Av M. K. Kleppe

«Og Gud Herren gjorde kjortler av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem med.» —
1. Mos. 3, 21.

Du leter forgjeves i Skriften etter noe som tyder på at mennesket kan skjule sin synd, eller rettferdiggjøre seg ved noe av sitt eget. Derimot finner du i dette vers, altså allerede på et av Bibelens første blader, at det er Gud som kler eller rettferdiggjør mennesket.

Her er også et vitnesbyrd om at dette ikke kan skje uten blodsutgytelse, noe som peker fram til Ham som ga seg selv for våre synder, for å fri oss ut av den nærværende onde verden, etter vår Gud og Faders vilje. Gal. 1, 4.

Gud være takk, det har til alle tider helt siden fallet vært dem som har trodd og erkjent dette, og er blitt ikledt av Gud. Og i Åp. 7, 9 finner vi en stor skare som ingen kunne telle av alle ætter og stammer — for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler — prisende Gud og Lammet. Det var ikke egne klær de var ikledt, noe som var deres eget verk. Nei, klærne var gjort ferdig, og gitt dem av en annen, av Gud Herren selv. Og således har Gud gjort klær ferdig for alle, men ikke alle har latt seg ikle.

Gud Herren gjorde. Underlig! Var det ikke mennesket som burde ha gjort? Og skulle det være nødvendig på denne måte — skulle et dyrs uskyldige blod flyte for deres skyld for at de kunne bli kledt? Dog de hadde jo forsøkt, men fikenblader, deres eget påfunn, duet ikke, og så ­— ja så gjaldt det å skjule seg for Gud. De kjente nok at det var mer enn disse blader som var visnet. Men Gud fikk kalt dem fram, og nå fikk de både høre og se hva som ikke var oppkommet i noe menneskes hjerte. Det Gud hadde beredt for dem og alle som tar imot av ham. Det måtte være underlig å se det uskyldige dyrs — Lammets blod — flyte for deres skyld, for at de kunne bli ikledt klær som var holdbare, og at de ble ikledt av Gud selv.

Sikkert forstod de at Gud møtte dem med fred, ikke med dom, ene og alene for Lammets blods skyld. Det minner oss om Es. 61, 10: «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud, for Han har kledt meg i frelsens kledebon, i rettferdighetens kappe har Han svøpt meg.» Gleden har sin grunn i at her blir en riktig kledt.

Det er det samme vitnesbyrd der som en mektig flod går gjennnom hele Skriften. Det er Guds vitnesbyrd, og den stilling som den som hører inntar til dette, blir det bestemmende for ens ve og vel. Det kommer så klart fram i beretningen om de to brødre: Kain og Abel. Den enes, Abels offer, var et troesoffer i overensstemmelse med vitnesbyrdet. —
Kain, som jo hørte det samme vitnesbyrd forkynt, bar fram et offer som lå helt utenfor det han hørte. Disse to brødre representerer to åndsretninger. Abel var under inspirasjon av troens Ånd. Kain under inspirasjon av vantroens ånd, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Kain gjorde en ond gjerning da han bar fram sitt offer, og åpnet seg derved for disse vantrosmakter, krefter som drev ham til å bli sin brors morder. Naturlig elsket han vel sin bror, som han var bundet til med blodets bånd; men selv dette maktet ikke å hindre ham fra å slå i hjel, når disse onde makter fikk innta ham. Han erkjente ikke blodet, og det har farlige følger.

Men Abel bar fram et bedre offer — ved tro. — Her er det Lammet som blir slaktet og bæres fram. Underligt, en kan godt si: Abel hadde Moseloven skrevet i hjertet. Og Herren så til Abel og til hans offer fordi det forenes med troen i hans hjerte, pekte fram til Kristus, det virkelige offer. Det var en troeshandling, en gjerning som Gud erklærte for rettferdig. For dette er Guds gjerning at vi skal tro på den Han utsendte, Jesus Kristus. Han som med sitt blod forløste oss fra våre synder. Lammets utgytte blod alene gir oss frimodighet til å trede fram for Gud og gjør oss velbehagelige for Ham. Abel fikk av Gud nåde og æren av å bli den første martyr, men fremdeles vitner han for oss i dag også om rettferdiggjørelse av tro, uforskyldt ved forløsningen i Kristus Jesus.

Noa så hen til Ham som arken var et forbilde på. Han trodde Guds løfter, fant nåde hos Gud, og Herren erklærte ham rettferdig. Gjennom dette gikk han inn i vandringen med Gud, og her lå kraft tilrettelagt for ham. Kraft som strakk til under den vanskelige tid og de forhold han var undergitt. Alt kjøtt hadde fordervet sin ferd, slekten var, for å si det med ett ord: «djevlebesatt». Rettferdighetens forkynnere talte for døve ører, og nå kunne intet hindre dens undergang. Målet var fullt.

Men i tro, etter Herrens befaling, bygget Noa en ark til frelse for seg og sitt hus. Gud foreskriver i alle detaljer hvordan den skal være, og i disse møter vi på ny forbilder som alle peker til Kristus.

Gofertre, som den bygges av, symboliserer Kristus som menneskesønn. Bek, (det samme som forsoning), til å stryke den med innvendig og utvendig, for å gjøre den vanntett. Intet av domsflodens vann skulle her trenge inn og nå dem som var innenfor. Det var fullkomment trygt for alle i Arken. Jo, det var en herlig skute. Vi kan ikke annet enn se Kristus i den. For hva er det som gjør Kristus så herlig for oss? Jo, det er forsoningen. Tenk deg Kristus uten forsoningsdøden. —  Da var det ingen frelse for oss. Bare forsoningsblodet gir oss frelse.  Kristus er den virkelige Ark. Er du kommet inn i Arken? Eller er du skilt fra Gud utenfor Arken? Innenfor er det ingen skilsmisse, ingen fordømmelse.

Kap. 8,1 forteller oss at Gud kom Noa og alt som var med ham i Arken i hu. Det gjør han med sine også i dag. Vers 15 forteller oss at Gud talte til Noa. Det gjør han til sine i dag, ved Sønnen. Han møter oss og taler til oss ettersom situasjonen er. I kap. 9, 1 står det at Gud velsignet Noa. Og vi merker oss at mellom disse begivenheter ligger et alter og et offer. Kap. 8, 20—22. På den fornyede jord reiste Noa, Herren et alter, og i det offer han bar fram bekjente han sin tro på løftets ord — den kommende Kristus. Han som «gav seg selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft». Ef. 5,2. «For den (Kristi) søte dufts skyld vil jeg ha velbehag i eder.» Esek. 20, 41. — For i flukt med dette frambar Noa sitt offer. —  «Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld.» 1. Mos. 8, 21. Det peker fram til Golgata, for der stopper forbannelsen. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet Han ble en forbannelse for oss for de en skrev: «Forbannet er hver den som henger på et tre for at Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunne få Ånden som var oss lovet.»

Fra «Det Gode Budskap».