Av M. K. Kleppe

Vi vil ganske kort se på, hva det Nye Testamente sier, og hva den Herre Jesus personlig har sagt om og gjort for Guds barns enhet.

I.  Johs. 10, 14—16: «Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, likesom Faderen kjenner mig, og jeg kjenner Faderen, og jeg setter mitt liv til for fårene. Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti, også dem skal jeg føre frem, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» Det er en klar profeti fra Jesu lepper om Guds folks enhet.

II.  Johs. 17,11: «Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til dig. Hellige Fader! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt mig, forat de må være ett, likesom vi!» Den Herre Jesus bad om Guds folks enhet. Johs. 17, 20—21: «Men jeg beder ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på mig, at de alle må være ett, likesom du, Fader, i mig, og jeg i dig».  Det er mer enn en ytre enhet, det er en indre livsenhet. Legg merke til uttrykket: «at de alle må være ett, likesom du, Fader, i mig, og jeg i dig!» Tenk, hvilken enhet der er mellom Faderen og Sønnen! Og tenk så, at den Herre Jesus har bedt om, at den samme enhet må være tilstede hos oss. «…. at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt mig. Og den herlighet som du har gitt mig, den har jeg gitt dem, for at de må være ett, likesom vi er ett», — det som forener oss, Guds herlighet, har han gitt oss. «.. jeg i dem, og du i mig, for at de skal være fullkomment til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt mig og elsket dem, likesom du har elsket mig.»  Der er et dobbelt forhold, Jesus her taler om, «at også de må være ett i oss», du og jeg i Faderen og Sønnen i oss. Det er det samme Johannes omtaler i sitt 1ste brev: «…. vårt samfund er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus».

Så det var ikke blot en ytre enhet, men en indre livsenhet, Jesus bad om. Det er det som åpenbares i Ap. Gjerninger: Ett hjerte og en sjel. Tenk, hva der ligger i det! Der er kun ett hjerte i et legeme, og en sjel. Guds folk som ett, likesom Faderen og Sønnen er ett.

Tenk, hvilken seier for Guds rike, som vil bli følgen av, at Guds folk praktiserer den enhet, som Jesus bad om.

Jesus har bedt for Guds folks enhet. Må det ikke få oss til å lukke vår munn for all kjødelig strid? Hvem er du og jeg, at vi skal legge sten i veien og hindre det, han bad om for deg og meg? Når vi ser samdrektigheten blant de troende i Apostlenes Gjerninger, vil noen så fortelle mig, at det var Guds plan, at det skulle gå, som det gjorde? — Jamen, Gud har jo nedtegnet det! Ja, Gud har forutsett, hvordan det ville bli, men han har ikke forut villet det sådan. Det er der forskjell på, å forutse er ikke det samme, som å ville det. —

III.  Vi leser noen vers i Efeserbr. 2,13—17: «men nu, i Kristus Jesus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg fiendeskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov, som kom med bud og forskrifter, for at han ved sig selv kunne skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlikt dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet. Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved». Hva er det som møter oss i disse vers? Den herlige sannhet, at når Jesus døde på Golgata, så døde han for Guds folks ENHET. Han døde for syndere, sier du? Ja, visst døde han for syndere, men det er ikke alt, hva der finnes i Kristi forsoning på Golgata kors. Han døde, for at han skulle gjøre Israel og alle hedningefolk til ett. Den skillevegg, som var den gang, brøt Jesus ned. Skal vi så være med til å bygge nye skillevegger opp mellom Guds barn?

