HVEM HAR/ER BRUDEN?

AV  J. A. JOHANNESSON

(Dette sto i bladet «Misjons-Røsten», nr. 19 og 20, årgang 1933. Bladet var et misjonsblad blant De Frie Venner – nå De Frie Evangeliske Forsamlinger)

Forkynnelsen i vår tid er sterkt preget av forventningen om Jesu gjenkomst og det lyder ofte: «Brudgommen kommer snart for å hente sin brud». Det er herlig å leve i forventningen om Jesu tilkommelse, vel å merke, når det er en virkelighet som har livsverdier, der løser sjel og ånd fra kjødets jordbundne selvliv. Når Jesus kommer, henter han sin brud og fører henne inn i høitidssalen og der skal så bryllupsfesten feires.

Men der føres undertiden også ubibelsk tale, og der er stor forvirring og megen uklarhet i mange åndelige spørsmål, ikke minst i spørsmålet om Jesu tilkommelse og brudens bortrykkelse.

I denne artikkel skal der ikke tales om Jesu tilkommelse, men vi vil bare fremføre noen tanker til belysning av spørsmålet: Hvem er bruden? Vi vil i dette som i alle andre åndelige spørsmål la skriften tale, for den er vår eneste norm både i liv og lære.

I første Moseboks annet kapitel leser vi: «Da dannede Gud Herren mennesket av støv av jorden og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.»  Det blev en organisme som bestod av legem, sjel og ånd. Dette menneske var et fullkomment vesen. Det var i besiddelse av Guds visdom; det eksisterte og vandret i Guds umiddelbare nærhet, og i vesens enhet var det ett med Gud.

I samme kapitel leser vi videre, at Gud Herren dannet alle markens dyr og alle himmelens fugle, og han ledede dem til mennesket for å se hvad han vilde kalle ethvert. Så gav mennesket alt kveget og himmelens fugle og alle markens dyr navne; men for mennesket fant han ingen medhjelp som var hans like. Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket og han tok et av hans ribben – og bygget derav en kvinne og ledet henne til mennesket. Da sa mennesket: Denne er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; denne skal kalles manninne, – og de to skal være ett kjød. Der blev mann og hustru forenet til ett.

I det neste kapitel leser vi om det skjebnesvangre øieblikk da kvinnen lot sig dåre av slangen. Den dag skjedde der et brudd mellem skapningen og skaperen. Nu var der ingen skapning mer som passet for Gud. Mennesket var skilt fra Gud, og innen mennesket kunde komme tilbake til Gud, måtte Guds side åpnes. Igjennem et menneske iførte Gud sig kjød og blod. Gud blev menneske! I dødens dype søvn blev Jesu side åpnet, og igjennem Jesu blodige vunder og hans åpne side går veien tilbake til fullkommen forening, og til ett med Gud.

Langfredag blev Jesu side åpnet. Han kalles Lammet; det er Gud selv personifisert i kjød. Påskedags morgen står der en brudgom: ren, forklaret, herliggjort. Denne brudgom ønsker å få en brud som han vil føre inn i bryllupssalen, hvor bryllupet, som er beseglingen på den fullkomne forening, skal feires. Derfor istandsetter han sine tjenere og sender dem ut for å innbyde alle nasjoner til bryllupsfest.

Et av de skjønneste billeder på dette har vi i første Mosebok. kap. 24. Der fortelles om en tjener som blir sendt ut for å finne en brud til sin herres sønn. Elieser er en tro tjener, den eldste og den ypperste og Abraham har satt ham til å forestå hele sitt hus. Hans troskap er prøvet gjennem mange år, men nu, da den største og vesentligste oppgave skal betros ham må han under troskapsed ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, avlegge løfte om at han vil utføre sitt verv nøiagtig efter sin herres ordre.

