Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 5 og 6 – 1946)

Del 1.

Leser vi Israels historie i forbilledets lys, 1. Kor. 10, 1-11, blir vi møtt av mange lærdommer til vår åndelige opplysning.

Vi vil nå først feste oppmerksomheten på det som er det karakteristiske ved deres liv i ørkenen, men forutskikke den bemerkning at alle detaljer vil føre for langt å ta med.

I 2. Mosebok 15, leser vi om deres lovsang da de har opplevd hva Gud har gjort med fienden ved Rødehavet. Og det er en herlig og vel begrunnet sang.

Men i vers 22 finner vi dem i ørkenen Sur, vandrende 3 dager uten å finne vann. Til sutt finner de dog en kilde, men tenke seg deres skuffelse ved å oppdage at vannet i denne kilde er beskt.

Men da er det slutt på sangen, da er det knurr i stedet. Vi kjenner oss igjen her, iallfall en hel del av oss. Ved de forskjellige særlige inngrep av Gud, sang og jublet vi, men ved den minste skuffelse, og når det synlige forsvant, og med det de varme, rike følelsesstrømmer, da kom knurren ofte i vårt liv.

Men husk nå at det er det karakteristiske ved livet i ørkenen. Er det så du har det så er du ennå, i ørkenen.

Idet vi nå fortsetter i kap. 16, ser vi at de kommer inn i ørkenen Sur.

Og her er igjen knurren som kommer fram. Men nå er det begjær etter kjøtt som er grunnen.. Her er et nytt karaktertrekk som behersker dem, som lever livet i ørkenen. De som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Rom. 8, 5.

I er ennå kjødelige, sier Paulus til korinterne, 1. Kor. 3, 3.  Og når vi leser videre i Kor., ser vi kjennetegnet på dem som knurrer når de ikke får kjøtt.

I 2. Moseb. 17, finner gjentagelsen av det vi fant i kap.15,  mangel på vann. Og nå er de i tvil om Gud er iblant dem eller ikke. Følgen er at de nå kivedes med Moses. Altså vantro og kiv. Dette finnes det også noe av blant de bekjennende troende, hvilket beviser at de ennå er i ørkenen.

Nå går vi til 4. Moseb. 14. Her er det mange ting som møter oss, men jeg vil kun berøre vers 1- 4.

Deres vantrosgråt, og deres beslutning eller forslag om å vende tilbake til Egypten. Det er trist når et Guds barn gråter i vantro, og ovenikjøpet skylder på Gud, og har lyst til å gå bort fra Gud. Gå tilbake til det gamle.  Få den nærværende verden kjær som «Demas». For det er når man har et ondt og vantro hjerte man er så utsatt for å falle fra den levende Gud. Hebr. 3, 2.

Også dette trekk tilhører ørkenlivet. Vi vil ennå ta et trekk til fra livet i ørkenen. La oss hente det fra 4. Moseb. 21. Her finner vi dem utålmodig og misfornøyd. med mannaen fra himmelen. Dette resulterer i at Gud sender dem brennende serafslanger, som biter og volder død.

Hva slangen er et bilde på vet vi jo. Så gir Gud befalingen om kobberslangen på en stang, som ble til frelse og redning for alle som så hen til den. Men slangebit og et nytt blikk på den opphøyede kobberslangen var den daglige foreteelse her.

Det samme er ofte tilfelle med bekjennende troende. De får slangebit, de synder som det heter, daglig i tanker, ord, begjæringer og gjerninger.

Men så får de krype til korsets fot og be om tilgivelse, men kun for å vente gjentagelse av det samme.

Dette var litt om livet i ørkenen. Er du i denne stilling du som leser dette, så beviser det at du har feil oppholdssted.

Og med dette slutter vi vår betraktning av ørkenlivet, for neste gang å ta et overblikk over livet i Kana’an. For vi vil inn i det Gud har beredt og bestemt.

Del 2.

