Av mrs. J. Penn Lewis.

(Fra Evangelisk Tidsskrift – organ for profetisk studium og åndelig livs utdypning nr. 4 – 1934. Redaktører: Lyder Engh og Ing. Albert Hiorth.)

«Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud». (1. Kor. 2: 10)

Innholdet i Romerbrevets sjette kapitel kan betegnes som «Korsets tofoldige budskap». Og dette igjen kan sammenfattes i to hovedpunkter i forkynnelsen om Kristi seier på Golgata: 1) Kristus døde, 2) Vi døde.

Dødens herrevelde over menneskeheten er beviset på menneskets fall. Døden kom inn i verden gjennem synden. I Romerbrevets femte kapitel hører vi at Kristus døde i vårt sted, for at vi skulde få del i dette opstandelses liv. I Romerbrevets sjette kapitel lærer vi hvorledes vi kan få del i dette opstandelsesliv som en praktisk erfaring i vårt liv.

Dersom Kristus døde for oss for at vi skulde få del i Hans liv, da døde vi med Ham for at vi virkelig skulde leve Hans liv – det nye liv. Vi må «vokse sammen med Ham gjennem en lik død» (en bedre oversettelse av Rom. 6:5). Paulus benytter uttrykket «Hans død» tre ganger og deretter «vi er døde». Her er tydelig fremstillet hvordan synderen er gjort til ett med Frelseren.

Hvad betyr det å være død med Kristus?

Det er først en død fra synden – synden som herre og tyrann – synden, ikke synderne. Det betyr nettop det Gud mener med det «gamle menneskes» korsfestelse med Kristus (Rom. 6:6). Den Helligånd tillemper denne sannhet i dypet av vårt innerste inntil synden taper sitt herredømme på hvert eneste punkt. Det er ikke å skjære bort ytre og synlige ting, nei, det går dypere. Det går like ned til kjernen av vårt vesen, inntil full frihet fra syndens herredømme er opnådd. Et verk så grundig utført av den Evige Ånd selv at det centrale i livet forandres og sjelen føres tilbake til sin rette tilstand i den levende Gud.

Hvor dypt skal denne død gå? Det er dette spørsmål jeg vil rette til eder idag.

Når Guds Ånd har utført dette dyptgående verk – idet han tillemper Kristi død i menneskets ånd – så betyr dette noe mer enn en rensning av hjertet. Det er en bortskjæring som bare kan betegnes ved alt det som ordet «død» innebær. Det er en troendes skilsmisse fra en herre, kalt synden. En skilsmisse som virkes av Guds Ånd i menneskets indre og som gjør det fri i dets centrale liv, fri til å lyde Gud. Dette ord betyr ikke at mennesket herefter er syndfri, eller ikke har synd, men at det gjennem tilegnelsen av stedfortrederens død – Han som døde på Golgata i menneskets sted – har brutt med den gamle husbonden synden, som derfor ikke lenger har noen makt eller rett over mennesket. Se Rom. 6: 17-18!

Det er derfor apostelen så tydelig forandrer ordlyden i Rom. 6 – Kristi menighets frihetsbrev – og benytter «Hans død» og «vi døde» som om det var ensbetydende, hvilket også er meningen og forholdet med Guds beundringsverdige gjenløsningsverk.

Elskede! Forstårdu ikke at du nettop i denne henseende må stå på fast grunn? Du kan holde på med å bekjempe synden inntil du segner. Du kan ha søkt hjerterensning og for en tid kanskje fått ro for de trettende anfall. Men – verket må gå dypere! Kristi død  – «Hans død» – må opreises som en barrikade, lik Edens luende sverd, mellem dig og herskeren «synden». Du døde med Kristus fra synden, og gjennem den Hellige Ånd, i tro på Guds kraft, er du frigjort for å leve for Gud.

Hvor dypt skal korset gå?

Hvor dypt vil du at Gud skal trenge inn i ditt innerste? Vil du bli befridd fra synd? Hater du synden? Glem for en stund minnene om de synder som i almindelighet anfaller dig. La Gud få trenge inn i ditt hjertes innerste! La Ham få begynne dypt, dypt nede! La Ham få sette Kristi død som en skillemur mellem dig og synden! Si hvad Gud vil du skal si: «Jeg er korsfestet med Kristus! Jeg er ikke lenger under syndens herredømme!» Og Gud vil gjøre dette til en sannhet i ditt liv!

