Av Lyder Engh.
(Fra prekensamlingen «Kilden ved veien» – 44. søndag, Oslo 1946.)
«Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre.» Salm. 45, 7-8.
Kristus Jesus er Gud!
Om denne sannhet har det rast de heftigste stormer, særlig i det tredje og fjerde århundre. Navn som Arius og Athanasius legemliggjør for tanken de sterke fronter som tørnet sammen innenfor kirkens murer i disse skjebnesvangre århundrer.
Det er ingen tvil om at den første kristne menighet ofret Kristus Jesus guddommelig dyrkelse og tilbedelse. De var ikke kommet fram til dette standpunkt ved teoretiske funderinger, men ved åpenbaring og erfaring.
Maria, Jesu mor, kunne fortelle om de hemmelighetsfulle omstendigheter ved hans fødsel og om engelens ord: «Derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.» Luk. 1, 35. Peter hadde ved guddommelig åpenbaring sagt: «Du er Messias, den levende Guds Sønn«. Matt. 16, 16. Etter oppstandelsen var all tvil forsvunnet; Maria Magdalena faller på kne og sier, «Rabbuni» (guddommelige Mester), Joh. 20, 16, og Tomas ber om tilgivelse for sin vantro med ordene: «Min Herre og min Gud !» Joh. 20, 28.
Jesu egne ord og hele hans liv og gjerning bekreftet på det høytideligste det som en himmelsk røst flere ganger hadde gitt til kjenne: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.»
Menighetens tro på at Jesus var Guds Sønn, Gud lik og selv Gud, hvilte ikke bare på personlig åpenbaring og erfaring; den hvilte også på det profetiske ord. Profetordet er prøvestenen for enhver åndelig erfaring og religiøs oppfatning.
Hvem var det som inspirerte Korahs barn til å forme disse uutgrundelige ord: «Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid» … og «Derfor har Gud, din Gud salvet deg?» og dermed utrope ham både til Gud og menneske?
Hvorledes kunne de i den «fagreste blant menneskenes barn» se den seirende konge og den evige Gud og samtidig se hvordan denne Gud ikler seg skapningens drakt og bøyer seg for Gud som om han selv bare var et menneske?
Hvorledes kunne David si: «Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!» Salm. 110, 1, og hvorledes kunne Esaias gi ham navnet «Immanuel» – som betyr Gud med oss – dersom de ikke sto under en mektig innflytelse av den Hellige Ånd?
Hvis profeten Mika ikke hentyder til Guds evige Sønn, hva er så meningen med disse ord : «Av deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel, og hans utgang er fra fordums, fra evighets dager» Mika 5, 1?
Senere ble den første menighets tro på at Kristus Jesus var evig Gud videre utdypet av visdomsfulle og tankevektige ord som apostelen Paulus fikk nåde til å uttale. Det har aldri vært uttalt tanker på denne jord som inneholder slike svimlende dyp som disse: «Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik«. Fil. 2, 6. De kan bare sidestilles med den aldrende Johannes’ dypsindige ord: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» Joh. 1, 1-14.
Men store stormer og rasende kamper måtte hjemsøke menighetens tro på Jesus Kristus innen denne tro fikk den tankemessige utforming som ga den kraft til å beseire de mangfoldige angrep som ble rettet mot den fra villfarende ånder både innenfor og utenfor dens murer.
Med ord som disse hugg Athanasius ned vantroens tankebygninger :
«Var Sønnen en skapning, så ville djevelens herredømme ikke være fullstendig brutt. Da var mennesket ikke befridd fra synden og dens forbannelse, fra døden og dens frykt. Da er mennesket ikke i sannhet forent med Gud eller blitt udødelig. For ingen skapning kan forene skapningen med Gud, for hvert menneske trenger en midler. Kristus hadde ikke kunnet gi livet dersom han ikke selv var livet. Var Kristus ikke Guds evige Sønn, så var ikke vår frelse sikret fra evighet og i evighet. Likesom vi er skapt av Gud, kan vi også bare bli forløst av Gud.»
_ _ _
Kristus fødtes i en stall og døde på et kors, men hans rettmessige plass er på universets trone.
Hans intimeste venner var ulærde fiskere fra småbyene, som hadde mot til å være sammen med ham bare av den grunn at de ikke riktig visste hvem han var, mens englene, som kjente ham, lå tilbedende ved hans føtter.
Jeg vil ikke spille tiden med å sammenligne hans trone med denne verdens troner, for de står alle på vaklende grunn og skifter med de tider som kommer og går. De fleste av dem har bare en skygge av forsvunnen herlighet, men Kristi trone står fast.
Vi skal legge merke til karakteren ved hans trone.
