Av Bjarne Staalstrøm
(Fra Det Gode Budskap nr. 23 og 24 – 1948)
Evangeliet har, når vi betrakter det som et hele, to spesielle sider som det er uundgåelig og legge merke til for den våkne bibelleser.
Den ene side er absolutt uten mennesket i alle deler i det den forteller oss om Guds herlighet og Sønnens verk til frelse for slekten. Sagt med enkle ord, viser den oss Faderens, Sønnens, og Åndens gjerning for å forløse og herliggjøre en fortapt slekt. Den annen side taler om hvorledes dette verk skal virkeliggjøres i mennesket, og knytter dermed en intim forbindelse mellom det himmelske og jordiske.
Golgataverket, blodets utgytelse, forsoningens under, setter alle som i sannhet tror på det, automatisk inn i rett stilling for Gud. Derfor er den gamle parole sann, som sier: Gud ser den troende i Kristus som om han aldri hadde syndet. Altså fullkomment skikket for himlen. Intet uten vedvarende synd og sløvhet som fører oss bort fra blodets grunn og ut av Kristus, kan bringe oss ut av denne stilling, fordi den utelukkende er et resultat av Kristi forsoningsdød og den rettfediggjørelse hans oppstandelse bragte oss av troen.
Nå er det mulig for et menneske å forbli i denne stilling for Gud i Kristus, vedbli å ha en gjenfødt ånd ved sin stadige tro på forsoningens tilgivende og utslettende nåde, mens det allikevel ved sin ferd viser et ikke nettopp syndig, men typisk kjødelig, menneskelig og sjelisk sinnelag, alltid klagende over sin skrøpelighet og over sine mange nederlag, uten dermed å oppnå å komme ut av dem inn på seirende grunn.
Når vi tar i betraktning at den gjenfødte ånd er fullkommen som bolig for den Helligånd, kan dette se uharmonisk og meningsløst ut, mens det i virkeligheten bare beviser en kjensgjerning, nemlig den at mennesket ikke bare består av ånd, men også av sjel og legem.
Nå var det ikke Guds mening å frelse bare vår udødelige ånd for evigheten, men også å innta og hellige for seg sjel og legem så vel som vår ånd. Altså er det Guds mening ikke bare å gi syndernes forlatelse og evig liv. Han vil også eie hele vår person, for selv ved sin ånd å leve og herske i oss til Hans ære. Dette er Paulus’ tanke i Gal. 2, 20 og 1.Tess. 5, 23. Klarest uttrykker han denne tanke i Koll. 1, 27. « – – for hvem Gud vil kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er blant hedningene, det er Kristus i (iblant) eder, håpe om herlighet.
Overgivelsen av vårt sjelsliv og vårt legeme (1. Pet. 1, 22 og Rom. 12, 1-2) gjøres ikke bare en gang, men det er en uopphørlig, stadig livstilstand, idet vi til enhver tid lydig og drevet av Kristi kjærlighet stiller hele vår person, vår tid, våre midler og krefter, våre evner, ja, vårt alt til disposisjon for Kristus og Hans ånd. Den dag dette skjer i en troendes erfaring, opplever også den samme troende en inntagen, eller sagt med et mer kjent uttrykk, en dåp med den Helligånd. D. v. s.: den Helligånd inntar også sjelslivets og legemets evner og lemmer til tjenestebruk for Kristus til Hans forherligelse og Guds saks fremme. Ikke for at den troende i første rekke skal føle godt og nyte Guds velsignelse (selv om Guds ånd naturligvis fører med seg Kristi fullkomne glede, nød for verden og kjærlighet til alle de hellige), men for at han skal være skikket og brukbar som et redskap for Gud.
Ofte følger også forskjellige av de i skriften oppnevnte åndens gaver med som erfaring til bruk i tjenesten.
Apostlene var etter det ordet viser frelst før pinsedag.
(Luk. 24, 31: Deres øyne ble opplatt, Luk. 24, 32: Hjertet var satt i brann. Luk. 24, 50 og 52: De ble velsignet og fikk stor fred og glede. Luk. 24, 53: De lovet og priste Gud. Luk. 10, 20: Deres navner var oppskrevet i himmelen. Matt 10, 20: Faderens ånd var innen i dem. Matt. 10, 3-6: Sykdom og djevler var dem underdanige og de ble sendt ut på misjonsmarken. Luk. 9, 1-2: De var utrustet med Guds kraft. Luk: 10, 16: De var ett med Jesus. (Sit. Oskar Karlsen: Guds menighet.)
