Av M. K. Kleppe

(Tale referert ved O. Ottesen i Det Gode Budskap nr. 20 – 21 – 1950.)

Mine barn dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde, og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige, og han er en soning for våre synder. (1. Joh. 2, 1-3).

I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss, og sendt sin sønn til soning for våre synder.

Når vi skal tale om forsoningen i forbindelse med vår personlige frigjørelse, er det klart at forsoningen ikke alene innebærer tilgivelse for våre synder, men også renselse, og istandsettelse til å tjene den levende Gud. Slik vi er av naturen kan vi ikke, fordi vi som mennesker er uhjelpelig bundet til synd. Vi er undergitt en naturmakt, som vi umulig kan løse oss selv fra. Gal. 5, 19 sier oss at kjødets gjerninger er åpenbare, og at alle slags synder går side om side i et vidt forgrenet system. Loven med sine bud og krav til mennesket kunne ikke hjelpe det ut fra denne forferdelige tilstand, eller løse fra en eneste synd. Forsoningen alene kan løse oss, for i den er vi tilgodesett ikke bare fritakelse fra skyld og dom, men forløsning fra vår dårlige ferd, som var arvet fra fedrene. (1. Pet. 1, 18). Den frigjør oss fra syndens makt og dermed også fra å trelle under loven, og fra dens forbannelse.

Frikjøpt, hvor stort! (Gal. 3, 13).  Det skjer ved nådens makt, og her er vi på et område, hvor ikke bare forbrytere behøver dens hjelp. Det ville være å begrense frelsen. Det står nemlig om nåden at den opptukter oss (som er kommet til troen) å fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og Gudfryktig i den nærværende verden, mens vi venter – (Tit. 2, 11-13, 14)  for det er så at rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen er nøye forbundet til hverandre. De hører uløselig sammen. Jo, Kristus har frikjøpt oss, og han skal gi sitt folk kraft, kraft til å la være å synde, så det at Gud tilgir, skal ikke være forat vi skal ha en mulighet til å dekke over for vår synd, men til å bli løst fra den. For livets ånds lov, har i Kristus Jesus, frigjort meg fra syndens og dødens lov. Gud selv gjorde det som for lov og mennesker umulige, og det forat lovens krav skulle fullbyrdes i oss, som ikke vandrer etter kjødet men etter ånden. Gud betalte prisen, og den var dyr. Kristus ble en forbannelse for vår skyld, forat velsignelsen kunne komme over oss, så vi ved troen kunne få ånden som var oss lovet. På den måten har Gud ordnet alt, forat synden ikke skal herske over oss lenger.  –  All ære til Gud!

Leser du Romerbrevets første kap. får du et bilde av menneskets sanne tilstand (naturmennesket) den er alt annet en god. Det gjelder alle både jøder og hedninger, de er alle under synd. Ikke en rettferdig, ikke en forstandig, ikke en som søker Gud, avvegne, uduelige, ingen som gjør godt osv. (3, 10 – 18).  I sannhet et trist bilde av mennesket. Alle har syndet og fattes Guds ære. Og det er klart at sådan kunne mennesket umulig rettferdiggjøre seg ved egne gjerninger.  Det er alt for dypt fallent for at så kan skje.

Ja, så sier Romerbrevets tre første kapitler oss. Men Gud skje lov, vi får vite noe annet og. Fra 3, 21 og videre i de følgende kapitler fortelles om den rettferdighet som skyggerne – forbildene – i gamle pakt pekte fram til, det som nå er åpenbaret uten loven – d.v.s. Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus.

Heri ligger løsningskraft fra eget strev under gjerningenes lov, og fra syndens og dødens lov, den som er i våre lemmer. Vi kommer inn under troens lov og blir rettferdige ved troen på ham, Jesus Kristus.

Nå kommer vi inn i nådens rikdomme. Vi har fred med Gud  (5, 1).  Vi har adgang til nådens trone, håp om herlighet – og håpet gjør ikke tilskamme fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, ved den Hellig Ånd som er oss gitt, og derved skal vi leve og herske ved den ene, Jesus Kristus (ved nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdomme). Leve og herske. Ikke synden men vi. Nåde er ikke gitt å dekke over, men til å fri oss fra syndens herskermakt. Ja her er rikdomme, som når sitt høyeste i dette: – Hvor synden er stor blir nåden enda større, vers 20.

Hva skal vi da si? Når nåden er større, da må vi vel synde riktig meget, forat vi kan få dess mer bruk for nåden? Så underlig det enn er så finnes der dem som sier det. Og, som noen sier, vi lærer gjøre det onde forat det gode kan komme der av. Ja slik kunne de, og kan man ennå tolke ordet  –  men rettferdig er den dom som treffer slike. (Rom. 3, 8).

Nei langt ifra, vi som er avdøde fra synden,  hvorledes skulle vi ennå leve i den? For Gud har skjenket oss noe langt mere. Her kommer den annen side inn: – I det vi har oppgjort dette med oss selv, at en er død for alle, derfor er alle død, og han døde for alle, forat de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem. (2. Kor. 5,15).  Her sies jo vi er død, avdøde fra hva?  Fra vårt gamle, fra våre synder, for å leve for rettferdigheten. (1. Pet. 2, 24).