Den «står fast evindelig og alltid.» I himmelen raser ingen dynastiske stormer. Guds rikes grunnlov er fra evighet og til evighet. Gud styrer sitt rike etter evige lover, og ingen utvikling reiser krav om reformasjon av hans styresett. Det er ingen indre motsetninger mellom den Høyestes beslutninger i fortiden og i nåtiden, men menneskene har vanskelig for å nå fram til en sann erkjennelse av hans suverene viljes uforanderlighet, og som regel er hans kongelige avgjørelser så vidtrekkende at mange generasjoners samlede visdom og erkjennelse ikke er nok til å forstå dem.
Hans trone er evig på grunn av dens rettferdige karakter. «Rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav.»
Menneskenes troner faller i støvet, for de er ikke trygget ved rettferdighet (Ordspr. 16, 12). «Miskunnhet og sanndruhet er en vakt om kongen, og han støtter sin trone ved miskunnhet». Ordspr. 20, 28.
Rettferdighet og miskunnhet er den himmelske trones grunnvoll!
Så vidt jeg kan se har rettferdigheten tre funksjoner.
Den er for det første styrende. Noen har sagt at rettferdighet er en forening mellom det gode og det skjønne. Det gode er det som er godt for alle. Hvis en handling er god for noen, men ikke for alle, da er den ikke rettferdig. Jeg tror dette er rettferdighetens egentlige grunnprinsipp, og etter dette styrer den evige Kongen hele sitt univers. Så langt som dette prinsipp er herskende mellom Guds skapninger, kan vi også si at rettferdigheten er styrende.
Rettferdigheten er også straffende.
Rettferdigheten straffer av sin godhet for å føre det opprørske tilbake til dets opprinnelige plass og bestemmelse. Det ville ikke være riktig av Gud å la mennesket finne noe godt skilt fra det gode.
Straffen som rettferdigheten utdeler har alltid et positivt mål: å føre den opprørske til erkjennelse, og straffen vil aldri opphøre før denne erkjennelse kommer til syne. Guds nåde har aldri gjort denne erkjennelse overflødig.
Rettferdigheten straffer også sine egne barn, og ingen kristen kan synde uten å måtte bære følgene av det. David fikk tilgivelse for sin synd, men han kunne ikke hindre de sørgelige følger av den i sin familie (2. Sam. 12, 14. 16, 22). Når en sten er kastet i vannet, kan vi ta den opp igjen, men vi kan ikke hindre ringene i å spre seg til de fjerne kyster.
Rettferdigheten er også frelsende.
Vi må ikke tro at det er noen motsetning mellom Guds rettferdighet og Guds nåde! Vi må vokte oss for å tilskrive Guds vesen noen disharmoni.
«Du elsker rettferd!»
Det var i dypeste mening rettferdighetens sak som ble brakt i fare ved Satans opprør i himmelen og menneskets fall på jorden, og det var for å redde og opprette rettferdighetens stilling at Guds Sønn tok på seg ansvaret for menneskets frelse.
Vi vet det var av kjærlighet han søkte oss, men hadde det ikke samtidig vært rettferdig å frelse oss, ville han aldri ha gitt seg ut på det.
Han elsker rettferd, derfor elsker han også oss.
Det er ikke nødvendig å sette rettferdigheten og nåden i Guds vesen opp mot hverandre, for Guds rettferdighet er nådig, den er frelsende. Og er vi blitt fanget inn av Guds nåde, vil den føre oss tilbake til den rettferdighet hvorav den utsprang.
Rettferdigheten står ikke i motsetning til kjærligheten, for rettferdigheten er kjærligheten omsatt.
Det er nødvendig å reise disse tanker i en tid hvor menneskene er så tilbøyelige til å gjøre nåden til et dekke over urettferdighet. Nåden skal ikke «føres til inntekt» på en dårlig konto, den skal innsettes til «hersker ved rettferdighet til et evig liv». Rom. 5, 21.
Kristus har betalt rettferdighetens høyeste pris ved sitt offer, og det er rettferdighetens ytterste konsekvens.
Opp gjennom tidene har det vært ugudelige herskere som av opportunitetshensyn har tillempet en viss grad av rettferdighet overfor sine undersåtter, for derved å trygge sin makt, men selv har de hevet seg over alle hensyn. Kristus er ikke lik disse herskere. Han tillemper de samme rettferdighetskrav på seg selv som på sine lykkelige undersåtter.
«Du elsker rettferd og hater ugudelighet.»
Kristus inntar ikke en likegyldig eller lunken stilling til rettferdigheten. Den engasjerer hele hans vesen. Kjærlighet og hat er så vel Guds som menneskers sterkeste reaksjoner.
«Mange elsker vel rettferdigheten, men vil ikke være dens forkjemper. Slik var ikke Kristi kjærlighet.
