Tale av M. K. Kleppe.

(Referert ved O. Ottesen i Det Gode Budskap nr. 13 – 1950.)

 –  Og da de tok boken, falt de 4 livsvesener, og de 24 eldste ned for Lammet, hver med sin harpe og gullskåler, fulle av røkelse, som er de helliges bønner, og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud. Åpb. 5, 8, 9.

Her er harpespill, en ny sang, gullskåler og røkelse, og det er værd å legge merke til at alt dette står i forbindelse med de helliges bønner.

I kap. 8, 3 finner vi det samme. Der møter vi en Engel (en annen)  komme og står ved alteret også med et røkelseskar av gull, og at det ble gitt ham megen røkelse, forat han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Tar vi så for oss Salme 141, 2-3 finner vi at David sier: La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders oppløftelse, som et matoffer – Herre sett vakt for min munn. Vokt mine læpers dør. David levde jo i den gamle pakts tid, men sikkert var hans ånd i den nye, da denne bønn gikk over hans læper. Alt i den gamle pakt var jo billedlig, men pekte fram til virkeligheten i det nye. Bare vi, ved Guds Ånd blir opplyst så vi på grunnlag av det fullbrakte verk, når fram til den fullvisse innsikt til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus. Kol. 2, 2.

Gullalter og Gullskåler.
Gull taler om Guddommelighet, og vitner for oss om at ekte bønn er Guddommelig i sitt utspring. Derfor er den så dyrebar for Gud. Det er sagt så meget om bønn i Guds ord, så om vi skulle ta det som emne, er det uuttømmelig og vi kan aldri bli ferdig med det. Så bønnen er noe overmåte betydningsfullt. Gud samler på bønnene i gullskåler, og gir sitt tillegg til dem. Åpb. 8, 3.  Du sier kanskje, du kan gjøre så lite. Den største gjerning for Gud er at du ber.

De helliges bønner har sin grunn i forsoningen. Lammet er verdig, fordi det med sitt blod kjøpte oss til Gud, derfor sang og harpespill. De helliges bønner får her det herligste akkompanement. Røkoffer bønnealteret i tabernaklet var ikke stort. En alen langt og en bredt, og to alen høyt. 2. Mosb. 30, 2, ikke mer enn du kunne favne det. Så hadde de 4 gullringer til å stikke stenger i, så det kunne bæres. Alteret kan du ha med overalt. Bed uavlatelig. Det skulle være av akasietre belagt med gull, symbolsk for Gud og mennesket forenet. Det hadde fire horn som betyr kraft. Det hele var nøye knyttet til Ypperstepresten, som tjenestegjorde ved alteret. Hver morgen når han gjorde helligdommens lamper i stand skulle han brenne røkelse der, likeledes om aftenen, et stadig røkoffer for Herrens åsyn. Alteret ble plassert i det helligste foran forhenget til det allerhelligste, der like innenfor var nådestolen, som var kommet på plass for alteret. Her var stedet hvor Gud ved ypperstepresten møtte hele folket, den bønnerøkelse som her ble båret fram gjaldt alle og enhver av folket. Dette peker fram til Jesus vår store Yppersteprest, som gikk inn i den himmelske helligdom med sitt eget blod og fant en evig forløsning, og nå gjør Yppersteprestelig tjeneste i det sanne tabernakel, ved alltid å gå i forbønn for oss. Det gjelder hver eneste en som kommer til ham.

Dette vitner også om hvor nødvendig det er for oss å leve i stadig omgang med Gud i bønnen, at hjertets alterild holdes vedlike. Forsømmer vi vil vitnesbyrdet svekkes og ilden dø ut.

Røkelsen var kalt helligdommens røkelse, og ingen liknende skulle lages, den som det gjorde skulle utryddes av folket. 2. Mosb. 30, 35-38. Altså intet selvlaget, men et Guddommelig renset bønneliv, blir antatt av Gud, og det renses kun ved blodet. Tenk om Ypperstepresten skulle forsømt å bestryke alterets horn med blodet, da hadde Gud slått ham ned. Tenk om vi skulle slutte med å erkjenne blodet, hvordan kunne vi da være frimodig og nærme oss Gud? Nei, det ville vært frekkhet. For blodets skyld har de helliges bønner sin veldige betydning, og er dyrebar for Guds hjerte. Forsoningen er ingen nødhjelp for vårt gamle menneske. Kristus måtte komme som et nytt hode, for et nytt folk. Ja, de helliges bønner er dyrebare som intet annet for Gud. En sønderbrutt ånd og et sønderknust hjerte, vil Gud ikke forakte. Gud være lov!

