Av Gustav Iversen

Tre bibeltimer i bladet Misjons-Røsten i året 1935.

Guds menighet er fremstillet under forskjellige lignelser og benevnelser. Den kalles f. eks. legeme, tempel, hus  m.m. Vi skal her stanse litt ved benevnelsen bolig eller hus.

Det er et ønske og et dyptfølt begjær som alle tider har grepet søkende hjerter. Det er å få komme i nærheten av og få se det sted hvor Gud bor og der hvor Gud har åpenbart sig, har man likesom Jakob på vei til Karan måttet utbryte: «Her er visselig Guds hus! » Der bygget man altere og påkalte Guds navn. Både David og Salomo ønsket å bygge et hus hvor Gud kunde bo og Salomo fikk også gjøre det. Det er et av verdens fineste byggverk som Salomo bygget til bolig for himmelens Gud. Men det var ikke den slags hus Gud særlig ønsket å bo i. Han hadde en plan som han i tidens fylde ønsket å virkeliggjøre. Det var å bo, ikke bare i tabernakel og tempel, men i menneskenes hjerter. I Apgj. 7, 48-49 leser vi: «Den høieste bor ikke i huse som er gjort med hender, således som profeten sier: Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter; hvad hus vil I bygge mig sier Herren, eller hvor er det sted jeg skal hvile på?»  Når Herren allikevel gav befaling om å bygge et tabernakel og likedan bodde der så var det også for å gi et forbillede til «Guds hus», som er den levende Guds menighet. 1. Tim. 3, 15.  I  2. Moseb. 25, 8 sier Gud til Moses: «De skal gjøre mig en helligdom og jeg vil bo midt iblandt dem.» Så får Moses forskriften på hvordan helligdommen skal bygges og da den uten tvil er et forbillede på Guds menighet i vår tid er det interessant å se litt på hvordan den var bygget. Dette må naturligvis bli i meget innskrenket form da det ellers vil bli alt for langt.

Tabernaklet bestod av planker av akacietre. Hver planke var ti alen lang og stod opreist og var sammenføiet med to tapper. De stod på fotstykker av sølv og utvendig var de beslått med gull. Plankene blev holdt sammen av tverstenger av samme treart, beslått med gull. Over tabernaklet var det utbredt et teltteppe av gjetehår og øverst et dekke av takasskinn. Like utenfor tabernaklet stod et brennofferalter og mellem sammenkomstens telt og alteret et kobberkar med vann. Dette er i korte trekk Guds bolig i ørkenen.

Det første de kom til når de nærmet sig inngangen var offeralteret hvor syndofferet blev ofret. Der blev forlikelsens offer for presten og folket ofret. (2. Moseb. 40, 29). Dette stemmer med Heb. 13, 12. «Derfor led og Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket.»  For å få adgang til Guds bolig måtte man først veien om dette alter. Det er likedan i Guds hus i den nye pakt. Man må først renses ved tro på Jesu offer, hans lidelse og død. Ved ofringen av Jesu Kristi legeme er vi helligede, står det i Heb. 10, 10 og 14 vers.  «Han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre men og for hele verden.» (1. Johs. brev 2, 2).  Angående dette kunde mange skriftsteder opregnes, men antar dette er tilstrekkelig. Bare et til fra Apgj. 19, 43:  «Ham gir alle protetene det vidnesbyrd, at hver den som tror på ham får syndernes forlatelse i hans navn.»  Adgangen til sammenkomstens telt går om Golgata, om korset.  Det er blodet som åpner veien for oss.

Sammenkomstens telt hvilte på sølv. (2. Moseb. 26, 21. og 25. vers.)  Alle andre gaver til tabernaklet skulde man gi eftersom man hadde råd til, men her var det likt for alle. I  2. Moseb. 30, 11-16 leser vi om dette. I vers 15. leser vi:  «Den rike skal ikke gi mere og den fattige ikke mindre enn en halv sekel, når I yder gaven til Herren for å gjøre forlikelse for eders liv.» I  2. Moseb. 38, 27 leser vi: «De hundrede talenter sølv blev brukt til å støpe fotstykker til helligdommen og fotstykker til forhenget,  hundrede fotstykker av de hundrede talenter, en talent til hvert fotstykke».

