Av Lyder Engh

 «Og Tyrus’ datter skal søke din yndest med gaver — de rike blant folket.-» Salm. 45, 13.

Gjennom en liten åpning i et gjerde kan en se utover et stort område. I dette lille vers fra Salmen 45 glimter et lys over noe av det dunkleste i verdenshistorien: Den blodige slagmark hvor en årtusen gammel strid er blitt utkjempet mellom «Tyrus’ datter» — hedningenes stolte samfunn og «Sions datter» — representanter for det himmelske Jerusalem.

I første hånd taler det siterte vers om en kommende for­soning mellom Tyrus og Sion.

Det er godt — i en tid hvor pessimismen brer seg blant store deler av den tenkende befolkning, også blant de kristne —  å minne hverandre om at utgangen på denne tidsalders urovekkende utvikling ikke bare vil bli en ubeskrivelig kata­strofe, etterfulgt av en evig natt — den vil også bli inngangen til en ny tid for alle jordens folk.

Ut fra den kataklysme — som sikkert i sin tid vil komme — skal det stå fram en bøyet og renset menneskehet, som med helt hjerte og oppriktig vilje skal anerkjenne Jesus Kristus som sin Herre og konge og Guds menighet som den verdige medregent og representant for Guds verdensstyrelse (Sef. 3, 9).

Tyrus og Babel representerer de makter som alltid har for­fulgt Guds menighet, først Guds folk etter kjødet, Israel, og siden Guds folk etter ånden.

De vil få et tungt regnskap å gjøre opp når dagen kommer.
«For ditt tempel i Jerusalems skyld skal konger komme til deg med gaver.»  Salm. 68, 30.

«Kongene fra Tarsis og øyene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt.»  Salm. 72, 10.

De skal komme med bønn om tilgivelse og forsoning.
Israels omvendelse er karakterisert av sorg over at de korsfestet Herlighetens Herre (Sak. 12, 10); til denne sorg skal hedningene slutte seg med dyp anger over at de i så mange år har plaget Guds «lille hjord». Fra dette tårebad skal de skue opp til ham som utsletter deres overtredelser som en sky.

— — —

Tyrus var aldri noen politisk verdensmakt, men på grunn av sin heldige beliggenhet, på noen øyer ved Middelhavets øst-kyst, utviklet det seg etter hvert til et mektig handelssentrum for Østen og Vesten.

«Hvem har besluttet dette mot Tyrus, mot henne som delte ut kroner, hun hvis kjøpmenn var fyrster, hvis kremmere var stormenn på jorden?» Es. 23, 8.

Tyrus har fått sin fremtredende plass i profetordet på grunn av rivaliseringen med Jerusalem og det fiendtlige sinne­lag som det litt etter litt ble besjelet av overfor Israels folk. Tyrus ble ved sitt meningsløse hovmod et bilde på verdensånden i dens kamp mot Guds menighet.

Tyrus, og kanskje i ennå høyere grad Babel, er blitt de profetiske motbilder til Sion. Deres historie og deres skjebner er utførlig beskrevet av to store profeter, Esekiel kap. 28 og Esaias kap. 14.

Den hovmodige streben, som for en kort tid kastet glans over deres institusjoner, er imidlertid ikke gått til grunne i deres ruiner — den lever videre i skiftende former i alle tider og hevder de samme fordringsfulle tradisjoner.

Den synlige guds-staten — Israels rike — med sine borger­lige og religiøse systemer er forsvunnet, men guds-tanken og guds-riket blant menneskene er til stede; dets synlige form er bare blitt mer skiftende og flytende. Dypest sett består guds­riket nå av de Guds venner som er spredt rundt hele jorden og bundet sammen av usynlige bånd. Som en naturlig konse­kvens av dette forhold har også mot-staten — verdensmonarkiet som er opprettet i tross mot guds-herredømmet og for å ut­rydde dette — fått en stadig flytende form.

Bibel- og profeti-studerende forlenger i alminnelighet aksen Tyrus—Babel til Tyrus—Babel—Rom. Det er sikkert også riktig i den mening at Rom vitterlig overtok Babels privilegier og fordringer som verdensstad, som hedenskapets siste store festning.

