Av Jan Veiby

Mennesket er skapt av Gud .(Sal.100.3)  Det er kronen på Guds skaperverk. (Sal.8.6-7)
Mennesket er skapt i Guds bilde (1.Mos.1.26-27). Det er menneskets arveadel. Det understreker menneskelivets ukrenkelighet og enkeltmenneskets høye verdi. Vi er skapt som personvesener – til et samfunn med Gud.

Å være skapt i Guds bilde betyr at mennesket ble satt inn i verden som Guds visekonge, for som Guds representant å råde over jorden, bruke, dyrke og kultivere den til Guds ære og menneskets gavn. (1.Mos.1.26-28)

Å være skapt i Guds bilde er å gjenspeile Guddommens innbyrdes kjærlighet slik det kommer til uttrykk i ekteskapet. Derfor skapte Gud mennesket til mann og kvinne. (1.Mos.1.27)

Mennsket er et trefoldig vesen. Det består av ånd, sjel og legeme. (1.Tess.5.23 – Hebr.4.12)
Det kan også deles inn i det ytre og indre menneske. (2.Kor.4.16)

Ånden er setet for Gudsbevisstheten. Det er den som setter oss i forbindelse med Gud og den evige verden og som viser at vi er langt mer enn dyr.

Sjelen er setet for personbevisstheten. Det utgjør menneskets personlighet. Denne deles inn i forstand, vilje og følelse.

Legemet er setet for sansebevisstheten. Det er det ytre, synlige mennesket. Disse tre begrepene hører nøye sammen.

«Ved legemet står jeg i forhold til naturen under meg. Ved sjelen til mine medmennesker omkring meg. Ved ånden til Gud over meg. Ved hjelp av legemet trer sjelen i forbindelse med den materielle verden, og ved ånden trer den i forbindelse med Den Høyste, den guddommelige verden». (F.Godet)

Mennesket falt fra Gud. Det falt i synd, og følgene ble arvesynd. Synden ødela hele mennesket. Menneskets ånd døde, d.v.s. forbindelsen med Gud ble brutt. Sjelslivet ble forstyrret og forvendt. Menneskets natur ble syndig og ond i sitt forhold til Gud. Forstanden ble formørket, viljen ble vond og følelsene usalige. Legemet ble underlagt forgjengelighet.

Mennesket er elsket av Gud. Derfor sendte han sin Sønn for å frelse det som var fortapt. Frelsen i Jesus Kristus gir oss derfor en fullkommen oppreisning. Objektivt sett er det allerede skjedd i Kristus. (Rom.8.30 – Ef.2.6) Subjektivt sett skjer det delvis og blir ikke fullendt før i himmelen. (Fil.1.6 – 1.Pet.1.9)

Når en synder blir frelst får han Liv i Gud. Guds Ånd tar bolig i vår ånd. Men dette betyr ikke at vi blir guddommelige eller syndfrie. En kristen har to naturer fordi han er født to ganger. Han er samtidig synder og rettferdig. Synder i seg selv, men rettferdig innfor Gud. Vi må skille mellom den troendes stilling (som er fullkommen) og den troendes tilstand (som er ufullkommen).

Gudsbildet som ble ødelagt i fallet blir gjenreist og fornyet i Kristus. (Ef.4.22-24 – Kol.3.9)
Dette skjer når Kristus i oss får virke ved sin Ånd. Da finner et nådeverk sted i sjelen, nemlig helliggjørelse. Det er en livs- og forvandlingsprosess av personligheten. Denne varer hele livet. Helliggjørelse betyr ikke syndefrihet i meg selv, men stadig mer å likne Jesus, eie Kristi sinnelag og la det få råde. Vi skal la sinn, forstand, vilje og følelse bli stemt etter det himmelske og ikke etter det jordiske. (Kol.3.1-2)

I denne gjerning hører også legemet med som et redskap til å gjøre Guds vilje. Legemet er et tempel for Guds Ånd. (1.Kor.3.16)   Det skal ikke brukes til synd, men til rettferdighet. (Rom.6.13, 18-22)
Samtidig er legemet underlagt forgjengelighet. Det bærer preg av syndefallet. Det kan påføres sykdom og skrøpelighet og med årene brytes det ned.

Men når Jesus kommer igjen, skal også legemet forløses og bli forvandlet til et herlighetslegeme. Med dette nye legemet skal vi vandre med med Gud i himmelen – i all evighet.