk hjem fra møtet, den unge mannen som ble frisk, og jeg, bøyde vi våre kne ved en stabbestein på veien og ba høyt til Gud om frelse. Jeg opplevet ikke noe da og satan plaget meg med at det var umulig å bli frelst.

Et par uker gikk jeg i denne stilling og var dypt ulykkelig. Så en kveld leste jeg Salm. 32, 1. og 2. vers. Hva det da skjedde er umulig å forklare. Ordet ble levende og jeg så at det var for meg Jesus døde, oppsto og lever. Det var mine synder han sonet og jeg var fri. Siden den gangen har følelsene vekslet og det har vært store forandringer. Men idag kan jeg til Guds ære si at jeg har vært et Guds barn siden den gangen.

Jeg ble døpt i Misjonshuset i Sarpsborg noen måneder etter og Gud fylte meg med den Hellig Ånd. Livet har fått mening og innhold og gleden over å være et Guds barn er stadig ny. Gud velsigne dere unge til å ta imot Jesus og bli frelst. Det er det beste av alt.

 

MITT SISTE KALL
Av misjonær Jens Glittenberg.

Jeg er født på gården Notland, Mosterhamn, og er den fjerde av 12 søsken. Jeg hadde troende foreldre, og min far reiste som emissær inntil han døde på sin post i 1918. Vi ble oppdratt under streng tukt og Herrens formaninger. Jeg hadde fra min barndom av dyp respekt for Gud, og det som hørte Guds rike til.

Da åndsutgydelsen kom til Moster i 1907 var jeg meget grepen av Gud, og ba meget til Gud om at han måtte være så snild å ikke kaste meg i helvede. Frelsens vei var meget dunkel for meg, og jeg våget ikke å spørre noen til råds angående de ting. Tiden gikk, og jeg ble stor, og kom da likesom mer på avstand fra Gud.

I femten års alderen reiste jeg til sjøs, og med mor og fars formaninger hengende over meg, kunne jeg likson ikke slippe meg helt uti synden. Kommen hjem fra denne tur, begynte jeg i lære på motorverksted. Etter endt læretid tok jeg atter ut til sjøs. Det var under den forrige verdenskrig, og mange var de farer jeg kom opp i. Men på forunderlig vis ble alltid den båt spart som jeg var med, enda jeg for det meste av tiden seilte med engelske båter midt i den verste faresone.

Under denne tid var jeg meget lettsindig og ugudelig, men likevel kjente jeg at Gud ved sin Helligånd dro på mitt hjerte.

Da jeg var 24 år gammel kom det til en alvorlig krise i mitt liv. Jeg ble mektig kalt av Gud, og det ble på mange måter klart for meg at dette var mitt siste kall. Jeg kom i et veldig mørke, og nøden var stor, men jeg overga meg likevel ikke til Herren, da jeg stadig tenkte at jeg ikke kunne bli bevart. I denne stilling gikk jeg et helt år og kjempet, men nøden ble kun større, og til sist orket jeg ikke mer. Men da begynte Gud sin gjerning i meg. Jeg fikk oppleve frelsen og rensningen i Lammets Blod. Min sjel ble løst ut av fangehuset, og jeg ble satt i frihet. Alle mine synder var utslettet i Jesu blod, og jeg ble en ny skapning i Kristus Jesus. En helt ny tid opprant for meg. All ære til himmelens Gud, som frelste min sjel for Jesu skyld!

Nå arbeidet jeg en tid på verksted, reiste så til sjøs igjen og arbeidet en tid i land i New York. Kom så hjem igjen. Etter en kort tid til sjøs, fikk jeg fast arbeid da jeg kom hjem.

Kort etter at jeg var blitt frelst, ble jeg døpt og kom med blant de frie venner på Mosterhamn. Nå da jeg hadde fast arbeid hjemme, tok jeg mer aktiv del i møtene og søndagsskolearbeidet.

Under denne tid begynte Gud å kalle meg til å gå til Africa med det frigjørende evangelium. Nå ble det atter igjen en veldig kamp i mitt indre, og jeg unndro meg. Jeg begynte å gå i mot Guds vilje, men det ble en hård tid. Jeg ble rastløs, og jeg kjente at det falt meg hårdt å stampe i mot brodden. Til sist sa jeg ja til Guds kall, og jeg var villig til å gå, bare Gud ville åpne vei for meg. Det gjorde han på en underbar måte. Jeg fikk kun gå ettersom Herren åpnet vei for meg. I 1933 reiste vi ut til Belgisk Kongo. Det var en velsignet tid for oss der ute. Tross feber og mange prøvelser og motganger, fikk vi dog kjenne en vidunderlig fred og tilfredsstillelse i våre hjerter. Det var en fryd for oss å dele ut livets ord til de svarte folk der ute, og vi vet at det skal ikke vende tomt tilbake. Lovet være Herrens dyrebare navn.

I 1938 reiste vi hjem igjen til Norge fullt bestemt på å reise ut igjen. Våre saker har vi der ute, da vi bare tok med oss det aller nødvendigste til reisen.

Vi hadde tenkt å oppholde oss et par år hjemme, så våre barn skulle få komme godt til krefter igjen, for så å dra tilbake til Kongo. Men så kom krigen, og alt ble stengt for oss. Men det er Guds sak, og vi kan kun være tålmodige og vente. Våre lengsler går ut til våre kjære sorte i Kongo-land.

Under vårt opphold her hjemme har jeg reist rundt om på de forskjellige plasser med livets ord, og jeg tror at det er Guds vilje med meg, å fortsette i denne gjerning, inntil Herren kaller meg videre.

Gud er såre god. Han viste sin faderomsorg for oss den tid vi var i Kongo, og han har vært like trofast etter at vi kom hjem. Han vil alltid være en borg og et vern for de undertrykte, og når han er vårt vern, behøver vi ikke frykte for noen ting. Alle saker kan vi legge trygt i Guds hånd, som vil lede alt til det beste for oss. Ingen er som Gud! Han farer over himlene med hjelp for deg.

En alltid trofast venn, en alltid trofast venn, er Jesus Krist. Jeg vet for visst, han har aldri sviktet meg. Halleluja!

Min venn, overlat deg til Jesus av hele ditt hjerte, og du skal finne denne trofaste venn og bror, som aldri svikter i nødens time. Mennesker svikter og holder ikke ord, men Jesus er trofast til evig tid.

 

SANGSTROFEN SOM GREP MEG
Av predikant H. Bysveen.

Fra de tidlige barneår var jeg ofte grepet av de bibelske sannheter. Merket særlig i mine første skoleår at Guds Ånd kalte og dro på mitt hjerte; men noen hel overgivelse til Gud ble det ikke da. Så kom tiden da jeg gikk for presten. Hadde også da et personlig kall, og jeg forsto det måtte noe annet til for å oppnå frelsen enn bare barnebestenkelsen i kirken. Bare jeg den gang hadde fått en klar forkynnelse om gjenfødelse for å kunne bli et Guds barn, så hadde jeg muligens da som en 14 års gutt blitt frelst av nåde. Med meg som så mange andre ble jeg mer og mer fremmed for Gud.

Høsten 1915 begynte jeg å gå på de «frie» møtene i Romedal i brd. Ekelunds hjem. Marie Rustad og Serine Nikolaisen samt «Millionæren» virket til stor velsignelse der oppe den gang. Til å begynne med syntes jeg nok det var noen underlige mennesker; men det var noe «dragende» i det budskap de forkynte. Guds manende kall kom så igjen sterkere enn før.

Glemmer aldri en strofe av denne sang i Schibboleth:
«Borte jeg var langt ifra Gud, lengre det bar. Frelserens bud hørtes ei på, aktedes ei.Var jeg vel da lyklig, o nei!»

Disse ord talte Herrens Ånd til meg gang på gang — Gud viste meg klart at jeg var en arm, fattig synder uten Jesus.

Husker særlig på et møte Gud talte til meg gjennom dette kor: Jeg var så trett og sorgfull og lengtedes etter ro — —». Jeg kjente da som jeg skulle kaste meg ned for Jesu føtter; men også den gang var jeg for stolt.

Så kom 2. nyttårsdag 1916. Da tok jeg beslutningen om å stå opp og gå hjem til min Far, — hvilket jeg også gjorde. Han som har sagt: «Den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte ut». Han tok imot meg og ga meg fred.

Noen år senere fikk jeg kall til å gå ut og fortelle de andre om Jesus og har siden i mange år fått reise omkring med dette Kristi evangelium som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.

 

HAN SØKTE MEG I NÅDE
Av misjonær Jens Fjeld.

Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.
Rom. 8, 16.

Gud hadde lenge virket på mitt hjerte, men da jeg søndag 1. nov. 1917 særlig var blitt grepet av budskapet som ble frambåret i Jacobs kirke under formiddagens preken, var det som Gud kom med sitt kall mektigere enn noen gang tidligere. Fra min side følte jeg en dyp lengsel etter noe som kunne bringe visshet inn i min sjel. Da jeg om aftenen, etter å ha lest et avsnitt av Apostlenes Gjerninger, gikk en tur ut for adspredelse, ble jeg stanset ved lyset fra inngangen til Frelsesarmeens lokale i Nordre gate. Her strømmet sangens toner ut fra de troende, som allerede hadde begynt møtet og sang til Herrens pris. Jeg bestemte meg for å gå inn her.

Gud visste hva jeg behøvde og det varte ikke lenge før den som skulle forkynne ordet reiste seg og leste noe av det som jeg hadde lest i mitt Ny-testamente før jeg gikk fra mitt bosted. Det lød til meg på nytt en personlig kallende røst under møtets gang med en henvendelse til meg om å søke Gud.

Tirsdag 3. nov. 1917 var jeg igjen til tiden på møtet, og det var nå blitt klart for meg at en bestemmelse fra min side måtte til for at jeg personlig kunne motta Jesus som min personlige frelser. Jeg ga på denne måte Gud rett og overga meg til hans nåde. Straks ble denne sannhet levende for meg: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. (1. Joh. 1, 9).

Han som utsletter misgjerningene som en tåke, fylte min sjel med glede og velsignelse i troen på ham, og det ble nå mitt hjertes lyst å være med og prise min gjenløser for det salige håp, og Åndens vitnesbyrd i mitt hjerte. Gud tok meg i sin skole og etter som dagene gikk ble han mer dyrebar for min sjel. Mitt liv ble forandret og livsplanene revidert, og jeg så det nødvendig for meg å følge Jesus helt og framstille meg for ham som hadde kjøpt meg til Gud med sitt blod.

Å, så stort at Jesus fant meg; o, så godt å være hans. Hvilen ved hans ømme hjerte, overgår all jordisk sans.

En trofast Gud har han vært, uten svik — derfor er det med takknemlighet til vår Far i himlen vi kan se tilbake på disse år. Også når det gjelder vårt kall fra Ham til misjonsgjerningen i Kina, som vi ved hans nåde har vært med i endel år. Likeledes på de andre steder hvor han har ledet oss.

Det kunde vært mange interessante trekk å skrive om fra vårt arbeid i Pai Hsiang, men det tillater ikke plassen.

Det er skjønt å tro på Jesus i ungdommens vår; men bedre blir det å vandre med ham fra år til år.

 

MIN OMVENDELSE
Av predikant H. J. Wik.

La meg med en gang få sagt at jeg har elsket Jesus fra min tidligste barndomstid. Men dessverre ble det ikke noen overgang som varte gjennom livet i denne alder. Da jeg var 16 år dro jeg over havet til Amerika og levet der mitt ungdomsliv i noen år, borte fra den Frelser som i de tidlige barndomsår hadde grepet mitt hjerte. Jeg må dog bekjenne at jeg aldri var lykkelig, men som sangeren sier: «Jeg viste meg glad i vennenes lag, mens hjertet var nær ved å briste. Men det var det ingen som visste  — — ».

Jo, det var en som visste det, og det var han som skuer inn i hjertets dyp. Han hadde ikke sluppet den unge plante der ute i den store verden.

En dag fikk jeg brev fra min bror at vår elskede mor var død. Det var et hårdt slag for meg og Gud talte mektig til mitt unge hjerte. Hennes siste ønske var at vi alle måte bli frelst; og dette grep meg. Et år etter døde vår snilde far, men da greide jeg det ikke lenger. Herren talte atter til mitt hjerte og en dyp anger over synden kom inn over mitt liv. Å, hvor ulykkelig jeg var. Helt fortapt så jeg meg selv og synden under meg. I denne fortvilte stilling gikk jeg i en tid inntil det store under skjedde.

En søndags aften kom jeg inn på et møte søkende etter fred for mitt arme hjerte. Hva predikanten talte om husker jeg ikke nå, men det var dette som ble levende for meg i det han siterer Ap. Gj. 4, 12: «Og der er ikke frelse i noen annen for der er heller ikke noe annet navn under himlen gitt blant mennesker ved hvilket vi skal bli frelst». Plutselig falt dette dekke fra mine øyne og jeg fikk se Jesus som min personlige frelser. Jeg undret meg over at jeg ikke før hadde forstått dette, men saken var den at i min fortapte stilling søkende etter frelse, gjorde Den Hellig Ånd, Kristus Guds store offerlam levende ved sannhets ord for mitt hjerte, jeg fikk se min synd var utsonet og min gjeld betalt. Halleluja!

Den natt ble en oppgjørsnatt med min Gud. Hva som da hendte er det umulig å forklare, men sikkert er det, at da morgenen opprant over verdensbyen, vandret det en ny, ung mann blant millionene — og det var meg. Alt var blitt nytt; jeg syntes skyskraperne var blitt vakrere, menneskene penere, og solen var skjønnere enn noen sinne før. Mitt indre liv og tanker var blitt rene som et barn på to år — jeg var løst fra syndens makt. Sigarettpakken kastet jeg på floden.

Hva var det egentlig som var hendt? Jo, jeg var renset i Lammets dyrebare blod. Herren fylte meg med en fryd og lykke og kjærlighet som ikke kan beskrives. Jeg vitnet om den Herre Jesus og det store under i mitt liv, for alle mennesker jeg kom i forbindelse med. Ingen gikk fri. På gatehjørner vitnet jeg for store skarer, i redningsmisjoner, i kirker og forsamlingslokaler. Mitt hjerte var i brann for Jesus, og det smittet på andre. Ære til min Frelser.

Så fikk jeg kall å gå helt ut i Herrens gjerning, Gud ledet meg inn i hjertet av et stort kristelig arbeid i Brooklyn. Fikk vandre rundt, fylt med den Herre Jesus på verdensbyens store hospitaler, fengsler, slum og redningsmisjoner, ja, også blant de dypest falne.

Det er stort å få være en Jesu arbeider, og tjene ham med de nådegaver og evner han har gitt. Vi er oppmuntret til ikke å kaste vår frimodighet bort.

 

FRELST EN VINTERKVELD
Av predikant Michael Kristiansen.

Det var vinteren 1904, like før jul. To unge gutter sto og talte sammen om å søke Gud og om å tjente Gud. De kom fra et møte og var grepet av en vekkelse som var blant ungdommen i Brandbu den vinteren. Himlen var klar og stjernene strålte og blinket fra det mektige himmelhvelv ned til de to unge, på veien hvor de sto.

— Jeg synes det er utrygt å leve borte fra Gud —, sa den ene, og jeg finner ingen sann glede på syndens veie. Jeg tror jeg må bøye meg for Gud.

Den ene av disse guttene var meg. Slik gikk det til at jeg ble omvendt tirsdag før jul 1904.

Skjønt det ingen søndagsskole var på mitt hjemsted, lærte mor meg å be «Fader vår» og aftenbønn, likesom hun samlet oss om seg og sang for oss. Ofte gråt jeg når hun sang: «En negerslave, hør nå her, han hadde Jesus$ kjær. Og til sin Gud i himmelen han holdt seg stedse nær.» Jeg tror Gud talte til meg da og la ned i mitt barnehjerte det frø som skulle spire og bringe meg til omvendelse i en ung alder.

Året etter min omvendelse arbeidet jeg på en dampskipsekspedisjon ved Gulsvik i Hallingdal. På reise derfra til Brandbu kjøpte jeg «Krigsropet» av fru brigader Fjærestrand (fruen til «Krigsropets nåværende redaktør). I det sto der en artikkel som inntrengende oppfordret ungdom til å gå ut å redde sjele. Derved fikk jeg en tilskyndelse og det vaktes en trang hos meg til å gå ut med evangeliet. Min første virkeplass ble Mandal 1906, Sandnes 1907, Trondheim 1907—08, Steinkjær, Bodø, Oslo i 6 år. Bergen 2 1/2 år og nå i ca. 20 år har jeg reist hvor Gud har ledet.

Det er stort å begynne tidlig i Herrens tjeneste. Alle bibelens helter og heltinner søkte Gud i sin barndom eller ungdom. Josef, Moses, Josva, Gidion, David m. fl. Mirjam, Ruth. Piken i Na’amans hus. Vårt land trenger frelst ungdom og frelste barn, mere enn noensinne.

 

MITT STØRSTE TILBUD
Av predikant Oskar Gamst.

Allerede som ganske ung gutt følte jeg en sterk lengsel etter samfunn med Gud.

Herren hadde også gitt meg et åpent øye for naturens skjønnhet. De lyse våraftener med sol-gull over fjell og dal, samt de vidunderlige oktoberaftener med klar luft, så jeg likesom så inn i det uendelige, omgitt av millioners millioner tindrende og glitrende stjerner, inntok meg så jeg uten riktig å være klar over hva jeg gjorde, plutselig kunne gripe meg selv i at jeg gråt og ba til Gud. Min mor hadde alltid innprentet oss barn den aller største respekt for Guds ord. Det kom meg til hjelp, og ofte (når jeg var sikker på at ingen så meg) leste jeg med stor ærefrykt i mors store bibel.

Jeg var dog ikke frelst, og moret meg derfor sammen med de andre unge, og var tilsynelatende glad. Men jeg gråt ofte når jeg var alene. Min nest yngste søster var jeg spesielt glad i. Vi talte åpent sammen om Gud og om vår felles hjertestilling.

Så fikk jeg arbeid som malerlærling. Mesteren som var troende vitnet ofte om Herren. Et av mine første arbeider var å grunne (male) dobbeltvinduer. Jeg satte da rammene slik at det bak disse ble en mørk krok, og denne «krok» var bønnerom for meg. Men selvfølgelig måtte ingen vite om det; derfor laget jeg med omhu et skjul. —

Så en dag ble Herren meg for sterk og jeg overga meg offisielt til Gud. Fra nå av regnet jeg meg for en kristen, og visste at Gud i følge sitt løfte hadde tatt imot meg. Det gikk dog ennå en tid hvor jeg ikke var helt lykkelig. Jeg syntes ikke jeg eide den varige fred og glede som Bibelen talte om.

Så langt jeg kjente meg selv syntes jeg at jeg var ærlig også — men var ikke tilfreds. Jeg ba til Gud sent og tidlig når jeg var alene. Herren viste meg da mange ting som måtte rettes på eller som jeg måtte avstå fra. Spesielt så jeg da, at jeg måtte lyde Herren, koste hva det ville. Jeg sa til Herren — jeg vil. Hjelp meg bare og gi meg det min sjel lengter etter.

Så en langfredag morgen våknet jeg, med en særlig sterk trang etter Herren, og jeg ba. Herren bøyde seg da i sin nåde ned til meg. En ubeskrivelig følelse av Jesu nærhet omstrålte meg. Ord kan ikke forklare denne herlighet. Jeg visste nå at Jesus var i meg og om meg, og jeg var usigelig glad.

Nå kom også det kall fra Gud, som jeg før hadde merket ulmet i sjelsdypet, klart fram på ny.

Nå inntrådte da også noe helt uventet. Jeg fikk nemlig tilbud om arbeid, med en etter våre forhold svimlende lønn. Jeg følte meg urolig ved tanken på å motta det, og sa derfor nei. Like etter ble dog samme tilbud gjentatt, denne gang av flere. Nå ble kampen stor, og jeg vaklet. Jeg kunne jo tjene mange penger og trengte disse sårt. Uroen ble dog der. Jeg ville nå si ja og takk til mine velgjørere, men den sørgelige uroen da? Merkelig at jeg ikke kunne få være helt glad ved et så godt tilbud. Så tenkte jeg — og ba om hjelp fra Gud.

Jeg tok så fram min bibel, og uten å velge noe spesielt, var det dog noe som likesom sto der med særlig klart trykk. Jeg leste så: «Du må ikke la deg overtale av dem» o. s. v.  Ap. Gj. 23, 21.

Hermed var saken avgjort. Uroen forsvandt og jeg hadde fred ved heretter å følge Herrens kall.

Seinere forsto jeg at det gode tilbud nok hadde blitt til ubotelig skade for mitt åndelige liv om jeg hadde mottatt det.

Jeg ble nå fylt av lengsel etter å fortelle andre om hva Jesus hadde gjort for meg. Særlig følte jeg trang til å rope ut til alle at de måtte være sikker i sin sak.

Mine omgivelser syntes nå å være nye. Jeg traff mor når jeg kom ned nevnte morgen. Hva var det? Mor var så forandret. Jeg gikk på møte. Alle var de i dag så forandret. De var så urimelig snilde og gode alle de kjære venner.

Kjære små og store lesere! Mor og vennene var nok i virkeligheten ikke forandret siden forrige dag, de hadde alltid vært så snilde og gode mot meg.

Jesus hadde rørt ved meg, deri lå forandringen. Et virkelig møte med Ham — ved Hans Ånd, gjør alle ting nye. Vi får et helt annet sinn når vi vender oss til Jesus. Det er ikke noe vi kan ta eller gjøre av oss selv, men blir en naturfølge når vi gir oss helt over i Guds hånd. Det blir et nytt liv med nye interesser, og lykken blir aldri større enn nettopp når vi lar Jesus få overtaket i vårt liv.

Jesus alene tilfredstiller hjertets trang.

 

MIN OMVENDELSE  –  –  –  KALLET
Av predikant Didrik T. Sollie.

I en liten trang fjellbygd i Troms fylke er jeg født og oppvokset. Mine foreldre var strevsomme mennesker, og vi barn måtte fra vi var ganske små henge i. Det gildeste jeg visste var å gå med mor i fjøset. Hjelpe henne med å bære høy til kuene, og legge navn på de små kalver som kom, og holde rede på lammene. Ja, det var vel moro kan dere tro. Jeg ville heller være i fjøset enn sitte på skolebenken, enn skjønt vi hadde skole hjemme i huset. Uff, skolen var ikke noe å trakte etter. All denne regning og geografien. — Hvem kunne orke å fare over hele verden med en pekepinne i hånden. Nei, bedre var det å stelle med lammene og kalvene. Det var da levende vesener. Når jeg blir konfirmert skal jeg flytte i fjøset, sa jeg.

