Av M. K. Kleppe

I
Det sjette kapittel i Romerbrevet, som sammen med de andre avsnitt i Romerbrevet behandler de viktige spørsmål om den troendes forhold til synden og kjødet, viser oss en STILLING GUD HAR GITT OSS VED NÅDEN I KRISTUS. Det er nødvendig å holde fast ved det under hele lesningen.

I det femte verset har vi det inderlige uttrykket «forenet med ham». Det er samme tanke som i 1. Kor. 6, 17: «en ånd med Ham». Og merk i hvilken form det står her i Romerne seks: «er blitt forenet med ham». En annen måte å oversette det på er: «For vi er blitt uatskillelig sammenvokset med ham i hans død …..»

I det sjette verset har vi igjen denne vissheten: «For da vi jo vet dette at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham….». Det gamle menneske, – det er alt det jeg er av naturen, – det BLE korsfestet med ham.

Tenk om jeg nå stod her og prekte og så sa: «Venner, vi må opp på korset, vi må bli mere korsfestet» osv. Det ville høres svært riktig ut. Men om det var noen forstandig her som fant på å spørre: hvor STÅR det, så står det nemlig ingensteds i skriften. Og det blir ingen LØSNING for et menneske uten ved å erkjenne det fullbragte, – det som angis ved ordene: «Da vi nu vet dette….».

II
Så går vi videre til neste punkt: «forat syndelegemet skulle bli til intet», – kanskje like bra oversatt: «skulle settes ut av virksomhet». Hva er syndelegemet. Det vil jeg tolke slik: syndelegemet er alle forskjellige synder samlet i et stort syndelegeme. Det er NATURLIG for oss å synde.

Skriften har seks forskjellige uttrykk for vårt forhold til synden. Her har vi bl. a. AVDØD, (vers 2) og RETTFERDIGGJORT ERA (vers 6.) Det betyr altså slett ikke at synden er død, men at DU, gjennom din FORENING MED KRISTUS er død med fra synden, for «den som er død, er rettferdigjort fra synden».

Går vi så videre til avsnittet fra vers 8 til 11, møter vi uttrykket «akte» eller «holde for», noe som sier tydelig at det hele er et trosforhold til Kristus. «Er vi døde» er ikke en setning som det står spørsmålstegn etter, – men i stedet betyr det omtrent noe slikt: «når vi nå er døde».

III
Alt da jeg var ganske ung stod rettferdiggjørelsen klart for meg, mens derimot helliggjørelsesspørsmålet var uklart. Jeg lengtet og kjempet og stred, men kom ingen vei. Så førte Gud meg til Romerbrevet seks og Guds Ånd kom over meg mens jeg leste. Det er mange år siden og jeg skjønte ikke da hva det var for noe. Men Guds Ånds lys flommet over disse skriftstedene og jeg leste: «Men er vi døde med ham, da TROR VI at vi også skal leve med ham». Det er en kjennsgjerning og jeg tør våge å si at så sant Kristus døde, så sant døde jeg.

En troende KAN IKKE gå fortapt. Når som helst jeg ser Kristus og meg som to personer, er jeg fortapt. Det som skjedde med ham som vår representant, det skjedde med meg, som om jeg hadde utført det. Slik regner Gud. Der hvor han var, var jeg, hvor han er, er jeg.

IV
Det er her i det hele tatt tale om den troendes frihet, slik Jesus fremstiller den i Joh. 8:32-36. Uttrykket: «Virkelig fri» kan også oversettes som den svenske bibel har det «rettslig fri». En RØMLING er ikke virkelig fri, for han er ikke rettslig fri.

Det er denne frihet vi møter igjen i 2 Kor. 5: 14-15. Jeg vet at det finnes dem som har brukt dette med frigjørelsen helt ensidig, «til leilighet for kjødet». Men det er best å si med den gamle salmedikter at

om nå noen bruker nåden
som skalkeskjul,
må vi ikke derfor
gjøre det søte surt.

V
Altså: i kraft av vår forening med Kristus får vi akte oss som døde for synden og levende for Gud i Kristus Jesus. Her er det nødvendig å ta med 1. Pet. 4:1,   der apostelen taler om «å væpne oss med den tanke at den som har lidd i kjødet er ferdig med synden».

Leser en kapitlet foran, vil vi møte lidelsen, Kristi lidelse. Og har han lidt, kan heller ikke vi unngå lidelsen. Den andre tanken er at hans forsoningslidelse tilregnes oss og på denne grunnen får vi lov å ta et radikalt standpunkt overfor synden, og VÆPNE oss….

Dette er et budskap til deg, du som kjemper. Det duger ikke å bare sukke, – se heller opp i Guds ansikt, sku hen til ham.

Hvorledes blir jeg fri? En ber: Herre, du må løse meg. I denne bønnen ligger den tanken at det er HERREN det står på, at det er han som holder igjen. Men det er fullstendig galt. Løsningen er skjedd.

Tenk deg at du spurte etter en som var i tjeneste hos den tilspurte og fikk til svar: «Han er ferdig hos meg». «Ferdig hos Dem?» «Ja, han døde for fjorten dager siden!»

La oss væpne oss med denne tanke om vår død med ham. Vi trenger våpen. Tenk: det går an å leve etter Guds vilje.

Vender vi nå tilbake til Rom. 6: 12-14 vil vi møte formaningen: «La oss derfor….» Det er når evangelisk lys flommer over det hele, både oppmuntring og trøst i formaningene, jubler det i oss.

Følger vi formaningslinjen videre her finner vi altså følgende: Jeg er død (med Kristus) men ikke synden. «La derfor ikke….» Dersom vi lar «synden herske», er vi dårlige representanter for Kristus.

Så følger den videre formaning: «Still dere fram for Gud.» Nå er legemet ikke lenger noe syndelegeme, «men som de som av døde er blitt levende.» Dette livet er ikke til for synden, det er til for Gud. Vi ser at ved nåden i Kristus Jesus er hele mennesket løst ut, – og synden skal ikke lengre være konge og hersker, men NÅDEN, og nåden er intet skalkeskjul for synden. Ordet fra 1. Mos. 4:7 om menneskets tiltenkte stilling, får nå sin mening igjen: «Du skal herske over den.» Slår vi opp Rom. 5:17 finner vi at de som får nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom de skal leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Og nådens og rettferdighetens gave, som er herskermaktens betingelse, er SKJENKET OSS I FORSONINGEN.

Fra bladet «Missionæren nr. 4 – 1946