Eller vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus ble døpt til hans død. (Rom. 6, 3).  Det sier meg at hans død er min død. Jeg døde med ham. Det å fornekte dette er også å fornekte hans død for meg.  Han døde i vårt sted. Det var jo ikke sin, men vår skyld og straff han bar, der han henger naglet til korset, er jeg naglet til korset med ham, døde med ham der. Og jeg ble begraven med ham. Vi ble døpt inn i Kristi død. Dåpen er den troendes sanksjon til Kristi fullbrakte verk. Vi ble altså begravne med ham, ved dåpen til døden, forat liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved faderens herlighet,  så skal også vi vandre i et nyt levnet, v. 4.  De følgende vers taler om forenet med ham, i likhet med hans død og oppstandelse  –  forat syndelegemet skulle bli gjort til intet, så vi ikke mer skal tjene synden.  Idet jeg lar meg døpe bekjenner jeg:  Fra nå av er din død min død, din oppstandelse min. Mitt gamle er begravet. Jeg har fått del i stammens natur, som en gren på det sanne vintre. Alt er nytt. For det er en ny slekt som følger ham ut av graven. De som er sammenvokset med ham i hans død og oppstandelse.

V. 6: Da vi jo vet at vårt gamle menneske ble korsfestet. Vårt. Altså i ham. Her er tale om syndelegemet, naturmakten, gjort til intet ved Kristi kors. Da er det heller ikke noe skyldbrev for meg lenger, det er tatt bort. Nå er det gamle satt ut av virksomhet, forat vi ikke lenger skal tjene synden. Synden har intet rettslig krav på meg lenger, jeg er frigjort, løst ifra den ved hans kors. Det blir ofte benektet dette, men sikkert er, blir ikke min død med ham forkynt vil forkynnelsen ingen praktisk betydning ha for meg. Vi må inn på troens og erkjennelsens område. Hvem er død? Jo, det er jeg med ham. I er jo døde. (Kol. 3, 2). Så er jeg også forenet med ham. Erkjennes dette så renses samvittigheten fra døde gjerninger, til å tjene den levende Gud. Etter død følger oppstandelseslivet, og det er seierslivet. Så får vi blåse i hva den og den sier. Det avgjørende blir: Hva sier skriften? Den sier at «han lever», så tror vi at vi også skal leve med ham på oppstandelsens grunn. Vårt gamle døde og vårt liv er skjult med Kristus i Gud. Der finnes ingen oppstandelse for det gamle menneske.

Avlegg derfor all ondskap (1. Pet. 2, 1). Hvordan?  Ved å erkjenne  –  For sin død, døde han en gang for synden, men sitt liv lever han for Gud. Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. (Rom. 6, 10-11). La da det gamle være dødt. Ta det ikke igjen. Pynt ikke din nye drakt med gamle filler. Oppdager du så noe dårlig, noe av det gamle som vil henge ved. Avlegg det med blikket på ham. Det hører ikke deg til lenger. Det er Kristus livet som du har fått.

Vet dere ikke at eders legemer er et tempel, et tempel for den Hellig Ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud, og at I ikke hører eder selv til, for I er dyrt kjøpt, ær da Gud i eders legemer. (1. Kor. 6, 19-20).

Som vi ser så peker hele skriften hen til det samme – Et helligt liv. Intet ord viser at nåden gir leilighet til synd, så at den skal herske over oss. Nei, tvert imot. Vi skal ikke lyde dens lyster, heller ikke skal vi by våre lemmer fram som urettferdighetens våpen, men som rettferdighetens våpen for Gud. Mange vil bortforklare dette, og mange villedende lærebegreper søker å legge en menneskelig mening inn i Guds enkle klare vitnesbyrd. Men Jesus sier: Den rettferdige ved tro skal han leve – oppstandelseslivet. –  Dette unner satan oss ikke, og er rasende, og vil ha oss utenom det som alene har sann frigjørelse i seg.

Vers 16: Vet I ikke – Her er et enten eller, enten under synden til død, eller framstilt til tjeneste under lydigheten til rettferdighet. Men Gud være takk at I vel har vært syndens tjenere, men nå av hjertet blitt lydig mot den lærdomsform som I er overgitt til. Nå tjener vi Gud i vår Ånd i et nytt sinn. Ved Guds nåde skal synden ikke lenger herske, så vi er nødt til å tjene den.

Vi må erkjenne dette, så blir det til virkelighet i oss, det Gud gjorde for oss ved forsoningen i Kristus, at han både døde for oss og vi døde med ham fra synden, og oppreistes med ham til det nye, det å tjene Gud. Er det ene sant så er også det annet. Det gamle er forbi, se alt er blitt nytt. Dette kan vi både leve og vandre i –  i den Hellig Ånds kraft, for dette kan vi ikke produsere. Det er frukt, Åndens frukt, virket i oss ved erkjennelsens makt. Evigt liv som er den troendes lønn, mens syndens lønn er døden.

Vi skal akte oss som ferdig med synden, men dermed er ikke synden ferdig med oss. Den ligger fremdeles på lur ved døren, dens attrå står til oss. Den vil herske, men du skal herske over den, om du holder deg til Herren i bønn og påkallelse. Deri har de hellige sin styrke. Slik var det med David. Han kjente til fiendens mange anslag, og viste at det beste våpen han kunne sette imot ham var bønn til sin livs Gud. (Salm. 42, 9).

Og Salme 141, 5:  Hvor inderlig ber han vel ikke: Bevar meg o Gud, for jeg tar min tilfiukt til deg. Salm. 16, 1 – Se hit, svar meg, Herre min Gud, oppklar mine øyne, forat jeg ikke skal sove inn i døden  –  –  Men jeg setter min lid til din miskunnhet. –  Ja, det er godt å ha Herren til sin tilflukt, for det er ikke oss å takke om vi blir bevaret:
–  Men jeg så i min trygghet, jeg skal ikke rokkes evindelig. Du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet. Til deg ropte jeg, og til Herren bad jeg ydmykelig  –  Du omskiftet min klage til dans for meg.  Du løste mine sørgeklær av meg, og omgjordet meg med glede.
Således vepnet går det an for den enkelte av oss som tror å få seier over den mektige fiende, synden, så ikke den, men vi hersker over den i kraft av Jesu blod.