Bygden var liten og trang, og lite av begivenheter. Det hendte dog iblant at vi kunne se en mann med veske under armen og gitar i hånden gå forbi. Da sa jeg alltid: Nå kommer det en «leser». — Det hendte også det kunne komme en kvinneskikkelse slepende seg fram i dårlig føre med en gitar og koffert. Det var en «bibelkvinne». — Da visste jeg det skulle være møte i dalen. Jeg var ikke den siste til å innfinne meg på møtene. Det var veldig moro å gå på møter. De var jo så rasende flinke til å spille og synge, særlig «bibelkvinnene». Jeg syntes det var interessant å høre dem fortelle om Jesus, og hans kjærlighet til oss. Og når de talte om Korset og Golgata, da måtte jeg gjemme ansiktet i hendene. Det gikk meg alltid til hjertet. Ellers var jeg ikke noen oppmerksom tilhører.

Det var så mange ting som jeg syntes var latterlig, og jeg kunne le høyt mitt under møtet. Da kom gjerne «bibelkvinnen» eller «leseren» og la hånden varsomt på min skulder og sa: «Didrik, nå må du sitte stille». — Da var jeg lei meg. Det var ekkelt å bli slik tiltalt på et møte hvor alle naboene var samlet. Jeg lovet selv ikke oftere å gå på møtene, men neste dag var jeg der igjen. Jeg kunne ikke holde meg hjemme.

En kjær søster må jeg nevne her. Det er søster Demanda Eilertsen. Hun var tålmodig med meg. Hun virket den gang meget der i bygden, og mange var samlet til møtene. En kveld kom jeg litt for tidlig. Det var jo ikke så greit å passe tiden så akkurat. Jeg hadde jo ingen klokke i lommen. Da jeg kom fram hvor møtet skulle holdes, var ingen kommet. Tenk om det ikke ble møte i kveld? Jeg skynte meg til det hus hvor nevnte søster bodde, og sto som en soldat ved døren da hun kom ut fra stuen hvor hun hadde vært på kne i bønn. — Er det deg, Didrik, som er ute og går, sa søsteren. —

Ja, jeg ville gjerne få lov å bære gittaren til møtet?
Søsteren syntes visst det var temmelig påfallent for hun stusset litt. Jeg fikk omsider gitaren og i dyp sne stolpet vi oss fram. Jeg var levende interessert i å høre henne fortelle om Jesus. Da vi var kommet nesten fram, stoppet søster Demanda og sa: «Didrik, i kveld må du love å sitte stille på møtet, for det er ikke hyggelig å bli forstyrret.» Jeg kune lese sorg i hennes ansikt, og var derfor snar å si at jeg skulle være så stille som en mus. Min oppmerksomhet var vendt mot de som vitnet om Herren. Jeg gikk den kvelden hjem meget tilfreds.

Bønnemøter var jeg livende redd. Da turde jeg ikke gå inn i stuen, men holdt meg gjerne i kjøkkenet. En gang minnes jeg at jeg var kommet mitt i flokken av dem som ba til Gud. Etter en sang bøyde alle sine kne. Ja, jeg sier alle. Tro endelig ikke at forsamlingen var så stor. Det kunne vel i høyden være 7 à 8 stykker, men jeg syntes det ble mange når de kom på kne. Da var jeg veldig grepet. No hadde jeg jo også bedre forstand på hva som foregikk. Jeg var jo konfirmert og hadde gjentatt både mitt dåpsløfte og fått nattverden. Jeg syntes nesten jeg holdt på å gjøre en from forbedring. — Men jeg forsto at her var livsåren, kilden med det levende vann, dette å be. Ingen hadde bønnebok å gå etter. Jeg var forbauset over hvor flinke de var alle. Ikke kunne jeg ha klart det, tenkte jeg.

Med ett begynner en å be for meg: Kjære Gud du ser Didrik sitter her, og han er ikke frelst. Du må frelse ham i hans unge alder. Knus ham. Gjør med ham hva du vil.

Jeg var snar å komme meg ut da de hadde reist seg. Ville jo ikke at de skulle se at jeg hadde store tårer på kinnet. Nei, nå var det best å gjøre seg hard. — Jeg skynte meg hjemover. Plystret iveg på en slått. — Hva var det de hadde bedt om? — Knus ham. — Gjør med ham hva du vil. Du verden for en bønn. Nei, det var da bedre å sitte i kirken. Der hadde jeg enno ikke hørt prosten hadde bedt om at noen måtte bli knust. Knust, hva var det? — Jeg hadde jo vært med på å knuse meget. Kopper og tallerkener. Knuse, det var å gå i stykker bli bare små biter igjen? — Jeg stanset. Herre, er dette også din mening? Jeg glemmer ikke den kveld på veg hjem fra bønnemøtet. Gjør med ham hva du vil. Det listet seg over mine lepper noen ord, jeg hørte dem nesten ikke selv: «Herre, hva tenker du å gjøre med meg?» — —

Året etter denne opplevelse sto jeg en dag på doktorens konter. Jeg hadde fått tuberkulose i den høyre hånd. Skulle til sjukehuset for å bli operert. Det skulle ikke ta lang tid. Men Herren ville det annerledes. Jeg ble der nesten et år. Mens jeg var der fikk jeg tuberkulose også i den høyre fot. Jeg forsto at Herren holdt på å knuse. Da et år var gått gikk jeg atter vegen opp til dalen hvor jeg hadde hørt bønn og vitnesbyrd så ofte. Nå var der ingen som vitnet. Ingen som kom med gitar under armen. Herren skulle selv tale til meg. Han som taler fra himmelen. Jeg ble bra både i hånden og foten, og trodde at nå var jeg ovenpå. Ikke lang tid etter fikk jeg en dag forferdelig ondt i halsen. Kunne ikke spise. Måtte til sist gå til doktor. Det var tuberkulose. Nå gikk det stadig nedover med meg. Doktoren hadde lite håp, og alt så mørkt ut. I denne nød begynte jeg å rope til Herren. Herre frels meg — helbred meg. Gjør et under i og ved meg.

Han er en bønnhørende Gud. Halleluja! En dag går jeg den samme veg som jeg så ofte hadde gått før. Jeg glemmer ikke denne vårdag. Det var i snøløsningen, og bekkene de begynte å sitre så stille. Doktoren hadde ikke noe håp for meg mer. Det hele var bare et tidsspørsmål.

Det skulle være et litet bønnemøte i bygden. Dit var jeg nå på veg. — — Herre, bli meg for sterk i kveld! Hjelp meg til å bøye meg. Gi du meg kraft. Slik ba jeg til jeg sto foran huset hvor de få venner var samlet. Jeg stilte meg inn. Der inne i stuen steg bønnen kraftig og et enkelt kor mellom hver bønn. Hvor det var gripende. Jeg vet ikke riktig hvorledes det gikk til, vet bare at jeg lå på kne i flokken med gråt og klage. Alle ba for meg. Hvilken kjærlighet de omsluttet meg med. Alle nevnte mitt navn og ba. Jeg skulle selv be. Det var ikke så liketil. Hadde mistet stemmen på grunn av sjukdommen, så jeg var helt hes. Men jeg fikk da framstammet: Herre Jesus, du må i kveld frelse meg. — Du må tilgi meg alle mine synder. Rens meg i ditt blod. Amen. Og sangen lød: «Just nå drager Jesus forbi. Skjønt ond er din veg. Han ser etter deg. Just nå drager Jesus forbi.»

Da med ett skjer noe vidunderlig. Jeg ser den Herre Jesus komme til meg. Han legger sin hånd på mitt hode, og bøyer seg over meg. Han sier: «Jeg har gjenløst deg. Og kalt deg ved navn. Du er min. — Da ser jeg på vennene og sier: «Nå er jeg frelst!»

«Hvorledes vet du det?»
«Jesus har sagt det.»
«Hva har han sagt?»
Og med løftet hode frambar jeg: «Jeg har gjenløst deg, og kalt deg ved navn. Du er min.»

Venner, jeg ble frelst den kvelden. Herren gjorde et underbart verk i meg. Hvorledes det gikk med min sjukdom skal jeg ikke her komme inn på. Jeg har før skrevet om min helbredelse. Jesus helbredet meg. Han selv lukket meg inn i Bibelen og viste meg løftene på dette område. Jeg fikk venner til å salve meg med olje i Herrens navn. Jeg ble helbredet. Fikk stemmen tilbake, og ingen læge kan i dag si at jeg har vært gjennomsyret av tuberkulose. Da kjente jeg en underbar kraft fylle meg, så jeg kunne bare si: «Herre, jeg hører deg til. Du har rett å gjøre med meg hva du vil. Her er jeg, send meg.»

Jeg må vitne for andre om dette. Det må praktiseres, forkynnes. Troen kommer av hørelsen. Jeg må ut. Mange ville hindre meg. Trodde jeg hadde fått en fiks idé. Jeg ut, som ikke hadde utdannelse og lærdom. Unggutten på 17 år. Nei, det var ikke mening i det. Sjelefienden var også meget interessert i å få holde meg tilbake. Men jeg kunne bare si: «Jeg gir deg alt, jeg gir deg alt, og går den veg som du har kalt.» —

Og Gud skal ha innerlig takk for kallet jeg fikk. Han har stått trofast ved min side gjennom årene og han har aldri sviktet sine løfter. Det er for dette navn hele verden en dag skal bøye kne. De skal erkjenne hans store makt.

 

MIN FRELSESOPPLEVELSE
Av predikant Enok Wangberg.

Jeg tråkket mine guttesko i Norges kroningstad. Du vet vel hvor den er?

Som gutter flest var jeg lat på skolen — ulydig hjemme — ute om kveldene — og tegnet i det hele ikke til å bli noen særlig bra individ etter hva folk sa. Især etter at jeg fikk langbuksene på i 13-årsalderen tok den perioden av livet til, som jeg nå ønsker jeg kunne slå en strek over. Det er en tid i synd utover til 16. års alderen.

Søndagsskolen? sier du. Joda, jeg gikk på søndagsskole. I et stort, pent lokale som lå på et hjørne.

Vi hørte mye godt der, men søndagsskolen mistet taket på meg da jeg begynte med langbuksene. Og den gang var det ikke som nå — juniormøter å gå på. Nei, det ble gata og kameratene for meg som for gutter flest.

Forandringen til det bedre begynte med at jeg ble kjent med en gutt som ikke var som de andre. Han bannet ikke, røkte ikke, og jeg begynte å holde lag med ham. Han gikk også på søndagsformiddagsmøter nå og da, og jeg fulgte med  —  —

Våren 1927 hadde Frelsesarméen leiet lokalet på det hjørnet du vet — og selveste kommandøren skulle tale. Jeg var der, og fra den kvelden kom jeg i syndenød, en tilstand jeg var i hele våren.

Jeg hadde det vondt. Jeg led og jeg kjempet. Så ingen utvei — ønsket å bli frelst, men hadde ikke mot til å ta skrittet over til Gud. Men en av de første dagene av juli skjedde det store under. Jeg — den ulykkelige — fikk fred. Mitt navn ble skrevet i Livsens bok. Himmelen gledet seg. Jeg gledet meg. Far og mor gledet seg. Mine søsken gledet seg.

Ja — det var en stor dag.
Jesus tok imot meg og ga meg kraft til å gå på vegen.

Ofte var det vanskelig for 16-åringen i den første tiden etter omvendelsen. Det var mange kamper — men Jesus hjalp igjennom. Ære skje hans navn.

Det var på møte i lokalet på hjørnet jeg bestemte meg for frelsen i Kristus. Bare noen få var samlet, men predikanten talte lenge med meg og jeg bestemte meg.

Og det valget jeg den gang tok, var det største et menneske kan ta. Å velge Jesus som sin Frelser.

Ja, finnes det større på jord?
Nei og atter nei.
Han dro meg opp av det skitne dynd. Satte mine føtter på en klippegrunn. Ga meg en ny sang, da han tok min synd. En frelsessang — Halleluja!

Etter at Herren kalte meg til dette store sjelevinnerarbeid har jeg nå i en del år reist omkring med evangeliet. Min egentlige virkeplass har vært Karasjok, og samenes frelse har ligget sterkt på mitt hjerte. Gud har vært trofast som har hjulpet under alt. Tidene kan veksle, ja, følelser med, men Herren er trofast og glemmer ikke en eneste av sine små barn.

Er oppriktig glad fordi jeg søkte Jesus så tidlig. Av den grunn har jeg blitt spart for mye ondt som ellers ville ha rammet meg.

Ja, Jesus er virkelig god mot sine barn.

 

DA BARNDOMSDRØMMEN BLE OPPFYLT
Av predikant L. Lyngmo.

I som er lagt på meg fra mors liv.
Es. 46, 3.

Jeg er en av disse. Min mor hadde tidlig lagt meg fram for Herren, med begjær om at jeg måtte bli et vitne for Ham, og Gud la ned i mitt hjerte en dyp bønnetrang allerede tidlig i barneårene.

I seksten års alderen ble jeg sjuk. Fikk betendelse i begge ben og var ute av stand til å gå i ca. 7 år. I denne tid da det så mest håpløst ut, talte Gud til meg om det som var min barndoms drøm — bli en ordets forkynner. Jeg ga Gud mitt ja, og Han fridde meg ut av sjukdommens løvegap. Det var nettopp fordi jeg skulle tjene Ham — være et vitne.

Omkring året 1919 kom to av de frie venners bibelkvinner til mitt hjemsted og virket til stor velsignelse. Da opplevde jeg en underbar frigjørelse og visshet for at Kristus ved troen bodde i mitt hjerte.

Jeg kunne med sangeren synge: «Ånden vitner nå så klart i mitt indre: All din synd er bortrenset og glemt».

Jeg begynte da å vitne om min forløser og Hans makt.

Året etter var min første tur til Finnmark med evangeliet. Jeg hadde gjennom flere år puttet til side av det jeg tjente alle 25-øringer som kom i mitt eie, og det var mine reisepenger.

Først etter flere års forløp så jeg i Guds lys «troens dåp» og ble av br. H. Eilertsen ført ut i vanngraven for siden å oppreises med Kristus ved troen på Guds kraft.

Jeg slutter meg så helt til den frie vennegruppe på vårt sted og om enn min veg ikke har vært fri for støt, så har de ikke brutt samfunnet med meg og «Kallet» — til samfunn med Guds Sønn — er mitt dyreste eie på jord.

 

JEG VILDE BLI MISJONÆR
Av predikant Sigurd Breimoen.

Som barn gikk også jeg på søndagsskole, og det er ikke så svært mange år siden, da jeg bare er 29 år gammel. Jeg skriver nå fra Finnmark, men jeg er født og oppvokset på Sørlandet, ikke langt fra Flekkefjord. Mine foreldre, som ennå lever, er troende, og den gode sæd ble tidlig sådd i mitt barnehjerte. Ja, det var også med glede jeg sprang til søndagsskolen søndag formiddag.

Da det var møter var det ofte jeg måtte være hjemme og passe mine mindre søsken, så mor kunne få gå på møte. Men jeg husker også når jeg fikk være med, og da kunne Herren tale veldig til meg: Tenk om Jesus skulle komme og jeg ikke var frelst!

Det var ofte møter i mitt hjem, og det hendte også når det ble bønnemøte at jeg var med på kne, men da ble jeg hånet av mine kamerater etterpå. I gutteflokken var jeg glad i lek og moro, og på skolen var det gymnastikken som gledet meg mer enn leksene. Men under alt dette kjente jeg at Gud kalte på mitt hjerte og at det måtte bli en hel overgivelse.

Husker en gang jeg gikk sammen med en av mine kamerater; og vi snakket om hva vi skulle bli når vi ble voksne. Han fortalte først om sine planer med livet. Han var glad i sjøen, og når han ble mann ville han kjøpe seg en stor båt, og så ville han reise ut i verden og tjene store penger. Da han var ferdig med å fortelle, spurte han meg hva jeg skulle bli. Jeg stusset nok litt før jeg våget å svare. Men så kom det: «Jeg vil bli misjonær!»

Det var det jeg hadde hørt og sett i mitt hjem, som ikke kunne gå fra meg. Det som virkelig hadde noen verdi for livet var å høre Gud til, få sin sak oppgjort med Ham og bli frelst.

Da jeg var i mitt 16. år ble Herren meg for sterk. Jeg brøt med det som hindret og overga meg til Ham. Ære være Gud! Nå kunne jeg begynne å synge med sangeren: «Ung, frelst og glad. Æren skal Jesus ha. Han som kan samle, unge og gamle, til lovsang for frelsen Han ga.»

Etter at jeg var blitt frelst, begynte jeg å være med å synge og spille på møtene. Ja, av og til også vitne om Jesus. Jeg kjente dette var min lyst, skjønt jeg hadde liten frimodighet.

Ettersom Herren begynte å velsigne meg, kjente jeg også lengselen vokse i mitt hjerte etter å være med å fortelle andre om frelsen. Mer og mer sikker ble jeg, at det var Herrens vilje at jeg skulle reise til Finnmarken å vitne om Ham. Dette hadde sine mange vanskeligheter, som bare ble fordoblet ved at satan kom med sine anslag. Men det er godt å ha lært Herren å kjenne som den der er gjennombryteren. For han visste å jevne alt når jeg ble villig.

Nå kan jeg se tilbake på nesten 6 års virke her nord, og jeg kan si: «Hittil har Herren hjulpet.»

Jeg ble ingen misjonær, som den jeg så på fotoet på veggen i mors stue, og som var ute blant hedningene og fortalte om Jesus. Men så får jeg være i Finnmarken å vitne om den Jesus som har frelst meg, og forsøke å lede andre til Frelseren. Å, hvilken nåde!

Min barndomskamerat, som jeg omtalte, har det ikke så godt som meg. Han har vært sjuk i flere år og sitt ønske har han ikke fått oppfylt. Men det såreste er at han ennå er ufrelst.

Du unge venn, som leser dette: Hva begynner du livet med? Legger du dine planer utenom Jesus, når du tenker på framtiden? Eller kan du si: jeg vil følge, hvor han leder. Da er du lykkelig.

Dere hilses alle hjerteligst med Pred. 12, 1.

 

DA JEG GA MITT HJERTE TIL HERREN
Av predikant Trygve Lie.

Som liten gutt fulgte jeg ofte mor og far på møtene, og hadde mange forunderlige tanker i mitt lille barnehjerte. Da jeg som tolv år gammel gutt bøyde meg for Jesus, kjente jeg det ble en forandring i mitt indre. Så megen forståelse av frelsen hadde jeg ikke, men visste jeg var en synder og derfor trengte frelse. På skolen lød ofte sjelsord, hån og spott fordi jeg var en troende, men Herren ga meg kraft til seier. I femten års alderen ble jeg begravet med Kristus ved dåpen til døden, og levde en tid lykkelig i min Jesus. Men den tid som kom etter dette ønsker jeg å legge et slør over. Etter et par års mørke møter Gud meg atter igjen, og da blir det noe helt. Gud være takk!

En tid etter fikk jeg oppleve åndens dåp i mitt liv. En herlig opplevelse som jeg skulle ønske ble alle troende til del. Det gir kraft til tjenesten. Etter dette begynte Gud å kalle meg ut med evangeliet, og Herren måtte ha et veldig arbeid for å få sin vilje med meg. Etter nesten fire års forløp ga jeg Gud mitt «ja». Det var en kveld i desember 1940 at jeg etter Åndens mektige tale ikke turde si nei. Og Herren har åpnet veg, og nå — Gud være evig takk — har jeg vært ute med dette herlige budskap i over et år. Det er vårt ønske og bønn, at vi som arbeider her oppe i nord, at vi alltid må være i Guds plan og vilje med vårt liv. En ting er vårt mål: Redde sjeler for Kristus og himmelen, før den store dag kommer da Han kaller sine hjem. Derfor: arbeid mens det er dag, natten kommer da ingen kan arbeide.

 

 

MIN OMVENDELSE
Av predikant And. Andersen, Fevik.

Når jeg tenker tilbake, står det for meg at jeg allerede som smågutt kjente meg kalt av Guds ånd til å bli en kristen. Jeg gikk stadig på søndagsskole og meget på møter også. Men jeg husker aldri at noen der talte personlig til meg om min sjel. Den eneste som talte til meg, var så vidt jeg husker, en ung pike på nabogården. Hun benyttet mange anledninger til å formane meg til å søke Herren. I sekstenårsalderen kalte Jesus igjen kraftig på meg, og jeg tenkte også alvorlig på å vende meg fra synden og til Gud, men jeg manglet kraft til å bekjenne det for mine kamerater. Jeg var klar over at hvis jeg bare ville bekjenne Jesu navn, og at jeg ville følge ham, så ville jeg bli lykkelig. Jeg var da langt borte fra hjemmet, for jeg hadde fått arbeid på Vestlandet, hvor jeg var i to år, fra jeg var 16 til jeg var 18 år. Alle mine arbeidskamerater var verdslige, og jeg fryktet for deres hån.

Så gikk tiden til jeg var litt over 17 år. Da flyttet jeg fra mitt losji og leiet et værelse hos noen troende. De talte til meg, innbød meg å komme til Kristus.

En mandag kveld etter at jeg var kommet hjem fra arbeidet, tok jeg min bestemmelse: Nå ville jeg omvende meg. Jeg hadde just tatt fram sangboken som jeg hadde lånt av mine vertsfolk, for jeg holdt meget av å synge. Som mine øyne falt på sangen: «Kom til din Frelser, og stol på hans navn, alt du behøver er ham», ble jeg meget beveget og falt på kne.

«Herre, jeg kommer nå. Alt jeg behøver er deg.» Slik omtrent lød min enkle bønn, og jeg fikk erfare at Han er sandru som har sagt: «Den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte ut».

Samme kveld fortalte jeg dette for mine vertsfolk, og det ble fryd og glede.

Neste dag fortalte jeg på arbeidsplasssen at jeg var blitt en kristen. En av arbeidskameratene ble stående og kunne nesten ikke få svart et ord, men en annen sa: «Det har jeg skjønt lenge». Jeg hadde fryktet for deres hån, men den uteble ganske.

Dette er nå over 22 år siden og min erfaring har vært at det sangvers som talte så til mitt hjerte hin kveld, var sant: «Alt du behøver er Ham». Ære til Jesus! «Ha takk, o Jesus at du tok min syndebyrde tung, men mest av alt fordi jeg ble ditt barn mens jeg var ung».

 

DA ISEN OM MITT HJERTE BLE SMELTET
Av predikant Ernst Falch.

Jeg er glad for den sannnhet er min erfaring, at Jesus er kommen for å søke å frelse det som er fortapt.

Herrens budskap til menneskene er et budskap om omvendelse!