Hvor langt skal Kristi død virke i oss? Du sier: «Hvad synden angår, så får Gud gå så langt Han vil, for at jeg kan bli fri.»

Så langt! Det er vel! Men da vi stiller Kristi død som en barrikade mellem oss og synden, vil meget mere komme frem i dagen. Der kommer andre lenker frem. Paulus nevner også loven. Les Rom. 7:6!  «Men nu er vi løste fra loven, idet vi er døde fra det som vi var fangne under, så vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen». Bak syndens tvang ligger loven med sin pisk, sine krav, og lar oss kjenne smerten av at vi ikke kan opfylle dens bud. Gud sier gjennem loven  «du skal» og «du skal ikke», og vi som er under syndens trelldom er uten evne til å lyde. Men nu da vi er døde fra synden har loven intet krav på oss. Vi er «med Kristus» døde fra synden og gjennem denne død er vi også døde fra lovens krav. Trelldommens dager er forbi! Herefter er loven – under hvilken vi engang skjelvet – forvandlet og opfylt i oss gjennem den Helligånd (Rom. 8: 4), for Kristus levende i os er lovens fullbyrdelse. Engang var det: «Jeg må» – og evneløshet. Nu er det: «Jeg formår alt i Kristus – og seier!

Hvor dypt får korset virke?

Kristi død i vårt indre berører områder sam ligger ennu dypere. Og det er oss selv som bestemmer hvor dypt Gud skal gå!  Gud vil – dersom vi tillater ham det – virke i vårt liv alt hvad Golgata betyr. Kol. 2:20: «Er I avdøde med Kristus fra verdens barnelærdom, hvorfor gir man eder da, som om I ennu levede i verden, slike bud: Ta ikke, smak ikke, rør ikke!»

Hvor langt skal Kristi død virke i oss? Hvor dypt skal korsets sverd trenge inn i våre liv? Vi har sett at det avskjærer oss fra: 1) Synden sam herre over oss, 2) trelldom under lovens juridiske bud, men nu skal det også befri oss fra 3) all tillit til de utvortes ting og den vekt man legger på disse, den hjelp man regner med fra dem i våre gudstjenstlige øvelser eller i vårt arbeide for Gud. «Samvittighetsspørsmål» som uroer og skiller Guds menighet ad, hvordan skal jeg se på dem? Bør jeg ete dette her, eller drikke dette her? Og helligholdelsen av sabbaten? Er den sabbat som blev bestemt i Eden bindende for den nye skapning i Kristus som er ført til Golgata og inn i opstandelseslivet? (2. Kor. 5:17). Og alle disse forskrifter som er grunnet på bestemmelser og menneskemeninger og som i almindelighet kun er negative: «rør ikke», «smak ikke», visse ting, som alle sammen er bestemte til å fortæres ved bruken! Disse bud, sier apostelen, har vel fått ord for visdom ved selvvalgt dyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet, men de er uten nytte for undertrykkelsen av de kjødelige tilbøiligheter, d.v.s kjødet blir hvad det er tross all selv-ydmykelse. Guds vei er høiere enn som så!

Han trykker korsets sverd dypt ned i menneskets indre og sier gjennem apostelen: Når du døde med Kristus, så døde du også fra alle disse utvortes ting! Ingen av disse er vesentlige for frelsen eller noen hjelp for det indre livs vekst. I Kristus blev ditt kjøld hengitt til døden (Gal. 5: 4, 5: 24). Hvorfor da støtte sig til hjelpemidler som ikke har noen verdi, og som ikke kan betvinge kjødets tilbøieligheter? Det er bare å bytte form, og kjødet vil bryte frem på annen måte. I virkeligheten er det kjødets opblåste sinn som står bak alle disse visdomslærer og menneskemeninger, og på denne måte blir kjødet bare ennu mer levende gjennem de midler hvorved man søker å underkue det.

