Av M. K. Kleppe.

«På den dag, skal det være en åpen kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet, og det skal skje på den dag, sier Herren Hærskarenes Gud, at jeg vil utrydde avgudenes navn av landet, og de skal ikke mere kommes i hu. Også profetene og den urene ånd vil jeg få bort av landet.» Sak. 13,1-2.

Det vi nå har lest er et historisk avsnitt, en profeti om Israels omvendelse til den levende Gud. For oss er det en stor glede å ha del med dem i løftene, noe vi ser hen til nå, og som gjelder for oss idag.

Altså: Ingen død kapital, men en vi kan utta og gjøre bruk av just idag. »For så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja – og amen». 2.Kor. 1,20. Legg merke til:  På den dag  –
En bønnens dag og en sorgens dag, en bekjennelsens dag, men også en forløsningens dag. Alt dette sier oss at det er en åndelig oppvåknen der her tales om: »Jeg vil utgyde nådens og bønnens ånd, og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget, og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte». Sak.12,10.

Det var nemlig en skikk i Israel å gråte over den førstefødte. Vi ser hva som skjer, et personlig oppgjør hver slekt for seg, og det som særlig trykker dem er deres egen fariseisme, deres vrange tilstand, og den uriktige, forkjærte stilling til Kristus de har stått i. Slik er en virkelig sann åndelig vekkelse, da en er opptatt og gråter, ikke over andres, men over egne synder, men har mer enn nok med dem slik som tolleren: »Gud vær meg arme synder nådig!» Og slik er det enten det gelder frelse eller helliggjørelse. Jeg har aldri hørt om noen som helliggjøres ved å være opptatt med andres synder. Nei, det er den forkledte fariseisme som går igjen. Det blir heller som Esaias, der han i helligdommen ser Guds herlighet og utbryter: »Ve meg, jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt i blant et folk med urene lepper». Her roper han ikke ve over andre, men over seg selv. Selv Herrens profet, når han får se Herrens herlighet, så kommer han med en slik bekjennelse.

Men han blir ikke liggende der. Kilden var der, stenen fra alteret: »Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er veket bort, og din synd er sonet.» Dermed er saken i orden, og han hører Herrens røst: »Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Nå var profeten brukbar til sin store oppgave, og han sa: »Se, her er jeg, send meg!» Skal vi bli brukbare for Gud, må vi ha en sådan opplevelse. Det som er det svære når sjelen kommer innfor Gud er at Gud, på grunn av urenhet, ikke kan bruke meg. Men på den dag når sjelen gråter og erkjenner sin sanne tilstand, vil den også oppleve og kjenne at kilden er der og renser fra all urenhet. Det skjer noe. Det er samvittigheten som renses fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud.

Iblant så sies det: »Om du ser noe Gud?» Gud ser ikke så tåket, ikke noe svevende hos Gud. Han ser alt klart, og når Guds Lys opplyser, ser vi også klart.

Tilbake til Es.6  –  Profeten beskriver det han ser, Serafene, den ene overgår den andre i herlighet. Han hører det samstemmige rop: »Hellig, hellig, hellig er Herren Hærskarens Gud, all jorden er full av hans herlighet. Tresklenes poster bevede ved den ropendes røst, og huset ble fylt med røk». Men han stoppet ved Herren selv. Da så han like klart som Herren selv, hva som var i veien, og så skjer det store under.

Jeg husker et bønnemøte på Eidsvoll. Noen bad slik det ofte gjøres: »Send din ild, send din rensende ild!» Esaias bad ikke slik. Han erkjente, så skjedde det. Ja, det er på den dag, på erkjennelsens og bekjennelsens dag at det skjer.

Å! hvor skjønt når sjelen kommer inn for Gud og får se. Da skjer det noe. Da vil han utrydde avgudene, de falske profeter og den urene ånd v.13. Ja, den urene ånd.  –  En har opplevd så meget blant Guds folk, skjult synd f.eks. Så er det blitt til at det er blitt åpenbaret påfulgt av en slags   nødtvungen bekjennelse, men selv den åndsmakt som forårsaket synden ble en ikke fri. Ble ikke løst fra seg selv. Når selvet er Herre, da er det oss selv som er den største avgud. Vil jeg min egen vei framfor Gud, da er jeg jo Gud selv.  –  Var det ikke slik med Saul? Han fikk det bud fra Herren ved Samuel: »Så sier Gud, gå avsted og slå Amalek og slå med bann alt som hans er.» 1. Sam. 15,1-3. Og han gikk avsted, og Herren la alt tilrette for ham, så han fullt ut kunne gjort etter Herrens vilje, men hva skjer? Jo, han gjør Herrens vilje så langt som det behager ham selv, og resultatet ble frafall fra Herren, ble forkastet som konge. Guds Ånd forlot ham, og en ond ånd inntok ham. Han var gjenstridig mot Herrens befaling, trossig, hvilket av Herren blir betraktet som trolldomssynd og avgudsdyrkelse.

