Av M. K. Kleppe

En artikkelserie fra «Det Gode Budskap» –  forsoningen er nøklen til nåderikdommen, til bønnelivet og til all åndelig velsignelse.

Forsoningen er nøklen til nåderikdommen
Det første ordet vi skal betrakte, finnes i Romerbrevets femte kapitel, vers 20 og 21: «Men loven kom til forat fallet skulle bli stort, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større, forat liksom synden hersket ved døden, så skulle også nåden herske ved rettferdighet til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre».

Ved forsoningen på Golgata møtes nåde og rettferdighet. Gud «hadde båret over med de synder som før var gjort», det er: med syndene under Gamlepaktens tid. Nå viser han sin rettferdighet ved at han tar bort synden, soner den ved Jesu død på Golgata. Nådens rikdom har vært innestengt. Og det var bare én nøkkel som kunne passe der, det var rettferdighetens nøkkel. Da Jesus døde, hadde han lidd det som loven hadde fastsatt at han skulle lide. Da ble rettferdighetens nøkkel satt inn i låsen på nådens dør. Gamlepaktens Gudstjenestes kjeruber, som var symbol på Guds rettferdighet, de hadde vinger. Disse vingene skulle de holde utstrakt og sitt ansikt skulle kjerubene venne mot Nådestolen, det lokket som lå over arken, kisten, som de bar med seg, Israels barn, overalt på sin vandring. Dette er jo «en skygge av virkeligheten», som skulle komme og som er kommet. Gud ser i rettferdighet på den bestenkede nådestol, ser med velbehag på den. Det at kjerubene brer sine vinger over nådestolen, det vil si at når en sjel søker hen til Jesus, blir den tatt under beskyttelse av selve Guds rettferdighet.

Forsoningen er nøklen til bønnelivet.
I den gamle tids helligdom sto det like utenfor forhenget som dekket inngangen til Det Allerhelligste et alter, et røkofferalter. Om dette heter det i Andre Mosebokens tredevte kapitel: «Og du skal sette alteret foran forhenget som henger foran vitnesbyrdets ark, foran nådestolen som er ovenover vitnesbyrdet, hvor jeg vil komme sammen med deg. Og Aron skal brenne velluktende røkelse på det, hver morgen, når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstunder, skal han også brenne den, det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos eders etterkommere».

Så sto det altså der, dette alter, dette røkofferalter, som taler om bønnen, det ser vi jo når vi igjen finner hele dette bildet i Åpenbaringens åttende kapitel, der det heter at det «legges røkelse til alle de helliges bønner på gull-alteret». Men i gamlepaktens tid måtte det skje noe med dette alter som sto foran forhenget. Det som skjedde, beskrives i Tredje Mosebokens sekstende kapitel. Her heter det at det må ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når Ypperstepresten går inn for å gjøre soning. Men når han så går ut igjen, skjer det noe i forbindelse med alteret. Og nå siterer vi ordrett vers 18: «Så skal han igjen gå ut til alteret som er reist for Herrens åsyn, og gjøre soning for det. Han skal ta av oksens blod og av bukkens blod, og stryke rundt om på alteret».

Dette røkofferalteret taler altså om vårt bønneliv. Når presten hadde stenket blodet på selve nådestolen, kom turen til røkofferalteret, som taler om bønnen. Dersom presten glemte det, ble det jo ikke velbehagelig for Gud. Vegen til å leve i bønnesamfunn med Herren, går over Nådestolen. Forsoningen berører vårt bønneliv. Skal våre bønner ha kraft, må de stå i forbindelse med soningsblodet. Det er alene på blodets grunn at vi har frimodighet innfor Gud.

Forsoningen er nøklen til all åndelig velsignelse.
I Romerbrevets fjerde kapitel, vers tretten, møter vi ordet velsignelse. Det står i nøye forbindelse med Abrahams opplevelse og hans forhold til noe som kalles «troens rettferdighet».

Det er en vidunderlig sak at når vi er «rettferdiggjorte ved hans blod», da er himlen åpen over oss og vi har adgang.  I Galaterbrevet ser vi at det grunnleggende i «den velsignede Abrahams» velsignelse, er at han tror Gud. Abraham står jo som typen på en hvem Gud velsigner.

Gud synes om å «ribbe oss for alt» så vi ikke har noe som helst å komme med. Det er bare det som er gjort for oss som gjelder. Vi behøver sikkert å grave oss lengre ned på denne grunn alle sammen. Og jo høyere hus desto nøyere med grunnen. Herren vil f. eks. føre oss fram til full seier i virksomheten for ham, men dette er ikke noe som vi kan komme fram for ham med. Vi kan ikke ha med noe av oss selv i vårt bønneliv. Å leve i Jesu ånd er å be etter hans vilje, og da vil Guds ånd komme oss til hjelp så våre bønner også blir formet etter hans vilje.

Ja, forsoningen er nøklen til all åndelig velsignelse, også til den velsignelse som heter inntreden i den himmelske verden og den evige herlighet. For når vi skal reise her fra, er vi like fattige som den gang vi «kom». Og varme hjerter, det får vi på Golgata i betraktningen av Jesus.  Ingenting hjelper oss igjennom det trange pass, ingenting av det vi selv har prestert, hverken våre bønner eller vår kjærlighet eller noe annet. Vi er «i Ham» som om vi aldri var blitt berørt av synd. Det er blodet, bare blodet, som kan rense oss. Ved blodet er hele vår sak ordnet, velsignet være Herrens navn. Dette er den eneste grunn til frimodighet, dette er nøklen til «all åndelig velsignelse».