Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 5 og 6 – 1950)

Der skulle vel kunne ventes at der for lenge siden hersket en klar oppfatning med hensyn til Guds plan med evangeliets forkynnelse i nådens husholdning. Imidlertid er det ikke så helt sjelden at man både i tale og skrift legger merke tilt ting som tyder på at der finnes tåkete begreper som hersker i dette stykke. Eksempelvis er det nesten meget alminnelig at det både tales og skrives om evangeliet som en surdeig og dets framgang og utvikling som et sennepskorn som vokser til et stort tre, i hvis grene himmelens fugler bygger reder. Men slike framstillinger røper at her må være en mangel i  oppfatningen av Guds hensikt med evangeliet i nådens husholdning.

La oss først ta et overblikk over hva skriften kaller evangeliet.  I  Markus 1, 1 leser vi:  Begynnelsen til Jesu Kristi Guds sønns evangelium. Evangeliets begynnelse er altså Jesus. Evangeliet er en Guds kraft. Rom. 1, l6.
Paulus kaller det for Guds sønns evangelium. Rom.1, 9.  Av Paulus’s videre framstilling kan vi sammenfatte evangeliet i disse ting: Korset (eller Jesu død),  graven, oppstandelsen og himmelfarten. 1.Kor. 15, 3-5. Hebr. 1, 3.

Jeg vil ikke vite noe iblant eder uten Kristus og Ham korsfestet. 1. Kor. 2, 2. Det samme hadde han forkynt for Galaterne. Gal. 3, 1.  Disse steder viser oss hva evangeliet er.

Det var dette evangelium Jesus selv proklamerte i Nazarets synagoge.  Luk. 4, 18.  Det var dette evangelium Jesus ber disiplene gå ut med i Matt. 28,  l8 – 20. I både Korinterbrevet, Romerbrevet og alle de øvrige brever finner vi virkningen av evangeliet.

Leser vi verdens første kirkehistorie, Apostlenes gjerninger, møter vi overalt evangeliets forkynnelse og dets virkninger. Tenk bare på kap. 2, beskrivelsen av Kristi menighets fødselsdag, 3000 sjeler frelstes, og ble lagt til menigheten, Kristi legeme, Efes. 1, 22 – 23.  Siden la Gud hver dag til menigheten dem som lot seg frelse. Ap.gj. 2, 47.  I  kap. 10  finner vi for første gang at evangeliet forkynnes for hedningene. En hel familie frelses. Et tillegg til menigheten av hedninger.

Leser vi Jakobs ord på apostelmøtet i Jerusalem, finner vi følgende uttalelse: At Gud fra først av tok ut et folk av hedningene for sitt navn. Merk:  Evangeliet tar ut. Gal.1, 4 og denne uttagelse blant (eller av hedninger) fordi Jøden som folk forkastet Guds frelse ved evangeliet om Jesus. Og deres forkastelse har tilfølge to ting, først:
At Gud for en tid forkaster dem. Dernest: At hedningene får sin anledning inntil fyllden av hedningene er kommet inn. Rom. 11, 25.

Da opphører Guds forkastelse av Israel. Dette kalles jo for en av Bibelens hemmeligheter. Denne uttakelse av og blant hedninger som utgjør en annen av de hemmeligheter, Bibelen taler om: Kristus og menigheten, Efes. 5, 32, er jo nettopp oppfyllelsen av det som Jesus flere ganger taler om. De første skal bli de siste, de siste skal bli de første. Math. 19, 30 og 20, l6. Mark. 10, 31.  Luk. 13, 30. Denne hemmelighet fikk Paulus en særlig åpenbarelse om, som vi vet han taler om i Efes. 3. kap. Dette kap. er forresten en særlig tydelig framstilling av evangeliets hensikt i denne husholdning. Sannheten om at Gud, ved evangeliet tar ut, ser vi også i  2. Tes.2, 13.