Da Moses fikk befaling om røkelsen som unnsetning, sier han (2. Mos. 30, 34-36):  Du skal støte noe av det smått, og legge det foran vitnesbyrdet i sammenkomstens telt, hvor jeg vil komme sammen med deg, høyhellig skal den være for eder. Ja tenk, det som er smått, ringe, fattig og elendige er alltid for hans åsyn. Han hører deres bønner, ja mer. –  For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattige sukks skyld, vil jeg nå reise meg, sier Herren. Jeg vil gi dem frelse som stunder deretter. Salm. 12, 6.  Er du aldri så ringe. Gud reiser seg for deg når du ber. Husk dette, for til ham kan du komme som du er, med din intethet og utøse deg for ham. Den vegen visste David om. Han var ikke alltid så høystemt. Vend øret til mine ord Herre, akt på min tanke, merk på mitt klagerop, min konge og min Gud.  –

Jo, det er smått, men Gud legger merke til det, og ser med velbehag til denne røkelse, for her er ikke tale om noe selvlaget, som en kan sole seg i. –  Nå bad jeg så storaret!  Den slags har død i seg, mens det ekte er liv, har sitt utspring fra Gud selv, slik som han har åpenbart seg i Sønnen. Det er bønn i den Hellig Ånd. Helligdommens røkelse.

Det finnes de i Guds rike som er utrustet for store oppgaver. Noe ekstra. Vi husker de tre Davids helter. Han hadde fler, men disse står fremst. 2. Saml. 23, 8 osv., men de var ikke utelukket. De var regnet med, selv om de ikke nådde opp til de tre. Således regner Gud med hver eneste en uansett hva tjenesten er, oppgaven, den største eller minste. Han ser til de trofaste som står på forsoningens grunn, og de har alle samme rett til å komme inn for nådens trone.

–   Hvem er han som stråler fram som morgenrøden? Høys. 6, 10.  Jo, det er Bruden, Lammets hustru. Hun som i sine bønner favner morgenrøden, d. e. forløsningen. Støtter seg til den (Se Høys. 3, 6, 8, 5). Hennes bønn veier like meget som Herrens egen bønn. Bønnene kan bli sjeliske, om vi ikke har lært å vente på Gud. Mest forekommer det kanskje i forsamlingene. Der er blitt pause i bønnestunden, så forsøker en å få til en bønn. Det er ikke nødvendig å være redd for pause. Det kan også vitne om liv, om ikke alltid. Det er godt Gud vil lære oss å be. Bare vi har tid til å være stille.

I  Rom. 8, 26 finner vi noe vidunderlig godt, for den som ikke vet hva en skal be om. Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukke. Vi står der nøkne og fattige, og vi forstår ikke hva en skal be om, men Ånden kommer oss til hjelp. Den lærer oss alle ting, også å be, vi får tillegg til røkelsen. Vi har således en talsmann på jorden. Den Hellige Ånd, og en hos Faderen. Vår store Yppersteprest, den Herre Jesus Kristus, hvis største gjerning for oss er å be.  –   Derfor kan han fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem. Heb. 7, 25. Således får de helliges bønner også sitt tillegg i himlen.

Våk. Vær rede  –  Lammes bryllup skal snart feires. Det sies om bruden: Hun har gjort seg rede  –  sikkert ikke uten bønn. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. Åpb. 8, 9. Det ble henne gitt. Hun fikk ikke til sin røkelse. Således vil Gud lære oss ved sin Ånd, først og fremst når det gjelder bønnen.

Fienden vil sikkert forstyrre vårt bønneliv, for derved å gjøre oss engstelige, og han kan så godt forklæ seg, så det kan se ut som det var fra Gud, for det er to slags angst, den som Ånden skaper, og fienden. Gud skal lære oss å forstå fiendens anslag så vi kan gå klar.

En gang skal de helliges bønner i gullskålene bli utøst over jorden, på vredens dag. Vi leser om røster, lyn og jordskjelv. Hvor godt da at vi ved blodets, Åndens og bønnens medvirken kan gå klar verden og bli stående for menneskesønnen.