Tjeneren dro avsted efter den anvlsning han hadde fått av sin herre, og Guds engel ledet ham på den rette vei. Han hadde stor lykke på sin reise. Gud var med ham derfor kunde han også utbryte; «Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har forlatt sin miskunnhet og sin trofasthet mot min herre! Herren har ført mig på veien, like til min herres frendes hus.» Han fant jomfruen som var villig til å ta imot innbydelsen. Hun lot sig ikke holde tilbake av sine nærmeste. Hun sa: Ja! «La mig fare til min herre.» Hun blev brud og drog straks avsted for å møte sin brudgom, som hun kun kjente bare efter ryktet av den gamle tjeners munn. – Blev hun skuffet?

Det var et gripende øieblikk der skildres, da brud og brudgom møtes. «lsak var utgangen til å gjøre bønn på marken mot aften, og han opløftet sine øine og så, og se.» (Merk: «Å gjøre bønn mot aften.» Dansk oversettelse). Se, der borte kom hans lengtende brud. -_»Og Rebekka opløftet sine øine og så Isak.» Hun så den lengtende brudgom. Deres øine møttes. Så tok hun sløret og tildekket sig. – Brudesløret, – det minner om hvad der står om Lammets brud: «Og det er henne gitt å klæ sig i rent og skinnende fint lin.» Brudevinnerens gjerning er endt. Han har utført sin gjerning som bestod i å finne og vinne bruden og føre henne til brudgommen. Nu fører brudgommen selv bruden inn i hjemmet.  – «Rebekka blev hans hustru og han elskede henne.»

Johannes evangelium 1, 19 – 40 og 3, 26 – 30 gir oss også et klart billede av en rettskaffen brudevinner: Det er døperen Johannes. Hans eneste opgave var å berede vei for brudgommen, samt ophøie og herliggjøre ham. Hans gjennemtrengende og uutslettelige ord lyder, og de gjelder ennu idag: «Se det Guds Lam, som bærer verdens synd.» Da misundelsens slangesæd var trengt inn iblandt Johannes disiple, skulde den også sendes inn i Johannes’ hjerte, men der prellet den av  for han var dekket med ydmyghets, sannhets og opriktighets skjold. Hans svar lyder: «Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder sig storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nu blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta.» Dette svar slår all selvophøielse ned. Det knuser og spreder som avner for vinden, alle deres gjerninger, der vil samle en klikk om sig selv. Johannes var brudevinner og han var brudgommens venn. Hans glede var fullkommen når han så brudeskaren øke.

Om himmelens Gud ved sin Hellige Ånd fikk lov til å vise alle Guds tjenere, hvis troskap er prøvet, hvilken opgave de har fått: Kun å være brudevinnere, da ville bruden sikkert øke i tall. Hun vilde bli prydet som liljen i dalene. Hun vilde med glede vandre imellem balsambedene og sprede vellukt av Nardus og Safran, Myrra og Aloe, samt alle de beste velluktende urter. Ja, med glede vilde hun vandre i havene, – Guds menighet, – for der er kilden, en brønn med levende vann og strømme fra Libanon.

Paulus uttaler de samme tanker om brudeforholdet, når han i 2. Kor. 11, 2 sier: «For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet, jeg trolovet eder jo med een mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus.» Merk: en ren jomfru, – trolovet med een mann. D e t  e r  b r u d e n.

Men bibelen taler også om en kvinne som ikke er brud, hun blir heller ikke Lammets hustru. Når Paulus i ovennevnte kapitel taler om en ren jomfru, føier han til i neste vers: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vennes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.» Denne hans frykt var ikke uten grunn. Dessverre viste det sig at slangens list var stor nok til ennu en gang å forderve kvinnens tanker, så den rene jomfru forlot den enfoldige troskap mot Kristus. Da denne verdens fyrster, konger og keisere kom og beilede til henne, lyttet hun til de slangens hvisken. Hun blev utro mot sin himmelske brudgom og sluttede en ny forbindelse. Derved opnådde hun å bli stor i denne verden; ja, hun blev en mektig dronning, som kom til å trone på mange vanne. Hun fikk stor makt, og gjennem hennes maktbud skulde mennesker tvinges til å bli kristne. Men en brud vinnes jo ved et frivillig valg; tvangsforanstaltning fører ikke til et rent kjærlighetsforhold mellem brud og og brudgom, tvertimot, det fører til utroskap, og en bruds utroskap er et dypt fall. Således også her, den rene jomfru blev til en uren kvinne. Hun blev den store skjøge, mor til alle skjøgene og til stygghetene på jorden. Om dette var meget å si, men plassen tillater det ikke. Hun hører heller ikke med til bruden. Les Åp. kap. 17, 1-7 og 18 til 19,3, og merk hennes endeligt.

