Av M. K. Kleppe

For adskillige år siden kom jeg over en beretning om en åpenbaring som i den grad grep meg ved sitt evangeliske rene og vel avbalanserte innhold, at jeg oversatte den og bekostet den trykt og utgitt som traktat. Jeg var dengang i Danmark og fikk et trykkeri i København til å utføre arbeidet.

Jeg gjengir her beretningen med de bemerkninger jeg føyde til.

Jeg hadde sovet rolig og godt. Plutselig ble jeg vekket som på befaling og var med det samme lys våken! Klokken kunne være mellom 3—4 om morgenen, for en svak lysning merkedes i øst, og dessuten tindret stjernene over den nyfalte snø. Jeg hørte ingen menneskelig røst, og allikevel merket jeg tydelig at noen talte til meg. I værelset var det aldeles mørkt. Med vidt åpne øyne så jeg ikke en eneste gjenstand. Men inne i meg var det likesom et våkent øye. Og så lys våken og bevisst om alt var jeg, at jeg sa til meg selv: «Her lønner det seg ikke at du anstrenger deg for å se, for dine øyne duger ikke her.» Men sjelens øye hadde oppdaget en skikkelse. Han var hverken strålende eller lys. Men inne i ham var det et skinn, som strømmet ut og gjorde at sjelens øye oppfanget hans trekk og uttrykk. Jeg ble ikke redd, for jeg forsto at det var Jesus, og hjertet jublet Ham i møte som sin kjæreste venn. Hans blikk var ikke strengt, men å — så alvorlig, og jeg følte som om det var formastelig av meg først å tiltale Ham. —

—  Nå skal du dø! sa Han. Ikke heller nå ble jeg redd. Jeg synes bare det var underlig, for jeg var ikke syk. —  Hjertet var ikke uroligere enn sedvanlig, og ingenting annet vondt kunne jeg merke.

—  Å sa jeg  — Takk — Takk! Skal jeg dø så lett uten noen smerte — og gå til deg? Mesteren festet atter sitt blikk på meg, og ennå en gang fikk jeg en følelse av at det var formastelig av meg å tiltale Ham.  —  Du skal ned i den mørke dal.

—  Men du Herre, går jo med meg — avbrøt jeg hastig. Atter hvilte Mesterens blikk på meg. Men Han svarte ikke. — Dine gode gjerninger hjelper deg ikke igjennom det trange pass. — Herre, jeg har aldri trodd det. — Det har du! — Jeg ville gjøre innvendinger. — Jeg ble forundret, for jeg syntes virkelig at jeg aldri hadde regnet med noen god gjerning hos meg. Men for Herrens alvorlige blikk ble jeg stum. — — —
— Din medlidenhet med andre i deres nød hjelper deg ikke igjennom det trange pass! — Herre, jeg har aldri ventet det. — — —

— Det har du! Atter ble det stille, for jeg hadde intet å svare. — — Dine bønner for menneskers frelse, din kjærlighet til misjonen hjelper deg ikke igjennom det trange pass!

— Herre, jeg har heller aldri tenkt del. —

— Det har du!

— Medmenneskers vennlige ord til deg eller om deg hjelper deg ikke gjennom det trange pass.

— Herre. Du vet at jeg aldri har tatt det til meg.

— Det har du! — — Dine bønner om egen vekst, din attrå etter renhet, ydmykhet og likhet med Meg — hjelper deg ikke igjennom det trange pass!

— — O, Herre, Herre! Mine innvendinger ble stadig mattere. De ble snarere et rop om tilgivelse, fordi jeg aldri hadde sett meg selv i sannhetens hele lys. Og for hver ting Mesteren sa, gikk det likesom en stråle fra det lys som var i Ham inn i meg og lyste opp i mitt hjerte. Og jeg forsto at Jesus var kommet for — i kjærlighet — å holde regnskap med meg før jeg skulle gå ned i den mørke dal. —

Imidlertid hadde scenen forandret seg. — Mesterens ord hadde berøvet meg alt mitt eget. — Jeg syntes, jeg stod midt i et hav, ikke land noe sted, kun bølger — bølger, som gynget. Jeg søkte etter noe å holde i, men der var ikke et strå. Da mintes jeg den kjempende sjels ord: «Ei med et strå av egen grunn å bygge på!» — Hvilken forskjell på å synge dette og å erfare det!» — — «Å, Herre Herre!» utropte jeg — «er jeg så grenseløs fattig? Dette er dog ydmykende!» — Atter talte Mesteren, like alvorlig, like vennlig: «Du er blitt fattig — for at jeg kan gjøre deg rik. — Jeg ble fattig for menneskenes skyld, men der var ingen, som hadde noe å gi meg i min store fattigdom». —

— «O, Mester!» — Jeg hadde villet falle ned for hans føtter, men kunne ikke, på grunn av de gyngende mørke bølger rundt meg.