Første gang jeg hørte Jesu milde stemme kalle meg til omvendelse og frelse, var som liten gutt, knapt åtte år gammel, men jeg åpnet dessverre ikke mitt hjerte for min kjære Frelser, så jeg fikk vandre mange lange år i synden siden. Men i alle disse år var Den gode hyrde på leting etter meg.

Da jeg var 15 1/2 år dro jeg hjemmefra og til sjøs, — en ting der alle dager hadde vært min store drøm, men også nå var Frelseren ute etter meg. Mangen gang lød spørsmålet fra Ham: Hvor går du hen? Hva er ditt mål? Hvor skal du bo for evig?» 2 1/2 år gikk før jeg igjen kom hjem og mine tanker for de dager som skulle tilbringes hjemme var å fornøyes på verdens vis, sammen med mine gamle kamerater. Men med stor takknemlighet til Jesus minnes jeg at alt synes å gå omkull med denne mine tanke og plan. I stedet kom der innbydelse til fest på vårt forsamlingslokale, Karmel i Svelvik, og nå kom Herrens kall sterkere enn noen gang før og min tid i verdens leir tok slutt. Nå fulgte tre lange uker, hvor kampen raste i mitt hjerte. Å, hvilken kamp! Jesu milde stemme på den ene side, som lød: «Gi meg ditt hjerte og min fred blir din. Kom til meg med ditt strev, din tunge byrde, all din synd, din nød, din skam og du vil hos meg og i meg finne full tilgivelse og hvile». På den annen side kjempet fristeren med voldsom kraft. Å, hvor han malte alt forferdelig! Det var ingen glede som kristen. Intet liv, slett intet for en ungdom. Du må aldri ta inn på den veg, sa han.

Men Gud skje takk! Jesu grenseløse kjærlighet smeltet isen om mitt hjerte, og en aprilkveld i 1927 fikk jeg knele ned for Ham, hvis misjon er å frelse syndere. Og dagen i mitt liv opprant, mørket forsvant og jeg så — og takket — at all min synd hadde Gud forlatt meg.

Den som tror på Ham — Jesus Kristus — har evig liv. Jeg opplevde nå hvor livet fikk mening, og jeg kjente ilden fra Gud brenne i mitt hjerte. En dyp trang etter at andre, ja alle, måtte få se og eie min Frelser, fylte meg.

Jeg dro igjen til sjøs, men Herrens kall til meg om å gi min tid og alt til Ham vokste stadig i styrke, inntil jeg av Hans nåde kunne si: «Herre, her er jeg, send meg». Og så sto turen hjem igjen. Å, hvor det jublet i mitt hjerte. Sangen var: «Herre takk for frelsen» og videre: «Hvilken bunnløs nåde at du vil bruke meg i din tjeneste på jord. Takk Jesus».

1. juledag 1928 kom til å bli den dag jeg la ut på min første tur med det budskap og en hilsen som hadde gjort meg så lykkelig og jublende glad. Mange år er gått, snart fjorten år, og hva Jesus i disse år har vært for meg er det ikke plass nå å skrive noe utførlig om. Vil bare sammenfatte alt i disse ord: Han har vært bare god! Og så et ord til slutt: Hører du Hans milde kallende røst om frelse, lyd Hans røst! Du blir evig lykkelig!

Evig frelse og full lønn venter hver lydig sjel.

 

HVOR ER DU?
Av predikant Alf Thorstensen

Disse ord: «Hvor er du?» var Guds kall til Adam da denne, etter å ha falt i synd, løp bort fra Herren. 1. Mos. 3, 9. Siden den tid har menneskeslekten vært på flukt bort fra Gud. Blant denne flyktende folkemasse var også jeg engang. Men som Herren kalte Adam, kalte han også på meg. Jeg hadde følt Guds kallelse fra guttedagene av — en lengsel og trang etter å komme i samfunn med Gud og få det godt med ham. Men enda ble jeg 20 år før han fikk stanse meg på syndens brede veg.

Jeg er født i Porsgrunn og har mange kjære barndomsminner fra dette sted. Mor elsket Jesus, og det gjorde sikkert sitt til at jeg så tidlig kom under kristelig påvirkning. Dessuten gikk jeg i Metodistkirkens søndagsskole som også var meg til stor velsignelse. Ja, endog religionsundervisningen i skolen virket på meg til det gode, så langt som denne stemte med Guds ord. Intet under at jeg under slike forhold hørte hans tale og følte hans kall i mitt hjerte. Det var da også en tid hvor jeg stadig ba til Gud og følte glede ved tanken på Jesus og himmelen. Jeg gikk endog så langt at jeg hadde utsett meg et bedested ute hvor jeg bøyet kne og ba når jeg var alene. Det var helst om kvelden før jeg gikk hjem. Dog var det en mangel ved dette forhold. Jeg «trodde med hjertet» som Paulus sier, men bekjente det ikke for mine medmennesker, og det må til. Les Rom. 10, 9, 10. «Staden på berget kan ikke skjules» sier Jesus, og derfor gikk det også galt. Gud fikk ikke det tak over mitt liv som han skulle ha.

Da vi flyttet til Skien høsten 1915, kom jeg sammen med kamerater som hadde helt andre interesser, og gled lenger og lenger bort fra Gud. Interessen for verden inntok meg mer og mer, men om jeg hadde forlatt Gud, hadde ikke han forlatt meg. Hans kallende røst kunne jeg aldri frigjøre meg fra helt i disse år, og i 18-års alderen hadde jeg et mektig kall fra Gud, men jeg var ulydig og fortsatte videre på syndens brede veg. To år etter kom Gud igjen og kalte sterkt på meg, og da ble det et vendepunkt i mitt liv. Det var i begynnelsen av året 1923.

Der ble holdt en rekke ekstramøter i «Baptistkapellet» som det dengang het med en ung misjonselev som taler. Han var brennede i ånden og hans budskaper grep mitt hjerte. Dog ble det ikke der — men hjemme hos far og mor jeg tok det avgjørende skritt. Det var en fredagskveld. Jeg satt der med mitt forpinte hjerte — og jeg kjente to makter som kjempet om min sjel. Den ene sa: «Be din mor om forbønn.» Den andre sa: «Gjør det ikke — ikke nå.» Men da klokken nærmet seg 10 og jeg forsto at mor skulle inn og legge seg, grep jeg anledningen og fortalte henne hva der lå meg på hjertet. Hun ble så overveldet av glede at hun hadde vanskelig for å svare, og straks etter lå vi på kne og ropte til Gud om frelse. Det var en fredags kveld, men først den følgende mandag, om kvelden, kom jeg igjennom og fikk frelsesvisshet og glede. Men da ble jeg også glad. — Ære til Jesus.

Trangen til å reise ut med evangeliet begynte snart å gjøre seg gjeldende. Det var tanker jeg hadde hatt helt siden jeg var smågutt, men nå kom de for alvor. Og tre år etter dro jeg så ut med det glade budskap. Det var i begynnelsen av året 1926. Har reist meget i disse år og hatt mange herlige opplevelser.

Men det er en ting jeg alltid har angret — og det er: at jeg ikke kom før. Du min kjære leser — du må ikke vente så lenge, men si «ja» til Jesus nå — der du sitter og leser disse ord.

 

EN PASSENDE ANLEDNING
Av misjonær Trygve Gjøsund.

Når du går skal intet hindre dine skritt.
(Ordsp. 4—12).

For snart 10 år siden begynte Herren å tale til meg om Syd-Afrika. Det var en dag da jeg sto nede i lasterommet i en av
D. B. D.s båter. Jeg var da ansatt ved et mekanisk verksted i Bergen.

Siden den tid har dette lagt i mitt hjerte og kommet fram ved visse anledninger.

En tid etter begynte jeg å reise som evangelist, og har siden reist omkring på de forskjellige steder i Norge, Danmark og Sverige.

En sommer da jeg var på Helgelsesforbundets konferanse i Torp i Sverige, minnet Herren meg på ny om Syd-Afrika. Da jeg seinere var på gjennomreise i en liten by som heter Gränna, besøkte jeg en broder der som holdt «Det Gode Budskap». Da jeg i dette blad leste om Evenstads stasjon som skulle kjøpes tilbake av «de frie venner», og at der behøvdes flere misjonærer, var det som om en sa høyt til meg: «Her har du din anledning!»

Om natten lå jeg og gråt og tenkte på dem derute som behøvde å høre livets ord.

Da jeg kom hjem til Stavanger hadde vi Evenstad iblant oss på noen møter, og da han fortalte fra Afrika grep det meg på nytt igjen med slik velde at jeg fikk ingen ro før jeg sa ja til kallet.

Jeg var nå villig, sammen med min hustru og våre to barn, til å dra ut så snart alt las til rette.

De så hen til ham og strålte av glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam. (Salm. 34, 6).

 

JESUS FRELSTE TOLVÅRINGEN
Av predikant A. Eik.

Jeg er oppvokset i et troende hjem. Fra min tidlige barndom var jeg vant til bønn og lesning av Guds ord. Min mor tok meg flere ganger på fanget og fortalte meg fortellinger fra Bibelen, og det syntes jeg var meget interessant. Jeg minnes hvor mitt barnehjerte ble opprørt, da jeg hørte om dem som korsfestet Jesus. Jeg syntes han burde satt seg til motverge, og vist sin allmakt på fiendene. Forsto ikke da at det var hans store kjærlighet som bant ham til korset, og ikke naglene. Men nå forstår jeg litt av hans store kjærlighet. Pris skje hans navn!

Jeg fikk ofte være med på møter; og det var min store glede å få sitte så langt framme i salen som mulig, og få følge med (beundre) predikantens bevegelser og miner. Og når han talte alvorlig til de kristne, og pekte på sløvhet og lunkenhet hos Guds barn, likte jeg ham meget godt. Jeg forsto at det å være kristen; lå ikke bare i navnet, men måtte vises igjen i livet. Prekenen ellers forsto jeg meg lite på om de stemte med bibelens sannhet eller ikke.

Jeg var glad i sang og musikk. Var jeg så heldig å få holde sangboken til predikanten når han spilte, var jeg stolt, og gledet meg. Jeg lærte meget på møtene som barn. Vi barn måtte alltid sitte pent og stille under møtet. Og jeg satte min ære i å være stille, så ingen skulle ha det å si at jeg var urolig.

Fra min tidlige barndom kalte Gud på mitt hjerte og jeg kom i syndenød. Husker godt den kvelden jeg ga Gud mitt hjerte. Det var i 12 års alderen. En ny predikant var kommet til bygden. Jeg hadde inntatt min plass på en av de fremste benkene. Under møtet var jeg så kalt av Gud at jeg skalv på benken. En veldig kamp foregikk i mitt barnehjerte. O, hvor jeg fikk kjenne satans fryktelige grep om min sjel. Han brukte alle sine piler mot meg. Hva ville skolekameratene si? Hvordan skulle jeg bli bevart? o. s. v. Men Jesus seiret. Halleluja! Da de som ville bli frelst ble anmodet om å rekke opp sin hånd, kom min opp, og det bar på kne og jeg ropte om frelse. Og frelst ble jeg. Syndebyrden falt av, og jeg gikk lykkelig hjem fra møtet den kveld. Jesus var blitt min, og ingen kunne ta ham fra meg, selv om kameratene ville spotte meg. En eller to kvelder etter vant jeg min kamerat for Jesus, og det ble straks bedre, når vi var to. (Han er også frelst i dag).

Jeg ble sløv i min ånd, og fienden kom igjen med sine fristelser. Og i 15 års alderen trodde jeg forbindelsen med Gud var brudt. Men Gud slipper ikke taket i sitt villfarne barn så lett. Nå begynte han å tale gjennom lidelser til meg. En hård sjukdom kom i mitt liv, hvor jeg kom døden nær. Jeg kom på sjukehuset. Man ventet meg ikke hjem igjen med livet. Jeg forsto meg ikke på helbredelse ved tro og bønn den tid. Men Gud har livet i sin hånd. Operasjonen ble fullført og en 3— 4 liter materie ble tappet ut av min lungesekk. I 8 uker lå jeg på sjukehuset, og der fornyet jeg pakten med min frelser igjen.

En tid etter mottok jeg Åndens dåp. Og da kom Gud med sitt kall igjen. (Som allerede da var demret for meg i barneårene). Nå ble jeg fullt klar over Guds vilje med resten av mitt liv. Jeg ble kalt til å forkynne evangeliet over alt hvor han ville sende meg. Jeg ga ham lov å gjøre med meg som han selv ville.

Nå begynte en lang skoletid i ensomhet med min Gud, i bønn og lesning av ordet. Karet måtte dannes og fylles med det budskap han ville sende meg med.

Så kom tiden da Herren løste meg fra min jordiske stilling og drev meg ut i sin store gjerning. Og nå i over 20 år har Jesus tilfredsstillet hele mitt liv. Og jeg er meget lykkelig i min Mesters tjeneste. Ære til ham alene! Jesus.

Og nå kjære venner: Gi Jesus hele deres hjerte og liv, så dere alle kan bli ett vitne for Herren.

Han har fremdeles bruk for villige redskaper som stiller seg til hans tjeneste. Høsten er stor, men arbeiderne få. Det blir derfor en hjertebønn hos alt Guds folk at han må drive arbeidere ut til sin høst. Ennå er det mange som skal høstes inn før Jesus kommer igjen.

Er dere villige skal dere få ete landets goder, sier skriften, men de uvillige og gjenstridige blir oppett av sverd. Gud fordrer villighet i første rekke og så troskap. De som vandrer på den måten og ofrer seg helt for Herren får rik velsignelse over sitt liv.

Jesus er snart her, og vi vil da møtes hjemme hos ham i Herlighet. Vel møtt da!

 

DET BLE „TOTAL»-FRELSE
Av predikant Arnt Andersen.

Min fødeby Mandal er Norges sydligste by, hvor jeg også er oppvokset. Byen er ikke stor. Men Herrens ord lød også på dette sted, fra hjerter som hadde fått et møte med Herren. Jeg var meget på møter, da min mor var en levende kristen. Hun tilhørte den frie forsamling som da holdt til i «Totalen». Ordets sæd som er 100 pst. spiredyktig har gjort sin virkning. Gud kaller på hjertene fra solens oppgang til dens nedgang. Han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal omvende seg og leve.

Jeg glemmer aldri den dag Herren kalte så sterkt på mitt hjerte, at jeg måtte gi etter. — Jeg ble en ny skapning i Kristus Jesus. — Det var en aften for 12 år siden at Herren grep inn i mitt liv. Jeg gikk i mine egne tanker. Klokken kunne være ved 1/2 8-tiden om kvelden og jeg hadde nettopp vært ute og lånt noen romaner for å riktig kose meg utover kvelden. Men Herren ville det annerledes, og det priser jeg Ham for. Hans øyne fulgte meg da jeg gikk slik og nærmet meg hjemmet. Det var den aften møte på «Totalen» hvor broder Kjellås skulle tale, og da jeg var et lite stykke fra mitt hjem, kom mor og skulle gå på møte. Hun spurte om jeg ville være med. Da talte Herren sterkt til mitt hjerte og jeg ga etter, og det ble min omvendelse som jeg aldri har angret. Inntil idag har Herren vært trofast.

Kallet til å reise til Finnmarken med evangeliet fikk jeg for en tid siden. Jeg sa ja til Herren, og sa opp min stilling i forretningen som jeg innehadde i 13 år. Djevelen malte alle ting svart for meg, og forsøkte å hindre dette skritt, men Gud være lov og pris, Herren ga seier! Han la alt til rette for meg, og jeg gikk ut i tro til hans løfter og de har holdt inntil idag og skal fremdeles gjøre det.

Er no ute i Herrens tjeneste for å besøke vennene før jeg reiser til Nord-Norge. Herren er trofast til evig tid og vil være med alle dager.

 

MED JESUS I DEN SKJØNNESTE UNGDOM
Av misjonskandidat Rolf Busch.

Allerede før jeg begynte på folkeskolen tok min eldre bror meg med på søndagsskolen, hvor jeg fortsatte å gå helt til jeg ble speider. Da kom jeg inn i en tropp, hvor lederne var kristne og som våket nøye over guttenes religiøse utvikling. Et par år seinere begynte jeg i Uranienborg kristelige ungdomsforening og kom gjennom den inn i søndagsskolen.

Det har alltid vært så velsignet å få virke for Guds sak, og denne gjerning er det mange som deltar i her i Norge. Derved har alle som vil, anledning til å få høre Guds ord. Det stiller seg annerledes for hedningene. De har ingen som kan forkynne evangeliet om det glade budskap. Jesus sier: «Be derfor høstens Herre om at han vil drive arbeidere ut til sin høst.» Som kristne har vi et stort ansvar for våre medmennesker, og mye av den villfarelse vi nå er oppe i, er vi selv muligens skyld i, fordi vi ikke har levd vårt bønneliv som vi skulle. Hadde vi mere inntrengende bedt Gud kalle misjonærer ut til misjonsmarken, hadde vi også hatt mange flere arbeidere til å høste inn den kostelige grøde som nå bukker under for vindens kolde og mørke høststormer. La oss derfor fra idag av gå inn for å be om dette. Og når Gud kaller oss, så la oss være villige til å gå ut til denne store og herlige gjerning.

Helt fra den dagen jeg ble kalt av Gud til misjonsmarken, har jeg arbeidet for å kunne klare denne oppgaven.

Jeg begynte på artium for å lære språk, og har deltatt i flere møter rundt omkring. Så snart krigen er over skal jeg reise til Kina.

 

FRA DØDEN TIL LIVET
Av predikant Sigurd Vea.

Første gang Jesus kalte på meg, var jeg bare 12 år gammel. Men jeg tenkte som så mange andre at det haster ikke med den sak. Jeg ville først ut i verden og prøve hva den hadde å by på, noe jeg seinere har angret mange ganger.

Da jeg var 16 år gikk det en vekkelse over min hjembygd, og jeg var også iblant dem som «ble med,» men jeg kom dog ikke til noe bevisst liv i Gud før i 20-års alderen. Da hadde jeg vært langt ut i synden og verden og smakt av verdens sprukne brønner, men de kunne ikke tilfredsstille mitt hjertes begjær. Jo lenger det led, dess verre ble det med meg, inntil jeg tilslutt så meg ganske fortapt, skjønt jeg prøvet å gjøre det beste jeg kunne. Jeg både gråt og ba, men det hjalp ingen ting før jeg kom til fortvilelsens rand og ropte i min sjels ytterste nød: «Herre frels meg, jeg forgår!»

Da var det med ett som en stemme sa til meg: «Les Esaias 43, første vers.» Skjelvende tok jeg bibelen og leste, — Og nå, så sier Herren som skapte deg Jakob, og som dannet deg, Israel; Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. — Da løsnet syndelenken, og byrden den falt av. Nå aldri mer jeg så den, den sank i nådens hav. Halleluja! Da kan du tro jeg ble glad. Jeg lå bare og priste Gud hele natten like til morgen. Ære være Jesus. De første dagene visste jeg nesten ikke hva jeg skulle gjøre av meg for bare glede.

Et par år etter så jeg tydelig dåpens veg i Guds ord. Det var ikke så liketil med den sak i min hjembygd, da slikt ikke praktisertes der. Der var bare et par brødre som hadde døpt seg i Amerika, og noen fri forsamling var det ikke. Men det ble så alvorlig og om å gjøre for meg å bli døpt, at jeg en dag pakket sammen noen klær og reiste til Haugesund, hvor jeg ble begravet med Kristus ved dåpen til døden.

All ære til Jesus. Da jeg så kom hjem igjen, og det ble kjent rundt i bygden at jeg hadde latt meg døpe, kan du tro der ble oppstandelse. Tenk bare 22 år, og være kommet bort i slik villfarelse. Noen syntes synd på meg, og andre ble forarget. Men jeg var lykkelig. Halleluja!

En tid etter fikk jeg også prise Gud i nye tunger og tydning, og da var der også flere andre som fikk oppleve det samme, så nå er der en hel flokk i Veabygda som har gått utenfor leiren og gitt Gud rett og latt seg døpe.

For vel to år siden kalte Gud meg til å gå ut med evangeliets herlige budskap, og siden har jeg fartet litt rundt omkring og vitnet om Ham som har kalt meg fra mørket til sitt underfulle lys. Herren han virker med og stadfester ordet med de medfølgende tegn.

 

MIN OMVENDELSE OG MITT KALL
Av predikant Olsen-Riisvik.

Som så mange andre er jeg oppvokset i et ugudelig hjem ute ved havet et sted i Nordland, som heter Bø. Min far døde og jeg ble som eneste barn satt bort, og min mor tok seg tjeneste. Jeg fikk tidlig føle at jeg intet hjem hadde, og ofte gråt jeg av savnet etter en far og mor og et hjem som var mitt. Ofte ba jeg også, men det ble nok intet gjennombrudd før jeg var 18 år. Fra jeg var ganske liten merket jeg en lengsel og et begjær etter å få være god og gjøre godt. Når jeg så skulle forsøke ble jeg ofte misforstått, og så gråt jeg. Lengselen ble dog større og jeg ble bitrere i mitt hjerte etter som jeg forsto at ingen forsto meg.

Da jeg så begynte å reise ut på fiske og kom under Guds ords hørelse, våknet lengselen etter det himmelske hjem i mitt hjerte. Således ble endog beslutningen tatt etter at jeg hadde gått på møtene i 14 dager oppe i Honningsvåg. Det var fellesmøter den gangen med Frelsesarméen, Baptistene og de Frie venner. Jeg bøyet kne alene og overga meg til Gud i styrehuset på fiskerskøyten jeg var med. Jeg hadde ikke lest mye fra Guds ord, bortsett fra barnelærdommen. Men plutselig sto ordene for meg: «Uten at du bekjenner meg for menneskene, vil ikke jeg bekjenne deg for min far i himlen.» Nå protesterte jeg med engang og en stemme sa: «Du vet menneskene forstår deg ikke og vil bare le deg ut.» Men nå ville jeg være et Guds barn og da måtte jeg fortelle det for alle. Ombord gikk det lett, for de så det på meg. Men så skulle jeg vitne i forsamling. Flere dager gikk jeg og øvet meg på mitt vitnesbyrd. Og da møtet kom, var jeg så opptatt av mitt vitnesbyrd at jeg visste ikke noe av det som ble foretatt. Og da vitnemøtet kom sa en stemme: «Opp, opp, ellers blir du ikke bekjent for min far.» Nesten mekanisk reiste jeg meg, men hele mitt vitnesbyrd var borte og nå sto jeg der og fikk bare sagt: «Jeg har overlatt meg til Gud.» Amen.