Vi protestanter er tilbøyelige til å se pave-statens oppståen som en fornyelse og en omkledning av det hedenske Rom. I hvert fall er keiser-statens overgang til keiser-kirke noe tem­melig mystisk, og den senere utvikling skulle tyde på at heden­skapets åndsmakter har satt seg til rette på «St. Peters stol». (Når jeg i denne sammenheng stiller pave-staten i dette dår­lige lys, tenker jeg på den som en politisk og religiøs insti­tusjon og har dens falske gudsdyrkelse for øye, men jeg for­nekter naturligvis ikke at det finnes utallige sanne troende innen disse rekker.)

Den makt som i endetiden skal fullføre det hedenske Roms grusomste tradisjoner, er uten tvil av en religiøs karakter som meget sterkt minner om gjerningene til de gamle innehavere av pave-statens privilegier.

— — —

Tyrus—Babel—Rom er i sitt motsetningsforhold til den sanne menighet, i gammel og ny tid, eksponenter for antikristelige tendenser i folkedypet. Av den grunn må vi vokte oss for å stirre oss blinde på de antikristelige institusjoner, enten det nå er en stat eller en «kirke». Vi må være forberedt på at disse tendenser kan slå ut hvor som helst og i mang­foldige former, men de veldige historiske eksempler på gudsfiendtlighet, som disse stater er, gir oss en kjærkommen an­ledning til å studere den antikristelige ånds karakter i sin alminnelighet.

Ved studiet av Tyrus’ og Babels karakter kan vi ikke unngå å føle at det står en overmenneskelig — eller rettere sagt en underjordisk åndsmakt bak, som beveger historiens retningsviser innenfor et avgrenset maktområde. Denne tanke stadfestes av mangfoldige steder i Bibelen. Les bl. a.  Ef. 2, 2 og 2. Kor. 4, 4.

Tyrus karakteriseres av sitt hovmod og sin kremmerånd.
«Si til Tyrus, som bor ved havets innløp, som handler med folkene på mange kyster: Så sier Herren, Israels Gud: Tyrus! du sier: Jeg er fullkommen i skjønnhet…»  «Javan, Tubal og Mesek var dine kremmere; med mennesker og kobberkar betalte de dine varer …» Esek. 27, 3. 13.

I Tyrus nådde avgudsdyrkelsen sitt høydepunkt og kulmi­nerte i selvdyrkelse:

«Menneskesønn! Si til Tyrus’ fyrste: Så sier Herren, Israels Gud: Fordi ditt hjerte opphøyer seg, og du sier: Jeg er en gud, jeg sitter på et gudesete midt ute i havet. . .» Esek. 28, 2.

Sin enestående visdom og klokskap brukte han utelukkende i begjærlighetens tjeneste (v. 5).

I den videre beskrivelse av Tyrus (v. 12—17) skimter vi tydelig konturene av den overmenneskelige makt som sto bak Tyrus’ hovmodige selvhevdelse.

I beskrivelsen av Babel (Es. 14) kommer vi også til et punkt hvor profetien løser seg fra det jordiske bilde, og skyg­gen av den overmenneskelige personlighet faller over hele den profane verdensutvikling og viser oss det evige fiendskap bak kampen mot guds-riket på jorden.

Dommen over denne forfengelige og hovmodige stat peker da også forbi de menneskelige redskaper som opprettholdt dens tradisjoner i den gamle tid:

«Dette er det råd som er tatt om all jorden, og dette er den hånd som er rakt ut over alle folkene. . . Hva skal vi da svare hedningefolkenes sendebud? (Når de kommer enten i utemmet maktbegjær for å kunngjøre sine planer, som Sankerib en gang gjorde, eller i fortvilelse for å søke råd hos gudsfolket.)  — At Herren har grunnfestet Sion, og at der finner de ly de elendige i hans folk.» Es. 14, 26. 32.

— — —

Sion blir da det åndelige tilfluktssted for alle dem som, tross verdensmaktens forsikring om det motsatte, venter på opprettelsen av det endelige og evige guds-rike på jorden.

Sion er Guds rådslutningers og løfters urokkelige fjell, som den sanne troende setter sin lit til under alle de skiftende ytre former guds-riket har i denne skiftende tidsalder.

— — —

Tyrus og Sion får sin utforming i endetiden, ikke bare i statssystemer, kanskje slett ikke i slike systemer, men som motsatte åndelige prinsipper.