Hvis vi nå samler i få ord det vi betraktet vil det forme seg så:

1. Hva evangeliet er.
2. Dets virkning er å ta ut folk som bærer navnet Guds menighet. Kristi legeme.
3. Det tar ikke ut hele samfunn eller hele verden.
4. Disse uttatte er Jesu representanter i denne tid. Sendebud i Kristi sted 2. Kor. 5, 20. Guds medarbeidere
1. Kor. 3, 9.  Kristi tjenere og husholdere 1. Kor. 4. 1. Guds bygning. 1 Kor. 3, 9. Efes. 2, 22.
Men ikke i noe av dette finner vi den ringeste hentydning eller tale om surdeig. Derimot finner vi at disse uttatte er en ny deig,  ikke en ny surdeig. Surdeigen skal utrenses 1.Kor. 5, 7.  De som er i Kristus er nye skapninger
2. Kor. 5, 17.  Evangeliet skaper et nytt menneske. Efes. 2, l5.  Og  dette er nettopp menigheten som er ett med Kristus. Han er hode, menigheten er ikke av verden, likesom Jesus ikke er av verden. Johs. 17, 16. Skikk dere ikke like med denne verden. Rom. 12, 2. Til alle som tilhører denne menighet gjelder 2. Kor. 6, 14-18.
Der kunne skrives meget mere om dette. Men da dette ikke er noe forsøk på en uttømmende framstilling av emnet, vil jeg bare ennå engang minne om at menigheten, Kristi legeme med sitt hode: Kristus i himmelen som bestemmer alt og fyller alt.

Denne menighet er fremmed i verden. Verden kjenner ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. 1 Joh. 3, 1. Vandringen er i tro, ikke i beskuelse. 2 Kor. 5, 7. Alle de som tillhører dette legeme, vil ved Jesu komme i skyene, bli forvandlet, de som lever og de hensovede i Kristus, vil reises opp av sine graver, møte Herren i luften, gå inn til feiringen av Lammets bryllup. 1. Tes. 4, 13-17.

Men hva så med surdeigen og senepskornet? Finnes der innenfor rammen av det vi nå har betraktet rom for den tanken om den utvikling så som Jesus beskriver disse ting her? Om surdeigen sier Han jo at alt ble gjennomsyret. Hvis nå Jesus her mener at dette er et billede på evangeliets makt og utvikling i nåtid må vi jo vente å finne sannheten av det virkeliggjort etter så lang gjæringstid. Men gjør vi det?

Som fagmann (baker) kjenne jeg særdeles godt til surdeig og dens virkninger. Blant annet virker den så at jo lenger surdeigen får arbeide i det stoff den blandes i, jo surere blir det. Ble ikke gjæringsprosessen avbrudt, vil
surdeigen totalt ødelegge helt, så brødet ville bli uspiselig. Derfor må vi avbryte gjæringen ved å steke brødet.

Er nå surdeigen et billede på det godes virkning, måtte vi vente at såvel individer som samfunn, nasjoner, som har hatt evangeliet sålenge, forlengst måtte være helt gjennomtrengt av det gode, hvis vi skal ta Jesu ord alvorlig. Merk at alt ble gjennomsyret. Men viser nå f. eks. statistikken over skilsmisser i ekteskapet dette? Eller statistikken om moralsk utglidning på andre områder?  Eller den stadige økning av forbrytelser. Jeg spør: Viser alt dette m.m. at evangeliet, hvis vi vil våge oss til å tyde surdeigen som et billede på at det gode skal gjennomtrenge det hele med sin makt. Viser det seg at så er skjedd?

Tør, til eks. noen påstå at det er fredens evangelium som bestemmer politikken her i Norge, eller i de andre såkaldte kristne land?

Akk nei, akk nei! Men da må jo enten Jesu ord ikke stemme at det skjer som han sa, eller så må vi ha misforstått og mistydet liknelsen om surdeigen?  Det er å frykte at så er tilfelle, for i hele skriften ellers sies det at surdeigen betyr noe ondt. Noe som må fjernes. Og vi har vel ingen rett å tillegge Jesus noe sådant som at han i liknelsen bryter med hele skriftens prinsipp. Han som ellers stadig henviser til skriften ved å si: –  Det står skrevet!
At han her skulle si at det som i hele skriften ellers tillegges en ond ødeleggende virkning, her skulle bety noe godt, er utenkelig.