Nå begynte et liv i kamp og seier, nederlag og sorg, fred og glede. Jeg var brå og ville alt skulle gå hurtig. Mitt hjerte fyltes med glød og begeistring. Jeg fikk talere til min hjembygd for å holde møter. Selv var jeg med og snart begynte det å brenne hos mine kamerater. Barna samlet jeg på en haug til søndagsskole, så bød min onkel oss en stue. Det ble vekkelse også i barneflokken. Presten kommer så en dag og foreslår at jeg må reise til bibelskolen. Jeg stanste og tenkte så smått på det, men det tar tid innen jeg hører mere. Min virkelyst og min bråe natur forstår så lite å bie på Herren. Så kom Frelsesarméen og byr meg krigsskolen, jeg tar med, men da det så kommer et skjema over alt hva jeg må skaffe meg, synker motet, det vil ta så alt for lang tid etter mine begreper før jeg kan skaffe meg alt dette. Så skyver jeg det alt bort som umulig for meg.

Jeg søkte så hyre og reiste ut i mange år. Når jeg kunne stå på dekket å se inn mot land, fyltes min sjel med lengsel etter å få vitne for andre, virkelig ofre meg helt for Guds sak. Og jeg visste at jeg aldri ville bli lykkelig før den dag randt. Når vi lå i havn, og jeg hørte kirkeklokkene, måtte jeg gå for meg selv og gråte. Jeg følte Gud kalte meg gjennom dem. Og en dag ble det alvorlig, det lød som tordenrøst: «Bare den som gjør Guds vilje.» —

Det fikk bære eller briste. Så forlot jeg alt og en dag fant jeg meg ensom sittende på et hotellværelse i en av byene her oppe i Nord-Norge. Her viste Gud meg landet jeg skulle innta, og fylte meg med kjærlighet til dette folk. Men i min begeistring over det Gud viste meg, glemte jeg i min iver at jeg skulle bli i byen til jeg var ikledd kraften fra det høye. At Gud ville jeg skulle ofre meg helt har jeg ikke tvilt en dag på. Og at det var Gud som viste meg det folk jeg nå i flere år har arbeidet blant, tviler jeg heller ikke på. Og at det er Kristi kjærlighet som har tvunget meg å stå blant disse og ofre meg for dem det vet jeg, ellers har jeg for lenge siden gitt opp. Jeg har følt hvordan mitt hjerte har kunnet elske min bitreste motstander. Dog, meget kunne ha vært annerledes dersom jeg hadde biet på Herrens time og kraften fra det høye.

Vær derfor ikke for snar, unge venn som leser dette. La Herren få istandsette deg, og lær å stå der Herren vil ha deg. En dåp i vann og ånd vil åpne himlen, og Guds visdom skal fylle din sjel med kraft til strid på den onde dag.

Vel den som vandt, får sagt
jeg står med Gud i pakt.
Den vet seg ei forlatt
som håp til Gud har satt.
De faderløses fader.

Jeg er den dårligste av alle predikanter. Men det vet jeg, Gud bruker meg, og det er nåde over nåde. På min bibels første blad har jeg satt: «Søk ikke ditt men i alle deler dine medmenneskers beste.» Gud hjelpe meg til det.

Kjære venner, la oss være med å strø roser, smil og glede på hverandres veg, her er så nok av torner, sorg og smerte. Gud hjelpe oss dertil.

 

SOM UNG TIL MISJONSMARKEN.
Misjonær F. O. Schroeder.

Under den herlige vekkelse som gikk over landet i 1907 var det mange Gud kalte til misjonsmarken. Særlig blant de unge tentes ilden og de hadde både lyst og kall til å dra ut på misjonsmarken med evangeliet. De frie venner drev en utstrakt møtevirksomhet i Oslo under den tid og det gikk klart opp for fler at evangeliet måtte spres videre.

En av de unge som Gud kalte til misjonsmarken var Oskar Schroeder. Han fikk en lang arbeidstid i Kina og nedla et godt arbeid sammen med sin hustru. De har no med sin familie vært hjemme i flere år for å hvile. Br. Oskar Schroeder har kjempet meget med sjukdom i de senere år, men hans hustru har reist adskillig og besøkt venneflokkene på de forskjellige steder.

Misjonsarbeid er alltid en av de første frukter en vekkelse gir. De nyvakte blir som regel grepet av en trang etter å fortelle andre det herlige de selv har oplevd. Vekkelse er derfor nødvendig i en menighet for å anspore virketrangen hos de troende. Når vekkelsen stangnerer og det blir slutt på ny tilførsel til menigheten, svekkes straks interessen for misjonsarbeidet.

De gamle misjonsveteraner iblant oss legger opp og vår bønn er at nye må innta deres plasser. Ja, vi ønsket å se mange nye ungdommer stille seg villige når Mesteren kaller dem til de store misjonsmarker.

 

DA HALLELUJA-PREDIKANTENE KOM TIL „DET HELLIGE LOFT».
Av predikant Hans Wennesland.

Det er no seks-sju- og tjue år siden det en vinter kom to unge halleluja-evangelister til det «hellige loft» i Lillesand, så kaltes «de frie venner»s lokale. De skulle ha møter der. Det ble også en herlig vekkelse og folk sto i kø for å komme inn og høre og se hva der foregikk.

Jeg fikk høre at noen av mine kamerater var blitt kristelige og det brakte også meg til å søke disse møter. Til å begynne med spottet jeg og diskuterte med predikantene til de så det håpløst å tale mer med meg. Men møtene kunne jeg ikke unnvære og no begynte Herrens Ånd som aldri før å ta meg under sin behandling.

Herrens Ånds kallelse hadde jeg kjent før da jeg var barn, og i 13—14 års alderen var kallet så alvorlig og sterkt at jeg gråt i tre netter i angst da jeg av ånden var overbevist om synd, rettferdighet og dom. Men kallet gikk meg den gang forbi. Jeg var kanskje både for stolt og unnselig til å betro meg til noen som kunne gitt meg vegledning i frelsesspørsmålet.

I ungdomslivet ble jeg da bundet av Satan med mange bånd i verdslige interesser og gjøremål. Men i vekkelsen denne vinter på det «Hellige loft« møtte jeg Jesus. Han som er sterkere enn den sterke, han løste meg fra alle bånd og satte min plagede sjel i frihet. Det var en torsdagskveld i februar måned. De av vennene som var tilstede da, og no kanskje leser dette, vil sikkert huske det møte. Og så har Gud bevart meg for Jesus alle disse år. Judas 1, 1. Og no er vi snart hjemme og står for tronen og evig skal prise Gud for nåden vi fikk i Kristus Jesus. Ja, mitt hjerte flyter i denne stund over av takk til Gud for han førte meg til disse møter med denne forkynnelse om fullkommen frelse og frigjørelse i Kristus Jesus.

Det «hellige loft» var et lite lokale i 2. etasje i et hus tilhørende en av søstrene i forsamlingen. Navnet hadde de ikke gitt det selv, men det var en spott fra motstanderne kan jeg helst tenke. Navnet «Det hellige loft» synes jeg forresten var både pent og passende. Herrens herlighet var der og møtene så herlige at vi følte oss på hellig grunn.

Så gjør jeg som Paulus: Takker ham som gjorde meg sterk i Kristus Jesus vår Herre at han aktede meg tro, idet han satte meg til tjenesten. 1. Tim. 1, 12.

Bare vel et år etter jeg var frelst tok Herren meg ut som sitt vitne og i denne tjeneste står jeg fremdeles. Der blir jeg også ved hans nåde til han kaller meg hjem.

 

FRELST OG LYKKELIG.
Av evangelist Ernst Edgar Jensen.

Et ord i 1. Tim. 4, 12 sier: «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbillede for de troende i tale, ferd, kjærlighet, i tro, i renhet».

Her ser vi at han som dette var skrevet til, var en ungdom og at Paulus som skrev dette, kjente til de vansker som meldte seg hos en ungdom. Derfor oppmuntret han denne unge til ikke å la andres forakt og kritikk få overhånd slik at det kunne hindre eller stenge for hans virksomhet blant menneskene.

Så du som synes du er for ung, vent ikke, men bryt over alle de ting som forsøker å hindre deg: — Jeg tenkte mange ganger på hva mine slektninger ville si, jeg kjente at Gud kalte meg, og det var heller ikke noe annet jeg ville enn å være en kristen, men i lang tid lot jeg meg binde på grunn av at jeg tok for mange hensyn. En annen ting var at jeg syntes det var så leit å bøye meg for Jesus når så mange så det. Vi hadde på den tid juniormøter i hjemmene og vi kunne være samlet 10—12 stk. På den tid talte Jesus sterkt til meg: «Si ja, bekjenn for meg og menneskene at du vil følge meg. Du vet jo at det er det beste».

Men jeg syntes det var for mange i rommet. «Vent til det ikke blir så mange», var stadig svaret.

Men en dag da vi hadde et vinterstevne i Frikirken, hvor det var samlet flere hundre mennesker, skjedde det underbare. Tross de mange mennesker brast det for meg og jeg som var så redd for 10—12 mennesker måtte no knele ned for Gud foran en stor menneskemasse. No var det Herren som bøyet hjerte og kne. Jeg må si jeg kjente det ikke just så salig med det samme, men fikk fred og det ble rolig i mitt indre.

Jeg har siden fått kjenne at det er ved bekjennelse troen styrkes, og det første jeg gjorde var å si hjemme at jeg var blitt frelst. Jeg fikk det svar at det var bra hvis det bare holdt, men — — . Jeg sier amen, det skal visselig skje, og det har det.

Siden har Gud arbeidet hårdt med meg, og i mitt hjerte hadde jeg ingen ro. Det var noe annet enn en kontorkrakk Gud ville jeg skulle sitte på.

Hva årstall angår er jeg født 24. januar 1919 og ble frelst 3. mars 1940. Tok troendes dåp i pinsen 1941.

Til slutt vil jeg si dere unge: «La ingen forakte dere for deres ungdoms skyld!

Er f. t. i Nord-Norge med evangeliet.

 

„DA DU FRA BARNDOMMEN — «.
Predikant Johs. Hedin.

En av de mest kjente predikanter innen den frie bevegelse er vel uten tvil Johs. Hedin. Som liten gutt ble han frelst i Frelsesarmeen og var ivrig for Guds sak, men i sin ungdom kom han i berøring med E. A. Nordquelle og ble aktivt med i den frie bevegelse og var en av de første predikanter som reiste blant de frie venner.

Johs. Hedin har reist i adskillige år som predikant, men også stått som forstander både i Mjøndalen og Bergen. Han har ved siden av forkynnergjerningen ofret seg meget for barne- og ungdomsarbeidet og har gjennom en rekke av år sendt ut søndagsskolens sangbok «Barnas Eiendom». Utenom det var han medredaktør av «Det Gode Budskap» en del år mens Nordquelle levde, men etter hans død overtok han bladet og ble bladets utgiver og redaktør. Det er mange år i aktiv tjeneste og lønnen skal nok ikke utebli.

Særlig har br. Hedin hatt et varmt hjerte for de yngre og har hatt god forståelse av betydningen med dette arbeid for den oppvoksende slekt. Mens mange sto på avstand og kritiserte junior- og ungdomsarbeidet, stilte han seg med og lot det finne sin rette plass blant det øvrige menighetsarbeid. Noe vi setter stor pris på!

Gud velsigne hver trofast og ivrig arbeider. Det er lønn for vår gjerning.

 

DA GUD FIKK SIN VEI.
Av evangelist B. Wilhelmsen.

Jeg ble som så mange frelst ute i den store vide verden, ute i larmen fant Jesus meg og jeg er lykkelig fordi han fikk sin veg med meg. Det kostet min frelser meget arbeid før jeg ble villig til å si: skje din vilje. Jeg ble frelst i Amerika i U. J. i den Evangeliske frikirke; der fikk jeg mitt åndelige hjem inntil jeg 1923 reiste til Norge. Kom da i berøring med noen få venner her på stedet og fikk høre om troendes dåp, noe som jo var ganske fremmed for meg. Men enhver som er helt lagt på Guds alter og som er elsker av å følge mesteren får snart øynene opp for ordet og sannheten. Jeg ble døpt og tillagt vennegruppen her.

Men etter noen års erfaring innen denne ble det snart klart for meg at jeg var en fanget fugl, bundet i trelldom og organisasjoner og jeg sa dem farvel. Har siden ikke stått tilsluttet noen bestemt menighet. La oss ta vare på friheten den stund vi har den.

Først etter jeg forlot disse, ble trangen enda sterkere etter å reise rundt med det frie evangelium om min frelser. Da jeg har familie å forsørge ble det lenge før jeg turde virkelig legge ut på Guds løfter om at han skal forsørge meg.

Imidlertid har jeg ved siden av mitt daglige virke foretatt noen små turer. Men Gud har vært med. Idet han har frelst sjeler og stadfestet sitt eget ord. Æren skal Gud ha.

Fikk dog to herlige løfter fra Guds eget ord. De står i 2. Mosebok 4, 12: Gå no du, og jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale.

Det andre står i 2. Mosebok 28, 20 og lyder slik i Jesu navn: Se jeg sender en engel foran deg for å vokte deg på vegen og for å føre deg til det sted jeg har utsatt for deg. Jeg ble glad og lykkelig.

Han fylte meg med ånden fra himlen, som han fylte sine fordum på Salen.

Et trelldoms liv kunne ha vært unngått dersom jeg hadde kjent til friheten i Kristus. Du som enno er på valg, søk Jesus!

Idag som aldri før brenner ilden i mitt bryst. Trangen etter å redde de ufrelste fra fortapelsens evige mørke.

 

MIN OMVENDELSE OG MITT KALL.
Av predikant Rolf A. Sandhaug.

Fra jeg var en liten gutt brukte jeg alltid å lese aftenbønnen min høyt, men det var som oftest at jeg også ba en liten tilleggsbønn inne i meg selv. Vet du hvordan den lød? Jo, jeg ba slik: «Kjære Jesus, når jeg blir voksen la meg bli prest eller mulig misjonær.» Det var vel kanskje en rar bønn av en liten guttepjokk, men jeg hadde jo troende foreldre og lærte derfor tidlig å se verdien i en menneskesjel. For også å vise meg livets alvor la Gud også mange sjukdommer på meg i min barndom, og som tolv års gammel gutt sa doktoren at jeg nok aldri kom på skolen mere. Det var hjernebetennelse jeg da hadde. Men — Herren ville noe annet. Året etter fikk jeg også, astma, og denne bruker jo som oftest å være en sjukdom for hele livet, men også no grep Gud inn på sin underbare måte. All ære til ham!

Da jeg var 14 år gammel kom det avgjørende skrittet i mitt liv. Jeg hadde jo hele tiden hatt min barnetro på Gud, men no måtte jeg altså ta et offentlig standpunkt for Jesus. Det var den 29. september 1935 i metodistkirken på Kjølberg ved Fredrikstad.

Som dere nok kanskje kan forstå så var det ikke alltid så lett for meg i den første tiden. Jeg måtte jo allerede to dager etter at jeg hadde sluttet på skolen ut i livet for å brødfø meg selv, for det var ikke akkurat noen overflod hjemme av penger. Først var jeg en tid visergutt i en forretning hvor jeg hadde 10 kr. uken, men da jeg var 16—17 år tok jeg tilsjøss.

Jeg husker så vel da jeg var nede i Syd-Amerika og så alle disse negrene, at jeg tenkte: «Å, om jeg kunne snakke deres språk så skulle jeg fortelle dere om Jesus.» — Jeg var jo alene kristen blant et verdslig mannskap, så det sto mange ganger hårdt om livet.

Imidlertid ble ikke dette sjølivet av så stor varighet. Kom hjem igjen og fikk post på Fredrikstad mek. verksteds skipstegnerkontor.

Men i mitt indre var jeg heller ikke tilfreds med denne jobb, for Guds kall til å reise ut med evangeliet hadde jo lagt seg som en liten gnist i dypet av mitt hjerte i alle disse år, og så en dag slo det ut i «lys lue.» Kallet kom nok hverken til Kina eller Afrika, men til Nord-Norge. Hvor glad jeg er for den tiden jeg har fått være der oppe, og takker Gud for de sjeler som jeg har fått nåde til å se bøye seg for Gud. — Jeg har vært stasjonert på Espenes i Senja, hvor vi har bygd opp en misjonshytte, og har så virket ut derfra til de vidtomfattende felter rundt omkring. Begynte jo nesten straks med juniorarbeid.

I sommer hadde vi en juniorleir der med 150 deltagere. Den varte i seks dager, og dere kan tro der var liv. Noen var jo personlige kristne da de kom, men innen leirens slutt var det enno ca. 40 ungdommer som valgte å følge Jesus Kristus.

Måtte Gud velsigne dere alle og vårt store misjonsarbeid.

 

MIN OMVENDELSE OG MITT KALL.
Av evangelist Hagen Skjønberg.

Jeg er født i Vesterålen, men i 20 års alderen kom jeg til Vestlandet; dro til sjøs og reiste i 4 år. Da jeg var barn kalte Herren på meg, i de ensomme stunder, og især i de månelyse kvelder, talte Herren mektig til mitt barnehjerte og en dyp lengsel fylte meg. Ja, jeg gråt ofte etter Gud. Gjennombruddet kom ikke i den alder, dog var jeg aldri glad. Jeg levet mitt ungdomsliv i synden, og ofte i danselag var det som golvet ville synke under meg. Jeg var ulykkelig og lovet å aldri betrede slike steder mer. 3 uker før jul 1912 overvar jeg et møte på indremisjonen i Mosterhavn. Jeg bestemte meg fast til å overvære bønnemøtet, koste hva det koste ville, for jeg var da kommet i den stilling at jeg så meg selv fortapt. Jeg måtte få fred. Den fred som alene kunne fåes ved troen på Jesu fullbrakte verk. Jeg satt på en benk imellom to av de frie brødrene, Kristian Størksen og Ole Stenersen, som enno er ledere for den Frie forsamling på Mosterhavn. (Broder Størksen, tross sin høye alder opp i de 80 år er fremdeles den brennende fakkel for den prektige venneflokken).

De foran nevnte brødre rettet en brennende oppfordring til meg om at jeg måtte søke Gud og de ville be for meg. Vi bøyde våre kne. Der ble gjort innerlig bønn om at jeg måtte bli frelst. Priset være Gud, frelsen har holdt i alle livets stormer inntil no. Jeg kjente at det var noe forunderlig som skjedde i det øyeblikk, men jeg forsto det ikke.

På hjemvegen var mine tanker helt opptatt av det som hadde skjedd. Plutselig var det som en lysstråle fra oven traff meg og gikk fra hode gjennom mitt legeme og jeg ble fylt med en salighet som ikke kan beskrives. Neste dag på mitt arbeidssted kjente jeg at jeg var blitt en ny skapning, alt var annerledes. Straks etter tok jeg del i det kristelige arbeid på stedet. Dro seinere til Haugesund, hvor jeg særlig viet meg for søndagsskolen. Her fikk jeg oppleve en vekkelse blant barna, idet 40 barn fra 10 til 16 år overga seg til Gud og var med i bønnemøtene særskilt.

Vekkelsen begynte Palmesøndag 1925. Samme år fikk jeg også oppleve vekkelse blant de voksne. Mange av disse lever enno med Gud, andre er gått hjem til den evige sabbatshvile. Pris skje Gud. Alt av nåde.

År 1926 på mitt arbeid var det som en hånd ble lagt på min skulder og en stemme sa: Du skal gå ut med evangeliet. Jeg følte min uduelighet så stor at jeg slo det hele fra meg, men fikk aldri fred. Etter 12 1/2 års prøvelse gjennom sjukdom, ja, helt inn i døden, måtte jeg gi Gud rett. Min faste stilling og pensjonskasse og hele greia måtte forlates. Pris skje Gud, jeg har fått dobbelt igjen.

 

I EVANGELIETS TJENESTE.
Av predikant Otto Hermansen.

Jeg er født og oppvokset i et troende hjem. Så langt som jeg kan huske tilbake i tiden var jeg med far og mor på møter. Det var mange predikanter som var hjemme og hadde sitt tilhold der da jeg vokste opp. Mange ganger var jeg grepet og tiltalt av Gud, men jeg sto imot.

En av de ting som holdt meg tilbake var sporten. Den var jeg lidenskapelig interessert i. Det gikk år som jeg prøvet sporten og dansen og de ting som verden har å by på. Men bare tomhet jeg fant.

Så endelig fikk jeg høre rykter om at det var kommet en ny predikant hos de «frie venner». Og så var det noen som fortalte at han hadde vært bokser. Straks våknet interessen og jeg gikk for både å se og høre ham. Det var Bjarne Holien fra Askim. Jeg hørte, mottok ordet og fikk kjenne livet og oppreisningen i Kristus.

Herren møtte meg og fylte meg med Ånden. To måneder etter bøyde jeg meg for å tilkjennegi at jeg vil følge Jesus helt. Gud har bevart meg på en forunderlig måte gjennom disse år som jeg har levet i samfunn med Jesus. — Lysten til dansen, sporten og de andre ting har han fjernet. Og no kan jeg få lov å ha min lyst i Herrens lov. Halleluja.

Herren har kalt særlig alvorlig på meg den siste tid til å gå ut med det gode budskap og min lyst er å få være med og føre noen til Jesus. Han som er kommet for å søke å frelse det som er fortapt.

 

MITT KALL OG VIRKE
Av evangelist Henry Gulbransen.

Da sa Herren til meg: Si ikke jeg er for ung, men til alle dem jeg sender deg til skal du gå, og alt hva jeg byr deg, skal du tale. Jerm. 1, 7.

Allerede i 26 års alderen ble jeg frelst, og det er no 14 år siden. Har reist som evangelist i 6—7 år og hatt den glede å se flere har funnet fram til liv i Gud. Jeg var den eneste i familien som ble frelst den gang, men Gud ga meg nåde til å gå bønnen og ordets veg. Min far var nemlig under den tid meget sjuk, og ufrelst. Men Guds miskunnhet er meget stor. Han frelste hans sjel og etterpå fikk han gå lykkelig hjem til herligheten. Det var bare nåde.

Under den tid jeg har levet i samfunn med Jesus, har jeg fått oppleve at flere av mine er kommet over på Guds side. De er kommet til tro på Jesus og lever no et lykkelig liv.

Kristenlivet har bydd på mange herlige opplevelser og det største av alt er å knele ned på kne sammen med syndere som søker frelse. Har virket helt fritt i disse år og en del sammen med Bryntesen og Hushovd m. fl.

Mitt begjær er fremdeles å kunne få være med og virke for Herrens store rikssak på jord. Tiden heretter er kort og det er om å gjøre å benytte de anledninger vi har i Mesterens store tjeneste.

Må Herren velsigne alle sine tjenere i denne tid som ofrer seg for hans store rikssak. Det er arbeidsmark nok og no er feltene åpne for evangeliets utsed, mer en noen gang tidligere. Vi har et herlig bud å bringe.