Mange hater urettferdigheten, ikke for dens egen skyld, men for de følger urettferdigheten kan trekke med seg. Slik hatet ikke Kristus.
For å ligne Kristus må vi elske rettferdigheten, slik som han elsket den, og hate urettferdigheten, slik som han hatet den. Å elske og hate, slik som han elsket og hatet, vil si å være fullkommen, slik som han var fullkommen. Det fullkomne i denne kjærlighet og i dette hat er moralsk fullkommenhet», (Georg Harpur).
Kristus elsker rettferdigheten og hater ugudeligheten. Han elsker den som elsker rettferdigheten og hater ugudeligheten, og han vil ikke dra seg unna den som kjemper for disse evige prinsipper i denne falleferdige tidsalder.
«Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre.»
Under patriarkenes og profetenes tid, og kanskje særlig under den tid som Herren selv vandret på denne jord, så det ikke ut som kampen for det gode skulle bære noen avgjørende og varig frukt. Og da hans røst tystnet på korset og den store stillheten brøt inn, så det ut som marken skulle tilfalle rettferdighetens fiende, inntil en usynlig hånd samlet de spredte forkjempere for hans sak og sendte dem ut som ildfakler for å tenne verden i brann for sannhet og godhet.
En fiende kan yte en lang og forbitret motstand mot overmakten, og for den uinnvidde kan det se ut som deres kraft er usvekket, men den stadige utmattelsen har undergravd deres krefter, og plutselig bryter rekkene sammen som ved et trylleslag.
Da evangeliets tidsalder brøt inn med overnaturlig kraft og guddommelige tegn og under, og nådens flod strømmet utover landene med ny kraft til fortørkede slekter, var dette frukten av århundrers tunge og smertefulle arbeidsdag.
Kristus har ikke arbeidet og lidt forgjeves for rettferdighetens sak. «Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje.»
I gammel tid bruktes olje-salving når en person skulle innsettes i et meget viktig embete, enten som konge eller prest. Oljens verdifulle egenskaper skulle vel være et bilde på de særskilte nådegaver som Gud forlenet en slik person. I de fleste tilfelle var dette bare en tom seremoni, men når det heter at Gud salvet Kristus med «den Hellige Ånd og kraft», ble han i sannhet bærer av alle de egenskaper som gjorde ham skikket til hans høye oppgave.
I det vers vi nå betrakter ser det ut som Kristus ble gjenstand for en enestående utrustning med Åndens gaver som en belønning for sitt arbeid, sin lidelse og død på jorden.
Denne oljen kalles her «gledens olje» for å gi til kjenne at frukten av hans død på korset har brakt ham en evig salighet. Jeg tror denne salighet har sin forbindelse med det forhold som er opprettet mellom Kristus og hans folk, – en forening som har sin rot i den opphøyelse han er blitt gjenstand for hos Gud.
Ved denne nye og enestående salving med den Hellige Ånd, ble han utrustet med alle de rettigheter og gaver som han så lykkelig bruker i sin nye stilling som mellommann mellom Gud og mennesker, dvs. som yppersteprest.
Kristus er både konge og prest! Og denne maktstilling forener han med det største tjenersinn og den høyeste glede.
Kristus forener i sin person og sin stilling både makt og lykke!
En av Englands største politikere i forrige århundre, som selv hadde kravlet opp de mange trinn til maktens høyeste tinde, ga på et fremskredet tidspunkt av sitt liv uttrykk for det beklagelige forhold at makten aldri kunne nytes som en lykke. Nei, dertil ligger det for mye ærgjærrighet i den menneskelige streben etter makten og for lite tjenersinn hos dem som besitter den, og kanskje først og fremst fordi den har så altfor mange fiender.
Kristus besitter ikke sine høye rettigheter for å nyte dem selv, men for å være den kanal som overfører disse gaver til sitt elskede folk.
Dette er den høyeste mening med hans stilling som mellommann og det han også selv ivrer mest etter å få virkeliggjort i sitt forhold til sine.
Velsignet være hans hellige navn!
TILLEGG.
Illustrasjoner og belysende tanker hentet fra en rekke kjente forfattere.