Sølv har i alle tider vært et betalingsmiddel. For sølv kjøpte man jord (1 Moseb. 23, 15-16, Jer. 32, 9).  Prisen på en trell var tredve sekel sølv. (2. Moseb. 21, 32.)  Det var også den pris Judas fikk for å forråde Jesus. Jesus blev ikke satt større pris på enn ca. 67 kroner i norske penger.

Guds menighet i den nye pakt hviler også på et kjøpe-middel. Peter sier i sitt 1. brev kap. 1, 18 – 19:  «I vet at I ikke med forgjengelige ting,  sølv eller gull blev løskjøpte fra eders dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod» o.s.v.  Han som gav sig selv til løsepenge for alle. (1. Tim. 2,6).  «Vi har forløsningen ved hans blod.» (Efes. 1, 7.) «De synger en ny sang og sier:  Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod k j ø pt e oss til Gud.» (Åpb. 5, 9).  Det nye sammenkomstens telt hviler altså på Jesu gjenkjøpningsbetaling.

Mellem offeralteret og sammenkomstens telt stod et kobberbekken. (2. Moseb. 40, 30).  Gud sa til Moses at han skulde gjøre et kobberbekken (kobber-kar) og ha vann i det og det skulde stå utenfor sammenkomstens telt. (2. Moseb. 30, 18).  I  2. Moseb. 38, 8 står: «Han gjorde bekkenet av kobber og dets fot av kobber av de tjenende kvinners speil, som tjente ved inngangen til sammenkomstens telt». Den gang hadde man jo ikke speil av glass, men av kobber. Nu blev kvinnene grepet av offervilje og så ofret de sine speil og av dem blev kobberkaret gjort. I karet var det vann til og vaske sig i og det var sikkert også et forbillede på dåpen i vann. Den har sin plass mellem forsoningsalteret og sammenkomstens telt og i Apgj. 2, 42 leser vi: «De som tok imot hans ord blev døpte, og der las til på den dag omkring tre tusen sjele». Disse holdt samdrektig sammen og lovet Gud. De var nu sammenkomstens telt i nytestamentlig forstand. Altså, først omvendelse og tro på  Jesus, så dåp og samfundet.

Når hele tabernaklet var ferdig og alt var på sin plass fyllte Herrens herlighet huset. Det var opreist slik som Gud hadde gitt befaling om. Arken med nådestolen, bordet med brødene, lysestaken, det gyldne alter med. røkelsen på,  teppene ophengt og alt var på sin plass. Da fyllte Herrens herlighet tabernaklet  (2. Moseb. 40, 16 – 35).  Da den nye pakts tabernakel var ferdig på pinsefestens dag, fyllte Guds ånd hele menigheten. «De blev alle fyllte med den Helligånd». (Apgj. 2, 4). Gud være takk, at vi lever i virkelighetens tid og ikke bare i skyggenes tid. Forbilledet hadde også sin herlighet, men virkeliggjørelsen er enda mere herlig. Gjør efter forbilledet som er Guds ord og Gud døper (fyller) med sin ånd som på den første pinsedag.

Menighetsorden og menighetstjenere.

Likesom den jødiske menighet bestod av alle jøder og allikevel var opdelt i flere avdelinger eller menigheter, er også den kristne menighet, som tilsammen danner et hele, opdelt i lokale menigheter. Ordet menighet er oversatt fra gresk. Det hebraiske ord som benyttedes på menigheten er «Kahall». Herrens Kahall betyr Herrens menighet og er på gresk: Guds ecclesia. Dette ord bruktes av de første kristne både om alle troende og om de lokale menigheter. I Efeserbrevet kap. 1 og 22. vers står det: «Han la alt under hans (Kristus) føtter og gav ham som hoved over alle ting til menigheten». Her er det fellesmenigheten det menes. I Gal. 1, 22 skriver Paulus: «Jeg var personlig ukjent for de kristne menigheter». I Rom 16, 16 skriver han:  «Alle Kristi menigheter hilser eder». Jesus sier i Åpenb. 3, 13:  «Den som har øre, han høre hvad Ånden sier til menighetene.»  Disse skriftsteder nevner menighetene i flertall. Det er da ganske enkelt å forstå at likesom alle tilhører den store universale menighet bør man også tilhøre den lokale menighet på det sted hvor man bor.