Men – innvender noen – er da ingen av disse ytre ting istand til å fremhjelpe gudslivet i menneskesjelen? Paulus oplyser oss om når de kan være til nytte. De hører til barneårene. De er barnelærer som faller bort ved Kristi kors, når korsets dype betydning går op for sjelen. Kollossenserne var urolige i spørsmål om mat og drikke, høitider, nymåner og sabbater, og de dømte hverandre like ivrige som det 20. årh. kristne gjør om det som er «rett» eller «urett» med hensyn til de :mange «ytre ting».  Det er altsammen bare «skyggebilleder, skyggebilleder, skyggebilleder,» sier apostelen. Streb efter det virkelige og du skal snart lære å kjenne Herrens vei med dig og hvorledes du skal behandle «skyggebilledene» i det praktiske liv. (Les Rom. 14).

Det er lærerikt å se hvorledes Paulus ikke gjør noe forsøk på å fastslå samvittighetsspørsmål for kollossenserne. Han leder dem til det eneste sted hvor de kommer i det rette perspektiv. Bort fra Golgata – blir disse spørsmål altfor viktige, og ytre ting som er små i sig selv får en uforholdsmessig stor betydning.

Tilbake til Golgata, Guds barn! Tilbake til korset! Sett tilside alle meningsytringer om de ytre ting i det kristne liv. Kast bort alle lekser fra din kristne barndomstid. Dø med Kristus, og da skal et dekke falle fra ditt indre syn og du skal få se lys i Guds lys. Du skal få se at intet annet har betydning enn en ny skapning. Du skal lære at Guds rike ikke består i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i den Helligånd (Rom. 14: 17).  Dette vil befri dig fra tilbøieligheten til å dømme og fordømme andre i spørsmål som ikke er vesentlige for frelsen, og du vil ikke tillate slike ting å bli en skranke mellem dig og andre lemmer i Kristi legeme.

Hvor langt skal Kristi død virke i oss?

Ennu dypere! Ennu dypere! Slå op Kol. 3: 2-3: «La eders hu stå til det som er oventil, ikke til det som er på jorden. I er jo døde og eders liv er skjult med Kristus i Gud.»

Hvor dypt? Så dypt at ditt liv er i det himmelske, med Kristus i Gud. Dette er den riktige utvikling. Når Kristi død trenger dypere ned i oss, blir livet med Kristus sterkere. Når syndens herredømme ophører og det tvingende «jeg må» viker plassen for det elskende sinns lydighet og sjelen er befridd fra å stole på noe annet enn Kristus og løst fra alle besnærende tillegg til Kristi fullbragte verk på Golgata, da vil den troende mer og mer finne at hans liv er et liv i det himmelske.

De ting som før gjorde ham urolig, synker nu ned på sin rette plass og han regner ikke lenger «mynte, anis og karve» som noe betydningsfullt.

Hvor dypt virker Kristi død?

Så dypt at hjertet ikke lenger er bundet til jordiske ting, men ved de himmelske. Det har ikke vært vanskelig å gi op det ene eller annet. Korsets dødsarbeide har skåret bort de jordiske ting så de helt enkelt har falt ned på sin rette plass, underkastet Guds vilje. Hjertets virkelige samfund med Gud skjære også bort fanatisme og overdrivelse, for alt sådant kommer fra «kjødet» og ikke fra det nye liv i Gud.

Når himmelens lys faller på jordiske ting, får vi se tingenes rette verdi. Vi får også se den vei vi skal gå. Gud åpenbarer den for oss i vår ånd. Når en mann dør, må  han forlate sine mange jordiske eiendeler. Dersom du tenker dig at denne mann kunde vende tilbake til livet her på jorden, tror du ikke at han vilde se med andre øine på dem og gi dem en annen verdi? Dette er i åndelig henseende nettop hvad Guds plan innebær. Kristi død tillempet på den troende, adskiller ham fra de jordiske ting, så han lever sitt liv her nede som om han allerede levet i himmelen.

Hvor dypt skal det gå?

Skal det berøre din klededrakt, dine ønsker, dine eiendeler?  Det er ikke så meget spørsmålet om å vinne seier over disse ting som å være «død» likeoverfor dem i Kristi død.