I forrige artikkel under denne overskrift hadde vi en kort oversikt, over de grunntrekk som var, og er, det karakteristiske for livet i ørkenen.

Nå vil vi ta en kort oversikt over det som særpreger livet i Kana’an.

Det er kanskje først av betydning å henlede oppmerksomheten på et ord i 5. Mosebok  6, 23.  Han førte oss ut derfra for å føre oss inn o.s.v.

Her får vi da vite Guds hensikt med at Han førte dem ut av Egypten. Det var ikke for at de skulle leve i ørkenen, men for å føre dem inn i Kana’an.  Det kalles også i skriften: Guds hvile, Guds sabbat. Hebr. 3, 18,  4, 3-9-10.

La oss nå se hvorledes livet skildres i Kana’an. (Det blir dog også her kun en sterkt begrenset framstilling vi kan gi).

Vi begynner i 5. Moseb. 6, 10 – 11.  Les selv og se. Det vi blant annet finner her, er fylde av alle ting. Fire ting nevnes: Hus, brønner, vingårder, oljehager.  Hvem oppdager ikke den store forskjell på dette og livet i ørkenen.

Der var vannmangel, brødmangel, og vin og olje fantes ikke.

Men her behøver man ikke knurre fordi man ikke har noe å drikke. Ikke heller trenger man bli gretten fordi man må samle, før man får frokost. Her er jo huser fulle av allslags godt. Fullkomne muligheter til dekning av alles behov.

Vin, bildet av glede og fylde, finns her i rikt mål. Oljens betydning:  Drivkraft og salvelse.

Aldri behøver man å være uten drivkraft, aldri uten det middel som kan gjøre det mulig å leve livet knirkefritt. Det går som smurt.  Går vi nå til 5. Moseb. 8, 7 – 10, får vi bildet av andre herligheter. Her har vi kilder, hvete, fikentrær, granatepletrær med mere.

Her møter vi den tilføyelsen: Ingen mangel, mettelse, tilfredsstillelse.

Her fremkaller ikke situasjonen slike kriser som i ørkenen, hvor den store mangel på meget av de viktigste fornødenheter fremkalte misnøye og knurr.

Forskjellen er særdeles tydelig, og må nødvendigvis kunne skape alle forutsetninger for et liv i full tilfredshet og rik lykke i motsetning til ørkenen.

Vi går videre til 5. Moseb. 11, 9 – 13, og finner! at Israels strev for å få avlet grøde i dette land er fullstendig utelukket.  Ikke er det deres utsed det beror på, heller ikke deres vanningssystem for å få seden til å vokse eller trives. Også en annen velsignet tanke møter oss i disse ord!  At Guds øye hviler på landet året rundt. Minner ikke dette om Math. 3, 17.  Dette er min sønn den elskelige i hvem jeg har velbehag. Det siste ord vi tar med i denne oversikt, er 5. Moseb. 28, 1-13. Og merker oss særlig!  Rik og stadig velsignelse over dere personlig. Enten de var i by eller på land, enten de var hjemme i sine boliger eller utenom hjemmets grenser. Velsignelse over alt hva de eiet, når det gjalt daglige behov og ellers.

En fullstendig seier over alle deres fiender, altså ingen nederlag.

Dette vi nå har betraktet i saken, viser oss jo alle mulige velsignelser for alle tider og alle behov. Kort sagt alle herligheter de både som folk og individer kunne ønske seg.

Dette hadde Gud ved sin godhet laget istand for den elendige. Salm. 68, 11. Se den åndelige parallell i
Efes. 1, 1 – 23.  2. Pet. 1, 3 – 4

Jeg sier som sangen: Ørkenvandrer kom over Jordan til herlig Kana’ans land. Du den trette nå hvile seg får, for Jehova i striden selv går.

Underbare liv. Underbare liv. Hilsen Josva 5, 11-15.

Fra eders i Kana’an boende bror

Daniel Nilsen.