Av M. K. Kleppe

Først skal jeg lese og si litt om Guds ledelse med oss. 4. Mosebok 9, 15-23. Av det oppleste ser vi at ingenting var gitt tilfeldigheten i vold. I neste kapittel ser vi at Moses tok sin svoger med som kjentmann i ørkenen. Men Israel behøvde ikke noe annet øye enn Guds, bare deres øyne var vendt til Ham, behøvde de aldri være i tvil. Han ledet dem i skystøtte om dagen og ildstøtte om natten. De behøvde aldri tvile på at de var på riktig plass. Herren ledet dem forskjellig. De leiret seg enkelte ganger hele måneden. Noen dager, dag og natt, men ledelsen var sikker. Han ledet dem trygt. Han ledet dem helt fra utgangen av Egypten til de inntok løftets land. Ørkenvandring er ikke et normalt liv men det er skrevet oss til lærdom. Flere episoder i ørkenlivet brukes som advarsler til oss. Når Gud ledet så trygt i den gamle pakt, kan Han da ikke lede like trykt i den nye pakt. Jeg er livsens lys, vandre i lyset. Gud vil at det skal være på samme måte med menigheten i dag.

Vi går så til det nye testamentet og ser hvordan Gud ledet menigheten der. Det måtte være underlig for Filip som sto i vekkelsen i Samaria. Da en Herrens engel bød ham å gå ut på den øde vei, rådførte han seg ikke med kjøtt og blod, men han var lydig mot kallet, og resultatet var der.

I Ap.gj. 10, leser vi om Peter på taket. Det var også en klar ledelse. Mens Peter studerer på hva synet skulle bety, var mennene som søkte ham kommet. Ånden sa til Ham: Dra med dem, jeg har sendt dem. Det ble et herlig resultat.

I Ap.gj.13, leser vi om menigheten i Antiokia, som var samlet med profeter og lærere, blant annet Saulus. Mens de fastet og ba, sa den Hellige Ånd. «Utta meg Barnabas og Saulus. Det var ikke menigheten, men Gud som kalte dem, og menigheten holdt dem ikke tilbake –

Da de kom hjem igjen fra misjonsreisen, samlet de menigheten og fortalte hvor store ting Gud hadde gjort ved dem.

På apostelkonferansen var det nok forskjellige meninger, f. eks. om omskjærelsen, men de kunne si, etter at de hadde talt sammen og bedt sammen: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet.» Det var et mektig samarbeid mellom menigheten, Den Hellige Ånd og de utsendte. I Ap.gj. 16 leser vi at apostlene prøvet å fare til Bitynia, men Jesu ånd gav dem ikke lov. Den Hellige Ånd hindret dem i å tale i Asia. Det var forat de skulle komme dit hvor Gud ville ha dem. Makedoniaropet kom til dem. Den samme ledelse er i vår tid. Det skal stillhet til innfor Herren. Det resulterer i at Den Hellige Ånd og vi har besluttet.

Vi vil så stanse litt ved: Predikantens stilling i skriftens lys. Ordet predikant forekommer ikke i det nye testamente, men i uttrykket legger vi at det er en som bærer fram Guds budskap, en som i første hånd er kalt av Gud.

Det er fire ting vi skal stanse ved i forbindelse med en ordets tjener.

1. En ordets tjener må ha et klart kall fra Gud. Så mye kommer på, så mange påkjenninger møter, at hvis ikke den saken er klar, vil han snart vende om. Han har da følelsen av å være mer i veien enn til nytte. Men er kallet klart har han et bolverk mot Satans angrep, enten det kommer fra mørkets hær eller fra mennesker. Jo nærmere vi kommer tidenes ende, jo større blir angrepene og fienden forsøker og gjøre oss uduelige til tjenesten. Vi takker Gud for forbedere.

Vi vet om vårt kallsbrev: Den hellige skrift. Paulus sier: Ikke av mennesker, ikke ved mennesker, men av Gud. Han var seg bevisst sitt kall, og som følge derav også sitt ansvar.

2. En predikant har en guddommelig utrustning fra Gud. Dette gjelder i første hånd predikanten, men også alle andre Guds barn. Gud sender ikke ut vitner uten å utruste dem til kallet. Han har fått del i Guds rustning, blitt iklædt kraft fra det høye. Det innebærer ikke at han ikke trenger å fornye sin utrustning. «Ikke ved hær, og ikke ved makt, men ved min Ånd», sier Herren. Gud har et veldig arbeid med alle Guds barn, spesielt vitnene, at de må være fattige i ånden, i behov av kraft.