 

ET LANGT LIV MED HERREN.
Av predikant E. H. Hegh.

Jeg er født i Oslo, og levde mine barndomsår der til jeg var I6 I/2 år. Da emigrerte jeg til den australske verdensdel. Etter å ha levet i 5 år i New Zealand i sus og dus, i drukkenskap og alt hva dermed følger, begynte jeg å gå på møter i Frelsesarmeen, som nettopp ved den tid hadde åpnet ild. Guds velsignede ånd og ord talte til meg på en ettertrykkelig måte, og etter et par måneders kamp og strid overga jeg meg til Gud en mandag morgen den 1. februar 1892. Herren gjorde dengang, som han hadde gjort før og utallige ganger siden, all ære til Jesus. Han tok imot meg og frelste min sjel fra synden og den evige død. Dette skjedde ifølge og i kraft av hans løfte i Joh. 1, 12. Det ble nok spådd at drankeren Hegh ikke skulde bli stående mer enn 8 dager, men pris skje Gud, i år feirer jeg 50 års jubileum som kristen. Hans nåde har vært og er nok for meg. 2. Kor. 12:9 og er nok for alle som ærlig og redelig vil søke hans hjelp.

Jeg var medlem av Frelsesarmeen i 5 år og deretter dro jeg ut som fripredikant i september måned 1897. Altså kan jeg feire jubileum nr. 2 iår idet jeg har reist i 45 år i Australia, Amerika og i de skandinaviske land.

Nå begynner jeg jo å bli gammel, og kreftene svikter, så jeg får nok snart lov til å legge ned min vandringsstav. Men var det mulig å leve livet om igjen, så gjorde jeg det med glede slik som jeg har gjort. For hensikten med vårt komme til verden er å leve og virke for Herren. Må Herren få anledning til å velsigne alle sine kjære vitner med sin Hellige ånd og kraft i disse prøvsomme og alvorlige dager, så vi kan få så mange som mulig med oss heim når Jesus kommer. Amen!

 

 

VERDEN KUNNE IKKE TILFREDSSTILLE MEG.
Av predikant Johan Bue.

Min due i klippens rifter, i fjell-tindens ly. La meg se din skikkelse, Ia meg høre din røst. Ti din røst er søt og din skikkelse yndig. Høys. 2, 14.

Min sjel lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger. Jeg kan si det er godt å være frelst. Denne herlige erfaring har også Herren gitt meg, og alle mine heime.

Jeg er født på Åkra på Karmøy hvor vi vokste opp. Både mine søsken og jeg lærte Jesus å kjenne allerede helt fra våre tidlige barneår. Til Guds ære kan vi si at vi ble båret fram for nådens trone i bønn. Da mor og far stiftet heim, var de begge frelst, og det må vi takke Jesus for idag. Hvilken stor betydning det er å ha bedende foreldre. Tenk å bli spart fra syndens grufulle følger.

Under den tid min far arbeidet et stykke fra vår heim, begynte jeg å søke til verdens sprukne brønner. Jeg var da kun 16 år gammel. Men Gud være lovet, han dro mitt hjerte bort fra syndens tomme forlystelser. Det var fars og mors bønner som var etter meg.

I året 1936 brøt det ut en vekkelse der hvor vi bodde, og under den tiden begynte jeg å gå på møtene. Jeg kjente da som aldri før en sterk lengsel etter hvile. En kveld etter et møte ble kallet meg for sterkt, — jeg sto på valg. Det ble kamp for meg, men den Helligånd arbeidet. Hele natten gråt og bad jeg av hele mitt hjerte. Det var nød i min sjel, og min søken var ikke forgjeves. Jeg fant fred for min lengtende sjel. Det var lenge siden jeg hadde bedt en bønn, men no bad jeg inderlig til Herren og sa: Kan du bruke meg så skal du få eie meg helt». Den bønn har jeg aldri angret på.

Etter bønnekampen følte jeg en ubeskrivelig himmelsk fred. Jeg følte i den etterfølgende tid en underbar forbindelse med Jesus og himlen. Siden ble jeg stadig minnet om å vitne om Jesus på møtene sammen med mine nyfrelste søsken. Men det manglet på frimodignet. På et møte ga Guds Ånd meg det ord som før nevnt fra Høys. 2, 14. Det ble så stort for meg at det var helt umulig å sitte nede. Den strøm av velsignelse som fylte sjelen lar seg ikke beskrive med ord.

Det ble snart en hunger i mitt hjerte etter en fylde av den Helligånd, så jeg kunne bli mer fruktbar for Jesus. Har nemlig helt siden jeg overga meg til Gud følt kallet til å bli et vitne for Jesus.

Mitt ønske er å gå inn for Herrens arbeid av hele mitt hjerte, og min bønn er at jeg må bli til velsignelse for noen sjel og kunne lede noen til frelse.

Når jeg skriver disse linjer, føler jeg en takknemlighet i mitt hjerte, og vil si at det er kun Jesus som gir virkelig fred som varer.

Han skapte fred, Han skapte fred.
Hans tanker er om bare fred.
For deg og meg og for verden all.
Han tenker kun på fred.

 

MIN OMVENDELSE.
Av predikant Henrik Eilertsen.

Jeg er født på Finnmark, langt nordom polarsirkelen.

Der hadde man i min oppvekst ikke noe som heter søndagsskole. No har man det. Det religiøse virke på stedet var ikke stort og det som var tiltalte meg ikke.

Allikevel fikk jeg som barn sterke åndelige påminnelser. Først ved min fars bortgang, som ikke her kan fortelles om, da det vil ta for meget plass. Dernest gjennom min kjære bestemor, som også for lenge siden er gått for å være med Herren.

Men så i årene 1915—16 og 17 fikk vi ofte besøk av noen søstre og brødre som forkynte Guds ord. Disse syntes jeg, og sikkert flere med meg, talte anderledes enn hva vi var vant til.

Ofte hadde jeg følelse av at det de sa, var som tatt ut av mitt hjerte. Men det var også det med dem, som jeg ikke forsto. Ikke bare det at de døpte voksne mennesker, det gjorde de også. — Sammen med mange andre var jeg øyenvitne til det. — Men det syns jeg var riktig, etter det kjennskap og forståelse som jeg hadde til bibelen. Men det var det med tungetalen som jeg ikke kunne begripe meg på. En søndags ettermiddag vi var på møte noen stykker av oss, vi likte nemlig å høre på dem, kommer jeg ikke til å glemme.

Det var to søstre som hadde møte den dag. Plutselig begynte den ene av dem å tale et fremmed språk. Hva som da fylte lokalet var for oss i den stund uforklarlig. Før vi visste ordet av det, satt vi der og storgråt alle som en mann.

Den ettermiddagen står for meg som en av de merkverdigste i mitt liv. Ingen av oss bøyde seg for Gud den dag, men fra den stund gikk jeg som en merket mann.

Jeg bestemte meg for å holde meg borte fra møtene.
Det ble dog ikke bedre, uansett hvilke forlystelser jeg søkte var det tomhet. Profetens ord ble bokstavelig opplevd:

Det er ingen fred for den ugudelige.

Så kom påsken 1918. Som formann i ungdomslaget måtte jeg legge planer for fornøyelser i helgen. Det ble også gjort, så både Skjærtorsdag og Langfredag hadde vi dans, og jeg deltok.
Men det var også andre som arbeidet, og det var de få troende på stedet. Også de skulde feste, om enn på en annen måte. Vel, de hadde altså bestemt fest første påskedags kveld. Til den festen innbød de min stedfar, bror og meg, vi var alle tre ufrelste. Det var både djervt og frimodig gjort.

Da det var i den strengeste rasjoneringstid vi hadde under forrige verdenskrig, protesterte jeg av all makt, men hadde allikevel lyst å gå. Kanskje mest av nysgjerrighet.

På den festen tok jeg min bestemmelse. Først bøyde min bror seg; mens jeg sitter og ser på, krysser det tusener av tanker gjennom meg. Den kvelden gråt jeg ikke. Skal jeg si hva jeg følte, så blir det ingenting. Allikevel sto det klarere for meg enn noensinne, — du må bli frelst. Og før jeg visste ordet av det, lå jeg på kne.

Hva som da skjedde vet jeg ikke, men hører enno summen om meg. Noen gråt, andre jublet, atter andre priste Gud i tunger. Jeg forsto at all den jubelen var for at jeg hadde bøyd meg.

Men selv var jeg så fattig, så tom, så tom. Plutselig hørte jeg en røst. Om den kom utenfra, eller innenfra vet jeg ikke, — men som om en mann talte i mitt øre, hørte jeg. Gud har ikke sendt sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulde bli frelst ved ham. Ved det ord gikk lyset opp i min sjel.

 

DA JESUS MØTTE ANDREAS FRA FINNMARK I STABBURET.
Av Finnmarksmisjonær Andreas Matisen.

Fra mine tidligste barneår var jeg kalt av Gud, men ettersom årene skred fram, fikk verden mere makt over meg og gjorde mitt hjerte kaldt for Guds kjærlige innbydende stemme. Men takket være Gud for hans usigelige kjærlighet, som ikke lot meg omkomme i mine synder, men kom igjen og vakte meg fra syndens søvn gjennom en forunderlig drøm.

En kveld sammen med mine kamerater var vi ute på kortspill, hvor vi også smakte litt sterkt. Kom sent heim, trett av livet. Den natten drømte jeg. Jeg så en stor klokke i himlen, som ga meg advarsel med sitt 11. slag. Jeg så hvordan viseren beveget seg fem minutter mot tolv. Da hørte jeg en stemme som sa: Ved midnattstid kommer Jesus! Dette oppskaket mitt sinn, så jeg var urolig en lang tid. Men Gud som er utrettelig i sitt virke han kommer om og om igjen. Denne gang var det ikke ved noen predikants overtalelse eller annen påvirkning, men i sin egen guddommelige skikkelse.

En søndags formiddag mens jeg var i stabburet falt jeg ned for hans åsyn og ba om nåde og forbarmelse. Da frelste han min sjel, — løste syndens lenker og band. Samtidig som han frelste meg ba han meg også gå ut med evangeliet til andre. Dette syntes jeg var for meget forlangt av meg som ingenting kunne. Jeg sa til Gud: Jeg er for ung og forstår ikke å tale. Da slår jeg opp min bibel som lå på bordet, treffer det ord som står hos profeten Jerm. 1, 7: Da sa Herren til meg: Si ikke du er ung! Men til alle dem jeg sender deg til skal du gå, og alt hva jeg byr deg skal du tale. Da la jeg hånden på munnen og tidde.

To år stred jeg mot Guds kall. En lørdags kveld, trett av dagens strev og slit, legger jeg meg ned i min seng, også min ånd var nedtrykt. Så kommer fyrsten over Herrens hær atter igjen og ber meg gå ut til folket med dette ord fra Åpb. 22, 12: Se jeg kommer snart, og min lønn er med meg til å gi enhver igjen etter som hans gjerninger er. Etter dette ble kampen like så heftig for meg som Jakobs kamp. Den søndagen hadde jeg en pinefull stilling. Det er noe av dagens kamp som må utelates for ikke å ta opp for meget plass. Søndagskvelden, som en halvdød mann, la jeg meg ned for å få lise for min indre smerte for ulydigheten. Denne gang vet jeg ikke om jeg sov eller var våken. Men mannen som kom lørdags kveld kom også no til meg. Da ser jeg hans lidende blikk og hører hans hjerteskjærende stemme si meg: Dersom du ikke no adlyder meg, så må jeg gå fra deg. Da ropte jeg av alle mine krefter om tilgivelse og ga ham løftet om å gå.

I denne tjeneste har jeg reist nå i 18 år, og vil fortsette inntil han henter meg heim i sin herlighet.

 

DA JESUS FIKK PLASSEN I HJERTET.
Av søndagsskolemisjonær Osvald Karlsen.

Mens jeg enno var et lite barn lærte min mor meg å be til Jesus. Men tiden gikk og jeg begynte på skolen. Kom der sammen med dårlige kamerater som ganske lett klarte å føre meg bort fra ham. Jeg merket nok ikke hvor stort dette tap var, slik med en gang. Det var så mange ting som tok hans plass. Jeg kom lengre og lengre bort i synd og last. Ja, det var likesom synden fant riktig god grobunn hos meg. Jeg ble snart den som førte an i det som var stygt og galt. Jeg ble den verste til å banne, lyve, stjele, røke o. s. v. Det var med meg som så mange andre barn, jeg trodde det var karslig siden så mange av de voksne gjorde det. Men midt under dette kunne jeg finne meg selv på ensomme steder i gråt og bønn. Det var lengselen etter Gud. Men det var ingen som forsto min sorg. Det var alminnelig mening blant de troende: «Barn forstår ingen ting av frelsens budskap».

Så var det om sommeren 1936, jeg som 12 års gutt var ute på marken. Da hører jeg en som roper: Osvald! — Osvald! — Ja, hva er det du vil, svarte jeg. Det var bror min som ropte. Han kom no løpende til meg og spurte:

— Hvor har du vært i denne tiden, jeg fant deg ikke i ste. No har jeg og mor vært på barnemøte. — Hva er det du snakker om, «barnemøte», hva er det for noe?» — Ja, du kan tro vi hadde det fint. Nesten alle barna var der, og så fikk vi lære flere sanger og høre ham fortelle merkelige historier. — Hvem? — Det var en slik snill mann; han het visst Karl. Han skal ha barnemøte i morgen også. — Skal han? — Ja.

Så var det dagen etter. Da befant jeg meg sammen med de andre barna på veg til skolehuset hvor møtet skulle være. Jeg var ingen stille, rolig gutt som kom inn på møtesalen den dagen, men jeg så og hørte på dette nye med forundring. Da så predikanten begynte å fortelle om Guds store kjærlighet til verden; hvorledes Jesus på den mest smertefulle måte led og døde, ble jeg mere og mere interessert. Jeg hadde aldri hørt det fortalt så levende og gripende før. Da jeg også fikk vite at denne kjærlighet gjaldt meg, ble jeg grepen. En liten tåre listet seg ned over mitt barnekinn. Det var helt ufattelig at Gud elsket meg; så stor en synder.

Møtet sluttet, og predikanten kom og snakket videre med meg om denne frelsende kjærlighet. — Det ble gråt og atter gråt. Jeg maktet nok ikke å be, men jeg valgte å følge Jesus fra samme stund. Det ble omveltningen i mitt liv. Jesus fikk plassen i hjertet mitt.

Så trakk jeg et mannakorn. Det var et merkelig ord, og forsto det nok ikke til fulle den gang. Det var fra Joh. ev. 21, 15. Predikanten satte mitt navn inn istedetfor apostelen Peters, og så leste han: «Jesus sier til deg: Osvald! elsker du meg mere enn disse». — «Ja, Herre, det må være lett å elske deg; du elsker jo meg». Det var mitt hjerte som svarte slik. Predikanten leste så resten av Jesu ord: «Fød mine lam!»

 

EN RIK TJENESTETID FOR HERREN.
Predikant Eivind Sørensen.

Predikant Eivind Sørensen, Nesodden pr. Oslo, har i de senere år virket blant de frie venner. I sin tidlige ungdom reiste han til Amerika hvor han ble omvendt, og siden ofret han meget av sin tid derover til studier for å utdanne seg til predikantgjerningen. Han har bekledd flere stillinger
som pastor i Amerikanske kirker, og er godt utrustet som ordets forkynner. Han ofret seg også en del for musikk og har i sin tid ledet flere musikkor. Etter at han kom hjem til Norge har han virket innen forskjellige samfunn, som frikirken og misjonsforbundet og har også bekledd forstanderstillinger enkelte steder. Predikant Sørensen har også virket i Nord-Norge og er ganske godt kjent med forholdene der oppe. Forøvrig har han drevet adskillig teltvirksomhet og vært redskap til vekkelse.

I de senere år har hans vesentlige virke vært blant de frie venner og han har besøkt mange venneflokker i vårt land med det glade budskap og vært til velsignelse.

Predikant Sørensen har også vært interessert i misjonsforetagender og står f. t. som styremedlem i Nordlands og Lappisk Bibelmisjon. Han har nedlagt et oppoffrende arbeid for den misjon og samlet inn adskillig med penger den tid han var sekretær.

 

FRA SØNDAGSSKOLEN TIL MISJONSMARKEN.
Misjonær Oddvar Berg.

Kongomisjonær Oddvar Berg, som tilhører menigheten i Møl-lergt. 38, Oslo, har vært en flittig søndagsskoleelev helt fra han var to år gammel. Han kom til Gud i ung alder og var sterkt interessert i det kristelige arbeid i menigheten, som var hans åndelige hjem.

Gud hadde en større oppgave for ham, idet han ble kalt som misjonær til Afrika. Det var med glede han fulgte dette kall og i slutten av året 1938 sattes kursen mot Afrika etter at det hadde vært holdt flere avskjedsfester for ham i noen av de frie forsamlinger. Det var egentlig Den Norske Kongomisjon som tok seg på hans utsendelse, og tanken var at han skulle virke sammen med misjonær Albert M. Christiansen, som har sin misjonsstasjon i Belgisk Kongo. Denne misjon støttes vesentlig av de frie venner.

Broder Oddvar Berg kom vel fram til Kongo og tok snart fatt på sitt virke sammen med endel andre misjonærer som var utsendt av Kongomisjonen, nemlig Harriet Johansen, Erling og Ester Kristiansen. Krigen kom straks etter og det er ikke så meget vi har hørt fra deres arbeid og hvorledes stillingen står forøvrig.

Gud uttar også i dag ungdommen til å spre evangeliets herlige budskap.

 

JEG VAR ELENDIG, OG HAN FRELSTE MEG.
Av finnmarksmisjonær Thora Trolleshei.

Dette ord forteller hva som er skjedd med meg. Jeg er frelst! I min oppvokst var jeg ikke noe snildt barn desverre. En lengten og venten etter å bli såpass voksen at jeg kunne begynne å more meg på verdslig vis — syntes å være det største for meg. Og tidlig fikk jeg disse ønsker oppfylt. Men bak dette var det allikevel noe dypere mitt barnslige bryst gjemte på. Jeg har aldri brydd meg noe om dukker og den slags som mine jevnaldrende — dem ga jeg bort. Hva moret du deg da med? — Spør du nok. Jo, det skal jeg si deg. Jeg lekte med «mennesker». Klipte ut av blader alleslags som hadde minste likhet med et menneskelig vesen. Hver hadde sitt navn. Sikkert 100 stykker ialt. Forsamlingslokalet besto av stivt papir bøyd som benker, — og der inntok menneskene hver sine plasser. Møtene foregikk på vanlig vis. Det verste mine brødre kunne gjøre var å sette istand større hvirvelstorm så samværet sluttet med en tur rundt i luften for den enkelte.

Årene gikk og jeg kom dessverre langt ut i synden; men den store mesters kall fulgte meg også der. Etter en hård motstand vant Jesus seier over meg. En tid etter kalte han meg til Finnmark — noe jeg nektet bestemt i førstningen. Ingen kan bli mere uskikket enn jeg. Og jeg syntes å være så nødvendig der jeg var. Fred fikk jeg ikke på den måten — så med løfte til Gud om å gjøre hans vilje i framtiden — reiste jeg da.»

«Han er Herren, han gjør det som er godt i hans øyne. Han kjenner best hva som tjener til vår fred. Hvor ofte har jeg ikke fått erfare betydningen av Es. 49, 13: «Herren trøster sitt folk — og over sine elendige forbarmer han seg.»

Jeg er lykkelig over å få være i tjeneste for Jesus — i det små.

Gjør det lille du kan — se og sjel ikke på at så ringe og lite det er. Ti hvor skulle du ellers vel gla kunne gå — når din mester vil bruke deg her. Er det arbeid du fikk som en dråpe i hav — vær tilfreds at til deg han det ga!

 

DA JESUS FRELSTE MEG OG KALTE MEG TIL TJENESTEN.
Av Valborg Gommerud.

Julen 1904 på en barnefest utbrøt det vekkelse blant søndagsskolebarna. Husker det var på slutten av festen, og det skulle være en bønnestund. Da falt Guds ånd over en hel del barn, og det ble gråt og rop til Jesus om frelse. Jeg var 9 år, og mine to søstre som var litt eldre og jeg ble av de som Gud berørte med sitt kall og vi overga oss til Jesus. Jeg husker hvordan lærer og lærerinnene tok hver sine barn som de hadde i sine klasser og ba for oss og hjalp oss. Vi gikk hjem og fortalte mor den store glede. Min far var også søndagsskolelærer. Jeg husker hvordan Gud arbeidet i mitt lille barnehjerte og jeg kjente Guds Ånd i mitt hjerte og at jeg var hans barn.

Da jeg var 11 år la det seg en trang i mitt hjerte etter å virke for hedningene, og jeg kjente hvordan lysten øket. Jeg undres hvordan jeg skulle få noe å gi til hedningebarna. — Min far hadde bygget et nytt hus, og det første året skulle vi ha poteter på det ene mål jord som var avsatt til frukthage. Jeg så hvordan pløyningen gikk og vi barna gikk etter og satte den ene potet etter den annen. — Da kom en innskytelse i mitt barnehjerte. Og jeg spurte: «Far får jeg lov å sette poteter i det hjørne som ikke er pløyd opp?» Jeg ville nemlig ha poteter der, som jeg skulle selge til høsten for å gi penger til hedningene. Ja, det fikk jeg og far hjalp meg og det bar god fold. Mange femlitere ble solgt og pengene ble sendt avsted.

Siden 11-års alderen lå det alltid i mitt indre, en bevissthet, at Gud ville ha meg i sin tjeneste. Året 1914 førte Gud meg ut i friheten og døpte meg i den Hellig-Ånd og Jesus ble så stor og rik. — Hele Bibelen ble en åpen bok av liv som aldri før. Da begynte Gud for alvor å legge kallet i min ånd. — Før jeg ble villig, var det hårdt å forlate mitt gode arbeid, og alle bånd som skulle avskjæres, men Guds åpenbaring ble meg for sterk, Guds kjærlighet fylte mitt indre vesen, så jeg sa: «Herre her er jeg, send meg!» Es. 6, 8. — Da jeg fikk klart mitt første kall til Finnmark, og den glede som da fylte meg, etter at ofret var bundet med rep til alterets horn, var stor. (Salme 118, 27). Det vet alene Gud, hvor salig det var. Det var av og til en øm følelse overfor mine kjære, som jeg skulle forlate, og overfor mor var det hardest. Men pris skje Gud, halleluja! Han formår å løse de ømmeste bånd. Så bar det avsted til Finnmarken, hvor Gud virket med og stadfestet kallet. Sjele frelstes, og Guds åpenbaring uteble ikke. Det var året 1918. Og inntil i dag er jeg ute med det glade budskap, og Herren stadfester.