Mesteren var stille en stund, så sa han: Når du nå har sett din store fattigdom, er du så villig til å motta mine gaver?» — «Ja, Herre!» — «Er du fornøyet med de gode gjerninger, jeg har gjort?» — «Ja, Herre!» — «Er du fornøyd med de bønner, jeg har oppsendt, de tårer, jeg har utgytt for din og verdens frelse?» — «Ja Herre!» — — «Er det deg nok at jeg stadig ofrer bønner for din bevarelse og din vekst?» — «Å ja, Herre!» — «Er det deg nok, at jeg frambærer inn for min Far den anerkjennelse, som tilkommer meg, selv om du skulle bli glemt og forlatt?» — «Ja, Herre, du vet!»

Ennå en gang kom følelsen av en uendelig forlatthet over meg. — — «Så grenseløs fattig jeg nå er!» — «Ja, grenseløs fattig på alt det, som ville ha hindret deg fra å komme gjennom det trange pass. Men grenseløs rik. For se nå, mitt barn, nå er alt mitt ditt! Alt hva jeg har gjort, det er nå ditt. Men ubesmittet og fullkomment! Og du selv er i meg, som om du aldri hadde vært berørt av synden!» — — Ved de siste ord smilte Mesteren, og ved det smil ble det mørke hav lyst, og de mørke bølger la
seg stille.

Jeg merket, at jeg sto på en klippe, og derfor var jeg ikke sunket. Nå vokste klippen, og snart var der fast jord overalt.

«Havet var der ikke mere.» Da jeg nå sto på fast grunn, våget jeg atter å se meg omkring. Da fangedes mitt blikk av et nytt syn. Det var «det trange pass» — en mørk sort tunnel, som syntes å bli trangere og trangere, inntil den lukket seg selv.

«Men Herre, der er jo ingen mulighet for å komme igjennom!» Mesteren svarte ikke. Men lyset fra Ham skinte på en smal rød tråd, som syntes å komme fra det sted, hvor vi begge sto. Jeg fulgte tråden med blikket og fant, at den liksom vugget eller bølget, og at der — når den kom inn i tunnelen — utgikk et svakt, rødt skinn fra den. «Blodet», sa en røst til meg. «Alene i blodet!» —

Jeg ville vende meg om til Mesteren, falle ned for hans føtter og takke ham, som har gitt verden denne redning — den eneste, som kan føre sjeler gjennom «det trange pass», for — å, hva hadde det ikke kostet ham å berede denne redning! — Mesteren var gått bort. — —

En stund ventet jeg på, at budbæreren skulle komme. Men han kom ikke og er ennå ikke kommet. Men når han kommer, da vet jeg, at jeg skal være så avkledd som den, der ei har strå eller en tråd å kalle sitt. Mon da ikke Herren Jesus vil åpenbare seg og la sitt ansikt lyse for det svakeste av alle sine barn.

Det er meget, vi kan lære av ovenstående. For det første, hvor lett vi har for å bygge på ting, som vi selv gjør — om enn ubevisst. Og dessuten, hvor farlig det er å bygge på noe som helst utenom «Jesus Kristus og Ham korsfestet.» For det, som vi bygger på utenom Ham, vil stenge veien for oss, når vi engang skal gjennom «det trange pass» — eller det vil hindre oss i å bli med, når Herren Jesus kommer igjen.

Naturligvis var det ikke det, Herren ville lære denne troende sjel, at det er galt å arbeide for Ham, at det er galt å be osv. Tvert imot. Se Åpb. 2, 1—5. Luk. 18,1 flg.

Men det fryktelige og farlige er, i hemmelighet å bygge på det, man gjør, så at det ikke blir «Jesus alene», men «jeg og ham» eller «Ham og jeg». Vi behøver å be med David i Ps. 139, 23—24: «Ransak meg, o Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg, og kjenn mine mangehånde (forgrenede) tanker, og se, om jeg er på smertens vei, og led meg på evighetens vei!» Og så i tro se hen til vår levende, allmektige Frelser ved Guds Høyre hånd, (Hebr. 7, 24—25) og stole på Hans stadige forbønn og bevarende makt.

Som forlikt med Gud ved Hans Sønns død, skal vi sa «meget mere» bli «frelst ved Hans liv!» (Rom. 5, 9—11.)

Frelsen (den hele frelse) tilhører vår Gud og Lammet!» (Åpb. 7,10.) «Æren er Guds og Lammets, i all evighet!» (Åpb. 5, 13.)

«Men Ham, som kan gjøre «mere enn alt», — langt utover, hva vi ber eller forstår — etter den kraft, som tér seg virksom i oss — Ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus gjennom alle slekter i alle evigheter.  Amen!» Efes. 3, 20—21.

Fra «Det Gode Budskap».