Av forstander Edvin Andreassen

(Fra Det Gode Budskap nr. 8 – 1962)

I vår bibel er der satt et markert skille mellom disse to forhold. Alle er vi ved vår fødsel inn i verden født av kjødet. Vi har fått del i denne verden. Men ikke bare det. Vi har fått del i det menneskelige forderv, som Bibelen kaller den dårlige ferd som var arvet fra fedrene. Det lever i vår falne natur.

At vi i vår ubevisste stilling som barn er dekket av Jesu blod slik at dette ikke fører oss til dom, vet vi Bibelen lærer tydelig. Han har løskjøpt oss fra det ved sitt offer på Golgata, og derfor hører Guds rike de små til.

Men den falne natur er der, og den begynner ofte ganske tidlig å gjøre seg gjeldende. Og derfor er det også nødvendig så tidlig som mulig å lede barna og den unge til Kristus slik at de kan oppleve frelsen i Jesus.

Men i vårt hjertes innerste har vi også nedlagt vår Gudslengsel. Evigheten er lagt i våre hjerter. Den religiøse trangen kan til tider også bli så sterk at den kan forme et menneskets vandel, slik at det i det ytre kan synes å være et meget Gudhengivet menneske. Men likevel vil ikke dette menneske passe inn i det himmelske. Det er fremdeles bare kjød. Det må skje en gjenfødelse, slik som Jesus sier det i samtalen med Nikodemus: «Uten at nogen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike». Og den nye fødsel har Gud selv gjort mulig ved at han ga sin sønn til en soning for våre synder. Og da sier ordet videre: «hver den som tror på ham, skal ha evig liv». Ja det står skrevet: «De er født av Gud».

I verden har det gjennom alle tider levet dem som har vært født av Ånden. Noen ganger har det vært få, noen ganger har skaren vært stor. Men enten flokken har vært liten eller stor så er det noe som til alle tider har gjort seg gjeldende, og det er det Paulus skriver om i Galaterbrevet i forbindelse med Isak: «Men likesom dengang han som var født efter kjødet, forfulgte ham som var født efter Ånden, således og nu».

Denne forfølgelse har gjennom tidene artet seg på mange måter. Til tider har det brutt ut i åpen forfølgelse. Noen ganger på listigere måter, slik som menigheten i Galatia opplevet det. Den kom på den gamle loviske vei, som appellerte til den religiøse trang hos dem, og derved vendte de seg bort fra Kristus, tilbake til den skrøpelige og fattige barnelærdom.

Ofte kommer forfølgelsen ad fornuftens fine vei. Det høres så fromt ut når man sier: Du kan ikke ta ordet så bokstavelig, det er ikke slik det menes. Det menes ikke det at våre hjerter er rene fordi om ordet sier: «Han renset deres hjerter ved troen». Det er bare et uttrykk for at vi i Jesus eier syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse. Hjertet er like fullt av synd. Eller når man så fromt sier: Jeg er bare et feilende menneske som synder daglig i tanker ord og gjerning og jeg får klynge meg til ordet: «Min nåde er deg nok». Men der står noe mer i det verset: «for min kraft fullendes i skrøpelighet».

Blodet renser oss fra all synd. Hans kraft forvandler oss fra det vi var, til å være nye både i hjerte, sjel og sinn. La oss ved troen drive ut trellkvinnen og hennes sønn. Vi er den frie kvinnes sønn. La oss tro Guds ord og holde fast ved det i tro, og vi har opplevelsen.

De som er født av Ånden møter også forfølgelsen fra de sterke vantroens røster i verden i dag. Noe som i det siste har gjort seg sterkt gjeldende. Vi vet ikke hvor stort tak det får over hjertene, men vi vet at Bibelen sier: «Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer». Og videre: «Men når menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?»

Vi er takknemlige for alle røster som hever seg imot vantroens røster. Men jeg tror at det er ikke bare å heve sin røst i mot det. Vi må i bønn til Gud ta opp kampen mot vantroens ånd som råder i verden og som enkelte på en særskilt måte stiller seg som redskap for, og i Jesu navn vinne seier. Vi må ikke la oss friste til å bruke kjødelige våpen. Vi kan lett falle for denne fristelse fordi vi lever i dette spenningsforholdet: Kjødet begjærer imot  Ånden, og Ånden i mot kjødet; de står hverandre i mot».

Vi må være våkne så vi alltid holder vår stilling i Kristus klar. «De som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer». Derfor la oss vandre i Ånden.

Paulus sier til menigheten i Galatia: «Mine barn som jeg atter føder med smerte». Vi må gjennom bønnens kamp føde fram det Åndelige. Vi må gjennom bønnens smerte beseire og fordrive alt det som av kjødet som forfølger det som er født av Ånden.

Kristne brødre og søstre: vår tid er bønnens tid. La oss alltid bede og ikke bli trette.