Gal. 2, 11—21: «Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i øinene, fordi det var ført klagemål imot ham. For før det kom nogen fra Jakob, åt han sammen med hedningene, men da de kom, dro han sig tilbake og skilte sig ut, for han var redd for dem som var av omskjærelsen, og sammen med ham hyklet og de andre jøder, så at endog Barnabas blev revet med av deres hykleri. Men da jeg så at de ikke gikk rett frem efter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas så alle hørte på det: Når du som er jøde, lever som hedning og ikke som jøde, hvorledes kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder? Vi er jøder av fødsel og ikke syndere av hedensk ætt, men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lov-gjerninger, eftersom intet kjød blir rettferdiggjort av lov-gjerninger. Men om vi, da vi søkte å bli rettferdiggjort i Kristus, fantes også selv å være syndere, er derfor Kristus en syndens tjener? Langt derifra! For hvis jeg igjen bygger opp det jeg brøt ned, da viser jeg meg selv som en lovbryter. For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud, jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i mig og det liv jeg nu lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket mig og gav sig selv for mig. Jeg akter ikke Guds nåde for intet, for er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves».

Der skulle et ikke ringe mot til for Paulus å stå opp og motsi Peter midt i en forsamling. Peter, som jo var en av de apostler som hadde vandret med Herren. Da han var her nede, men Paulus oppdaget, at Peter ikke gikk frem efter evangeliets sannhet. Men nedbrøt og tilintetgjorde en side i forsoningen, nemlig den, at Gud har brutt skilleveggen ned mellom Israel og hedninger, så der er ingen forskjell, alle er blitt rettferdiggjort på felles grunn. Først hadde Peter anerkjent det som skjedde på korset, han spiste sammen med de frelste hedninger, og alt var vel, men så kommer noen fra Jakob (et strengt fariseisk parti), og han drar sig tilbake.

Ofte drar vi oss tilbake fra andre Guds barn, fordi de ikke mener, som vi om Gud. — Er vi ikke frelste ved det samme blod?  Jo. Er vi ikke beseglet med den samme Ånd?  Jo. Har vi ikke fått samme Bibel, Guds ord? Jo. Er vi ikke på samme vei? Jo. Står vi ikke i samme arbeid for å redde sjeler?  Jo. Er vi ikke på vei til samme himmel?  Jo. — Djevelen gleder sig over den forvirring og uenighet, som er kommet inn blant Guds barn. Men sikkert må englene forundre sig, og om de kunne gråte, måtte de gjøre det over for vår stilling som troende. Tenk, en Gud og Fader, en Frelser, Jesus Kristus, en Ånd, sannhetens Ånd, en vei, himmelveien, en Bibel — Guds ord, ett herlig mål, og så —  «dersom ikke du ser, som jeg, og jeg ikke som du, så farvel! Jeg kan ikke ha noe med deg å gjøre.

La oss respektere i handling, hva Jesus har gjort på Golgata kors. Han brøt ned alle skillevegger mellom sine barn. Og vi vil ikke være med å bygge nye skillevegger opp: Jesus døde forGuds barns enhet.

Når Gud ser Kristus, ser han hver troende i ham, — og satt med ham i det himmelske med Kristus. Så sant, som du er et lem på Jesu legeme, ser Faderen dig i ham. Gud ser forbi alle samfund, og han ser et eneste folk i Kristus Jesus, dem, som er ét i hans Sønn og ved troen forenet med ham, sådanne, som har livet i Guds Sønn.

IV.  Og Kristus oppfor for hos Faderen å representere Guds folks enhet. Der er «ett legeme» i Kristus. «For likesom vi har mange lemmer på ett legeme, men ikke alle lemmene har samme gjerning, således er vi mange ett legeme i Kristus…» (Rom. 12, 4—5). Og dette legeme representerer Kristus deroppe, vi er satt i ham der, og han er i oss her nede. Menigheten i Kristus i himmelen, og Kristus i menigheten på jorden. Han representerer oss der, og vi er satt til at representere ham her.

Han oppfor altså for å representere Guds folks enhet i himmelen, så om Guds folk ikke kan prestere enhet på jorden, i himmelen representeres den til fullkommenhet.

