Av M. K. Kleppe
«Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» Rom. 8,32
Disse to ord: alle ting — skal vi stanse ved i dag.
Der står i Mat. 6, 33: «Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift. Man møter ofte mennesker, som en dårlig kan få lov å hjelpe i åndelig henseende, fordi de er i vanskelige økonomiske omstendigheter, det er disse som trykker mest, det lille en kan hjelpe dem, er ofte ikke meget, men hovedsaken er hjertelaget. Men her er et utsagn av den Herre Jesus, som vi trygt kan rekke hver eneste én, som er i vanskelige økonomiske omstendigheter, og som er ufrelst: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal alle disse ting gis eder i tilgift. Når vi her i Mat. 6te kapittel leser den bønn vi kaller «Fadervår», legger vi merke til, at her har vi først bønnen: «Helliget vorde ditt navn!» Dernest: «Komme ditt rike!» og «Skje din vilje!» og så først kommer bønnen om vårt daglige brød. Tenk, om mennesker tok det i den orden, Gud har satt det! Jeg er sikker på at mangens nød da ville bli avhjulpet, for Herren står ved sitt ord.
Vi kan vel trygt si, at den tid vi lever i, er bekymringens tidsalder, bekymringer på alle områder, og midt i alle disse bekymringer sier Jesus «Hvorfor er I bekymret? Eders himmelske Fader vét jo at i trenger til alt dette.»
Jesus vil gjerne møte deg, og han spør deg: Hvorfor er du bekymret for klær, for mat, for det ene og det andre? Din himmelske Fader vet du har disse ting nødige. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, la intet komme foran det, la det som Gud har satt først, være først, så skal alle disse ting gis deg i tilgift. «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» D.v.s. alle de ting vi har nødig. Det er et velsignet løfte, vi risikerer intet ved å rekke det til den sjel som er bekymret — også timeligt. Men selv for dem, som først søker Guds rike og hans rettferdighet, kan der komme fristelser til bekymring.
Hva skal vi så gjøre? Ja, også for det har vi Guds ords hjelp. Der står i Filip. 4,6: «Vær ikke bekymret for noget, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse.»
Jeg kommer til å tenke på, hva jeg har lest om John Wesley: Der var en dag en bonde, som var kjørt inn til byen for å høre hans preken. Han hadde hørt en hel del om Wesley, men hadde aldri hørt ham tale. Den dag var Wesleys budskap om penger, og hans første punkt var: Tjen alt hva du kan. — Bonden gned seg i hendene og syntes aldri han hadde hørt en sådan preken i sitt liv. Dette stemte med hans mening. Wesley poengterte at en ikke skulle være doven, men tjene alle de penger en kunne på ærlig måte. Og bonden syntes, at prekenen overgikk, hva godt han hadde hørt om Wesley. Det annet punkt i Wesleys preken var: Spar alt hva du kan. — Det syntes bonden ennå bedre om, for han var en gnier. Wesley forklarte, at en skulle ikke være ødsel, ikke strø om seg med penger til høyre og venstre eller ødsle på seg selv, men spare, hvor en kunne. Det tredje punkt var: Gi alt hva du kan. — Så sa bonden: Der ødela han det hele! Og det gjorde Wesley nok også for ham.
Gud vil vi skal være flittige. Det er somme tider en kan høre et ord som dette: «Ja, nå skal vi begynne på det verdslige strevet», når søndagen er forbi. Men alt helliges ved Guds ord og bønn. Det er ikke «verdslig strev», men helligt strev eller streb, om du tar din gjerning rett og har en ærlig håndtering. Din stilling er like så hellig for Gud som predikantens stilling, for dere står skrevet til kristne i alminnelighet, som har forskjellig livsgjerning: «Det er den Herre Kristus dere tjener». Og noe høyere kan vi vel ikke nå til under denne tidsalder. Og så kan du si, som en gardbruker, hvis hustru var syk, sa, da han måtte opp å arbeide i kjøkkenet om morgenen: Nå begynner gudstjenesten! Du kan si det samme, når du går i forretningen: Nå begynner gudstjenesten! Eller hvor som helst du har din gjerning, så blir vi ferdige med slapphet i vår tjeneste, for vi gjør vår tjeneste for Herren, og så skal det nok lykkes, selv om der kommer prøvelser på vår vei. Gud vil at vi skal være flittige og omsorgsfulle, arbeide hver på sitt område, men ikke være bekymret, for bekymring maktstjeler oss, vi taper frimodigheten og motet, og jeg skal si deg én ting: Satan har intet imot, om hele København var oppfylt av bekymrede kristne, de måtte for ham gjerne omvende seg i massevis, bare de vedblev å være bekymret, for så kan de ikke representere den seirende, oppstandne Kristus.