Tyrus og Sion svarer til «skjøken» og «bruden», de to symbolske kvinneskikkelser som dominerer synene i Åpen­baringen, og som med sine prinsipper og sin lære kommer til å dele menneskene i endetiden.

For å gjøre det klart at den åndsmakt som står bak «skjøken» ikke bare er et endetids-fenomen, men at den har opptrådt gjennom alle tider og i den siste tid har antatt en form som svarer til menighetens stilling som brude-menighet, blir hun kalt Babel.

La oss imidlertid ikke tro at vi kan løse profetiens gåte­fulle ord om «skjøken» med å si at den katolske institusjon er «skjøken» og den protestantiske kirke er «bruden». Nei, så enkelt er det ikke. Skjøken finnes overalt hvor Babels ånd gjør seg gjeldende, dvs. overalt hvor selvvalgt guds-dyrkelse, hovmod og forakt for nestekjærlighetens bud praktiseres; og slikt vesen kan vi finne mye av også innen kretser som har skilt seg ut fra enhver offisiell kirke, nettopp for å gå klar av skjøke vesenet.

«Bruden» kan aldri helt identifiseres med noen religiøs institusjon, for den er nemlig alle de sjeler som av kjærlighet til Kristus og av frykt for å gjøre imot hans ord, lever i den åndelige og moralske renhet som preget den første menighet.

Ropet i Åpenbaringen om å gå ut fra Babel (18, 4) er således i første rekke et kall til å skille seg ut fra den åndelige og moralske fordervelse som er karakteristisk for det profan-religiøse Babel i alle tider.

— — —

Dette var noe av de mørke sider ved verdensbildet, men profetordet varsler en forandring i forholdet mellom Tyrus og Sion, som jeg alt har pekt på.

Når den hemmelighetsfulle makt, som står bak folkenes opprør mot Guds hensikter og mål i tiden, er slått til marken, ja, kastet i avgrunnen, og folkenes hovmod er brutt, skal de som er blitt igjen etter de forferdelige domshandlinger på jorden, søke Guds folks yndest «med gaver».

En del av Sions vanære på jorden besto deri at de rike og mektige holdt seg borte og overlot til de små og fattige å kjempe for rettferdighetens sak i verden.

Nå skal også de rike søke Gud, og de må gjøre det på den for deres æresfølelse noe krenkende måte at de først må søke guds-folket med bønn om deres tilgivelse. Ja, slik kan en i hvert fall tolke det ordet fra Salmen 45 som jeg har sitert ovenfor.

Det er sant hva Brorson skriver i sin kjempesalme:

Her gikk de under stor forakt,
men se dem nå i deres prakt
for tronen stå med kroner på
i himlens prestedrakt.

Men vi bør vel minne hverandre om at Guds store frelsesverk i slekten ikke stanser med en ubeskrivelig fest for noen få bak himlens stengte dører. Like foran oss ligger opp­fyllelsen av et ord som dette:  «Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier!» Es. 2, 3. Og noe lenger borte skimter vi en annen oppfyllelse: «Og folkeslagene skal vandre i dens (stadens) lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den… og de skal bære folkeslagenes herlighet og ære inn i den.» Åp. 21, 24—26.

Den forbannelse som i dag hviler over «Tyrus», «Babel» og «Rom», er ikke av en slik art at vi må la oss hindre i å bringe evangeliet til menneskene.

«Tyrus og Sidon» lå under den profetiske dom, men like­vel besøkte Herren deres grenser og tok vel imot en ulykkelig kvinne som kom fra de trakter.

Josva lyste forbannelsen over den som ville ta seg fore å bygge opp igjen Jeriko, men ikke desto mindre dro Herren dit og forkynte evangeliet og helbredet syke.

Vi er ikke satt til å fullbyrde Guds dommer, men til å forkynne det gode budskap, og hvem vet? de som i dag for­følger og håner oss, kan i morgen komme med bønn om til­givelse og hjelp.

Menighetens fornedrelsestid i verden skal en dag ta slutt.
Gud skal gi den en oppreisning som vil kaste glans over den i alle kommende evigheter.

Det skal skje, ikke bare ved en blind utslettelse av alle dem som har trampet på den mens den vandret som en fremmed gjennom verden, men ved en mektig vekkelsesbølge som skal gå fram gjennom folkenes stenørken og forvandle den til en Herrens hage.

Fra «Kilden ved veien», utgitt 1946.