En har sagt: «Det er ingen som har så god anledning til å stå i veien for Guds sak, som en predikant.» De er i den farlige stilling at de kan forveksle sjelskraft med åndskraft. Lungekraft er ikke åndskraft. Det skal åndelig fostring til for å skjelne her. De guddommelige nådegaver kan brukes i kjærlighet, men også i sjelskraft, men den siste duger ikke. Vi har et veldig ansvar som Herrens vitner. En åndelig forsamling kan man ikke spille  med stemning og vesen. Står vi ikke under åndelig ledelse, så står vi i veien.

3. Virksomhetsområdet for en ordets tjener bestemmes også av Gud. Da Paulus reiste og forkynte evangeliet, brukte han uttrykket: Om Herren vil, om Gud tillater eller lignende. Han var avhengig av Herren. Om bare vi kunne være det. Vi bør kunne si: Her har Gud satt meg, enten det gjelder lengere eller kortere tid. Det finnes forsamlinger som setter en tidsfrist for predikanter, for eksempel 8—14 dager, og tar ikke imot predikanter som bare er på gjennomreise. Vi leste til å begynne med at Gud ikke lot folket leire seg like lenge hver gang. Skystøtten kunne være over tabernaklet et par dager, en måned eller enda lenger. Det kan ha en skjebnesvanger betydning for forsamlingen å ikke ta imot Herrens vitner når de melder seg. Avvis aldri et vitne som du forstår er sendt av Gud. Gud kan gjøre noe just i det møte.

4. Den fjerde ting vi skal merke oss er at en ordets tjener har et klart budskap fra Gud.

Peter sier: «Den som taler i menigheten, han tale som Guds ord.» Dette er et av de ord i bibelen som lett kan misforståes. Vi skal tale i overensstemmelse med Guds ord. Men den dypeste mening med dette skriftstedet er; Den som taler, han tale som Guds munn, eller som en oversettelse lyder, som et Guds orakel. Vi kan godt holde bibeltimer over Guds ord, men det er ikke sikkert at det er nettopp det budskapet som menigheten trenger. Vi har et kolossalt ansvar som predikanter, at vi ikke blir rett og slett grammofonplater. Be for oss, så ordet må gis oss når vi opplater vår munn, at vi kan tolke åndelige ting med åndelige ord.

Når jeg merker at det har mislykkes i et møte, så går det ikke tilbake på forsamlingen. Det blir til ransakelse hos meg selv.

Ta bokrullen og et den, den er som honning i din munn, men den svir i din buk. Det budskap som bæres fram, må fordøyes. Budskapet kan smerte før og under forkynnelsen, det kan bringe med seg våketider, men resultatet kan bli velsignet. Det er herlig å få levere det under Herrens ledelse og salvelse. Det står skrevet hos Jeremias om å stå i hans fortrolige råd, hvem har gitt akt på mitt ord. Må vi være stille i bønn og gi akt på ordet. En engelsk oversettelse uttrykker et slik: «Vi vil gi oss selv til bønnen og til ordets forkynnelse.» Uten ledelse av Den Hellige Ånd, blir det aldri vekkelse.

Hos Jeremias 23, 21-22, leser vi at «Jeg har ikke sendt profetene, allikevel løp de, jeg har ikke talt til dem, allikevel profeterte de. Og hadde de stått i mitt fortrolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord og føre dem tilbake fra deres onde vei og fra deres onde gjerninger.»

Dette var vekkelse. Vekkelse er ikke bare synderes frelse, vekkelse er når frelste sjeler vekkes til helliggjørelse. Det største er at sjeler blir frelst, men blir ikke Guds folk vakt, vil vekkelsen hindres.

I en åndelig forsamling, er det alltid vekkelse. Ikke så å forstå at det alltid er noen som blir frelste, men Guds barn holdes våkne.

Ludvig Hope sier: «Til vekkelse kan du preke om du ikke har liv i Gud, men ikke til vekkelse i helliggjørelse.»  Vekkelse på den indre fronten gir vekkelse utadtil. Det er atmosfæren i forsamlingen som virker vekkelse.

Et budskap fra Gud. Det budskap som passer for en forsamling, passer kanskje ikke for en annen forsamling. Man kan ikke alltid gjenta en preken: «Jeg tar den teksten der», men man kan komme til å hugge i sten. Det kan hende det er noe annet de trenger der. Må vi bevares i en sund edruelig stilling.

Til slutt: «Vi skjønner stykkevis og taler stykkevis. Når det fullkomne kommer skal det som er stykkevis få ende.»

Som apostelen vil vi si: «Brødre, be for oss.»

Fra «Det Gode Budskap».