 

FRA IKVELD VIL JEG BLI EN KRISTEN.
Av misjonær Helga Lundeby.

Som barn ble jeg engang innbudt til en fest i søndagsskolen. Jeg syntes det var svært gildt å høre om Jesus på en så enkel måte at jeg kunne forstå det så godt. Var jo ellers bare med til kirken, og de lange prekener var det ikke så greit å følge med i. Både lærerne og barna sa til meg, at no fikk også jeg begynne på søndagsskolen, og det ville jeg gjerne. Det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å finne et testamente og lære vers. Siden gikk jeg til mor og spurte om jeg ikke kunne få lov til å gå på søndagsskolen. Men mine kjære foreldre var av den mening, at kirken var nok, så det ble ikke anledning å gå på søndagsskolen mer.

Og som jeg vokste opp fikk verden og dens fornøyelser tak i meg. Dog gikk jeg alltid med den tanke under, at jeg ville bli en kristen. Og i 18 års alderen fikk jeg et møte med Herren og ble frelst.

Det hadde vært vekkelse i min hjembygd og flere unge var kommet med. Det gledet jeg meg over, men for min del hadde jeg ingen tanke på å bli med da, jeg gikk heller ikke på møtene.

Men en kveld skulle det være møte på bedehuset og en venninne ville ha meg med — hun ga meg ingen ro, så til sist måtte jeg love å bli med. Hennes søster kom også, så vi ble tre i følge.

Når vi kom inn der kjente jeg en forunderlig fred strømme meg i møte. Jeg så på de troende — freden lyste ut av ansiktene deres, og jeg tenkte: De har noe som jeg ikke har, jeg er utenom samfunnet med Gud og er fortapt her jeg sitter. Det ble talt om Jesu lidelse og død. På ettermøtet spurte predikanten meg om jeg ville komme til Jesus i kveld og det svarte jeg ja til, uten noen betenkning. Han talte også med en av de andre, siden ba de for oss to, og så gikk vi ut.

Da de kom utenfor begynte de å le og syntes det var bare moro.

Så jeg sa til dem: Fra i kveld vil jeg bli en kristen, koste hva det vil, og de holdt med meg da.

Når vi kom hjem tok jeg Bibelen for å få et ord der, men de slukket lyset så jeg måtte gå til sengs, men jeg ropte til Gud i mitt hjerte at han måtte frelse meg. Fienden forsøkte også å fortelle meg at det ikke var noen Gud, men jeg ba til jeg sovnet. Og neste morgen når jeg våknet var all ting nytt. Og jeg kunne bare synge. Det ble også så godt å lese i Bibelen.

Neste år på pinsestevnet i Moss ble jeg så døpt av br. Nordquelle. Jeg reiste hjem om kvelden og fikk en underbar natt i Herrens nærhet, hvor Jesus døpte meg i den Hellige Ånd og kalte meg til å dra langt bort for å fortelle om Ham.

Siden stadfestet Herren kallet mange ganger og 7 år etter sendte Han meg til Kina hvor jeg fikk være i Hans tjeneste i 17 år og fortelle kineserne om Ham som frelser og utfrier og gjør alle ting vel. Og gildt var det når en merket at de begynte å høre til liv.

No går jeg dag for dag i tro, framad og smaker — ser —. At god og trofast er min Gud, — ja idel kjærlighet.

 

GUDS FRELSE OG KALL.
Av Kirsten Johannessen.

For han står ved de fattiges høyre hånd, for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. Salm. 109, 31.

Ja, når jeg her skal fortelle om min omvendelse og mitt kall, må jeg si at alt er under. Allerede som ganske ung lengtet jeg etter Gud. Tiltross for at jeg var den lystigste blant hele jenteflokken. Jeg kan huske flere ganger vi var sammen om kveldene, og midt i alt muntert snakk talte Gud til meg og sa: «Dette livet er ikke noe for deg!» Da seg lengselen etter Gud innover meg igjen. Men mitt muntre snakk og lyse humør skjulte at hjertet gråt. En av mine gamle venninner var frelst. En prektig sjel i Guds rike, som alltid prøvde å fortelle meg om Jesus. Hun og min søster ba meg ofte bli med på møte. Da jeg hørte Guds ord gråt jeg som hjertet ville briste. Men allikevel sto jeg imot. Når jeg kom hjem fikk jeg ikke sove. Mange lange netter lå jeg våken og gråt — og ba. Så skulle en syforening ha tur til Son. Da sa jeg til Gud at jeg skulle bøye meg. Og når en av lederne ba oss komme til Gud, med et enkelt varmt vitnesbyrd, hulket det inne i meg, men ikke et ord kom ut av meg. Jeg levde i et evig mørke!

Så en dag vi hadde vært og badet, ba min venninne meg å bli med på møte. Jeg hadde mistet lysten på kino, og så ble jeg med. Der skjedde et stort og herlig under. Jeg ble frelst! Gud ga meg frimodighet til å fortelle det samme kveld. For en ubeskrivelig glede som fylte mitt hjerte. Siden har jeg ved Guds nåde inntatt landet. Og mye herlig har jeg opplevd disse to år jeg har vært et Guds barn. Og for sikkert et år siden fikk jeg kall til Nord-Norge. Men sa det ikke til et menneske. Men på et møte møtte Gud meg, og predikanten spurte om Gud hadde gitt meg kall. Da fortalte jeg alt.

No lengter jeg ut for å redde lidende sjeler for den levende Gud og selv få utvidet mitt åndsliv. Uten kallet ville livet bli meg meningsløst. Og jeg føler en stor glede tross alt, å være en liten, ringe Jesu stridsmann. Ære skje hans navn! Hvem vil føre sjeler hen til det Guds lam. Hvem vil svare verden helt og ærlig nei, hvem vil følge Jesus hvor han viser veg?

 

LYDIG MOT GUDS KALL.
Av Harriet Johannessen.

 «Rydd Herrens veg, og gjør hans
stier jevne!» Mark. 1. k. 3. v.

Jeg ble frelst da jeg var 10 år.

Mor og far er begge kristne, så jeg er oppvokset under kristendommens innflytelse. Jeg kan ikke få takke Gud nok for mine foreldre.

Fra min barndom har jeg alltid vært glad i Jesus og hans underfulle frelsesverk. Men jeg kom i 10-års alderen til bevisst liv i Gud. Jeg var med far og mor på møtene, og var sterkt kallet av Gud. Jeg satt mer enn en gang mellom mor og far på benken og gråt med meg selv. Jeg var så redd at de skulle merke noe. Herren kalte på meg så sterkt at jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre. Mang en natt da jeg våknet kom det for meg: Tenk om Jesus hadde hentet far og mor og mine to brødre, og så jeg var igjen. Jeg lå og lyttet om jeg kunne høre noe til dem.

Slik gikk en lang tid. Jeg var med på møter gang etter gang, men kunne ikke forstå hvordan det skulle gå til at jeg skulle bli frelst. I min barnslighet trodde jeg en måtte gjøre noe selv for å forbedre seg, for jeg trodde ikke Jesus kunne ha slike som meg. Men takk og lov, det var just slike Jesus ville ha. Det forsto jeg seinere. En skulle jo komme just som en var, med all sin elendighet og uduelighet. For de som selv vil forbedre seg kan jo ikke Jesus få hjulpet.

Det var på et husmøte jeg fikk forståelse av at en må tro og så bekjenne for Gud og mennesker. Så var jeg et Guds barn etter den tid.

Jeg fikk slik nød for de ufrelste, for mine skolevenninner og kamerater og de som var mindre enn meg. Jeg begynte så å holde søndagsskole for dem. Vi har et gammelt hus som min far innredet lokale og laget benker til. Jeg lærte meg å spille litt på gitar og så har jeg hatt søndagsskole siden.

Da jeg var 12 år ble jeg døpt som der står i bibelen: «Den som tror og blir døpt han er salig.»

Kallet til misjonsmarken har jeg hatt fra min tidligste barndom. Allting som handler og omtales av misjonssaken har vært min største interesse.

Da jeg var 15 år ble det en voldsom kamp i mitt indre. No hadde jeg valget. Jeg tenkte på alle de stakkars små som aldri hadde hørt tale om Jesus. Djevelen kom og fristet meg og sa det kunne ikke nytte å be for dem der ute. Nei, tenk om du kom en gang ut der, også kanskje du dør av feber og sjukdom o.s.v. Og jeg tenkte videre at her kunne en ha det godt på alle måter. Behøvde ikke oppgi eller ofre hverken tid eller midler, men bruke det som det behager meg best. Men jeg fikk ikke fred før jeg sa ja til Jesus. Da fyltes min sjel med en vidunderlig fred og glede.

No dette året som var kom det samme spørsmål igjen til meg: «Vil du gå den veg som jeg legger?» Igjen ble det en kamp og fristelser allikevel jeg hadde gitt Gud mitt ja, for no ble det alvor og det haster for Jesus kommer snart. Jeg forsøkte å unndra meg for jeg syntes jeg ikke hadde noen kraft eller frimodighet til det. Jeg ba til Gud i min fortvilede stilling og sa som så: «Jeg kan ikke gå uten jeg får oppleve kraften fra det høye. Det ble enno dypere lengsel i mitt hjerte etter åndens dåp. Plutselig en kveld, 13. aug. 1942 ble jeg åndsdøpt. En ubeskrivelig glede og fryd fylte min sjel og jeg visste ikke hva som foregikk omkring meg. Jeg bare priste Gud. Jeg syns jeg var i himlen. Å — jeg glemmer det aldri. Lengter du etter åndens dåp, må du ikke gi opp og søker du frelse tar Herren enno imot syndere.

No seinere i høst hadde jeg enda en liten stadfestelse om jeg skal si det slik. Jeg drømte jeg var hos en veninne som nettopp var død og moren og jeg gråt så bittert over dette. Plutselig hørte jeg en stemme fra skyene som sa: «Gå!» Jeg ble redd, men så hørte jeg videre: «Rydd Herrens veg og gjør hans stier jevne!» Og så var det tre sanger som bie lest opp for meg. Det var nummer 448 i «Schibboleth», først: «Den som bor i den høyestes skjul,» og «Se de går under i brenningens brus, redd en!» Og så var det «Arbeid før natten kommer.»

— — —

Det var likesom trøst for kampen.
Dere som leser disse linjer. Husk det gjelder en viktig sak å være menneskefisker. Be for Guds saks framgang. La oss arbeide no mens vi er unge. Lønnen venter! Halleluja!

Hilsen med Predikeren 11. k. 1. v.

 

HADDE MOR SLADRET TIL PREDIKANTEN?
Av misjonær Esther Schroeder.

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg et godt minne om mine kjære foreldre. De var troende og lærte oss barn å gå samme vei. Ja, jeg husker min besteforeldre også som enestående kristne. Jeg så dem begge ofte sitte foran sin oppslåtte bibel tidlig om morgenen og sent om kvelden da dagens strev var over. Gud signe deres kjære minne. Bønnen har en veldig makt hos Gud, det har jeg fått erfare.

Mors og fars bønner måtte bli besvart. Jeg ble frelst da jeg var fjorten år gammel på et møte på Vestkysten i Amerika. Jeg hadde vært med mor på disse møter noen ganger, men jeg syntes det var litt for meget bråk der, og jeg ble ofte redd da jeg hørte de ropte ut om at Jesus kom snart, og de talte i tunger og høylydt priste Gud. Nei, da syntes jeg det var bedre i Metodistkirken hvor jeg gikk på søndagsskole. Kom med mange unnskyldninger da mor vilde ha meg med på møte, men hun så så bedrøvet ut da jeg sa nei.

Så var det en søndag, den glemmer jeg aldri. Gud talte med mektige ord til mitt barnehjerte allerede på det første møte, og da det var slutt hadde jeg tenkt å reise heim igjen. Men jeg var så grepet at jeg måtte være igjen på kveldsmøtet. Det var som om predikanten kjente meg inn og ut, for han så like på meg, og det syntes for meg som om han kunne lese mitt hjerte helt igjennom. Den tanke slo ned i meg: Mor har snakket om meg til ham.

Det var mange unge som rakte opp sine hender og gikk fram til forbønn. Jeg vilde, men orket ikke. No skulde alle gå heim, og jeg var ikke frelst. I møtets gang hadde jeg sagt til Jesus: Jeg forlater ikke dette lokale før du frelser meg. Det kom en venn bort til meg og sa: «Esther, i kveld må du bli frelst. Vil du ikke det?»

Jo, det var just det jeg vilde. Det var mange igjen, og ned på kne bar det. Men hvilken syndenød jeg kom i, jeg som hele tiden hadde trodd jeg var allright som jeg var. Men da himmelens lys ble kastet over mitt hjerte fikk jeg se min egen synd og elendighet, og fortapelsen som ventet meg dersom jeg ikke ga Jesus hele mitt liv. Jeg ropte til Jesus i min store nød: Herre frels meg, jeg er en stor synder! O, frels meg Jesus, rens mitt hjerte rent i ditt blod. Da fikk jeg se min dyre Jesus hengende på korset for meg.

Han sa: Dette gjorde jeg for deg! Da talte Jesus disse løsende ord til mitt sønderknuste hjerte: Dine synder er deg forlatt! Hvilken glede som da fylte mitt hjerte er ikke mulig å uttrykke i ord. Jeg syntes alt lovet og priste Gud. Fugler, trær, ja til og med syntes jeg fluene priste Jesus. Men det var nok meg som var blitt forandret. Jeg hadde fått et rent hjerte. Jeg ropte i min store glede: Jeg er frelst, mor! Mor som lå bedende på kne ved min side, jublet og priste Jesus sammen med meg. Jeg følte som jeg måtte rope det ut til hele verden, så lykkelig var jeg.

Dagen etter skulde jeg på skole, og mine skolekamerater var jo de samme som før, men jeg syntes jeg var så langt og fjernt ifra dem alle, og hadde ikke lyst til å snakke om det samme som før. De fikk vite at jeg var blitt en kristen. Jeg fikk nok kjenne skilleveggen mellom oss, og ofte ble jeg fristet til det ytterste, men Jesus holdt meg fast, for jeg eiet en glede som jeg ikke vilde bytte bort for noe som verden kunne by. Nei, hos Jesus vilde jeg bli, og når vi vil det av hele hjertet så får vi hjelp av Ham å leve som en kristen bør leve. Hele mitt hjertes trang var å få bli mere og mere lik Ham.

En uke etter ble jeg frelst, på et bønnemøte hos noen venner. Mens jeg lå og bad, ble jeg plutselig fylt av en underbar kraft og begynte å be på et annet språk. Jesus døpte meg med sin Hellig Ånd og ild. Hvilken glede! Jeg var som borte fra denne verden, og da vi skulde gå heim kunne jeg ikke tenke meg å holde opp å be, da jeg var redd for å bryte av den himmelske forbindelse. Jesus har vært med meg hver dag og stund siden, og gleden i Jesus eier jeg idag. Priset være Hans navn.

Fra jeg var liten kan jeg huske at det som interesserte meg mest var da far leste i misjonsblader. Kina var det land jeg interesserte meg mest for. Før jeg ble frelst kan jeg huske vi hadde en Kinamisjonær til middag. Den mannen glemmer jeg aldri, han var som et himmelens sendebud. Med stor beundring hørte jeg på hans fortellinger om Kina og folket der. Jeg lærte et kinesisk sangkor av ham (som jeg siden fikk synge i Kina). — Etter at Jesus frelste meg, kalte Han meg til Kina. Det vil ikke være mulig for meg å gå i detaljer om dette, men Herren viste meg nøden der ute så stor og at Han døde for at de også skulde få evig liv så vel som jeg. Han spurte om jeg var villig til å forlate alt og følge ham. Det kostet så meget syntes jeg, og jeg kom med unnskyldninger at jeg ikke var dyktig og begavet for denne store oppgave. Jeg var ung, jeg kunne ikke tale så jeg kunne vinne noen. Men da bad Herren meg se på disse ord i Jeremias. Jeg leste og forsto at da Gud kaller et menneske til Hans tjeneste gir han dem også kraft og evner til å utføre kallet.

Jeg ga Herren mitt ja. Deretter ble veien åpen for meg på Herrens egen vidunderlige måte, og sammen med tre andre fra samme forsamling dro vi ut til Kina. På vårt avskjedsmøte fikk jeg høre av min fars ord noe som enda mer stadfestet mitt kall. Det var nemlig den gang jeg og min tvillingbror ble født til verden ikke meget håp om at vi skulde få leve, og slett intet håp for min bror. Bedrøvet gikk min far avsides og bad til Gud om han vilde la gutten leve. Han skulde få lov å ta en i bruk for misjonens sak. Min bror levde, men far glemte sitt løfte; han sa det ikke engang til mor. Men da jeg fikk kall til Kina husket han hva han hadde lovet Herren og våget ikke hindre meg i å reise, men sa ikke noe før på avskjedsmøtet, om hans løfte til Herren. Da vilde han fortelle det, og la til: Hun er ikke min, så jeg kan ikke disponere over henne, men er gitt Herren. Jeg gir henne villig i den store Mesters hender.

Han ville ikke hindre meg i å adlyde kallet om å bli misjonær og å ofre meg i misjonens store tjeneste. Det var nemlig en høyere makt som sto bak kallelsen.

Hvor velsignet det ble for meg. For hadde ikke Gud talt til meg gjennom sitt ord, før jeg dannet deg i mors liv kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød helliget jeg deg, jeg satte deg til en profet for folkene. Ja, Jesus hadde latt sitt lys skinne inn i mitt mørke hjerte. Hans blod renset meg fra all synd, og no vil Han at jeg skulde fortelle dette til Kinas befolkning.

Jeg visste det var store skarer som levde uten Gud og håp og til disse var jeg kalt. Det antentes en hellig brand i mitt hjerte etter å bringe dem det herlige frigjørende evangelium, som er mektig til å løse fra hedenskapets avskyelige synder og føre over i lysets herlige rike.

Jeg har aldri angret det. Underlige ting har jeg fått se og oppleve i Kina, idet mange har forlatt mørkets makt og gått over til livets lys som er Jesus.

Må Herren velsigne dette mitt vitnesbyrd om Ham, så det kan hjelpe noen å overlate hele sitt liv i Herrens hånd så Han kan få disponere over deg helt.

 

VI ER GUDS MEDARBEIDERE
Av misjonær Tomine Evenstad.

Jeg ble frelst i ung alder og gikk lenge med et sterkt kall om å reise til Afrika, men da min gamle far levet syntes jeg at jeg måtte være heime og stelle for ham og jeg fortalte ikke om det til noen. En kort tid etter at min far var død fortalte jeg for slekt og noen venner at jeg var kalt som misjonær til Afrika. De syntes at det var galskap. Ikke kunne jeg språket og ikke hadde jeg noe misjonsselskap som kunne understøtte meg. Her var jo nok av arbeid her heime om jeg ikke reiste ut på misjonsmarken og det var vanskeligere enn jeg hadde tenkt.

Jeg rømte fra kallet og tok en annen veg for å arbeide for Gud her heime. Men Gud møtte meg og kalte meg påny og da sa jeg til ham: «Jeg skal reise til Afrika hvis du bare åpner veg for meg. Jeg skal aldri mere dra meg tilbake.» De løfter Gud ga meg var særlig Esaias 45, 2—3; 41, 10 og Matt. 28, 18—20. Min bror hadde skrevet til meg at jeg ikke måtte stole på ham. Han hadde reist ut i tro til Gud og hadde ikke støtte av noe misjonsforbund, «men er du kalt så kom,» skrev han.

Et halvt år etter begynte jeg på vegen. Det var i april måned 1914. Jeg hadde ikke fått løfte om støtte av noe menneske. Jeg reiste først til Oslo og siden skulle jeg ta båten i Fredrikstad og reise derfra til Afrika. Jeg kom ombord og båten gikk om aftenen. Straks etter at den var gått ut fikk båten en slik skade at vi måtte gå til land igjen og kom da inn til Moss. Vi lå der i 8 dager og båten ble undersøkt. Den var så skadet at den ikke kunne reise, men jeg kunne få bli med en annen båt som skulle gå om 3 uker. Det var jo dem som sa at Gud hindret båten å reise for at jeg ikke skulle til Afrika. Men jeg hadde sagt til Gud at jeg aldri mere skulle trekke meg tilbake og var viss på at jeg skulle til Afrika.

3 uker etter gikk vi med en annen båt atter fra Fredrikstad og kom til Afrika etter en god reise og jeg har aldri angret på at jeg var lydig og reiste.

Jeg møtte min bror og hans familie i Johannesburg. Han hadde søkt om å få en plass i Swaziland og den fikk han.

Etter et kort opphold i Johannesburg reiste vi sammen til Swaziland. I nesten 2 år forsøkte min bror og jeg å få kjøpt et lite stykke jord til misjonsstasjon for meg. Vi kom først til en farmer. Der var bare hustruen heime og da hun hørte at vi skulle bygge misjonsstasjon for de sorte, sa hun: Nei,om jeg hadde aldri så mye land så ville jeg ikke selge til dere for dere bare skjemmer bort de sorte.» Vi måtte jo gå og kom til en annen farmer. Også der var hustruen alene heime. Hun var vennlig og sa at hun skulle tale med sin mann og bestemte en dag som vi kunne komme igjen. Vi kom igjen den bestemte dag. Det var jo ikke stort land jeg skulle kjøpe, bare ca. 2 1/2 mål og for det ville de ha £ 30, men gikk tilsist med på at jeg skulle få det for £ 25. Alt jeg hadde var £ 5, men det sa vi ingenting om. Vi bare spurte om vi kunne betale £ 5 og resten om en fastsatt tid. Jeg trodde det var Guds vilje og da jeg ikke hadde noe menneske å gå til la jeg saken fram for Herren og innen den fastsatte tid var jordstykket betalt.

Sammen med en liten innfødt pike flyttet jeg til min misjonsstasjon. Min bror hadde hjulpet meg å sette opp noen vegger av torv og så la vi på tak av plater og de innfødte bygget en stor hytte med en høy dør som vi brukte til skolen og møtelokale. Det var ingen troende og ingen som hadde lært noe. Da jeg begynte med skolen spurte barna hvor meget de fikk om dagen for å gå på skolen. Selvfølgelig fikk de intet annet en tavler, grifler og lærebøker.

Jeg fikk en bjelle til å ringe med for å samle folket til møter og barna til skole. Det kunne vært gildt å hatt et billede av de første skolebarna, men dessverre har jeg ikke det. Jeg har hatt et, men har antakelig gitt det bort.

