Av Alf Torstensen
(Fra Misjons-Røsten nr. 1 – 1942)
Blant de ting som Salomo lot gjøre da gullet strømmet inn til ham, var to hundrede store og tre hundrede små skjolder – alle av uthamret gull. (1. Kongeb. 10, 16-17).
Disse skjolder er et billede på troen. Paulus sier i Ef. 6, 16: «Og grip foruten alt dette troens skjold.» Og at det var gull i skjoldene, betyr at de er et spesielt bilde på den prøvede tro. Peter sier nemlig i sitt første brev 1, 17: «For at eders prøvede tro som er meget kostligere enn det forgjengelige gull som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.»
Til disse skjolde skulle der ikke så lite gull, og du fristes kanskje til å spørre: «Hvor fikk Salomo det gullet fra?»
Jo, svaret finner vi i 1. Kongeb. 3, 5 -14. Vi leser i det 5. vers at Herren åpenbarte seg for Salomo i en drøm og sa: «Begjær hva jeg vil gi deg.» Og til dette svarer Salomo: «Gi din tjener et hørsomt hjerte til å dømme ditt folk, til å sjeldne mellom godt og ondt.» Han begjærte med andre ord visdom, og da er det at Herren sier: Etterdi du har begjært denne ting, og ikke begjært deg mange dager, og ikke begjært deg rikdom, og ikke begjært dine fienders liv, men har begjært deg forstand til å holde dom – se, så gjør jeg deg etter ditt ord. Se, jeg gir deg et vist og forstandigt hjerte, så din like ikke skal være før deg, og din like ikke skal oppstå etter deg. – Også hva du ikke har begjært gir jeg deg, både rikdom og ære, så ingen har vært din like blant kongerne alle dine dager.» (1. Kongb. , 11-13). Rikdommen, og deriblant alt gullet, fikk han altså fordi han begjærte visdom – og visdom er nødvendig for å få troens gull (prøvet tro) også idag. Jakob sier i sitt brev 1, 2 – 5: «Akt det for bare glede mine brødre når I kommer i allehånde fristelser, da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning for at I kan være hele å ikke mangle noe. Men dersom noen av eder mangler visdom, da bede han derom til Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.» Jakob taler her om visdom i forbindelse med en prøvet tro, og det er helt naturlig. Troen må ha et grunnlag, og troens grunnlag er Guds ord, men skal Guds ord bli grunnlaget for troen – må jeg forstå det. Skal en elev kunne motta lærdom av sin mester, så må han forstå både hva han sier og gjør. Om mesteren talte i et språk som eleven ikke forsto, eller underviste i faget på en måte som eleven ikke kunne fatte, da var all undervisning forgjeves. Således også på det åndelige område. Hvis vi ikke blir slik innstilte at vi forstår hva Herren sier og gjør, kan vi aldri vokse i nåde og kjennskap til ham og få en prøvet tro.
Vi leser om Samuel i 1. Sam. 3, 1 og flg. om hvordan Herren talte til ham flere ganger – men han forsto ikke at det var Herren som talte før han ble undervist av presten Eli – hvorfor? Fordi Herrens ord ennå ikke var åpenbart for ham (v. 7). Et eksempel har vi også fra det nye testamente. I Ap.gj. 9 leser vi om møtet mellom Fillip og den Ætiopiske hoffmann som sitter på sin vogn og leser prof. Esaias. Og på Fillips spørsmål: «Skjønner du hva du leser?» – svarer han: «Hvorledes skulle jeg vel kunne det uten at noen veileder meg?» Men etter at Fillip hadde forklart ham ordets rette betydning og mening, kom han til troen – ble døpt og dro sin vei med glede.
Å, hvor vi trenger visdom for å forstå hva vi leser, og visdom for å kunne forstå at det er Herren som er ute å går i de forskjellige, ofte ubehagelige ting som møter oss i vår vei. Når prøvelsene kommer, knurrer og klager vi ofte istedenfor å si: «Kjære Gud, hvilken skjult velsignelse har du lagt i denne prøvelsen?»
Mange kristne synes ikke å ha gjort noen framgang på troens område, ennskjønt de har vært bekjennende kristne i mange år. Årsaken, tror jeg, for en stor del ligger deri at slike har undratt seg offer, lidelse og ansvar når deres tro og gudfryktighet ble satt på prøve – og når det så møter dem en prøvelse som de ikke kan komme forbi – faller de fullstendig sammen. De hadde ingen prøvet tro – intet troens skjold å løfte – intet gull glødet i ild, og derfor ble nederlaget så stort. Men som en motsetning til disse fins der dem som har mer eller mindre av dette ildprøvede gull som er så kostelig for Gud – en tro som har bestått trengslernes ildprøve mer enn en gang, og sådanne kristne er det velsignet å møte. Det er inspirerende å snakke med dem, og høre deres troesfriske og troesstyrkende vitnesbyrd. Gud gi oss mange slike menn og kvinner idag!
Dog trenger vi stadig å søke videre fram, samt våke over det som er vunnet. Vi leser nemlig i 1. Kongb.14, 25 – 28 at gullskjoldene gikk tapt, og den dypeste årsak til dette store tap var Israels fall og frafall. Fordi Israel hadde syndet og ville leve i synd, sendte Gud Egypterkongen Sisak opp mot Jerusalem, og han tok skattene i Herrens hus, samt alle de gullskjolde som Salomo hadde latt gjøre. Men Rehabeham, som var konge i Juda på den tid, lot i deres sted gjøre kobberskjolde. Hensikten med kobberskjoldene var å dekke over tapet, og da han ikke hadde gull, forsøkte han å få noe uekte til å se ekte ut. Så lenge kobberskjoldene var blankpusset, kunne nok likheten mellom dem og gullskjoldene være treffende, flyktig betraktet. Men det var nå ikke gullskjolder allikevel. Det fikk nok Rehabehams tjenere sanne. Tenk for et arbeid med å holde alle fem hundrede kobberskjolde blanke. Skulle de alltid ha sin fulle glans, måtte de pusses hver eneste dag – og enda var og ble det bare kobber.