V.  1. Kor. 12,13: «For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er træler eller frie: Og vi har alle fått én Ånd å drikke.» Og vi leser i Efes. 2, 18: «For ved ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd». Det er ikke spørsmål om Åndens dåp, som Paulus vil utvikle, men han vil poengtere, at vi er døpt med den ene Ånd til å være ett legeme. Det er én side i Åndens dåp, at man døpes til en fullstendig enhet med Kristus som hodet og lemmene innbyrdes. Det er den side, Paulus klart fremstiller her: Vi er døpt med én Ånd og har fått adgang til Faderen i én Ånd og er døpt til å være ett legeme. Som lemmene på et legeme er bundet sammen med samme blod og liv, sådan er vi med den samme Ånd føiet sammen til organisk livsenhet. Så ved Åndens dåp døpes vi inn til inderlig forbindelse med den oppstandne Kristus og inderlig forbindelse med hans legeme på jorden.  Ja, men mange av de åndsdøpte er de mest uenige mennesker, sier du. Ja, det har du rett i. Årsaken?

Lysten til å føre krig, selvet kommer til makten. Og hvorfor?
Fordi man ikke fortsetter å drikke samme Ånd for gjør man det, døder man legemets gjerninger, og så får selvet ikke makt over Ånden. Kristus på hjertets trone. Han sparer ikke noget hos dig og mig, men fører alt vårt eget i døden, for å bringe oss i nød, for at vi derigjennom skal ty til ham, til hans forsonende blod. Og Helligånden må vise oss: Du må regne dig for død, men levende for Gud i Kristus Jesus. Ære være hans navn!

Så den Herre Jesus sendte sin Ånd for å virkeliggjøre Guds barns enhet på jorden.

VI:  Efes. 4,11: «Og det er han som gav oss nogen til apostler, nogen til profeter, nogen til evangelister, nogen til hyrder og lærere», der taler han om de forskjellige tjenester i evangeliets husholdning, «for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster, men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus, av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt efter den virksomhet som er tilmålt hver del især». Altså, Gud har gitt de forskjellige tjenester, apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, «for at de hellige kunne bli fullkommengjorte til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.»

Ja, kan man si, er vi da ikke nådd frem til enhet i troen på Guds Sønn? Jeg spør: Er Kristus blitt det for dig, som Gud vil han skal være? Omfatter du med din tro Kristus i hele hans fylde, som Faderen har gitt dig. Jeg er sikker på du må svare nei. Noen har fått et klarere blikk på Kristus enn andre og

omfatter ham mer i trosbekjennelse enn andre, alt lys er ikke på én hånd, alt lys er ikke i ett hjerte, den ene kan få mer enn den andre. Hvorfor har du fått lys? Fordi Gud vil bruke dig til å hjelpe andre, så vi alle sammen, idet vi hjelper hverandre, når frem til enhet i troen på Guds Sønn, så Kristus blir det samme for oss alle sammen, og vi alle går opp i den samme person.

Der var besøk av en predikant i Norge. De fortalte at de hadde det så velsignet på disse møter, men der ble sagt at der var ingen, som savnet han, da han reiste. Det var da underlig! En mann som de hadde satt stor pris på, en mann som Gud hadde brukt til velsignelse for forsamlingen, og de savnet ham ikke. De savnet ham ikke, fordi Kristus var blitt så stor for dem som aldri før, under denne manns besøk. Det er en illustrasjon til dette: Inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn. Denne predi-Kristus, når vi kommer sammen, fylle våre møter. Ofte utfyller vi meget selv, men jo mer han utfyller i vårt hjerte, jo mer vil sjeler juble og bli velsignet av Gud.

Kristus profeterte om Guds barns enhet. Han bad om den, døde for den, oppfor til himmelen for å representere sitt folks enhet, han sendte sin Ånd for å virkeliggjøre den, og han sendte en skare vitner utover jorden for å hjelpe oss frem til enhet i troen på Guds Sønn.

Du har aldri hørt to kristne, som går opp i ham som deres sentrum, strides på kjødelig vis. De kan se forskjellig på tingene, men de kan tale sammen derom i ro og mak og skilles i fordragelighet, uten diskusjon, som nedbryter troen hos dem som hører derpå.

Må vi fylles med den stille saktmodige Ånds uforkrenkelige vesen, som ydmyker sig under Guds veldige hånd, og akte hverandre høyere enn oss selv. Gud hjelpe oss til det for Kristi blods skyld!

Fra «Det Gode Budskap».