Den lokale menighet representerer Guds menighet på det sted hvor den er. Den er en del av fellesmenigheten og kan selvstendig kalles Guds menighet.

Som vi så i forrige bibeltime er det bare dem som er frelste der tilhører Guds menighet.  De utgjør «en stat i staten». Som ordet sier: «Det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningene regner det sig ikke». (4. Moseb. 23, 9.)

Det er jo ganske klart at de kristne menigheter må ha orden i sine forsamlinger og ha en plan i sitt arbeide. De er Guds representanter på jorden og er det sted hvor Herren bor og åpenbarer sin herlighet. Guds menighet er en helligdom på.. jorden (den skulde iallefall være det) og bør betraktes med ærefrykt. Guds menighet er «sannhetens støtte og grunnvoll.» (1. Tim. 3, 15.)  Ingen kristen må ringeakte den lokale menighet, eller tale nedsettende om den. Den er «Guds hus». Den stedlige menighet skal derfor bestå av levende kristne som søker å innrette sig efter Guds ord så langt Herren gir nåde til.

Når de lokale menigheter bygges op efter Guds ord, føies de sammen og vokser til et hellig tempel i Herren og bygges op, med de andre til en Guds bolig i ånden. (Efeserne 2, 21-22). Av bibelen ser vi at de første kristne som blev lagt til menigheten var døpte og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfundet ved brødsbrytelsen og bønnene. (Apgj. 2, 41-42).

Det er ikke skrevet så meget om menighetsordenen i den første kristne menighets tid. Allikevel finner vi at de hadde en grundig og solid orden i sine forsamlinger. De hadde god rede på det innbyrdes forhold og hvis noe ikke var tilfredsstillende blev det ordnet. Det ser heller ikke ut til at alle menighetene hadde akkurat lik menighetsordning. I den første menighet i Jerusalem finner vi først nevnt de 12  apostler. De var uttatt av Jesus selv og stod i en særstilling. De var de grunnleggende og deres navn finnes også skrevet på grunnstenene i den hellige stad, som Johannes så kommer ned fra himmelen. (Åpenb. 21, 14.)  Menigheten i Jerusalem hadde jo også alt felles. Det var en naturlov i åndens rike som drev dem til å selge det de eide og så  levde de sammen i fryd og glede. Det var ingen befaling om dette, men en følge av den åndskraft som var så mektig over dem og som bevirket denne underbare enhet. Ingen var trengende iblandt dem. Det var stor nåde over dem og apostlene frembar vidnesbyrdet om Jesu opstandelse med stor kraft. (Apgj. 4, 32-35.)