Men ennu dypere må det gå! Slå opp  2. Tim. 2 : 9-11: «For hvis skyld jeg lider ondt, like til dette å være bundlet som en ugjerningsmann. . . Derfor tåler jeg alt for de utvalgtes skyld for at også de skal vinne frelsen i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord, for er vi døde med Ham, skal vi og leve med Ham. . .»  Hvad finner jeg i denne tekst som går «ennu dypere»? Det er at Kristi død her skjærer bort all skånsomhet overfor det selviske jeg. «Bundet som en ugjerningsman,» utbryter apostelen, «for at også de skal vinne frelsen.» For at «de» må vinne. Ikke at jeg må vinne. Hvem ønsker ikke allerede her nede i denne stormfulle verden å leve et liv «i det himmelske»!  Men å være villig til å lide slik som Jesus led – som en misdeder ledet bort for å dø for andres skyld for at de skal vinne herlighet og velsignelse. Åh! Dette er «ennu dypere». Her er det ingen tanke på egne fordeler i åndelig henseende. Noen av oss kjenner noe til dette å lide for andre, men det er dog lite. Fristelsen til å frelse oss selv fra lidelsen er alltid for hånden.

La oss slå op 2. Kor. 5: 14-15 og se efter om der ikke finnes et ennu større dyp! «For Kristi kjærlighet tvinger oss. Idet vi har opgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle døde (i Ham) . . . for at de som lever ikke lenger skal leve for sig selv, men for Ham som er død og opstanden for dem.»

Hvor dypt?

Så dypt at han virkelig og fullkomment ikke finnes til i denne verden annet enn for Gud. Enten han eter eller ikke eter dette eller hint (Rom. 14: 21), så er det for Gud. Han gjør alt til Guds ære og ikke for sin egen skyld. Kort sagt: Kristus er blitt hans alt i alle. Det nye midtpunkt i hans liv. Så han herefter kun finnes til for Gud og for å gjøre Hans vilje og være Ham til behag.

Hvor dypt?

Ja, det får hvert Guds barn selv svare på. «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gavner intet.»  Det finnes bare én ting som Gud ikke kan gjøre for oss. Gud kan ikke «ville» i vårt sted. Han vil virke i oss og bringe oss hen til det punkt hvor vi kan «ville», men vi må selv velge, d. v. s.  styre skibets ror efter eget valg!

Hvor dypt har sannheten om korset trengt inn? Har den trengt inn i vårt personlige liv? Inn i vårt embede? Vår kristelige tieneste? Den verden for hvem Paulus sier han var korsfestet og som var korsfestet for ham, var den religiøse verden. Det forstår vi av Gal 6: 12: «Så mange som vil ta sig godt ut i kjødet, disse er det som tvinger eder til å la eder omskjære», og det bare for selv å undgå forfølgelse. Her er det spørsmål om en «åndelig anseelse», å bli påtvunget visse sannheter, en beregning av hvor mange sjeler en har omvendt, en unddragelse fra korsets forsmedelse. Dette er samtidig en skildring av den bekjennende kristenhet idag. «Verden er blitt korsfestet for mig og jeg for verden,» roper apostelen. Min berømmelse er alene Kristi kors, og gjennem dette kors er jeg korsfestet likesom Han var det! Og slik blir det for hver og en som vil forkynne evangeliet. Intet annet er noe, men bare en ny skapning.

Der gis ennu flere dyp i dette underfulle korsets budskap. Mon Kristi død skal få trenge så dypt ned i oss at det bryter ned alle religiøse skranker mellem oss og andre medkristne? Paulus skriver, med hensyn til de skranker av bud og vedtekter som skilte jøder og hedninger: «Han er vår fred, som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet. . . idet Han på korset drepte fiendskapet.»

Hvor dypt går Kristi kors? Dypt nok til å fjerne alle bud og bestemmelser som skaper skillemurer mellem dem som tror på Hans forsoningsdød til sjelens frelse. Hvad blir korset for jøder og hedninger annet enn et nedrivende verk for «at Han ved sig selv kunde skape de to til et nytt menneske», hverken jøde eller hedning, men kristne.

Hvor dypt?

Ikke engang nu er Golgatas bunnløse dyp uttømt. 2. Kor. 4: 10-12 og 2. Kor. 13: 3 åpner uendelige vidder av muligheter og bereder uendelig tilstrømning og utstrømning av Jesus-livet, dersom vi tillater Guds Ånd å grave dype kanaler i vårt indre liv. La oss stå åpne og villige til å motta alt det korset innebær, så vi kan få kjenne Ham og kraften av Hans opstandeIse. . . idet jeg blir gjort lik med Ham i Hans død (Fil. 3: 10).