Det første hadde jeg bare skole, men så begynte jeg også med søndagsskole. Noen venner sendte meg noen små bibelske billeder som vi delte ut til barna og noen store billeder som teksten sto på. Vi ga barna vers som vi lærte dem å huske til neste gang. Det måtte jo være ganske korte vers. Siden fikk jeg innfødte lærere, både på misjonsstasjonen og utstasjonene.

Mange år etter bygget vi forsamlingshus. Nettopp som vi hadde bygd huset ble det flere dagers regn og det rant store bekker ovenpå jorden, som det kan gjøre somme tider i Swaziland. En morgen holdt vannet på å ta hele bygningen for oss, det sto over to tommer over golvet. Jeg og en større pike holdt på fra før det var lyst og til over middag for å berge huset og det lykkedes, men det huset jeg bodde i ramlet ned og mye av mitt innbo ble ødelagt.

Etter en tids opphold reiste jeg til Edwaleni. På vegen dit måtte jeg over en stor flod. Jeg kjente ikke til at det var så dypt som det var og holdt på å bli tatt av strømmen. Jeg fikk tak i noen grener på den annen side av floden og det lykkedes meg å komme i land. På heimvegen måtte jeg gå en lang omveg. Jeg hadde ikke hest da, men måtte bruke bena.

Det var mange strabadser i den første tid, men de oppvegdes helt ved at vi så sjeler komme til Gud og bli frelste og bevaret hos ham. Mange har vi sett at de gikk lykkelige heim til Herren. Mange av de sorte som ble vunnet for Herren gleder seg over å få bringe det glade budskap til sitt eget folk om den Gud som har gjort dem så lykkelige.

Kjære venner! Be for dem der ute og gjør hva dere kan for at arbeidet skal gå fram. Herren skal lønne hver etter som hans gjerning er. Glem ikke misjonærene i denne tid.

 

GUDS INNGREP I MITT LIV
Av finnmarksmisjonær Demanda Eilertsen.

Jeg søkte Herren og Han svarte meg,
og Han fridde meg fra alt det som forferdet meg.
Salm. 34, 5.

Som barn talte Herren ofte til meg, og jeg bad til Ham. Det var ingen søndagsskole på mitt heimsted, men min elskelige gudfryktige mor øvet en god innflytelse over meg, og jeg kunne aldri komme bort fra de mange gode formaninger hun ga meg. Møter var det lite av, men når det hendte at noen forkynte Guds ord fikk jeg alltid følge med mor, og min sjel lyttet særlig til når de talte om Jesu lidelse og død for oss.

Som ganske ung hadde jeg et sterkt kall fra Gud, men jeg var ikke villig til å la Ham få mitt liv, og så gled jeg lengre bort. Forsøkte da å finne tilfredsstillelse i verden, men hjertet var stadig tomt. Imidlertid sendte Herren to av sine tjenere for å forkynne evangeliet om frelse og befrielse fra synd i Kristi fullbrakte verk. Dette var noe for meg som lengtet etter å bli fri syndebyrden og eie fred. Jeg gikk stadig til møtene og Guds ånd arbeidet, men jeg fikk erfare at den makt jeg var bundet av ikke så lett vilde gi slipp på sitt bytte — det ble kamp. Det var underlig å sitte på møtene i denne stilling og høre Guds barns jublende sang.

Husker særlig hvor det grep meg når de sang: Time for time du ømt har meg lagt, inntil ditt hjerte med troskapens makt. Over meg stråler ditt kjærlighets skinn — time for time jeg vet jeg er din. Guds røst lød både gjennom sang og vitnesbyrd, og lengslen ble større og større etter å komme inn i dette liv.

En søndags kveld var jeg i stor nød. Gikk heim fra møtet og på mitt rom ropte jeg til Herren om frelse og forbarmelse, og da fikk jeg oppleve ovenanførte skriftsted. Mitt hjerte ble fylt med glede og fred og alt ble nytt. Hvor det var herlig gjennom ordet å eie vitnesbyrdet om at jeg var Guds barn, overført fra død til liv.

No var også jeg lagt inn til Hans hjerte, og der var det så usigelig godt. Det er no snart 31 år siden hin søndag kveld, men denne plassen er like dyrebar for meg. Det er godt å være hos Jesus. Fikk også ved Guds store nåde oppleve dåpen i den Hellige Ånd så Kristus ble herliggjort, og ordet gjort levende. Kort tid etter ble jeg døpt. Så kom kallet om å gå ut og forkynne andre dette glade budskap. Jeg kjente meg helt uskikket til denne gjerning og kom med mange innvendinger, men Herren løste alle bånd, og det ble bare dette ene begjær at Hans vilje måtte skje i mitt liv.

Har aldri angret dette skritt, men ser det som en stor nåde å få være Hans sendebud. Han har troligen sørget for legem og sjel, bevart, hjulpet og styrket gjennom alt. Jeg vil fremdeles gi Ham rett over mitt liv. Ved å stole på Herren kommer vi ikke på skam.

 

ALT AV NÅDE
Av finnmarksmisjonær Dorothea Klem.

Vår heim ble oppløst. Da jeg var 8 år gammel mistet jeg min mor, og min bror og jeg kom til fremmede. En søndag vi var ute møtte vi noen barn som skulle på søndagsskole. Vi gikk med og syntes der var så gildt, men da vi heime fortalte dette ble vi nektet å gå dit mer. Av det som møtte også siden ble sinnet hårdt, så da jeg 16 år gammel kom til Oslo kastet jeg meg inn i forlystelsenes malstrøm. Dog lå der en lengsel etter noe av det som mor hadde lært meg. Jeg var glad i musikk og sang, så en dag jeg gikk forbi et sted hvor der ble sunget slang jeg innom, men der var mer enn kunsten. Der ble evangeliet forkynt, og Guds ord rammet meg så jeg måtte gå om igjen. Neste gang ble der lest fra Esaias 53, og det var for meg. Stoltheten holdt meg tilbake, men Gud slapp ikke. Han fortsatte å tale til jeg på mitt rom kastet meg ned for Ham, og fikk se Jesus på sitt ansikt i Getsemane og på korset, da han ropte: Det er fullbrakt.

Jeg begynte da med å skulle arbeide for Gud, men fant ingen ro. Etter noen år, hvor lengselen etter den fullkomne fred ble større og større, kom jeg til Drammen, hvor Gud førte meg sammen med vennene, hvor jeg forsto de hadde det jeg lengtet etter. Ved Guds nåde fikk jeg ta imot og gå inn i troeslivet med Ham. Da begynte Gud å tale om å gå ut, men jeg følte meg uverdig og nevnte det ikke.

Broder Nordquelle døpte meg og ga meg ordet: Gå til mine brødre. Si dem at jeg lever. Jeg tøvet fremdeles. Da talte han ved sine gaver flere ganger, og tilsist roptes mitt navn og det ble spurt: «Er det nå tid til å arbeide for brød?» Da våget jeg ikke å tøve lenger, men dro i 1913 nordover hvor han ledet fra sted til sted.

Da jeg så hvordan de gamle heroppe hadde det, begynte Gud å tale om å gi noen en heim. Jeg unnskylte meg med at midlene manglet, men da spurte Gud meg: Er det tro når du har alt det du behøver. Måtte svare: Nei, Herre, det er å lyde deg i alt.

I 1930 ble heimen bygget, og de første gamle kom. Ved siden av heimen har vi hatt søndagsskole og av og til møter. Har fått erfare at «Lydighet er bedre enn offer».

 

DA JEG VALGTE JESUS
Av finnmarksmisjonær Astrid Schie.

Jeg søkte Herren og Han svarte meg, og Han
fridde meg fra alt det som forferdet meg.
Salm. 34, 5.

Fra mine tidligste barneår kan jeg minnes at Herren kalte på meg, og mine interesser var særlig viet møter og Guds folk. Søndagsskolen, den var meg meget kjær, den kunne jeg ikke forsømme, så jeg lengtet etter søndagen. Jeg kan huske hvor jeg gledet meg når Herrens vitner bodde hos oss. Men det var også en liten pike som gikk for seg selv og gråt når de reiste. Jeg forsøkte også å be til Gud. Ofte om kvelden når jeg skulde sove, var der uro og ufred, — angst i mitt lille barnehjerte for å dø. Jeg var klar over at jeg ikke var frelst. Jeg ga Herren løfter, men når en ny dag opprant ble løftene glemt.

Min far tok Jesus heim da jeg var 11 år gammel. Gud talte alvorlig til meg da, jeg var i nød og ropte til Herren om frelse. Jeg opplevde da noe av livets alvor som siden aldri er gått ut av mitt minne. Dog skulde det enno gå 2 år før jeg lot meg overtale. Men da Guds — vår Frelsers godhet og kjærlighet til menneskene åpenbartes — da frelste Han meg.

Det var en søndag på søndagsskolen, misjonær Engstrøm som no er heime hos Herren, talte med meg under bønnemøtet. Det var kamp — dagen var kommet da jeg ble stillet på valg. Jeg fikk velge Jesus, og tro meg frelst, og han fridde meg fra alt det som forferdet meg. Nå ble kursen med mitt liv forandret.

Jesus hadde fått roret, og det gikk ikke lang tid før jeg forsto at Herren vilde bruke meg i sin tjeneste. Gud talte så klart, det var som varme i mitt bryst — det er like levende for meg i dag, stedet og pletten jeg satt på, da jeg ble anvist min plass i vingården.

Dagene og årene gikk, men det ble til enhver tid fastere for mitt hjerte og stadfestet hva som var Guds vilje med meg, og da jeg var 21 år var veien åpnet. Dagen var kommet, jeg fikk gå til det kjære folk der langt mot nord, som var lagt i mitt hjerte. Å, hvor Gud er trofast og underlig i alt hva han gjør. Ingen er som Han. — Jeg takker Ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus vår Herre, at Han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten. — En tjeneste som er verdt å gå inn i og ofre livet for. Det er lønn for vårt arbeid når det gjøres i Herren, og framforalt er frivillige og lydige i tjenesten.

 

KALLET TIL DET STORE HØSTARBEID
Av misjonær Alfhild Bjerva.

Bevar ditt hjerte framfor alt det som forvares;
ti fra det utgår livet. Ordspr. 4, 23.

Allerede fra barneårene hadde jeg dragelse til Gud, men først når jeg var 17 år gammel ga jeg mitt hjerte til Jesus. Jeg vokste opp i en kristen heim, så fars og mors bønner ble hørt.

Hele tiden fra jeg var ganske liten var det et begjær i meg etter å gjøre noe for Jesus, og det kom enda sterkere fram etter min omvendelse. Jeg fikk også lov til å være med i søndagsskolen og musikken, og jeg kjente meg lykkelig over at jeg i et lite mon kunne få lov å være med i Herrens gjerning. Også på sjukehusene var det skjønt å få være med og glede de sjuke.

En dag ble jeg spurt om jeg ikke vilde være med på torget å spille og synge. — Torvet! nei, det kunne jeg ikke. En ung pike med en gitar på torget, det tok seg ikke ut. Men så talte Guds kjærlige stemme til meg: Vil du ikke gjøre det for meg? Så gikk jeg da, men den fredag kveld glemmer jeg aldri. Vi var 5 stykker som gikk til det torgmøtet. Det var bare to som spilte, en gitar og en fiolin, men vi begynte i Jesu navn. Vi hadde straks en skare omkring oss, og de begynte å titte og spørre: Hvor kommer den musikken fra? De så bare to som spilte, men det hørtes ut som det var et orkester. — Det var Jesus selv som var med oss der på Grønlands torg med sin velsignelse og vi fikk be med en sjel første kvelden. Siden kom det flere. Måtte vi aldri unndra oss å virke for Jesus og nøde sjeler inn til faderhuset.

Da jeg var 23 år hendte det noe som helt skulde forandre mitt liv. Gud tok heim til seg det kjæreste jeg hadde på jorden, men Herrens veier er ikke våre veier. Nå fulgte en tung tid, men Gud var meg underbart nær med sin trøst og fred. — Ja til fred ble meg det bitre, ja det bitre.

Herren begynte nå å tale til meg om hedningenes nød, og det var som han med sin kjærlighet lokket meg ut til den gjerning han i sin nåde vilde bruke meg til. Så en dag talte han til meg klart og tydelig: Gå ut fra ditt land og fra din slekt og fra din faders hus, til det land jeg vil vise deg! Jeg ble forskrekket og sa: Herre, det kan ikke være mulig at du vil ha meg ut, du vet hvor uduelig jeg er. Men Herre, hvis du virkelig kan bruke meg så er jeg villig. Da fylte han mitt liv med sin kjærlighet og fred, så jeg følte som jeg levet mer i himmelen enn på jorden. Han viste meg også senere i et syn hedningenes nød og jeg hørte Makedonia-ropet: «Kom over og hjelp oss». Herren viste meg også landet, og det var Kina han vilde sende meg til.

3 1/2 år etter, — 14. oktober 1922, reiste jeg da sammen med noen andre misjonærer ut til Shansi-provinsen i Nord-Kina hvor jeg har virket siden. Den tid jeg har vært på misjonsfeltet har vært full av underbare opplevelser. Men gjennnom alle ting har Herren vært vårt vern og vår trofaste støtte. Gud er et fast tårn hvor den rettferdige løper hen og blir berget.

Er nå heime på ferie for annen gang, og venter nå på at veien igjen skal åpnes ut til våre kjære som venter på oss.

 

ET LIV I JESU TJENESTE
Av misjonær Lita Killie.

Jeg husker ingen dag for min omvendelse; men allerede som ganske liten pike frelste Jesus meg. Han var så nær og talte til meg hele tiden. Han sa at jeg måtte være snild, og at Han hadde bruk for meg, når jeg ble stor. Han sa, at langt, langt ute i verden levet der hedninger som ikke kjente Ham, og som Han ville sende meg til. Da gråt jeg og sa: «Herre, jeg vil så gjerne være din; men jeg vil ikke gå til hedningene!» Jeg var den yngste i en stor søskenflokk, og jeg kunne ikke tenke meg å forlate far og mor og alle hjemme.

Mitt hjem lå i Nord-Norge, ikke langt fra Tromsø. Der var ingen søndagsskole og nesten ingen møter; men vi var ofte i kirke. Tolv år gammel var jeg første gang på et alminnelig møte, og hva jeg hørte der gjorde et dypt inntrykk på meg, og jeg husker det enno. Det var om Jesus som livets vann, som flyter ut til frelse for alle jordens folk. Jeg hadde gitt Jesus mitt hjerte, og ba Ham sende og bruke meg som Han ville. Jeg visste at jeg aldri ville bli lykkelig, om jeg ikke helt ville lyde Gud og følge Ham i alt. Det ble nå mer og mer en bønn, at Han måtte få råde.

Da jeg hadde sluttet skolen, begynte jeg en barneforening. Siden ble jeg lærerinne, og det var morsomt. Fikk også oppleve å se at flere av både barna og de voksne ble omvendt til Gud. Særlig var det gildt med barna! Et par av dem er ute med evangeliet. En står ferdig til å reise til Kina. Først var jeg i Gudbrandsdalen, deretter i Mehamn i Finnmark. Der var mange kjekke barn, og vi hadde det så hyggelig. Ofte var vi på bærtur eller skitur langt innover fjellet. Så hadde vi søndagsskole og barneforening. Jeg begynte nesten å tro at Gud ville ha meg der, da Han tidlig en morgen vekket meg med et ord talt tydelig i mitt øre: «Vær ikke dårer, men forstå hva Herrens vilje er.» Ef. 5, 17. Jeg ble lys våken med en gang, grepet av en hellig følelse. Gud var nær, og Han talte til meg. Hele mitt liv sto for meg, og jeg visste at Herrens vilje var å sende meg til hedningene.

Jeg hadde da om sommeren meldt meg til en misjonsskole i Oslo, men det ble da svart at der neppe ble noe kursus det året. Nå kom brev at jeg var opptatt, og Herren møtte meg samtidig med ordet fra Luk. 2, 32.

Vegen lå nå åpen for meg videre. Jeg sa farvel til mine kjære små og store venner i Mehamn og dro til Oslo. Der var jeg i 2 år på skole, hvor vi lærte språk og mange nyttige ting for en misjonær. Vi var bare tre elever, som alle skulle til Madagaskar. Da vi holdt på med eksamen, talte Herren en dag til mitt hjerte: Når du er ferdig her, vil jeg sende deg til Nord-Norge, hvor du skal virke et år for meg, før jeg sender deg ut.» Jeg svarte: «Herre, det er umulig.

Både hjemme i Norge og ute på Madagaskar venter de alle tre på at vi skal komme ut med evangeliet.» Men så la jeg til: «Herre din vilje skje. Er dette fra deg, så vil du selv la det bli slik.» Jeg turde ikke å nevne dette til noen. Men en dag ble vi alle tre kaldt inn til bestyrerinnen. Hun hadde fått et brev fra de ledende innen misjonen. De hadde bare penger nok til at to av oss kunne bli utsendt, mens den ene allikevel måtte vente —. Jeg visste det var meg, og slik gikk det. Men hvor godt det er å gå, når Herren baner vegen for oss! Han talte nå til meg om at jeg skulle gå uten noen lønn, og Han selv ville lede meg omkring til stedene hvor Han ville ha meg. Jeg skulle bare bringe alle ting til Ham i bønn, og fortelle Ham dag for dag hva jeg behøvde.

Det skulle være en hemmelighet mellom Ham og meg, og ingen mennesker visste, at jeg ingen penger hadde.

Kan tro det ble et velsignet år! Herren ga meg dag for dag reisepenger og hva jeg trengte, og ga meg frimodighet til å gå inn i hjemmene overalt og til å ha møter. Ut på vinteren døpte Han meg i den Hellig Ånd. Det ble en underbar tid. Min kjære bibel ble som ny for meg og meget annet også. Dette som hadde hendt meg nå, forundret både meg selv og andre.

Ut på sommeren gjorde jeg meg så istand for å reise til Madagaskar. I Paris stanset vi i otte måneder for å lære fransk. Vi var et par i følge, og vi gikk på språkskole sammen med utlendinger fra alle kanter av kloden. — Og så gikk turen videre. I Marseille gikk vi ombord i den store båten som skulle føre oss til Madagaskar. Og hvis dere nå har et kart, så skal vi ta oss en tur over det blå Middelhavet og videre nedover til våre mørke venner der langt mot syd.

Båten skal helt til Réunion, en øy som ligger på den andre siden av Madagaskar, og der var flere hundre passasjerer ombord. Det var store og små, og de talte mange forskjellige språk og hadde forskjellig hudfarve. Noen var muhamedanere, andre hedninger. Mange var også fra kristne land. Foruten vårt lille følge fra Norge, var der også en eldre franskmann som var misjonær og skulle ut til sitt arbeidsfelt. Vi reiste forbi Italias kyst og Kreta, som Paulus forteller om, og videre til Port-Said. Der var meget å se, kan dere tro! Dessuten stanset vi flere steder på Afrika-kysten og på Komarene, og kom etter tre ukers reise fram til første havneby på Madagaskar, Majunga, hvor vi gikk i land. Vi fikk nå høre, at kystbåten som skulle bringe et par av oss videre sydover til Tubar, bare kom hver 6. uke, og ikke ville være der igjen før om tre uker.Vi leiet da oss inn på et slags hotell og begynte å lese gassisk. Det var et underlig språk, kan dere tro. Og rart var det å virkelig være kommet fram til Madagaskar, det landet Herren hadde sendt meg til med evangeliet. — Solen sto rett over hodene våre og stekte forferdelig midt på dagen. Rundt oss var et yrende liv av brune og nesten sorte halvnakne mennesker, store og små, — kaklende høner og svarte griser, esler, pukkelryggede okser og meget annet, som holdt til der mellom stråhyttene eller i gatene i de større byene. Alt var så fremmed og ukjent. Men jeg var så glad fordi jeg var kommet ut for å vinne folket for Jesus. Jeg kjente jeg var i Guds vilje og i Hans varetekt.

 

GUDS PLAN MED MITT LIV
Av misjonær Aasta Thuen.

Jeg var 4 år gammel første gangen jeg kan huske Jesus rørte ved mitt hjerte. — Det hendte seg slik at mor sto på kjøkkenet og skulle koke grøt til alle oss barna; vi var en stor barneflokk. Mor sto og rørte i grøten etter som den kokte, — men hun ba samtidig til Jesus — mens tårene trillet ned over hennes kinner. Jeg husker at jeg da brast i gråt og ba Jesus om å frelse meg. Kan ikke huske mer enn dette, men jeg fikk lære et kor: «Jesus holder fast — ti min Jesus elsker så, han meg holder fast.» Siden har Jesus holdt meg fast til seg — inntil idag.

Jeg begynte ganske tidlig på søndagsskolen. Som 8 års gammel pike kan jeg huske at det å gå på søndags­skole var det gildeste jeg visste. Jeg hadde en slik snill og gudfryktig søndagsskolelærerinne, og jeg var veldig glad i henne. Jesus hadde grepet mitt hjerte — og min hele lengsel var å være iblant Guds barn. Jeg begynte tidlig å gå til de andre møtene i uken, og jeg gledet meg med de store. Husker ofte — da Ånden falt i forsamlin­gen, hvor jeg ønsket at jeg var voksen, for da mente jeg at også jeg kunne få prise Jesus så høyt som de andre, jeg syntes det så så godt ut.

Dagen kom, — jeg behøvde ikke vente mer enn 4 år til — jeg var 12 år gammel, og jeg fikk erfare og opple­ve nettopp dette å prise Jesus midt i forsamlingen.

Som 12 års gammel pike — virket Jesus i mitt hjer­te å gå lydighetens veg i dåpens grav med Jesus. — Jeg satt på søndagsskolen, og Jesus talte til mitt hjerte: «Lydighet er bedre enn offer». Jeg sukket i mitt hjerte til Jesus at han måtte gi meg kraft å gå denne veg. På vegen heim fra søndagsskolen ba jeg at Jesus måtte gjø­re det slik, at mor sto alene på kjøkkenet, så jeg kunne si det med det samme jeg kom inn døren. Dere skjøn­ner, vi var 10 barn, — 12 med far og mor, og dette var en søndag, så at mor sto alene på kjøkkenet, måtte bare være Jesus som kunne gjøre det. — Jesus hørte min rin­ge bønn, men som var et stort problem for meg da. Tenk, mor sto alene på kjøkkenet. Jeg falt om halsen på henne — og spurte om hun ville sy en hvit kjole til tors­dag, — for da ville jeg gå dåpens veg. — Mor gråt — og sa, at det var hun som burde ha gått denne veg først. Far og mor var ikke døpt — men de kom 6 uker etterpå.