Efter en tids forløp viste det sig at apostlene klarte ikke å ha opsynet med bespisningen og samtidig være i ordets tjeneste. I Apgj. 6. kapitel finner vi at disiplenes tall økedes og det begynte å bli misnøie med den måten utdelingen av maten foregikk på.  De gresktalende jøder knurret over at deres enker blev tilsidesatt ved den daglige forsørgelse. Da sammenkalte de tolv hele disipelskaren og la frem for dem nødvendigheten av å velge noen til å ha opsynet med at utdelingen gikk riktig for sig. Dette blev vedtatt og 7 menn blev valgt til dette.  Dette er det første tilfelle i det nye testamente vi leser om menighetstjenere.  Antagelig var det noen før også som hadde sin tjeneste med å dele ut mat. Apostlene kunde jo ikke overkomme dette selv. Det var jo en veldig flokk de hadde å ha omsorg for. Disse menighetstjenere skulle ha godt vidnesbyrd og være fulle av ånd og visdom. Altså blev de beste som menigheten hadde valgt til dette. Efter denne nødvendige handling  «økedes tallet på disiplene i Jerusalem storlig og en stor mengde av prestene blev lydige mot troen.» (Apgj. 6, 7)  Det er nødvendig for å få en åndelig fremgang i forsamlingen å imøtekomme krav som er berettiget og nøvendig. Hvis ikke det blir gjort, vil forsamlingen gå tilbake og forholdene bli vanskelige. Meget er nok syndet i dette tilfelle, idet man i stivhet og egenhet lukker sine øine for rettmessige krav. I  Apgj. 11, 30 finner vi et nytt uttrykk:  Eldste.  At det ikke var de tolv apostler som kaltes eldste fremgår tydelig av Apgj. 15, 6 hvor det står:  «Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie saken.»  Det gjaldt å ordne den strid som var opkommet angående om de hedningekristne skulde omskjæres og holde Moselov. Vi ser der, at de eldste var med og avgjorde saker av viktighet som angikk læren.  Når disse eldste blev innsatt står det intet om. Det menes at Jakob, Herrens bror, blev den ledende eldste i menigheten i Jerusalem.  Eldste, hyrde, pastor, biskop eller forstander er det samme. De eldste var forstandere i menigheten og i Apgj. 14, 23 ser vi at Paulus og Barnabas valgte og innsatte eldste i hver menighet. Det er en stilling som er nødvendig i alle tider. Det kan ganske sikkert være flere forstandere eller eldste i en menighet. Av praktiske grunner velges en av dem som den der fører ordet, som Jakob i Apgj. 15, 13.  Om de eldstes gjerning står det i 1.Pet. 5, 1-14.  Les det.  Likedan i Apgj. 20, 28.  De eldste bør komme sammen og drøfte de ting som skal fremlegges for menigheten før menighetsmøte og så har hele menigheten anledning til å. uttale sig. Når det så blir vedtatt av de eldste og menigheten og er efter Guds ord kan det sikkert sies:  Den Helligånd og vi har besluttet. (Apgj. 15, 28.)

I de hedningekristne menigheter finner vi som før nevnt eldste (Apgj. 14, 23.) og menighetstjenere. I Filipenserbrevet 1, 1 hilser Paulus og Timoteus «alle de hellige som er i Filippi, tillikemed tilsynsmenn og menighetstjenere». I Rom. 16, 1 står det også om menighetstjenerinner. Paulus skriver: «Jeg anbefaler eder Føbe, vår søster som er menighetstjenerinne i Kenkræ». Deres stilling lignet menighetstjenernes. De gikk menigheten «tilhånde».. (Rom. 16, 2.) At både menighetstjenere og eldste ved siden av sine sosiale stillinger også arbeidet i evangeliets tjeneste, ser vi av Ap gj. 7: «Stefanus var fyllt av den Helligånd, tro, nåde og kraft. Han gjorde undergjerninger og tegn blandt folket», og Filip som også var en av de 7 finner vi som evangelist i Samaria (Apgj. 8, 5.)  Menighetstjenere og eldste kunne man velge og innsette til tjenesten. De blev dyktiggjort og utrustet av Gud til sin tjeneste og på den måte «satt i menigheten av Gud».   (1. Kor. 12, 28.)  Når de kristne fant at de var skikket til gjerningen, valgte de dem til menighetstjenere og tjenerinner. Enda skulde de prøves først og derefter tjene i menigheten.

Disse eldste,  menighetstjenere og tjenerinner hadde å overvåke at alt gikk for sig i menigheten som det skulde. De måtte ha evne og nåde til å kunne styre, hjelpe og holde øie med at alt var som det skulde i Guds menighet.

Så var det i de første bibelske menigheter lærere, profeter, forskjellige nådegaver såsom helbredelse, tungetale og mere. Det skal vi se på ved en senere anledning,  om vi lever og Gud gir nåde til det.

Nådegavene og sammenkomstene.

I forrige bibeltime behandlet vi litt om eldste, menighetstjenere og tjenerinner. Denne gang skal vi se litt på hvad skriften nevner angående de åndelige nådegaver som fantes til menighetens opbyggelse.