Guds vilje er vår helliggjørelse. Hans første tanke med oss er at vi skal representere ham i et hellig liv, idet vi gjør hans vilje. Korset løser oss fra vårt gamle menneske, fra alt det urene. »Eller vet I ikke, at eders legeme er et tempel for Den Hellige Ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud, og at I ikke hører eder selv til?» 1. Kor. 6,19. Fallet førte det med seg at det satte mennesket inn i stedet for Gud. Kristus-erkjennelsen bringer oss der hen at Gud blir alt. Kristus er sentrum , korset er like sterkt til helliggjørelse som til frelse, grunnlaget er det samme for det ene som for det annet. Ja, det er Guds verk. »For både den som helliggjør, og de som helliggjøres er alle av en», ved ham som sa: »Se, jeg kommer for å gjøre din vilje, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en  gang for alle.» Hebr. 10, 9-10. Uten det ville ikke Den Hellige Ånd oppfordre oss til å jage etter hellighet.

Det er gripende, når vi får se, og våre øyne blir opptatt for hva som er skjedd ved korset: »Han avvepnet makter og myndigheter». Der ble de beseiret. Der ble vårt gamle menneske korsfestet med ham, syndelegemet gjort til intet, ved korset er det blitt slutt med det. Før var våre lemmer fremstilt til tjeneste for urettferdigheten, nå, om vi tilhører det nye livet, kan våre lemmer fremstilles til tjeneste for rettferdigheten. Paulus sier: »Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Gal.2,20. Det samme kan du si: »Den som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Der på korset er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden». Gal.6,14. Korset er det store skille mellom før og nå. Det gamle fikk sin dom der. Der får vi del med Kristus i det nye. Jeg skal slippe å leve mitt eget, Kristus lever i meg.

Når han kom inn i verden, kom en ny lov. Det er ingen syndens og dødens lov. Det hellige legeme som han fremtrådte i, hadde intet av synd i seg. Verdens fyrste hadde intet i ham. I ham var det ikke spor av noe som ikke var som det skulle være.

Skal vi gjøre Gud til en synder? Tror du, som noen lærer, han kunne fristes til å lyve, stjele, eller noe syndigt i det hele tatt? Forferdelig at noe slikt kan læres!

Men han, den rene og ubesmittede, som ble gjort til synd for oss, hvor forferdelig måtte ikke dette være for ham – Ingen har kjent syndens heslighet som han. Men på denne måte skulle herredømmet bli tatt fra ham som hadde verdens herredømme, denne verdens fyrste. Satan.

Jo, Jesus gikk inn under våre forhold. Han er prøvet i alt i likhet med oss, dog uten synd. Han tok på seg et legeme, men ikke syndenaturen. Han var Guds lyteløse Lam. Det ble han for å sette oss i frihet. Du kan bli frigjort i Kristus, frigjort fra syndenaturen, om du lever i samfunn med ham. Ikke slik å forstå, som noen sier, at synderoten er opprykket, så det ingen tilbøyelighet til synd finnes hos oss. Slettes ikke!  F.eks.  En mann kom inn her og sa: »Tyngdeloven er opphevet.» Vi ville vel tenke mannen er gal, men så kunne han si: Kom ut skal dere se». Så kunne han peke på et fly som kretset omkring i luften: »Se, nå kan dere se!» Han forsto ikke det var en kraft i maskinen som holdt den oppe over tyngdeloven. Om det begynte å fuske litt i motoren, ville en snart merke tyngdeloven var der. På samme måte med den troende. Så lenge vårt samfunn med Gud er i orden, holdes vi oppe over syndenaturen, stiger vi ut fra vårt samfunn med ham, vil vi snart finne, at tyngdelover er det også på dette området.

Hold deg til Kristus, der har du del i hans seier i forbindelse med livets åndslov. I ham er du skilt fra deg selv og alt fordervelig. Han er den eneste grunnvoll for hel og full forløsning.

Er du enig i dette? Vi står ikke i gjeld til kjødet. Så la det komme fram i lyset, alt som ikke behager Gud. Erkjenn sannheten, og sannheten skal frigjøre deg. Ved Guds nåde og Den Hellige Ånds kraft er det mulig å leve et seierrikt liv til Guds velbehag.

Tale av predikant M. K. Kleppe
ved O. Ottesen i «Det Gode Budskap».