Ja, det er lett nok å tale om, sier du, men hva skal jeg gjøre, når det kommer? Her står: «Vær ikke bekymret for noget, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse.» I alle ting. Tenk, hvilken herlig forrett vi har. Det er en åpen dør, som Gud har gitt oss. Så får vi lov å gjøre sådan, som der står i Salmen: «Utøs eders hjerte for Herren». D.v.s. tøm hjertet ut for alt det som vil tynge dig, så får du i stedet for bekymringene Guds fred, som overgår all forstand, og som kan bevare hjerte og tanker i Kristus Jesus.
Den fred kan gjøre det, som du ikke kan gjøre, de urolige tanker vil komme igjen, selv om du arbeider imot dem og forsøker å få dem vekk, men Guds fred tar hånd om hjerte og tanker og bevarer dem i Kristus Jesus. Der blir et hellig vakthold fra Gud om vårt hjerte og våre tanker. Tenk, hvor stort, at Gud er villig og mektig til å oppfylle sitt ord, når vi går skriftens vei, så det kan bli vår daglige erfaring i vår gjerning å være fylt av Guds fred.
Så leser vi i Efes. 5,8—20: «For I var fordum mørke, men nu er I lys i Herren, vandre som lysets barn — for lysets frukt viser sig i all godhet og rettferdighet og sannhet — idet I prøver hva som er velbehageligt for Herren, og ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! For det som lønnlig drives av dem, er skammelig endog å si, men når det refses, blir det alt åpenbaret av lyset, for alt som blir åpenbaret, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover, og stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så I kjøper den beleilige tid: For dagene er onde. Derfor, vær ikke dårer, men forstå hva Herrens vilje er! Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er der ryggesløshet, men bli fylt av Ånden, så I taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og synger og leker for Herren i eders hjerter og alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herres Jesus Kristi navn!» Er det mulig? Ja! Dersom det ikke var mulig, hadde Gud ikke satt det her, Gud leker ikke ‘blindebukk’ med oss og befaler oss å gjøre noe, som er umulig, og lover oss noe, som han ikke er villig å oppfylle. «… og alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herres Jesu Kristi navn.»
Jeg vil spørre deg, Guds barn: Hvorledes ville ditt liv være, dersom du praktiserte dette? Vi ser av forbindelsen her i Efeserbrevet, at denne stilling tilhører det åndsfylte liv. Så kan det være, noen vil si: Men jeg er ikke fylt av Ånden. Så kan du bli det! Du sier: Jeg har bedt om det i mange år. Ja, men det er Gud, som ber dig: «La eder fylle av Ånden». Det er, som Herren vil si: La eder ikke fylle av alt annet, der nevnes så mange andre ting i dette kapittel: Urenhet, havesyke, ublu vesen, lettferdig skjemt. Det er som Herren vil si: La deg ikke fylle av alt det, men la deg fylle av Ånden. Det, du åpner deg for, blir du fylt av! Lukk din munn vidt opp, sier Herren, så vil Jeg fylle den.
Det er en sak, som ikke nok kan understrekes, at det vi åpner oss for, blir vi fylt av. Åpner vi oss for Ånden, blir vi fylt av Ånden. Du skal legge merke til, at Paulus skriver disse ord til en åndsfylt menighet, som engang hadde opplevet, at Helligånden hadde fylt dem, men det var ikke nok med én gangs erfaring, og derfor lyder det for hele vår vandring: La eder fylle med Ånden! — Den sjel som lærer å takke, blir fylt, og når du blir fylt, vil du takke ennå mer. «Til all din pris vil jeg legge ny pris». Ikke lettferdig skjemt, men heller takksigelse. Altså er det mulig for oss å praktisere dette ord.
Og så leser vi ordet i 1. Tes. 5, 18: «Takk i alle forhold, for dette er Guds vilje med eder i Kristus Jesus.» Så setter jeg det ord sammen med Efes. 6,16: «… og i alle forhold løft troens skjold.» (begge skriftsteder eldre overs.) Just når jeg lærer å takke i alle forhold, løfter jeg i alle forhold troens skjold, som kan slukke alle den ondes gloende piler. Det er ikke godt for djevelen å få bukt med et menneske som takker i alle forhold. Vi husker kanskje hva vi har lest om Billy Bray: Han kom en kveld hjem fra møte, og så var der noen som forsøkte å skremme ham, men det var ikke så nemt. Så krøp de opp i et tre og sa: Djevelen kommer! — Å, pris skje Gud, sa Billy Bray, er han så langt borte, det hadde jeg ikke trodd! Så det kom de ingen vei med. — Men saken er, at det er ikke stemningsliv å takke i alle livets forhold, det er Guds vilje med oss i Kristus Jesus, og Guds vilje er vår helliggjørelse. Jeg tror, at en av årsakene til, at Guds vilje ikke alltid blir klar for Guds barn i de forskjellige ting, er den, at vi ikke vandrer efter Guds vilje i det, som er åpenbaret i Guds Ord. Her er en ting, som er åpenbaret ganske klart: «Takk i alle forhold, for dette er Guds vilje med eder i Kristus Jesus».