Jeg vil ikke oppta spalteplass med å henvise til alle de steder, såvel i det gamle som i det nye testamente, hvor surdeigen omtales som noe ondt.

Angående senepskornet så sier Jesus at det var mindre enn alle maturter. Åltså noe spiselig. Men tenk det fikk en så unaturlig vekst og utvikling at fuglene kom og bygget rede i dets grener. Men nå står der jo om fuglene i en tidligere liknelse at de spiste opp sæden. (Matt. 13, 38). Guds ord.  –  Hvordan kan så det stemme at fuglene, som i vers 38 gjør en ond gjerning, skal bygge reder i senepstreets grener? Hvis senepstreet etter en uttbredt oppfatning står som et uttrykk for Guds menighet, da må jo altså den sanne menighet hvorpå den ene side Kristi fylde bor (Ef. 1, 22, 23), men samtidig være et samlingssted for alt det som ødelegger, snapper opp sæden som er Guds ord. Hvor finnes sammenheng og mening i slikt? Vi nødes å vende oss fra et slikt motsiende tolkningsforsøk.

For dem som vil kjenne menighetens historiske utvikling fra pinsen til bortrykkelsen, er liknelsen om surdeigen og senepskornet vanskelig å fatte. I følge Jesu eget ord betyr surdeigen:

1. Falsk, hykkelsk lære. Matt. 16, 11, 12.
2. Rasjonalisme. Luk. 12, 1.
3. Materialistisk nytelsesliv. Mark. 8, 15.
4. Ondskap og synd. 1.Kor. 5, 6-8.
5. Falsk og lovisk lære. Gal. 5, 9.

Når vi nå vet dette, er det ikke vanskelig å påvise i menighetens historie like opp til i dag, sannheten av disse sørgelige kjensgjerninger. I sannhet har kvinnen  (skjøken)  den falne menighet,  gjemt surdeigen i melet til alt er blitt gjennomsyret.

Senepskornet har i sannhet fått en høyst unaturlig utvikling. I fra å være naturtre har det blitt til et stort verdenskirketre, som konger,  keisere og kirkefyrster av laver og høyere orden har søkt tilflukt i dets grene.  Men så snart en annens adelsmerke, sendt av Gud, har sådd sæden: Guds ord, så har fuglene i treet slått ned, og ikke bare spist opp sæden, men sørget for at disse hellige har havnet i fengslene og pinebenkene, blitt jaget som villt fra den ene lands ende til den annen. Jeg kan bare nevne Hans Nilsen Hauge. Men kirkens historie har mange slike som han. Surdeigen har syret og fordervet og senepskornets maturt er blitt til et veldig tre. Dette har blinde ledere lært, var Guds rikes veldige seier, og således ment at riket kunne opprettes uten at selve kongen var stede.

Men – akk nei! Jesu rene brud, som har latt seg rense fra all surdeig er hatet, og ukjent her i verden, likesom Kristus var og fremdeles er. Hun later ikke fuglene slå seg ned, og har forøvrig ikke utviklet seg til noe stort tre i verdens øyne. Hun er liknet med noen få som har hvite klær (Åpb. 3, 4).  Det er hennes brudedrakt (Åpb. 19, 7 – 8). Da, i herligheten, skal den uttatte brud stråle i uforgjengelig herlighet, være Ham lik. (1 Joh. 3, 2). Alltid være med Herren. (1 Tes. 3, 17).

Kvinnen som tok surdeigen og gjemte i melet, leser vi om i Åpb. 17, 4 og flg. Les selv, men vi får også høre dommen over henne. Intet under at der i Åpb.18, 4 ropes:

– Gå ut fra henne I mitt folk.  Ja, snart skal de som har gått ut fra alt dette åndelige skjøkevesen, løftes i skyen for å møte ham som de fulgte utenfor leiren og bar hans vanære. Og når denne verdens største begivenhet har funnet sted, da er hensikten med evangeliets forkynnelse i nåtid oppfyllt.

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.