Av M. K. KLEPPE

Det er hos Lukas (2,14) vi har det kjente ordet: «i mennesker Guds velbehag». Forresten har vi et sideord til dette i Sal. 149, 4, der det heter: «For Herren har velbehag i sitt folk.» Og det er dette budskap vi særskilt minnes om i disse dager.

Guds velbehag! Hvordan skal vi utlegge det? Det betyr Guds fulle tilfredshet, ja, Hans jublende tilfredshet, ifølge profeten Sefanias (3,17).

Men hva kan grunnen være til at Gud således utøser hele sitt rike hjertes fylde over oss, vi som av naturen er syndere, ugudelige syndere, bortvendt fra Ham?

Vi finner en antydning til det i 5. Mos. 7, 7-8. «Ikke fordi dere var flere enn andre folk, fant Herren velbehag i dere, men fordi Herren elsket dere.»  Altså har Herrens velbehag i oss sitt utspring i Hans   evige kjærlighet.

Det er det samme Han uttrykker i Jeremias (31,3): «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket dere, derfor har jeg bevart miskunnhet mot dere.»  Og om noen vil innvende at dette skriftsted og det foregående gjelder Israel, så hør videre ordet fra Ef. 1, 5-8: «Idet Han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet, som Han ga oss i Den Elskede, i hvem vi har forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse etter Hans nådes rikdom.»

Gud har i sin evige frivillige kjærlighet skjenket oss hele fylden av sitt velbehag, – i Den Elskede. Så den første og grunnleggende årsak til Hans velbehag i oss, er Hans evige kjærlighet i Kristus Jesus vår Herre.

Den følgende årsak til Guds velbehag i oss er offeret som Han ga i tidens fylde, forsoningen som ble fullbragt, det dyrebare Jesu Kristi, Guds Sønns blod, som ble utgydt for oss på Golgata kors. La oss se bare litt av det den Hellige Skrift sier om dette, – både det gamle og det nye testamente.

Og Noa bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene fugler og av alle de rene dyr, og ofret et brennoffer på alteret. Og Herren kjente den velbehagelige duft» (1.Mos. 8, 21). Og Herren sa i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld».

Dette offer pekte hen til vår høylovede Forløser, derfor kjente Herren den velbehagelige duft. Det var liksom Abels offer tidligere, frembåret i tro. Og det er verdt å legge merke til at det er første gang i Skriften ordet «velbehag» forekommer, og altså da i forbindelse med brennofferet, i forbindelse (profetisk) med Kristus.

Vi trenger bare videre å minne om 3. Mosebok, Offerboka, der særlig i de første kapitlene, ordene: Gud til en velbehagelig duft, gang på gang forekommer. Ser vi inn i fra nåtiden, finner vi uttrykket igjen i forbindelse med Israels gjenopprettelse; for ofrene som da skal bæres fram vil peke tilbake på Kristi offer, som ofrene før pekte fram til det. La oss for eksempel lese nøye Esek. 20, 40-41: «For på mitt hellige berg, på Israels høye berg, sier Herren Israels Gud, der skal hele Israels hus som er i landet, tjene meg, der vil jeg ha behag i dem, og der vil jeg spørre etter deres offergaver og etter den førstegrøde dere bærer fram av alt det dere helliger. For den søte duftens skyld vil jeg ha velbehag i dere …»

Minner ikke dette levende om ordene i Ef. 5, 2: «Kristus elsket dere og ga seg selv for oss som gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft.» Han, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som alltid gjorde det som var Faderen til behag (se Joh.8,29), frambar i sin død et offer for oss, et offer som var til Faderens fulle velbehag. Å, hvor Guds hjerte led med Sønnen, og dog frydet seg. Kristus henger der som vår representant. Og Gud handler med den Ene for dem alle. Likeledes handler Han med dem alle i den Ene.

La oss lese 2. Kor. 5, 15 – «idet vi har oppgjort dette med oss selv at en er død for alle, derfor er de alle døde, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som er død og oppstanden for dem.»

Her – i Kristi død, – blir Faderen herliggjort som aldri før. Guds velbehagelige og fullkomne lydighet. (Joh. 14, 31 og Fil. 2,8). Å, hvor Guds hjerte fryder seg over at Han nå kan møte synderen i fullkommen rettferdighet og skjenke den frelse som synderen behøver og som Guds hjerte lengter etter å meddele. Å, hvor sant at forsoningen i Kristus ikke var en slags nødhjelp som Gud fant på i farten da det ikke var annen råd. Nei, den er uttrykk for en «kjærlighetstrang» i Guds hjerte fra evighet etter å få lov til å meddele oss det samme velbehag som Han hadde i Sin elskede Sønn.

Og i forening med Ham (1. Kor. 1, 9), i forening med Den Elskede, «nyter vi Faderens velbehag.» -«i mennesker Hans velbehag» eller som det også kan oversettes «blant velbehagsmennesker».

Hvordan kommer så jeg i besittelse av dette? Her er svaret: «Men uten tro er det umulig å behage Gud, for den som kommer fram for Gud må tro at Han er til og at Han lønner dem som søker Ham.» (Heb. 11,6). Det er ved å vende om og i enfoldighet å tro Guds vitnesbyrd, at vi behager Gud. For all Kristi fortjeneste tilregnes da oss. Vi er ett med Ham og Guds smil og velbehag hviler over oss.

Dernest en vandring i tro, en strid i tro. «For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høyre hånd og ditt åsyns lys, fordi du hadde behag i dem» står det i Sal. 44,4. «Dersom Herren har velbehag i oss fører Han oss inn i dette land og gir oss dette land som flyter av melk og honning» sa Josva og Kaleb. Om Naftali står det i 5. Mos. 33, 23: «Naftali var mettet med velbehag». Det er disse sjeler som er mettet med Guds velbehag som er fylt med Herrens velsignelse, – med «all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus Jesus» og som gjør noen erobringer i sitt personlige erfaringsliv og for Guds rike.

I kongens åsyns lys er liv, og Hans velbehag er som en sky av sildigregn» sier Ordspr. 16, 15. Tenk å bo under denne sky! (Salme 140, 14). Bor vi der? Å, la oss prise Ham, vår Gud og forløser, og la oss i Hans navn si farvel til alt som vil hindre oss i å bo der. Bo i Hans velbehag, i Kristus. Ære være Gud i de høyeste og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.

Fra «Det gode Budskap» julen 1954