Jeg husker, at der i Bergen på et møte ble talt om å takke i alle forhold. Så var der en broder til stede, som hadde noen ufrelste barn, og han tenkte: takke for alt? Ja, jeg kan da ikke takke for mine ufrelste barn! Men så kom det for ham: Selv om du ikke ennå kan takke for deres frelse, kan du takke for, at de ennå lever og er innenfor muligheten av å kunne bli frelst. Og den broder har hatt den glede å se flere av sine barn frelste.
Å, må det brennes inn med flammeskrift i oss: VÆR TAKKNEMLIGE! Skulle noen ha grunn til å være takknemlige, må det være Guds barn. Men, som sagt, dette er ikke et stemningsforhold, men et Trosforhold. Der står: Den som ofrer takksigelse, ærer meg. Den alminnelige forestilling om å takke Herren, er, at det skal strømme over hos en med gode følelser. Har man det ikke sådan, kan man ikke takke Gud. Men om dét var nødvendig, så frykter jeg, at du ikke ofte kom til å prise Gud, men at du kom til å oppleve, som en Guds tjener har sagt: At Satan kan spille like så godt på følelsenes strenge, som Helligånden kan, og gjøre det umulig for deg. «Den som ofrer takksigelse, ærer mig», sier Herren. Nei, å «ofre» Gud takksigelse, når det strømmer over med søte følelser, er ikke å ofre: Å ofre takksigelser er å prise Gud, når alt synes å gå imot, og alt er mørkt omkring oss. Jeg skal si dig, jo mer du priser Gud, jo mer får du å prise ham for. Og her kommer vi kanskje til det, som gjør, at det så ofte går så sent med vår lovprisning: Vover du å takke Gud på forhånd for bønnhørelse? Når det gjelder våre kjæres frelse, kommer vi inn på et ømt punkt. Det ble så alvorlig for meg, som om Herren sa: Gå inn i Arken og ta hele ditt hus med i tro! Gå inn i min frelsesark med hele ditt hus og pris Herren for deres frelse, før du ser den! Vi skal legge alt frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse. Det er den troendes forhold.
Og så leser vi Rom. 8, 28—29: «Og vi vet at alle ting tjener den (samvirker) til gode som elsker Gud, dem som efter hans råd er kalt. For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» Troen på Guds ord gjør det umulig for oss å la være å takke Herren. «Vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som efter hans beslutning er kalt.» Alle ting! Og dersom alle ting samvirker til det gode, ja, så er der ingen vei utenom, men der er bare én vei åpen, og det er å takke Herren. Der står i Salme 119, 91: «Alle ting er dine tjenere». Altså, alle de ting som møter oss som troende hører med til vår oppdragelse. Gud har en forutbestemmelse med oss, nemlig at vi skal bli likedannet med hans Sønns billede, og til det mål må alle ting virke. Vi ser, da Simei bante David, tok denne det fra Herren og sa: Når Herren har sagt, han skal gjøre det, hvem kan da si, hvorfor gjorde du det? La oss ta ordet, som det står: Alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud.» Så kan intet skade deg, men alle ting kan gavne deg og føre deg fremad som et middel fra Gud til å hjelpe deg. Når vi kommer hjem til Gud, og vi ser hele vårt liv i Guds fulle lys, så vil vi se, hvor stor grunn vi hadde i vårt jordeliv å prise Herren.
Så nevner jeg et ord til: 1. Kor. 3, 21: «Derfor rose ingen sig av Paulus, andre av Kefas, andre av Apollos, og noen ville bare ha med Kristus alene å gjøre. Derfor sier Paulus: «Derfor rose ingen ingen sig av mennesker. Alle ting er jo eders», det er tjenere, sier Paulus, som Gud har gitt, for at de alle skulle være til deres gavn. Så fortsetter Paulus: «Enten det er verden eller liv eller død, enten det er det som nu er, eller det som komme skal — alt hører eder til.» Også verden hører oss til, men vi hører ikke verden til. Der er stor forskjell på å høre verden til, og på, at verden hører mig til, for hører jeg verden til, er jeg bundet av den, så er verden min herre, som befaler over mig, men verden hører mig til, den skal tjene mig med det den har i den tid jeg er her. «Eller liv eller død.» Det hører også oss til, for lever vi, lever vi for Herren, og dør vi, dør for Herren, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. «Eller det nærværende eller det tilkommende.» I Romerbrevet 8 står der: «For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, hverken høyde eller dybde eller nogen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Alt hører oss til, alt tjener til vårt gavn, Gud har gitt det til vår hjelp så lenge vi er her. «Alle ting er eders, men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.»
Hvor godt å ha Kristus som sitt liv og under vandringen her lære å se ham i alle ting! Derved ærer vi Gud, og så stevner vi fremad til det herlige mål, som nærmer seg med raske skritt, og som Guds menighet har ventet på så lenge, men som nå snart er rykket oss helt inn på livet: Herrens komme! Da skal vi se ham som han er, og mer enn noensinne før prise Gud for alle ting. Velsignet være hans herlige navn!
Fra «Det Gode Budskap».