De første bibelske menigheter står som vårt forbillede til alle tider. Det kan aldri gjøres noen forandring som avviker fra den praksis og det menighetsliv som var der uten å komme på kant med Guds ord og det vil hevne sig.  Da mister vi den velsignelse og den kraft som bibelen vidner om at de første menigheter hadde.

I 1. Kor.12  fremstilles menigheten som et legeme. Paulus vil ikke at Korintierne skal være uvidende om de åndelige nådegaver og deres bruk. De er her fremstillet som organer hvorved den Helllig Ånd virker i menigheten. Akkurat som et naturlig legeme har øine, øre, lukt, smak, hender og føtter o.s. v.  som alle står til hele legemets tjeneste, således har Kristi legeme (menigheten) organer der står til tjeneste for hele legemet og er til legemets nytte og gavn. Han vil først gjøre oss opmerksom på, at det er forskjell på nådegaver, men ånden er den samme, det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme, det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme som virker alt i alle. (vers 4-6). I  fra vers 8-10 opregnes de åndelige gaver som skal være i Guds menighet: Visdomstale, kunnskapstale, tro, nådegaver til å helbrede, kraft til å gjøre undergjerninger, profetisk gave, evne til å prøve ånder, forskjellige slags tunger og tydning av tunger. Alle disse gaver virkes av den Hellig Ånd og utdeles efter som Ånden vil. Hvis vi betrakter menigheten som et legeme og tenker oss de forskjellige gaver som organer hvorigjennom vi mottar inntrykk eller utfører de handlinger som legemet ønsker får vi opdage en underbar enhet i det hele. Likesom et legeme består av forskjellige lemmer og allikevel er bare et legeme slik er det også med Kristus (vers 12).  Om vi skal forsøke å bruke det billede som her er gitt oss av Gud, kan vi tenke oss den profetiske gave som legemets øine (syn).  Den som har profetisk gave skuer inn i hemmeligheter og inn i fremtiden. Den som har denne gave har som sin opgave a advare menigheten mot farer som nærmer sig  o.s. v.

I Ap. gi. 11, 28  leser vi om en profet ved navn Agabus, som kom til Antiokia fra Jerusalem og profeterte, (varslede ved ånden) at det skulde komme en stor hunger over hele jorden og den kom også under Klaudius. Profeten var menighetens øie som så inn i fremtiden og kunde varsle om en fare som han så nærme sig.  I verset efter ser vi, at disiplene da tok sine forholdsregler. Hvis ikke profeten hadde vært i menigheten hadde de ingenting visst, men billedlig talt, vært uten syn, uten øine. Den samme profet finner vi også i Ap. gj. 21, 10 – 11  hvor han varsler Paulus om det som skal møte ham i Jerusalem. Paulus visste om det før. Han var også varslet ved den Hellig Ånd. (Ap.gj. 20,23)

En annen gave som vi også kan bruke i samme forbindelse er evne til å prøve ånder.  Den kan sammenlignes med lukten. Hvis man kommer inn i et værelse hvor det for eks. er giftig gas, vil lukteorganet øieblikkelig varsle om at her er fare på ferde, og vi tar våre forholdsregler. Hvis lukteorganet ikke fungerer tilfredsstillende vil vi ubehjelpelig omkomme. I Ap. gj. 16, 16-18 leser vi om en kvinne som fulgte efter Paulus og ropte: «Disse mennesker er den høieste Guds tjenere som forkynner eder frelsens vei.» Her var det ikke så lett å kunne prøve ånden på en naturlig måte da den jo talte sant, men Paulus hadde evne til å prøve åndene og kjente hvad det var. Det var en spådomsånd og han drev den ut i Jesu navn. Hvis legemet er fullkommet og sundt har det alle sine organer i orden og kan motta inntrykk og står rustet til å opta kampen for tilværelsen. Hvis legemet mangler noen av sine organer er det henvist til andres hjelp og blir avhengig av dem. Det er da fare for at det må bukke under i kampen, for det er en kamp for å eksistere – en stadig og intens kamp.