» Din trone, Gud… Derfor har Gud, din Gud, salvet deg… framfor dine med brødre». Dere arianere, se og erkjenn sannheten! Salmisten taler om oss alle som Herrens medbrødre, men dersom han var en av de ting som kommer av intet og av det skapte, da hadde han selv vært en av de som tar del deri. Men når salmisten priser ham som den evige Gud, idet han sier: «Din trone, Gud, står i all evighet», og når han har erklært at alt annet får ta del av ham, hvilken slutning skal vi vel trekke ut av dette, uten den at han er skilt fra alle skapte ting og at han er Faderens sanne ord, lys og visdom, i hvis natur alle skapte vesener har del gjennom ham, helliget i Ånden? Det sies her at han er «salvet«, ikke for å bli Gud, for det var han jo før, ikke for å bli konge, for han var i besittelse av det evige kongedømmet og var Guds avbilde, nei, det er for vår skyld dette er skrevet. Israels konger ble konger når de ble salvet til dette, og de var det ikke før, slik som David, Esekias, Josias og alle de andre, men frelseren som var Gud og alltid hersket i Faderens rike og selv var den som utdelte den Hellige Ånd, sies å være salvet, ikke bare for å kunne gi oss del i gjenfødelse og opphøyelse, men for å gi oss del i Åndens iboen. For å kunne meddele oss dette – ble han salvet med Ånden.
Atanasius.
«Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre.» Gud har begavet og fylt deg på en særskilt og ualminnelig måte med Åndens fylde, og ved denne er du blitt atskilt for ditt embete hvorved du overstråler og overgår alle de hellige som er dine medbrødre eller delaktige med deg i disse nådegaver. I disse ord hører vi først tale om de helliges høyhet og videre om Kristi høye stilling. Først de helliges høyhet. Denne består i at de er Kristi medbrødre. Det hebraiske ord er meget uttrykksfullt og gjengis med venner, kamerater, kompanjonger og medbrødre eller slike som i likhet med ham har fått del i Åndens salvelse. 1. Joh. 2, 27, Åp. 1, 6. Kristus og de hellige har alt felles. Bor hellighetens Ånd i ham? Også i dem bor han. Er Kristus konge og prest? Nåvel, så er også de ved nåden, i forening med ham, konger og prester. Han har gjort oss til konger og prester for Gud og sin Fader. Dette er de helliges høyhet at de er Kristi medbrødre, medhjelpere eller følgesvenner, så at hvilken som helst nådegave vi tenker på så tilhører den ikke utelukkende Kristus, men de får dele den med ham. Han var i sannhet fylt av Ånden for deres skyld og til deres nytte. Likesom salen er full av lys, ikke for å stråle for seg selv, men for andre, så er også Kristus fylt av nåde; derfor tolker enkelte ordet: propter consortes – for dine medbrødre, ikke præ consortibus – over dine medbrødre, slik at Kristus likesom er et forvaringsrom hvor all nåde finnes oppbevart. Han er først og umiddelbart fylt av all godhetens kilde, men det er for de troendes regning, som kan ta av ham og hente alt fra ham etter hver og ens evne til å ta imot. Det er en stor sannhet at de helliges høyhet utelukkende ligger i deres delaktighet av Kristus. For det andre. Skjønt de hellige besitter en stor høyhet, er det dog Kristus som den tilskrives og kommer fra. Er de salvet med nådens ånd, hvor mye mer er da ikke Kristus salvet med denne ånd.
John Flavel.
Under keiser Theodosius’ regjering – han var romersk keiser i slutten av det 4. århundre – gjorde arianerne, med keiserens bifall, sine alvorligste forsøk på å undergrave læren om Kristi guddom. Så hendte det at keiseren gjorde sin sønn Arcadius til medregent. Denne begivenhet fikk ham til å innse det gudsbespottelige ved arianernes tro. Det gikk slik til. Blant biskopene som kom for å lykkønske keiseren med denne begivenhet var også den berømte og aktede Amfilocus, som selv hadde lidt mye under arianernes forfølgelser. Da han hadde frambåret sin hilsen for keiseren, ville han straks gå sin vei. «Hva?» sa Theodosius, «viser du ikke min sønn noen oppmerksomhet? Vet du ikke at jeg har gjort ham delaktig i tronen?» Den gode, gamle biskop vendte seg da til Arcadius, som var seksten år gammel, la sin hånd på hans hode og sa: «Herren velsigne deg, min sønn!» og vendte seg straks for å gå. Heller ikke dette tilfredsstilte keiseren. «Hva?» sa han, «er dette all den ære du viser en prins som jeg har gjort lik med meg selv i høyhet?» Ved disse ord gikk biskopen fram til keiseren, så ham like inn i ansiktet og sa: «Herre, du tar det så ille opp at jeg unnlater å gi din sønn den samme ære som deg? Hva må da ikke den evige Gud tenke om deg, som har tillatt at hans evige sønn blir berøvet sin guddommelighet i hver del av ditt rike?» Dette var som et sverd i keiserens hjerte. Han forsto at irettesettelsen var rettferdig og lot for framtiden være å støtte noe som ikke ga «Fredens fyrste» hans guddommelige ære. Biblical Encyclopedia and Museum.