Tross dette, trådte først på pinsedag den Helligånd i virksomhet som talsmannen og Kristi stedfortreder for å formidle Hans oppstandelsesliv og kraft gjennom menigheten og inntok dermed for dette øyemed apostlene som sto der åpne og villige overgitt til den Frelser de elsket. Dette førte straks til at 3000 ble frelst og nådens husholdning var dermed en virkelighet i tiden, som en følge av Kristi død og oppstandelse. Fra den dag viste ikke Peter lenger (uten ved et fall, Gal. 2, 1 – 14) sine typiske kjødelige og sjeliske tendenser, heller ikke Tomas, Jakob og Johannes (tvileren og tordensønnene) men de levet, eller la oss si Kristus fikk leve i dem til forherligelse av seg selv og til herlige resultater for en lidende slekt.
Dette er den naturlige livstilstand for nådetidens troende, – gjenfødt, døpt med den Helligånd og ved en vedvarende lydig og ydmyk overgivelse stadig fylt av den samme ånd til redskap for Jesus Kristus, overgitt til Guds vilje både med ånd, sjel (tanker, temperament, følelser), og legeme (munn, hender, føtter o.s.v)
Noen opplever en slik overgivelse og fylde i begynnelsen av sitt kristenliv samtidig med gjenfødelsen, andre har dette som en senere erfaring i sitt liv med Gud og ser som regel tilbake på det i forbindelse med en dag (en tidsperiode) da de fullstendig gikk fallitt med Rom. 7 og i maktesløshet idet de selv ikke ser seg så istand til hverken å leve og seire eller tjene Kristus, måtte be Ham leve sitt liv i dem ved den Helligånd.
Vi finner også i Guds ord at disiplene, som ofte nevnt, atter ble fylte, spesielt når de sto overfor en situasjon som krevet spesiell kraft (Ap. gj. 13, 9 og 4, 31.) Det stadfester igjen for oss den sande tanke at en inntagen av den Helligånd, ikke bare er en engangsopplevelse. Så snart den troende kommer ut av sin overgitte stilling og Guds ånd mister makten over hans sjelsliv og legeme, er han atter en kjødelig og sjelisk kristen som lever seg selv. Rom. 7 er den unaturlige tilstand og Rom. 8 er den naturlige, seirende ved Kristi liv og kraft tilført oss ved ånden.
Nå må vi også regne med andre makter som vil vedvarende forsøke å få herredømme over sjel og legem, nemlig selve argefienden satan, og det gamle menneske, kjødet. Dette strider imot ånden, og den som vandrer vedvarende etter det, kan ikke tekkes Gud. Gal. 3, 17 (3, 1-7?). Den som står fast i troen på BLODET og Kristi seier over satan på Golgata og som vedblir i troen på at det gamle menneske er korsfestet med ham, for at Han skal være det nye menneske som lever i oss, vil daglig få oppleve Kristi kraft og liv tilført ved ånden til seier ettersom han går fram sine troesskritt. Hemmeligheten til en stadig seier er nettopp troen på Kristi seier for oss og i oss. Troen overfører Hans seier til oss ved ånden i hvert enkelt tilfelle ettersom vi møter fienden.
Tabernaklets innrettning i den gamle pakt, taler om tre slags tilstand å leve i for en troende i overrensstemmelse med det vi her har behandlet. Forgården viser oss plassen for en kjødelig kristen. Det hellige viser oss plassen for en sjelisk kristen og det aller helligste viser oss plassen til den åndelige kristne. Desverre beveger vi oss svært ofte på vandring mellom disse tre avdelinger av Tabernaklet, men måtte Gud gi at vi ved Hans nåde alltid kunne oppholde oss i det aller helligste der hvor Gud får tale til oss fra nådestolen, der hvor vi kjenner Hans vilje og ved Ånden får kraft til å leve etter den.
En ting må bemerkes. Her har ikke vært talt om helliggjørelse, men om åndens gjerning i forbindelse med gjenfødelse, dåp og fylde til tjeneste og seier for Jesus i det daglige liv.