Som Rehabeham mistet gullskjoldene, går det an for en kristen å miste troens glød, inspirasjon og kraft så erfaringslivet med Gud ingen verdi har lenger. Åpner jeg for synden og verden i mitt liv, hjelper ikke noen erfaring, selv om de er aldri så store og mange. Samson står som et advarende eksempel derpå. Vi kjenner godt til hans mange seire, store mot og styrke; men dagen kom da han led et veldig nederlag. Det var etter at han hadde leflet med skjøgen i Gasa (verdsliggjort kristendom) og deretter med Dalila – der står som et bilde på verden. Da Dalila for fjerde og siste gang ropte: «Filisterne er over deg Samson! » – svarer han: «Jeg vil gå ut denne gang som før og slite meg løs,» – men han visste ikke at Herren var veken fra ham. (Rom. 16, 20). Hva kunne hans rike erfaringsliv hjelpe ham når Herren var veken fra ham?
Vi leser i Åpb. om en menighet som var kommet i samme stilling. Den sa: «Jeg er rik og har overflod og fattes intet» – men Herren sa: «Du er ussel og ynkelig og fattig og blind og nøken.» – Og det verste av alt – den visste ikke om det. Lik Samson levet den i et selvbedrag, og trodde seg å være rik i Gud, og sterk i Herren og i hans veldes kraft. Dens tidligere erfaringer med Guds velsignelser i form av sjeles frelse, Guds barns oppbyggelse og sjukes helbredelse m. m. var blitt dens tillit. De kunne jo se tilbake på tider da Gud hadde åpenbart seg og menigheten hadde hatt framgang. Det var jo en en tradisjonsrik menighet, med mange – kanskje alle åndens nådegaver i sin midte, og hvem skulle vel tro annet enn at alt var i sin skjønneste orden? Men Herren blotter menighetens fattigdom, og råder den til åjøpe av ham gull glødet i ild, for at den kunne bli rik, og hvite klær for at den kunne klæ seg i dem og dens nøkenhets skam ikke skulle bli åpenbart, og øyensalve til sine øyne så den kunne bli seende. Åpb. 3, 17, 18).
Vi møter nok slike typer også idag – både individer og forsamlinger som tidligere har hatt opplevelser med Gud som har vært både dem selv og andre til velsignelse – men hvordan står det til idag? Du smykker deg kanskje med tradisjoner og lik menigheten i Laodikæa fører en høy bekjennelse og sier: «Jeg er rik, har overflod og fattes intet» – men sannheten er den at du er ussel, ynkelig, fattig, blind og nøken. Det er på fruktene og ikke på bekjennelsen eller gavene treet skal kjennes. Hva nytter en høy bekjennelse, når livet viser at det ikke stemmer? Du påberoper deg kanskje samme tro som apostlene, men hvor er aposteltroens frukter? Du er kanskje så opptatt med hva Gud brukte deg til før, at du glemmer å undersøke hvordan det står til idag? Du sier kanskje som Samson: «Jeg vil gå ut denne gang som før og slite meg løs – og så vet du ikke at Herren har veket ifra deg?
Istedenfor å erkjenne sitt nederlag og tap – lot Rehabeham, som før nevnt, gjøre kobberskjolder, og det er just hva mange gjør også idag. Når de våkner opp for sin fattigdom, og blir var at de har mistet så meget av det kostelige gull – forsøker de å dekke over tapet ved å få noe uekte til å se ekte ut. De forestiller seg å ha samme tro og makt med Gud som før, og bruker alle kunstens regler for å få det til. Men hvor flinke de enn er, og hvor meget de pusser, så skinner det allikevel imellom.
Kobberet kan ikke erstatte gullet.
Det fortelles om en neger i Amerika som Gud så underbart brukte i sin tid. Han var enfoldig i sin tro, og samtidig som han reiste rundt og forkynte evangeliet, salvet han også sjuke med olje i Herrens navn etter Jak. 5. Imidlertid møtte han noen som mente han burde komme inn på en predikantskole og bli mer «skolert». Han lot seg også overtale, men denne utdannelse ble ham til forbannelse. Nå var han riktignok blitt «pastor» og blitt mer perfekt som predikant, men Herrens kraft begynte å vike fra ham. Før var han liten og ringe i egne øyne og regnet kun med Guds nåde og hjelp i alle ting. Men nå hadde han lært noe, og kunne prestere noe selv – og etterhvert som han ble større i seg selv, vek Herrens kraft fra ham. Da han så oppdaget at han ikke lenger hadde den samme makt med Gud som før – fant han på noe som høres nesten utrolig ut. Han utstyrte seg med elektriske batterier som med fine tråder var forbundet med metallplater i hans hender. Og når han så la hendene på de sjuke, kjente de «kraften» – d. v. s. den elektriske strøm og trodde det var Gud som virket. Det var et fint kobberskjold, men uekte allikevel.
Vi hører ikke noe om at gullskjoldene kom tilbake til Israel igjen – fra den tid gikk det stadig nedover med Israel. Men hvor godt å hvite at vi som ikke befatter oss med «skyggene» men kun det virkelige, ennå har rik anledning til å tilegne oss av troens gull. Må da Herren få lede oss slik at vi får av den prøvede tro som er meget kostligere enn det forgjengelige gull, og som skal finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. – Amen!