Av M. K. Kleppe

(Fra Det Gode Budskap nr. 1 – 1940: En tale holdt i Møllergt. 38, Oslo, søndag formiddag den 5. nov. 1939. Ref. ved J. P.)

Jeg vil idag tale ut fra et ord som vi finner i Jobs bok 13, 9: «Vil det gå eder godt når han ransaker eder, eller vil I narre Ham, som I narrer et menneske?»

Fra Esaias 33, 13-17 skal vi også lese: «Hvem kan bo ved den fortærende ild?  Hvem kan bo ved det evige bål? Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett, den som forakter det som så vinnes ved urett og vold, den som ryster sine hender så han ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å høre på blodråd, og som lukker sine øine for ikke å se på det som ondt er, han skal bo på høie steder, fjellfestninger er hans borg, sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe op for ham. Dine øine skal skue Kongen i hans herlighet, de skal se et vidstrakt land».

Det er bare en som kan ransake oss, og det er Gud. Vi duger ikke når det med gjelder å ransake, hverken oss selv eller våre medmennesker. Der må Gud til. Han som vandrer mellem lysestakene. Han som har et ransakende øie. Han, må tre i virksomhet.

Den som er rett for Gud, han er aldri redd for Guds ransakelse. –  Jeg vil ransake Jerusalem med lykter. Ditt ord er en lykte for min fot og et lys på min sti. Så vil du ha en sann ransakelse, så vend dig til Ordet.

Esaias 26, 8: På dine dommes veie ventet vi dig også. – Vi venter Gud på velsignelsens vei, men der går ofte noe annet foran: – Ransakelse og dom.. Israel hadde lært at de også skulde vente Ham på dommens vei. Er du også våken for den sannhet?

Hvad er det Han ransaker? Han ransaker hjerter og nyrer. 1. Kor. 4, 5: «Døm ikke noe før tiden, før Herren kommer, Han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd.
– Han skal åpenbare hjertenes råd.»   Han legger hjertenes råd i dagen. Du opdager da ting som ikke burde være hos dig. Ting som du aldri før så som synd. – Han ransaker hjerter og prøver nyrer.

Salm. 139, 1 – 3:  «Herre, du ransaker mig og kjenner mig. Enten jeg sitter eller jeg står op, da vet du det. Du forstår min tanke langt fra. Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner alle mine veie.»  –  –  Og salmen slutter således: «Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei.»

Hvis man ransaker sig selv, så kan man bli sykelig selvoptatt. Men får Herren ransake, så kommer det rette frem. Når det heter i 2. Kor. 13, 5: «Ransak eder selv om i er i troen  -»  så er der ikke tale om annet enn å undersøke om jeg er på troens grunn.

Men for at det skal skje må du bli stille innfor Gud. Han får ikke anledning til å tale til dig om det Han så gjerne ville hvis ikke du blir stille.

Mange tror at Herren vil ta noe fra dem. Men gjør Han det, så er det ting Han forstår skader oss. Overgi dig trygt til Ham. Han vil vise dig at Han er en fullkommen Frelser.

Hvordan gikk det med profeten Esaias da han blev stille?  Jo, han fikk se Herren i Hans herlighet. – Serafene var bare optatt med Ham. «Og de ropte: Hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud; og all jorden er full av Hans herlighet. Og tresklenes poster bevet av de ropendes røst, og huset blev fylt med røk.»

Men profeten fikk se mere. Han fikk se sig selv. Han kom i nød.  Og ropte: «Ve mig! Jeg er en mann med urene leber, og jeg bor midt iblandt et folk med urene leber.»

Og hvad skjedde der med profeten efter denne ransakelse og bekjennelse? Han fikk opleve Guds renselse. Og straks var han ferdig til å utbryte: Se, her er jeg, send mig. Jeg tilhører Dig helt, fra denne stund.

Vi vil ha vekkelse. Det er to måter å få den på. Vi kan velge den veien å sende bud efter store predikanter. Men der er også en annen vei. Vi kan gå den indre, ransakelsens vei. En vekkelse utad er først en vekkelse innad.

Blir vi vakt innad, så spør vi: Er der noe i mig som hindrer en vekkelse?

Er du følelsesløs, så er du ikke født av Gud.

Forat det skal bli en sann vekkelse utad, så må det først bli en vekkelse innad.

En eldre søster i Stavanger sa til mig: «Å hvor meget synd der er hos Guds folk.»

Man roper på vekkelse, men man vil beholde sine skjødesynder. Det er dette som hindrer at vekkelsen kommer.

Moderskjødet – menigheten – må vekkes først, ellers blir der dødfødte barn. Først må menigheten ha kraft nok forat sjele kan fødes. Og så må den være moden til å amme de nyfødte.

Hvorfor er så mange tause i bønnemøtene?  Det er ofte fordi man har snakket for meget ved kaffebordene.

Mange hjerter hadde vært åpne på bønnemøtene hvis det inne var våkent for Åndens formaning til helliggjørelse.

«Vil i narre Ham, som man narrer et menneske? Vil det gå eder godt når Han ransaker eder?»

Vi kaller oss frie venner, som anerkjenner alle nådegaver. Og vi takker Gud som har ført oss dit. Men vi må være på vakt så vi ikke glemmer alle de andre nådegavene  for bare en.

En meget alvorlig søster i Helsingborg, som selv taler meget i tunger, fortalte mig om utskeielser som finner sted på grunn av den læren, at bare de kom til å tale med tunger, så er alt vel, selv om der var ting som var uklare i livet.

Her må vi være våkne for, at nådegavene er ikke noe bevis for at jeg er rett for Gud.

Nei vi har en sikrere prøve på vårt Gudsforhold:  Er vi vakt i vårt indre?  Er vi redd for å såre Herren?

Jeg har vært takknemlig mot venner som har tatt mig til side og vist mig ting som jeg ikke har vært opmerksom på.

Tenk om der blev syndserkjennelse og bekjennelse blandt oss, så skulde folk strømme til for å se hvad som stod på, og så vilde vekkelsen være en kjennsgjerning.

Istedetfor å gå syndserkjennelsens vei så foretrekker du å gå den sjelelige.   Folk må ikke forstå at du er under. Nei du må ha dem til å tro at du er velsignet. Det er ikke noe i veien med dig.

Det beste du kan gjøre er å be Davids bønn:  Ransak mig, Gud, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei.

Vår Gud er lysets Gud. Det nytter ikke å gjemme noe tilside for Ham.

Hvem kan bo ved den fortærende ild?  Hvem kan bo ved det evige bål?  Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, den som forakter det som vinnes ved urett og vold, den som ryster sine hender så han ikke rører ved gaver, som stopper sitt øre til for ikke å høre på blodråd, og som lukker sine øine for ikke å se det som ondt er, han skal bo på høie steder, fjellfestninger er hans borg, sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe opp for ham.

Jeg sa engang en mann alvorlige ting. Men han forsøkte å vise sig overlegen. Jeg gjentok mine advarsler for ham. Så kom han med penger, men jeg sa at jeg ikke kunne ta imot. Denne mann blev senere en frafalden.

Du holder deg borte fra de grove synder, men er du våken i ditt helliggjørelsesliv?

Herre vi ønsker å være innfor Ditt ansikt. Bestenk oss med blodet!