Hvis Kristi legeme, som er menigheten, skal leve et seirende liv trenger det alle de åndelige organer som bibelen taler om. En bibelsk menighet må ikke bare ha dem i teorien, men i praksis. Derfor sier Paulus, at man skal strebe efter å få dem i rikt mål til menighetens opbyggelse. Menighetstjenere kan man utta og innsette til tjeneste, men profeter, tungetalere og tydere f. eks. kan ingen utta og innsette. Til å frembære et profetisk budskap, et budskap i tunger og tydning eller til å helbrede syke kan Gud bruke hvem han vil. Naturligvis er det enkelte som får de forskjellige gaver, men ingen kan ha eneretten til å bruke dem da Guds ånd utdeler «efter som han vil.» (12, 11.)

Paulus gir også anvisning på hvordan gavene skal brukes. Det går an å ha åndelige gaver og bruke dem uviselig. Hvis for eks. hele menigheten kommer sammen og alle taler i tunger og ingen tyder vil det bli menigsløst. Ingen forstår det og ingen får den rette nytte av det. Det kan kjennes at det er velsignet allikevel for Gud er i det, men den rette nytte av det får man først når det blir tydet. Derfor skal bare to eller tre tale i tunger og enten tyde det selv eller en annen tyder det. Hvis ingen som er tilstede kan tyde må de tie stille i offentlig forsamling, men de kan tale i tunger og prise Gud på den måte så meget de vil når de er alene.  Det er opbyggelse og velsignelse i å tale i tunger. «Man opbygger sig selv.» (kap. 14, 4) og det behøves også.  Paulus talte mere med tunger enn dem alle sammen og satte nok pris på det, men når det gjaldt å tale offentlig vilde han heller tale fem ord med sin forstand for derved a lære andre, enn ti tusen ord i tunger. En god måte å prøve seg fram på er det sikkert å tenke: Tjener det til Guds ære og mine medmenneskers nytte?

Når man kommer sammen i menighetens møter skal det være et hellig alvor over samværet.  Man kan nok være glad og lykkelig, men lettkjøpte fraser og humoristiske talemåter bør være banlyst fra møtene. Det er hellig mark og her vil Gud åpenbare sig.  Man kan gråte i ånden, le i ånden og meget mere, men det må være Guds ånd som virker det.  Alt må skje sømmelig og med orden. De troende kvinner skal ikke sitte og prate isammen og grave og spørre på møtene. Det er antagelig det Paulus mener i det  34. vers i kap. 12.  Det fremgår jo av neste vers, at hvis de ikke forstår noe, men vil ha rede på det får de spørre sine egne menn hjemme. Det kan jo ikke være meningen at de ikke har lov til å si noe.  I 1.Kor. 11 gir han en anvisning på hvordan en kvinne skal opføre sig på møtene og nevner blandt annet at hun skal ha noe på hode når hun ber eller taler profetisk. Hun kan altså både be og tale profetisk. Når det også er medtatt profetisk tale må det jo være offentlig hun taler. I Ap. gj. 21, 9 finner vi at evangelisten Fillip hadde 4 døtre som hadde profetisk gave. I Herren er ikke mannen noe fremfor kvinnen eller kvinnen noe fremfor mannen. (1. Kor. 11, 11)  «Her er ikke mann og kvinne, ti I er alle én i Kristus Jesus» (Gal. 3, 28).

Når menigheten er i den rette stilling og de kommer sammen har en en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning. La alt skje til oppbyggelse (1. Kor. 14, 26).  Hvis noen taler i tunger la det være to eller tre og en om gangen og la en tyde det (vers 27).

«La oss derfor legge vinn på å bevare åndens enhet i fredens sambånd. Et legeme og en ånd, likesom vi er kalte med ett håp i vårt kall; en herre, en tro, en dåp, en Gud og alles far. (Ef. 4, 3-6).  «Det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerningen, til Kristi legemes opbyggelse inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.»
(Ef. 4, 11-13).