Etter at jeg hadde gått dåpens veg ble det et nytt liv — skillet mellom verden og Jesus ble et stort svelg. Men da begynte også Satan å bli vredere enn noensinne. Men Jesus holdt meg fast. Og en uke etter fikk jeg erfa­re en dåp i den hellige ånd og ild. — Det var en vanske­lig periode fra jeg var 13 år gammel til jeg ble 17 år. — Men det verket Jesus hadde begynt ville han og var han mektig til å fullføre. Herren bevarte meg fra å komme ut i verden. Hele min lyst var å bo i Herrens hus. Jeg priser Jesus for hans bevarende nåde og makt. Herren hadde utvalgt meg fra mors liv, og hans planer og tanker er høyere enn våre tanker.

Gud har en egen måte å utta seg sine vitner på, og som regel benytter han seg av det som ingen ting er. Det er jo nettopp de ringe han kan bruke, for å gjøre til skamme de som vil være noe. Må Herren bevare oss i ydmykhet så Han kan få all æren.

Jesus begynte ganske tidlig i mitt hjerte å legge en lengsel etter å tjene ham. — Allerede 8 år gammel hadde jeg bevisst kall og dragelse til hedningene. Da jeg var 19 år gammel begynte jeg å reise her heime med budskapet om Jesus. — 2 år etter åpnet Jesus vegen ut til Kina, i provinsen Shansi. Herren stadfestet kallet gjennom sitt ord. Jeg fikk mange herlige forgjettelser som styrket kallet — samtidig som Herren la alt til rette — ettersom jeg i tro vandret fram. Gud gjorde alt så klart. Satan fikk aldri anledning til å rokke en tøddel av det Herren hadde talt og gjort for meg. Jeg priser Herren fordi han kalte meg så tydelig.

Det har vært så mange stormer og kamper, og dersom det ikke var Herren som hadde kalt, da ville det ha vært ute med meg for lenge siden. Men Gud er på tronen enno og han kommer sine i hu. Under alle prøvelser og motganger står Herren nær og han glemmer ikke sine ringe vitner.

Jeg har fått lov å være ute hos kineserne i 7 år, og jeg lengter ut igjen, og venter på dørene som atter skal åpnes. Be for Kina!

 

JESUS FRELSER OGSÅ BARN
Av Hulda Wangberg.

Det var mitt privilegium å vokse opp i et troende hjem, ja ikke bare det, men i et misjonshjem, hvor interessen for Gud og hans sak ble tidlig vakt. Så langt tilbake jeg kan huske bøyde vi våre kne sammen med far og mor og ba til Gud. Men det var ikke før i 12 års alderen at jeg kom til bevisst liv i Gud.

En kveld jeg kom fra et litet møte for unge, var det to av mine venninner som fortalte at de hadde overgitt seg til Gud og spurte om jeg var frelst, og til det svarte jeg ja. Da jeg ble alene, ble jeg gående å tenke på at jeg virkelig var et Guds barn og hadde bekjent det for andre. Plutselig ble jeg fylt av en salig fryd så jeg nesten ikke kjente at jeg gikk på jorden. Det øyeblikk tror jeg at jeg gikk over fra døden til livet. (Rom. 10, 9—10). Etterpå var alt som nytt for meg, — jeg kjente livssamfunnet med Herren når jeg ba, og Bibelen ble jeg så glad i at jeg måtte ha den under hodeputen om natten. Tidligere hadde det bare vært en plikt å komme igjennom det avsnitt som vi skulle lese for dagen.

Nå begynte Gud også å tale til meg mer og mer at han ville ha meg ut i sin tjeneste, og jeg trodde da helst det skulle bli langt ut i hedningeland. Når jeg ble voksen, reiste jeg også på misjonsskole i England for å utdanne meg til det. Imidlertid så det ut som om Gud hadde en annen plan med mitt liv.

Allerede i 17 års alderen begynte jeg å hjelpe min far i misjonsarbeidet i Nord-Norge, spesielt teltmisjon om somrene. Da han seinere bygget et misjonshus i Tromsdalen, hvor vi hadde hatt telt flere somre, og opptok mere fast virke der, så jeg det som min oppgave fremdeles å stå ham bi i arbeidet. Han fikk den store glede, før Gud tok ham hjem til seg, å se frukt av sitt virke der, idet Gud frelste både unge og eldre. Seinere har da virksomheten fortsatt under vekslende tider og kår, men som sangeren sier: «Han er trofast idag som igår.»

 

 

KAN DU SYNGE DEN NYE SANGEN?
Av finnmarksmisjonær Sigrun Tellefsen.

Å hvor stort at Jesus fant meg,
Å så godt å være Hans. —

Slik synger vi i en sang, og når jeg syngen den sangen idag, så er det ikke bare munnen som sier disse ord, men hele hjertet mitt synger med. Jeg kan si som en av mine venner sier: «Det er akkurat som et lite orgel som spiller inni meg». Det er den nye sangen som er begynt, og den ble lagt inn i hjertet mitt da jeg ble frelst. — Jeg glemmer aldri den dagen. Lenge, lenge hadde jeg gått utenom Gud. Jeg vilde nok ha ham til hjelp når jeg var i nød, men når Jesus ba meg gi Ham hjertet mitt, så sa jeg nei. Allerede som barn kalte Jesus på meg. Jeg husker enda mange av minneversene fra søndagsskolen. Det var Guds kall til meg, men tenk, jeg vendte meg bort fra Ham. — Hvor må ikke Jesus være bedrøvet når så mange gamle, unge og barn gjør som den rike yngling, velger verdens rikdom istedet for Jesus. Men hvor Jesus er god og tålmodig.

Han støter oss ikke bort ved første anledning om vi har vært ulydige og gjenstridige, men igjen og igjen kaller han oss for at vi skal arve det evige liv og bli himmelborgere. Han støter ingen ut som kommer til ham med et ærlig begjær.

Årene gikk og Jesus kalte stadig på meg. — Og så en dag bestemte jeg meg for å forsøke. — Og nå kom en tid som jeg helst vil glemme. Jeg forsøkte i egen kraft å leve som en kristen, og det vet dere gikk ikke. Tilslutt var jeg så lei og trett av dette livet at jeg bestemte meg for at nå skulle det være slutt. Men da kom Jesus igjen til meg og sa:

«Vil du nå at jeg skal hjelpe deg, løse dine bånd og gi deg kraft til å leve som en kristen?»

Og jeg sa ja til Jesus.
Da ga jeg Ham hjertet mitt, og Han renset bort all min synd og fylte det med glede, fred og lykke.

Nå kjenner jeg at jeg må ut og fortelle om denne herlige Frelser jeg har funnet. Og jeg skulle ønske at mange, mange både barn og voksne måtte komme til Jesus og bli frelst. Jesus er den beste venn av alle. Gi hele ditt hjerte til Jesus, så skal du bli et lykkelig menneske. Jesus sier: «Sønn, datter, gi meg ditt hjerte!» Ordspr. 23, 26.

I den gjerning Gud har kaldt oss blir vi tilfreds og det finnes ikke større lykke å oppnå enn å vandre i de gjerninger Herren har lagt ferdig for oss. Herren stadfester vår gang og tegnene vil følge alle de som tror.

 

KALLET TIL Å TJENE HERREN
Av Lilly Sævik.

Ja, når jeg skal skrive om min omvendelse, så føler jeg trang til å utbryte med sangeren: «Ha takk min Jesus at du tok min syndebyrde tung. — Men mest av alt fordi jeg ble ditt barn mens jeg var ung!» Halleluja!

Jeg var kalt av Gud helt fra jeg var liten småpike, og etter som tiden gikk forsto jeg mer og mer hvor tomt og håpløst det var å leve uten Jesus. Jeg husker mangen gang når jeg var helt alene at jeg ba til Gud, og jeg lette også i nytestamentet mitt for å finne noe til trøst, særlig om kvelden da tanken på at Jesus kunne komme og jeg ikke bli med, grep meg veldig. Men jeg skjønte at det måtte være noe dette som de voksne kalte for å være «frelst». Men det var da en forsmedelse også tenkte jeg, — dette å kalles en kristen, og gå på bønnemøte, og stå opp og vitne om Jesus. Slik ble jeg gående med mine grublerier. Men tror du Jesus ga opp for det? Nei, takk og lov! Han gikk etter meg til Han en dag ble meg for sterk. Jeg var da 17 år gammel.

Det var ingen stor vekkelse i Veavåg da jeg ble frelst. Nei, nå skal du høre: Da mine frelste søsken gjerne ville ha meg med på bønne- og vitnemøte om kvelden kunne jeg ikke stå imot, men gikk med. På møtet var en flokk troende samlet, og de priste Gud for frelsen, og da de tilslutt bøyde kne var jeg med i flokken. Jeg kunne ikke hverken gråte eller be, men jeg kastet meg i Jesu armer så som jeg var, og fra den stund var jeg frelst og gjenfødt til et levende håp, og jeg har aldri tenkt å vende tilbake til verdens sprukne brønner.

Et par år etter kom den frie forkynnelse også til min kjære heimbygd, og med den en herlig vekkelse. Vi ble en hel flokk som så velsignelsen i dette å følge Jesus hele vegen.

Og Gud stadfestet også med de medfølgende tegn. Halleluja.

Mitt ønske ble mere og mere å tjene Herren og vinne sjeler for himlen, og da jeg var 21 år reiste jeg til Nord-Norge for å virke med evangeliet. Nå kan jeg se tilbake på vel 2 år i denne herlige tjeneste, og priser Gud for Hans nåde fra dag til dag. Hos «Ham» er det ikke forandring eller skiftende skygge. Amen!

 

HAN FRELSTE MEG HELT, HALLELUJA!
Av finnmarksmisjonær Ingrid Ødegård.

Jeg var ikke store piken før jeg kjente en dyp dragelse i mitt indre etter å bli en kristen, og få gjøre noe for Jesus. Han hadde jo gjort så meget for meg. Gikk på søndagsskolen, hvor det ble fortalt om Jesus, at Han var barnas beste venn, og det gledet meg storlig. Mine foreldre var jo også troende, så jeg fikk ofte være med til møter, og følte meg aldri så lykkelig som når jeg fikk lov til å gå med dit.

Ja, lysten og trangen etter å gå på møter var stor hos meg. Husker særskilt en gang som mor hadde sagt jeg skulle få være med. Men så skulle jeg hjelpe henne litt i fjøset, for at hun skulle bli tidlig ferdig. Skulle så gå på låven og rive ned litt halm til dyrene. En søster av meg var også med. Så fant vi på at vi skulle hoppe en gang ned i løa, og jeg først. Men hva var det? Der var det fritt for høy, og jeg falt rett i golvet. Å, hvor jeg slo meg i siden, og det ene benet, for det var bra høyt. Mor kom springende og skulle hjelpe. Men så kom jeg til å huske hva hun hadde lovet meg og var da så redd for at hun skulle si at jeg fikk være hjemme, at jeg ropte:

«Det gjorde ikke vondt!»
Enda jeg gråt når jeg kom for meg selv, slike smerter hadde jeg. Og om kvelden når jeg skulle hjem, orket jeg nesten ikke å gå. Men sa intet til mor, for en annen gangs skyld —.

Ba meget til Jesus gjorde jeg også, men var veldig redd for at noen skulle høre meg. For jeg syntes ikke alltid jeg var snild nok til det. Og etter som jeg ble større forsto jeg mer og mer at den som ville følge Jesus måtte tjene Ham av et helt og rent hjerte. Slik gikk det til jeg var en 13—14 år; da ga Gud meg frelsesvisshet, og jeg fikk tro meg frelst i Jesu dyre blod. Glemmer det aldri, det var på en søndagsskole. Husker særskilt hvordan jeg syntes alt ble forandret, og da søster Alma Frorud sang: «O, der finnes ei en venn som Jesus, Til din bønn han lytte skal —» o. s. v. Så fantes der ikke lenger tvil i meg, at min bønn var hørt.

I 17 års alderen ble jeg døpt i vann, og 2 år etter åndsdøpt. Og like deretter fikk jeg kallet til Finnmark. Var da ikke straks villig til å reise, men Gud ordnet nå også det, og ga meg kraft til å kunne si: «Se, her er jeg, send meg». Og jeg har aldri angret på at jeg lot Gud bestemme vegen. For Han begynner alltid rett. Så i dag kan jeg være med og synge: «Ung, frelst og glad, æren skal Jesus ha». Og ønsker fremdeles å få være med i Herrens store gjerning, ja, gi Ham hele min arbeidstid.

 

DA HERREN FIKK TAK I HJERTET MITT
Av misjonskandidat Reidun Nielsen-Busch.

Jeg var 12 år da jeg ble frelst. Men Gud fikk et godt tak i hjertet mitt, fordi om jeg var så ung.

Det var Frelsesarmémøte på lekeplassen, og mange unge og små barn sto samlet omkring, enten for å høre eller for å forstyrre. Deriblant var jeg. Men det var ikke noe moro å bråke og derfor lyttet jeg spent etter. Det var veldig interessant syntes jeg. Og etter møtet ble vi innvitert til å bli med på lokalet for å se på lysbilder. Og min større bror og jeg var med. Det var noe nytt for meg. Gud talte til mitt unge hjerte, men frelst kunne jeg ikke bli syntes jeg. For jeg var så stygg og slem, enda jeg var pike. Jeg gikk på epleslang og gjorde alt det som stygt var i Jesu øyne. Det var bønnemøte til slutt og da spurte en av frelsessoldatene min bror om han ikke vilde bli frelst? Men det vilde ikke min bror, og så gikk vi heim. Min bror var sint over slike nærgående spørsmål, og jeg var bedrøvet over at jeg ikke var frelst.

Dagen etter gikk jeg atter på Frelsesarméen, for det var noe som het felttogsuke der. Og idag spurte de meg også om jeg ikke kunne bli frelst, men tenk du, da svarte jeg nei. Og jeg angret veldig. Men dagen deretter var jeg igjen på arméen og da fikk Herren tak i mitt hjerte, og heim gikk en lykkelig liten pike. Jeg fortalte far og mor at jeg var blitt frelst, men da fikk pipen en annen lyd. Det var skjenn og smell, og jeg fikk ikke lov til å sette mine ben på arméen mere. Men den som gikk på arméen igjen det var meg. Og det samme hendte da jeg kom heim. Men til slutt ble de lei det, og jeg som holdt på å gi opp, fikk seier. Halleluja!

Så ledet Herren meg lenger ned i kilden, og jeg gikk på møte i Møllergaten sammen med en venninne. Men Gud dro meg enda lenger og så fikk jeg la meg døpe i Møllergaten 38. For noen år siden kalte Herren meg ut i sin tjeneste. Og no virker jeg på de forskjellige steder her i landet, for siden å reise ut.

 

DA JESUS GREP INN OG FRELSTE MEG
Av Astrid Johnsen.

Jeg ble frelst da jeg var 25 år. Det var mitt første bevisste kall til omvendelse. Før den tiden hadde jeg min lyst i verdens fornøyelser, som kino, fest og dans. Jeg var helt åndelig død, og tenkte ikke på Gud og evigheten. Gikk aldri på møter, det passer for de gamle, mente jeg.

Min fødebygd er Verdal i Nordtrøndelag. Jeg reiste tidlig ut fra hjemmet, og var noen år i Trondheim sammen med en venninne. Der skulle vi finne lykken, og det gjorde vi, men på en helt annen måte enn vi hadde tenkt. Min venninne fikk post hos en troende familie, og begynte å gå på møter.

Om sommeren var jeg på landet. Fikk da brev fra henne hvor det sto: «En ting vet jeg, jeg skal ikke tøyse bort flere år i synden og verden.» Jeg derimot festet og danset som aldri før, men en kveld midt i dansen talte Herren til meg og viste meg tomheten i alt. Jeg måtte erkjenne at min venninne hadde rett.

Sommeren og høsten gikk. Verden ble mere og mere tom for meg. Men jeg forsto enda ikke klart at det var Jesus som kalte på meg. Så en aften ble jeg med min venninne på ungdomsfest. Da jeg kom inn der, og så den lyse, lykkelige ungdomsskaren, kjente jeg meg som en fremmed. Jeg forsto disse mennesker hadde noe som jeg manglet. En strofe av en sang de sang grep meg: Kun den kan sin Herre og Frelser lovprise, hvis sjel har fått nåde hos Gud. Jeg kunne ikke synge, jeg ville bare gråte. Et Kristus-bilde hang på veggen, jeg syntes Jesu øyne så rett igjennom meg. Jeg ble en synder. Etter den kvelden kom jeg i syndenød, og om natten syntes jeg satan kom og tok strupetak på meg, og jeg gikk fortapt. O, hvilke kvaler. Jeg ropte til Gud i min nød. Intet menneske visste om mine kamper. Det var en som så meg, — Jesus, han hadde fredstanker med meg. En usynlig makt drev meg til møtene, dog tenkte jeg, du kan være en kristen og gå på møter, men ha det for deg selv.

En kveld lød Jesu ord så klart: «Den som ikke vil bekjenne meg for menneskene, vil heller ikke jeg bekjenne for min fader.» Disse ord ga meg støtet til å ta et åpent standpunkt for Jesus. Ikke lenge etter bøyde jeg mine kne hjemme på mitt værelse sammen med min venninne, og ga Jesus mitt hjerte. O, hvilken forandring! Nå fikk jeg bytte synd med nåde. Mitt hjerte, som før hadde vært fylt med kval og uro, ble fylt med glede og fred. Nå kunne også jeg være med å synge om frelsen i Jesus Kristus.

Jeg har aldri angret at jeg ga Jesus mitt hjerte, men jeg skulle ønske jeg hadde vært frelst fra jeg var barn.

Derfor vil jeg oppmuntre alle som kjenner Jesus kaller på seg: Gi deres liv til Jesus nå, dere vil aldri angre det. Jesus har bruk for oss alle, ingen er for liten til å tjene ham.

Da jeg ble frelst nedla Jesus trang i mitt hjerte å fortelle andre hvor store ting han hadde gjort for meg. For tre år siden kalte han meg til å gå ut med evangeliet om frelse til syndere. Jeg er lykkelig i tjenesten for min Herre og Mester.

O, hvilken lykke og deg tilhøre,
takk, takk, at jeg og fikk være med.
Din gode gjerning du selv fullføre,
til jeg står fri og frelst i evighet.

 

HERREN KALLER TIL TJENESTE OGSÅ NÅ
Av misjonskandidat Margrethe Johnsen.

Som barn flest var jeg ikke alltid så snill som Jesus vilde jeg skulle være, men jeg trodde på Jesus, og at han var en mektig frelser, hadde mor fortalt meg. Så en gang en stor pike og noen gutter kalte meg ved noen stygge navn, begynte jeg å gråte og sprang inn og fortalte mor dette. Hun sa jeg skulle si at de ikke kom til Jesus. Det syntes jeg var det eneste riktige, og gikk gledestrålende ut på gaten og fortalte at de som var slemme ikke kom til Jesus. En fryktelig lattersalve møtte meg, og jeg gikk slukøret min veg. Dette var min første erfaring av å bekjenne Jesu navn og heller ikke den siste. Men tror dere at vi skal forlate Jesus av den grunn? Nei, det skal vi ikke. Følg Jesus om du må gå alene.

Da jeg var 20 år begynte jeg å følge Jesus som voksen, og Jesus talte stadig til meg at han vilde bruke meg i sin vingård. Først var det så mange ting jeg ikke vilde gi Jesus, men etterhvert frigjorde sannheten meg, så jeg kunne følge den Hellige Ånds kallelse og jeg fikk lov å si: «Hvis du kan bruke meg så send meg hvor du vill. Da begynte den Hellige Ånd å tale til meg fra Ap. gj. 26, 16—19 om at han vilde sende meg til hedningene, men jeg hadde ingen frimodighet til å fortelle dette til noen, men bevarte det i mitt hjerte.

Så la den Hellige Ånd en bønn ned i mitt hjerte, og det var: Du må sende noen for å ta meg ut. Da ble jeg ledet til Ap. gj. 9, 15—16, hvor der står at Ananias ble sendt til Saulus for å ta ham ut til gjerningen. Dette kjente jeg var til meg og jeg ble fullstendig rolig. Hadde Jesus bruk for meg vilde han sende en som kunne ta meg ut.

For 2 år siden, sist i august, sendte Gud to misjonærer til Knoffsgt. 6, nemlig strn. Alfhild Bjerva og Aasta Thuen. De kom en tirsdags kveld og jeg satt nede og hørte, men oppe på talerstolen fikk str. Thuen se noe. Mitt ansikt ble så stort som hele salen, og Gud talte til henne at han vilde bruke meg. Jeg ante jo ingen ting, men strn. Bjerva og Thuen var i stadig bønn at en gjerning måtte skje i vår midte, og at Gud måtte gi det budskap som skulle løse meg ut.

Søndag kveld kom det budskap fram som Gud forut hadde talt til meg. Str. Thuen talte fra Ap. gj. 26 og 9 som om hun visste alt hva Gud hadde talt til meg. Hun sa bl. a.: «Jeg vet du sitter her ikveld som Herren har talt dette til, nå må du komme fram».

Det ble en fryktelig kamp for meg, men jeg tenkte også at det kunne være noen andre enn meg. Så sa jeg til Jesus: «Du må gi meg et ord nå!» Jeg slo opp min bibel og fikk ordet: «Den seg selv opphøyer skal fornedres, og den seg selv fornedrer skal opphøyes». Jeg kunne jo ikke gå fram på det. Så ba jeg om enda et ord og fikk: «Når du er buden i gjestebud, da sett deg ikke øverst, men nederst», o.s.v. og jeg kunne ikke gå fram når Jesus talte slik til meg. Det bie da bønnemøte, og jeg får se str. Bjerva vinke på meg. Jeg gikk bort til henne og hun begynte å be for meg. Da kom et budskap i tunger: «I fred skal du dra fram, og med fryd skal du dra ut». «Dette er dagen Herren har skapt. La oss fryde oss og glede oss på den».

Da var det som det gled en byrde av meg. Jeg ble som et nytt menneske, og jeg fikk frimodighet og kraft til å gå fram og fortelle at det var meg Herren hadde talt til, og så sa jeg til forsamlingen at de måtte dømme det. Da reiste den ene etter den andre av vennene seg og stadfestet at Herren også hadde talt til dem at Gud vilde bruke meg i sin gjerning.

Det er stort å vite at Gud uttar sine tjenere også idag, og min bønn er at jeg må bli brukbar og at Herren må utruste meg til tjenestegjerningen den lille tid jeg får være her.

Tanken er nå, når det gis anledning igjen, å dra ut på misjonsmarken. Høsten er stor, men arbeiderne få. Vi kan ikke utrette noe i egen kraft, men det er en som går med oss og han har sagt: Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende. Og når vi vet han er med er vi trygge under alle livets omskiftelser. Det er Herren som strider for oss, bare vi er stille.