Men nu tiIbake til bruden. «Kom jeg vil vise dig bruden, Lammets hustru.» Johannes får se den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Det nye Jerusalem er brudens rette hjem.

«Jeg går bort for å berede eder sted; og når jeg er gått bort og har beredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til mig, for at også I skal være der jeg er.» Det var brudgommens løfte til sin brud da han festet henne her nede på jorden. Nu ser Johannes dette hjem gjort i stand til å motta bruden, som kommer for å drage inn i hjemmet. Han har sett store brudeskarer stå ferdige og vente på at de himmelske herolde skal blåse i de fulltonende basuner. Når signalet så lyder vil de  hver i sin avdeling og i fullkommen orden tåge inn; nu vet de at bryllupsdagen snart oprinner.

Han ser under alteret sjeler som var myrdet for Guds ords skyld, og for det vidnesbyrd skyld som de hadde. De kjente Guds ord også det som står i Rom. 12, 19, og i 5. Mos. 32, 35: «Mig hører hevn og gjengjeldelse til på den tid deres fot vakler; ti deres undergangs dag er nær, og hastig kommer hvad der er dem beredt.» De har ikke hevnet sig selv, men overlatt hevnen til Gud. De ber ikke om hevn, men de spør: Herre du hellige og sandru! Hvor lenge skal det vare før du holder dom – og det blev gitt hver av dem en lang hvit kjortel -. Ingen hevngjerrig får noen hvit kjortel.

Han ser hundre og fire og firti tusen beseglede av alle Israels barns stammer.

Han ser en stor skare, som ingen kunde telle. De kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet deres kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.

Så er der alle dem som ennu lever på jorden, som av hjertet har sagt ja til Jesus. De får også være med for de har valgt ham til sin brudgom, og de er hans brud. Om dem står det: I et øieblikk skal de forvandles og løftes op i skyene. Rustningen som de vandret i her blir avført, og det blir gitt også dem å klæ sig i rent og skinnende fint lin, – for Lammets bryllup er kommet.

Der inne i bryllupssalen står Gud, og hvad er det han gjør først ved dem som kommer? «Han skal tørke bort hver tåre av deres øine.» Tenk over det du lidende Guds barn, hvis øie var vætet av så mange smertens tårer. Du som av hele ditt hjerte sa ja til Jesus og er blitt ham tro –
D u  e r  h a n s   b r u d.

Tenk hvilken dag det blir når de frelste sjele som er bruden, får opleve den fullkomne gjenoprettelse. Da blir der ingen mulighet for fall. Den gamle slange som er djevelen og satan, og den falske profet og dyret er kastet i sjøen med ild og svovel, og der hvor der intet fall er, der er heller ingen synd: ikke sorg, og ikke skrik og ikke pine. Se, Guds bolig er hos menneskene, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Vidunderlige hjem, beredt for bruden. En stad hvor Lammets hustru skal leve et evig liv: «Døden skal ikke være mere.» Noe tempel er der ikke for dens tempel er Gud Herren den allmektige og Lammet. Staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for sig; for Guds herlighet oplyser den, og Lammet er dens lys.

«Fryd dig du Kristi brud,
Du Zions frelste datter.
Du skal igjen opstå:
Hist skal du se ham atter,
Og føres frem for Gud.
Da bever jaspisstaden
Og der er gull på gaten
Og perlebremmet port.»

Og Ånden og bruden sier: Kom ‘: Amen, ja kom, Het:re JesuE)!