Av M. K. Kleppe.

Vi er inne i «lærdomsværenes» tid. Man tar seg «lærere i hopetall», fordi «det klør dem i øret». Ordets evige sannheter blir ignorert og satt tilside. Man lager seg en gud, en frelser, et kristenliv etter sin egen fantasi, etter sitt eget sykelige tankefoster.

Aldri har det vært mer nødvendig enn just nå å lytte til apostelens inntrengende formaning: «Jeg besverger deg (gml. overs.) forkynn Ordet!» Ordet uten fradrag og tillegg, det er nok! Det er Åndens sverd. Det sverd som Ånden vil legge forkynneren fast i hånden, så det kan (åndelig talt) svinges i den Hellige Ånds kraft. Da blir det sannheten, tro i kjærlighet, i alle ting, voksende opp til Ham som er hodet, Kristus. Ef. 4,15.

Skal man kunne forkynne Ordet, må forkynneren være født av Ordet. Jak. 1,18 og 1. Pet. 1. Men ikke alene det, men også leve i Ordet, «nære seg med troens og den gode læres ord» og etterfølge det, grunne på det. 1. Tim. 4,6 «Tenk på dette, lev i dette !» 1. Tim 4,12-16. Han må lære å lytte i Ordet etter Herrens røst, så han får et budskap fra Ordet, spiser Ordet. Jer. 15,16.
«Bi og ti i bønn og tro — det gir sjelen ro».

Forsømmer man i stillhet innfor Herrens nådetrone å nære sin sjel med Ordet, vil man snart merke at man intet budskap får fra Ordet til folket. Da kommer «talemåtene» og trer isteden. Ånds tomheten ikler seg ofte et «brautende» språk og veldige fakter, av mangel på et direkte budskap fra Herren. O, hvilket ansvar som hviler på forkynneren! «Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!» 1. Kor 9.

Der syndes meget på prekestolen og plattformen når Guds Hellige Ånd ikke får vise sin vei med forkynneren. Der ligger meget i det som Sprurgeor (Spurgeon?) en gang har sagt: «En frelst predikant er det største under!» (Han mener vel sluttfrelst) Må vi ydmyke oss under Guds veldige hånd og ikke være ufølsom for den Hellige Ånds skinnsyke kjærlighet! (Jak. 4,5 Svensk overs.)

«Når Klaus Harms taler så ofte til folket, hva tid får da Gud tale til Harms?» var den fromme kvekers spørsmål til Harms, da han fortalte om sine mange møter. Vi lar spørsmålet gå videre. Det har et ærend til alle Guds barn og til forkynneren i særdeleshet.

— Det fortelles om den samme Klaus Harms at en gang ville han forsøke å gå på talerstolen uten å tenke på noe som helst budskap i forveien. Det eneste han fikk var dette: «Klaus! Du har vært doven, Klaus!» Og så måtte han gå ned med det.

Den lekse Gud gav ham, glemte han nok aldri.

Br. Abraham Grimstvedt satt en dag og hørte på en liten gutt i Moss som steg opp på en stol for å preke. Hans preken var meget kort: «Jesus er snill, og djevelen er slem! Så må jeg visst gå ned, for jeg har ikke mere å si». «Tenk om alle var så forstandige at de gikk ned når de ikke hadde mere å si», sa br. Grimstvedt.

Preken uten budskap fra Gud er dødbringende. Gud frelse oss fra tomme fraser! Gud frelse oss fra å representere oss selv i stedet for Ham, vår Høybårne Frelser! «For at den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss». 2. Kor 4,6-7.

For naturmennesket blir aldri Guds ord populært. Men det er det eneste som kan vekke og frelse. «Ånden kjører best i sin egen vogn» har noen sagt. Hvor sant! Den Hellige Ånds åpenbarelsesmiddel er Guds ord. Salme 119, 130 og 2. Pet 1, 19-21. Det er lykte for foten og lys på stien. Salme 119, 105.

«Lærdomsværene» fører mange forskjellige og fremmede lærdommer med seg. Det er religiøse «kastevinder» som fører sjelene inn i uro og forvirring, åndstomhet i hovmot eller dyp motløshet. «Åndens vær» fra Gud fører inn på Ordets grønne enger, inn i troens hvilehavn, fremover i et normalt trosløp mot målet. Ef. 4,14 Herbr. 13,9 Salme 23,2 Hebr. 4 og 12,1-3 Fil 3,14.

«Jeg besverger deg: forkynn Ordet!»

Broderhilsen M.K. Kleppe

«Det gode Budskap» nr. 3 – 36.